Hammam, sier jeg. Klart jeg blir med.

Venninnen min hadde blå bikini. Blå, med hvite, tynne striper. Hun var livredd for å få vann i ansiktet. Gjorde halsen ekstra lang når hun svømte.

Frognerbadet, vi hadde klippekort der.
Jeg var ikke redd, ikke i det hele tatt.  Kastet meg ut fra tier’n for å imponere de kjekke badevaktene. Klor i håret, klor i munnen. Ofte vondt i ørene etterpå.

Jeg var elleve og hadde vært på Kanariøyene. Hjem hadde jeg med en gul sombrero og en tipakning med banantyggis. Jeg sov med den gule hatten hver natt. Som en meksikaner. Kroppen min, brun som en hasselnøtt.
På Kanariøyene bodde vi på ”Los Canarios”. Jeg likte å si de to ordene. Sang dem inni meg. Dagene i saltvann.  Jeg svømte naken under vann. Som en fisk, sa pappa.

De stjerneklare nettene. Restauranten, der pappa var veldig god venn med den kvinnelige eieren. Hun var svensk, hadde langt lyst hår og tok seg av alle løshundene i området. Jeg tenkte hun måtte være veldig snill.

På restaurantens bakrom, hadde en av hundene fått valper. Jeg satt med den gule sombreroen og hadde valper kravlende overalt. Pappa og søsteren min spiste middag. Hun var femten og drakk vin til maten. Mitt høyeste ønske var å ta med en av valpene hjem. Særlig den som haltet.

Vi gikk gjennom mørke gater hele veien opp til Los Canarios, søsteren min og jeg. Hun kastet opp i do.

Fra Los Canarios og rett til Frognerbadet.
Nøttebrun med den gule sombreroen. Den skygget perfekt for solen. Jeg delte ut banantyggis til alle som ville ha. Ingen hadde vært nesten i Afrika. Ingen hadde smakt banantyggis.  Jeg sto på tier’n, tøffeste jenta i byen. Svevde gjennom lufta. Traff vannet. Glemte jeg å la tærne peke ned, gjorde det skikkelig vondt under fotbladet. Den gule hatten lå ved den faste plassen.

Når jeg solte meg, hadde jeg utsikt til parken med statuene. Venninnen min, hun som var redd for vann, hadde hvite skiller etter den stripete bikinien. Jeg var brun fra topp til tå. Lå rett på gresset, uten håndkle.

Jeg svømte opp fra dypet med sterke tak. Håpet at noen hadde sett meg. En av de kjekke vaktene sa jeg burde bade med bikinibukse. Du er ikke et barn lenger, sa han. Han smilte.

Jeg så ned på den sterke, nakne kroppen min. Den nøttebrune kroppen, uten skille. Jeg skjønte ikke hva han mente.

Vi lo av den historien i mange år, venninnen min og jeg. Naturbarnet, kalte hun meg.
Inni meg lengtet jeg tilbake. Til tiden da jeg kastet meg utfor tier’n med tær pekende ned. Tøffeste jenta i byen.

Jeg sluttet å spise. Var fjorten år. Store gensere skjulte ribbeina som stakk ut. I speilet studerte jeg den feite kroppen jeg så. På stranden, alltid tykk genser. Mensen forsvant, jeg frøys. Det var som å leve i et kjøleskap.

Jeg glemte å låse døren til badet. Ingenting kunne skjule hoftebeina. Jeg så ut som et skjelett, sa mamma forferdet.

Trussel om blodprøver og sykehus fikk meg til å spise igjen.

Jeg fikk angstanfall av sykebiler. Bare tanken på det som foregikk inni den bilen var nok, alt blodet. Et sykehusopphold var uaktuelt, uutholdelig.

Jeg begynte å spise. Og spise. Og spise. Kjøpte avføringstabletter og kvittet meg med det jeg stappet inn. En hel loff, en hel pakke tabletter.

Hoftebeina stakk ikke lenger ut. Mensen kom tilbake.
Jeg sluttet å se meg i speilet.

Jeg er over femti og på skrivekurs i Marrakech. Lukket inne i ordene. De andre damene vil på Hammam. Jeg sier nei. Rødmer bare tanken.
Så kommer jeg på det som er viktig.  Husker hvordan jeg har nikket. Sagt meg enig.

Vi må våge.
Ha mot.
Risikere noe.

Helt essensielt å risikere noe, har kurslederen sagt.
Hammam, sier jeg. Klart jeg blir med.

Jeg vemmes av tykke damer. Synes de lukter motbydelig. Holder pusten dersom en går forbi meg på gaten. Jeg tenker at tykke damer ikke eier viljestyrke. At de er tapere. Jeg er tykk selv. Snur meg bort fra speilet hver morgen.

Hun tar i mot oss. Med et navn fra de arabiske eventyrene. Enorme Leila. Nakne Leila. Tett på, inntil meg.

Leila løfter armene mine. Såper armhulen. Under puppene, ryggen, lårene. Jeg henter mot og snuser inn lukten av henne. Leila ler av meg, skjønner ikke hva jeg driver med. Hun synger en sang mens hun såper inn hele meg.

Hun lukter som en regnværsdag om sommeren.

Leila blir med inn i dusjen. Opp med armene, snu deg rundt, lukk øynene. Sånn, sier hun. Nå er det på med badekåpen. Det er jeg som skal massere deg.

Jeg lurer på når det gikk galt. Jeg lurer på når jeg sluttet å tenke at jeg var bra nok.

Jeg husker styrken i beina da jeg hoppet strikk. De lange, tynne, brune beina. Jeg  hoppet nesten til himmelen.

Vil du lese mer:

Den sommeren han kom inn på rommet

Mitt trygge hjem

Malboromannen, min pappa

Håpets katedral

Publisert i Harvest  Illustrasjonsbilder : Helen&Hard

Vi kan ikke la det skje. Vi kan ikke miste håpet.
Selv om det i dag er mer plast en plankton i havet.
Selv om det innen 2050 vil være mer plast enn fisk i havet, om vi ikke endrer måten vi produserer, bruker og deponerer plast.

Vi kan ikke la det skje.  Vi kan ikke miste håpet.

Verdenssamfunnet har riktignok løftet tema opp som et av satsingsområdene gjennom FN’s bærekraftmål nummer 14, ’Vern om livet i havet’. Det er nødvendig at verdenssamfunnet tar tak. At det settes mål.

Men hva med oss? Med deg og meg? Kan vi gjøre noe?

Disse tankene har ridd kulturrådgiveren i Borg Bispedømme, Solveig Egeland lenge.

Egeland er kanskje mest kjent for miljøkunstprosjektet OceanHope, som har engasjert bredt og høstet oppmerksomhet både i inn- og utland. Siden 2008 har hun vært kunstnerisk leder for 19 ulike installasjoner.  Hennes siste kunstverk er et fyrtårn av plast som står på Bygdøy, bygget på oppdrag for Norsk Maritimt Museum.

Bygge et håp

Midt på dagen, en stille vinterdag for snart to år siden, ytterst i havgapet i Ytre Hvaler Nasjonalpark, fikk Solveig en idé.

– Jeg tror vi trenger et felles uttrykk for håp. Vi trenger å gjøre noe konkret. Bygge noe. Bygge noe vakkert og meningsfullt, et symbol. I samarbeid på tvers av både alder, religion og nasjonalitet.

Solveig vil vekke oss. Få oss til å reflektere, handle. Ikke miste håpet. Hennes nye kunstprosjekt er ellevilt. Og som vanlig, vil hun ha oss med. For å bygge håp sammen.

Solveig Egeland vil vi skal bygge en katedral. Ja, du leste riktig. Hun kaller kunstverket Håpets katedral.

– Vi deler denne planeten vi bor på. Vi står i dette sammen. Da må vi også prøve å løse det sammen.

Atle Sommerfeldt er biskop i Borg bispedømme. Han tente straks på idéen til Solveig. Biskopen legger spesielt vekt på det interreligiøse ved prosjektet. Han mener vi trenger noe som samler oss.

– Kjærligheten til planeten vi bor på, er felles. Den er også felles i alle religioner.

Arkitektur 

Det er arkitektkontoret Helen & Hard som har fått oppdraget med å tegne Håpets katedral. En prosess, i tett samarbeid med kunstneren. En visjon skal materialiseres. Bygget får et reisverk i solid tre, inspirert av stavkirkene. Seks trær skal danne det indre rom. I taket vil gammel og ny tid møtes i et storslagent plastmaleri. Her skal plast fra havet, samlet inn gjennom strandryddedugnader, slippe lyset gjennom. Foruten å være et møtested for folk, vil katedralen representere et møte mellom det naturlige og det kunstige

– Trær skal møte plast. Det er jo her vi her i dag. Det er vår utfordring, sier Solveig

På en pram

Katedralen skal bygges på en pram, en lekter av tre. Det er båtbyggere på Maritimt Center på Isegran som vil lede arbeidet, men nevenyttige snekkere fra hele landet inviteres til å delta i workshops. Tolv personer vil, hver uke, få mulighet til delta. Solveig regner med at det blir rift om plassene. Håndverkerne får bo i «Annohuset» og får arbeide i et felleskap, under ledelse av fagfolk. Det lukter god stemning!

Strandryddinger

Borg bispedømme vil samarbeide med Hold Norge rent og  Kystlotteriet, som er eksperter i å arrangere og drive strandryddinger. Solveig håper at prosjektet kan gi en ekstra motivasjon. Folk kan delta i å rydde en strand og på den måten gjøre en viktig innsats for havet. I tillegg kan de nå også bli med å finne materialer som kan bli til en katedral.

Selv om planen er ellevill og prosjektet stort, er tanken enkel. Ved å selv delta i strandrydding, får folk problemstillingene nærmere. Solveig Egeland vil at ødeleggelsene vi er en del av, skal kjennes på kroppen.

– Ønske om forandring oppstår i kontakt med ødeleggelsene, og i dette skjæringspunktet ønsker vi å tenne et håp og invitere til å bygge et symbol. Et symbol for at det nytter å gjøre noe, at vi aldri må gi opp!!

Sammen evner vi å forvandle vondt til godt

Håpets katedral  handler om å bygge broer, finne felleskap, reflektere over skaperverket. Denne uendelige vakre planeten vi bor på; vi har et felles ansvar for å redde den. Håpets katedral skal stå ferdig I 2019, sier Solveig. Med en litt skjelvende stemme.

– Borg bispedømme råd er initiativtager til at å reise Håpets katedral. Som et bidrag til et flerreligiøst samarbeid for miljø og skaperverk. Vi inviterer jøder, muslimer, hinduister, buddhister og urfolk med i denne spennende prosessen Den vil romme mellom 30 og 50 mennesker,  men den skal også skal brukes som et åndelig sted, med rom for stille refleksjon. Et sted å oppsøke for å få ro. Katedralen vil ikke bli vigslet.

Kronprinsesse Mette- Marit

Bispedømmet råd har brukt ett år på å forankre prosjektet bredt.

-Vi har hatt møter med alt fra speidere, religiøse dialogforeninger, kirkebyråkrater, kommuner, næringsliv, nasjonalpark, miljøorganisasjoner for å nevne noe, sier Solveig, og legger til at alle har stilt seg positive og ønsket å delta.

Solveig har aldri opplevd lignende.

– Dette er tydelig noe som berører og engasjerer folk. Men ekstra stas var det selvsagt å få brev fra Det kongelige hoff med beskjed om at Hennes Kongelige Høyhet Kronprinsesse Mette Marit ville være Håpets katedrals beskytter.

Pengene har også begynt å strømme inn, selv før byggeprosessen har startet. Nesten to millioner står allerede på konto.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe

– Skaperverket er jo vårt felles ansvar. Vi opplever at mange mennesker leter etter et konkret prosjekt, hvor de kan bidra i en positiv retning. Håpets katedral er et slik prosjekt. Prosessen med innsamling og bygging vil engasjere bredt. Det ferdige resultatet vil være et symbol på hva som er mulig når vi samarbeider. Vi må aldri miste håpet om at det nytter å gjøre noe.

– Katedralen vil stråle som et fyrtårn. Lyse opp leia, varsle fare og vise
vei; det finnes håp når vi samarbeider.

Et symbol som samler oss.

Prosjektet er dugnadsbasert i norsk tradisjon. Både innsamling av materialer, bygging og finansiering vil skje ved at folk inviteres til å bidra på sin måte, enten gjennom å gjøre noe praktisk, eller ved å gi penger – eller begge deler. På den måten vil Håpets katedral bli folkets katedral. Folkets utrykk for håp og for kjærlighet til havet.

Vi gleder oss helt vanvittig til å begynne å bygge Håpets katedral, avslutter Solveig. Og legger til; håper mange blir med, her er det plass til alle!

Vil du være med å bidra eller følge prosjektet videre, klikk her.

Eller følg Facebooksiden!

Djupt i mørket mellom stjernene,
midt i den ytterste ensomhet,
er menneskehjerter alltid sammen
-Hans Børli
 

Andre relevante saker:

Ocean Hope

Boyan Slat, gutten som skal rense havet for søppel

Og den lille klimafilmen Knut og jeg laget for Arte. Den ble vist på klimakonferansen i Paris i 2015: Mannen og skogen

Håpets_katedral_innvendig_perspektiv

Mitt trygge hjem

@Knut Røthe

Da min førstefødte fylte ett, inviterte vi til fest. Han fikk et lite akvarium. En bolle, med to oransje slørhaler, svømte rundt og rundt. På bunnen, grønt gress og hvite, små steiner. Det oransje mot det grønne og hvite. Det var vakkert. Vi plasserte bollen oppå TV’en i den lille stua der vi bodde. Jeg matet fiskene, renset bollen. Lurte på hvor lenge en slørhale kunne leve. Den første døde etter en måned. En morgen jeg kom inn i stua, lå den med buken i været. Jeg fikk nesten ikke puste. Tenkte jeg ikke hadde matet nok, ikke renset nok.

Min datter fikk en katt til tiårsdagen.
Tre år før, tok jeg livet av marsvinet hennes. Hun syntes ikke lenger det var stas å gjøre rent i buret. Tok henne sjelden ut på gulvet for å leke. Jeg hadde lest at et marsvin kunne bli over ti år gammelt. Angret hele kjøpet.
Jeg gjorde det ikke med vilje. Men jeg burde ha visst bedre. Bilen var glovarm. Vi hadde vært på sommerferie, marsvinet i pensjon i dyrebutikken. Jeg skulle bare handle. Tok en kaffe etterpå.
Morgenen etter lå det lille dyret dødt i buret. Helt stivt. Vi begravde det i hagen. Jeg turte ikke fortelle om den varme bilen. Om kaffen. At det var min skyld.
Jeg tenkte at jeg ikke kunne passe på et dyr. At jeg ikke kunne ta ansvar for et liv.
Med tre barn, turte jeg ikke tenke videre.

Det var mai og snøen hadde smeltet. Den beste tiden. Barnetog og hornmusikk, snart sommerferie på hytta. Jeg hadde kjøpt hund for egne penger. Den forrige hunden var altfor stor. Helt umulig. Pappa pleide å lufte ham ved å holde båndet ut av bilvinduet. Kjørte opp bakken der vi bodde, for at bikkja skulle få mosjon. Ellers var han i løpestreng. Sto og peip. Pappa hadde alltid en røyk i hånden. South State uten filter. Vi så bilen med båndet og bikkja. Oppover bakken, nedover bakken. En liten røyksky inni kupeen.
Vi flyttet til byen. Ingen var sterke nok til å ha den store bikkja i bånd. Han var redd trafikken. Redd de ulende ambulansene. Det var jeg også.
Til slutt ble han gitt bort til en bonde på Vestlandet.

Hunden jeg hadde kjøpt for egne penger, het Rufus. Snuten hans var som en sort pastill. Hvis han tisset på teppet, skulle vi gni snuten oppi den våte flekken, sa mamma og pappa. De kunne oppdra hunder.
Rufus var fem år den maidagen det forferdelige skjedde. Jeg var femten og syntes det var kjedelig å gå på tur. Det var stadige diskusjoner om hvem som burde ta ansvar. Og hvem som ikke gjorde det.
Hvis jeg var lei meg, kom Rufus med den sorte snuten sin. Jeg kunne snakke med ham om alt.

Søsteren min var elleve og kunne ikke sykle. Det var flaut. Mamma sendte oss opp i skolegården for å øve.
Jeg holdt bak på bagasjebrettet, løp etter, holdt balansen. Hun var alvorlig, tenksom. Kunne alt som sto i skolebøkene. Men kroppen hennes var tung. Underleppen skalv. Hun veltet og veltet. Fikk ikke fart på sykkelen. Vi holdt på i mange timer. Jeg kjente meg som en ekte storesøster. Kanskje for første gang. Hun kunne ellers så mye mer enn meg. Var smartere. Vi syklet ned bakken, hun på sin gule sykkel, jeg på min blå. Gledet oss til å fortelle om det store som hadde skjedd.

Mamma åpnet døren. Hun gråt. Ristet på hodet, sa det hadde vært forferdelig. Hun hadde bestilt avlivingen hjemme. Det hadde vært så uendelig trist for henne. Jeg måtte forstå at Rufus hadde det bedre nå. At det var bedre for ham å dø, enn å bli passet på av meg. Jeg trøstet mamma. Syntes hun hadde vært sterk. Latt ham slippe. Tatt ansvar, i motsetning til visse andre.
Vi satt i den ene stuen. I den samme stolen hun hadde sittet med ham på fanget. Den samme stolen Rufus døde i. Jeg trøstet og trøstet. Klappet henne på ryggen, sa jeg forsto at hun måtte gjøre det.
Jeg skjønte ikke hvem jeg skulle snakke med alt om nå.

Min datter fikk en katt til tiårsdagen.
I dag er katten femten år. Den eneste som fremdeles bor hjemme. Av og til hopper hun opp på en stol ved siden av oss ved spisebordet. Stirrer på oss. Hun går aldri opp på bordet, hun vet det ikke er lov. Ser vi på TV, ligger hun på fanget. Leser vi avisa, ødelegger hun. Tråkker på sidene og gjør det umulig. Hun jakter fremdeles mus og fugl. Elegant og hurtig til en gammel dame å være. Vi tror hun er ganske dum. Hun kan verken åpne dører eller skru på springen. Slike ting vi ser på de søte kattefilmene på sosiale medier. Står døra på gløtt, venter hun helt til noen åpner den opp.
Når jeg tar henne med til dyrlegen sier de at det merkes at hun kommer fra et trygt hjem. Jeg svelger. Øynene fylles.
At det er mitt hjem dyrlegen snakker om. At mitt hjem er trygt. For noe som lever.
Mitt trygge hjem. Jeg kommer ikke over det.

Les også om da han kom inn på rommet, om et overgrep som skjedde da jeg var liten.

Eller saken som ble lest av mange, mange tusen om da barna flyttet hjemmefra!

Nå er huset stille igjen. Det nye året har begynt.

@Knut Røthe

Jula er over. I år var den uten barna.

Jeg kaller dem barna, selv om de er voksne. Sistemann dro tilbake til USA i går. Han har vært der i tre år. Før det var han i England og Australia. Allikevel venner jeg meg ikke til det. Kjenner klumpen i magen flere dager før han drar. I mitt stille sinn håper jeg at snøstormen i Boston skal vare og vare, gjøre flyplassen utilgjengelig i ukesvis.

Synes det er så kort siden alle bodde hjemme.
Da ønsket jeg dem ofte dit pepper’n gror.
(Hadde ikke tenkt de skulle tro jeg mente det bokstavelig)

Jeg ble skilt for 14 år siden. Annethvert år, var julen uten barna.
Heldigvis hadde jeg en jobb, der jeg kunne be om å få jobbe et sted langt borte.
Slik slapp jeg å kjenne etter hvor mye jeg savnet dem.

Mye har endret seg. Jeg har endret meg.

I år ble julen feiret i tosomhet. Vi hadde en barnslig glede av selvslaktet, selvpartert og selvtørket pinnekjøtt og egendyrkede poteter til middag (Ok, Knut gjorde all den jobben). Før middag dro vi på julegudstjeneste i vakre Hedalen stavkirke. Tilbake på hytta, gikk vi selvfølgelig rundt en enebærbusk og sang flerstemt ’Deilig er jorden’.

Dagen ble avsluttet med å gå gjennom året. Minne hverandre på alle de fine øyeblikkene.
Kjenne på takknemlighet over å ha hverandre. Å ha så fine barn, selv om de ikke var sammen med oss. Å ha et liv med så mange bra mennesker rundt oss.

Vi var bare tre dager i tosomhet. Så fyltes dagene med familie og fellesskap her hjemme.

Nå er huset stille igjen. Det nye året har begynt.

Det nye året. Alltid spennende, synes jeg.
Fordi det kommer nye muligheter. Nye gode dager. Nye dager jeg helst vil glemme. Nye tap. Nye seiere.

Jeg har sluttet med nyttårsforsett. Vet at livet handler om både de målrettede handlingene og alle tilfeldighetene. Om de tingene vi kan gjøre noe med og alt vi ikke kan gjøre noe med.

Jeg har, gjennom livet, brukt mye tid på å prøve å endre alt jeg ikke kunne gjøre noe med.

Det er deilig å bli eldre. Gi mer slipp. Innse egen begrensing.

Når det stormer, bruker jeg sinnsrobønnen:
Gud, gi meg slik sinnsro at jeg formår å godta de ting jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.

Jeg har ingen gud, men tror på noe som er større enn meg. Naturen, kanskje?

For det kommer stormer i det nye året også. Selvfølgelig.
Det er en del av dette vidunderlige livet.

Til neste år, er det jul med barn igjen. Jeg lurer på hvilke historier vi har å fortelle om året som har gått.

Godt nytt år til alle dere som følger denne bloggen.
Dere gir meg mer enn dere aner. Tusen takk!

Her kan dere lese om hvordan det var da barna flyttet hjemmefra 

Den sommeren han kom inn på rommet

Jeg hadde sovnet. Lå i overkøyen nærmest do. Lillesøster lå i køyen under. Jeg elsket å være her, kjente hver eneste stein, hvert hull på stien. Jeg kunne nesten fly, så fort løp jeg mellom hytta vår og sommervenninnen min. Lukten av barnål, jord og sommerblomster. Jeg sov den natten han kom inn.

Jeg hadde saltvann i håret og knekkebrød med jordbærsyltetøy i magen. I de andre rommene på hytta, sov en ukjent familie. De skulle passe på lillesøster og meg den sommeren. En datter var med. Jeg husker verken henne eller moren. Jeg husker bare han som kom inn på rommet.

Det var klart jeg ville være på hytta. Det var det beste stedet på jord. At mamma og pappa måtte jobbe, var årsaken til at den fremmede familien var der. Pappa fortalte at de hadde en levende slange hjemme.

Jeg hadde sovnet etter nok en dag på svaberget. Lydene av bølger som slo mot den lille steinhylla, der vi gikk opp når vi hadde badet, var fremdeles i hodet. Ved fotenden, under den blomstrete sommerdynen, lå granbar og jord fra skogbunnen utenfor. Jeg sov med en hvit underbukse med prinsessetrykk på. Jeg våknet da jeg kjente hånden hans under dyna.

Sommervenninnen min bodde like ved meg i byen, men vi møttes aldri der. Prøvde en gang, det var helt mislykket. Vi hadde ingenting å snakke om. På hytta snakket vi hele tiden. Vi snakket om humla vi fant i den store blåklokken ved den skjeve furua. Vi snakket om kaninene som bonden hadde i bur rett ved hennes hytte og som vi en sommer fikk hver vår av i pensjon. Vi skapte en hel verden på et hemmelig sted, der vi fant ordentlig leire, hvis vi bare gravde dypt nok.

Vi snakket ikke om at pappaen hennes drakk. Vi snakket heller ikke om den fremmede som kom inn på rommet mitt.

Hos sommervenninnen min spiste vi knekkebrød med jordbærsyltetøy. Vi lo så smulene sprutet ut av munnen. Spilte kort og vant annen hver gang. Ofte tok vi skogsveien ned til vannet for å ta kveldsbad. Åkeren på den ene siden, skog på den andre. Forbi den lille gården, ned bakken og der var stranden. Barna som hadde lært å svømme, fikk gå ut til svaberget. Etter kveldsbadet lå vi rett på det glatte berget. Summende fluer og lyden av båter på vannet. Smaken av saltvann på tunga. På stranden prøvde vi å slå hjul. Ingen savnet meg. Jeg kunne være på stranden så lenge jeg ville. En gang fikk vi sitte på med den barnløse hyttenaboen. Hun skulle kjøre helt til Sverige. Vi hadde penger i lomma til å kjøpe godteri. Satt i baksetet uten belte og lo så mye at vi nesten ble kastet ut av bilen. Jo mer hun kjeftet, jo mer lo vi. Når natten kom, satt latteren fast. De upussa tennene var fulle av seig karamell. Underbuksen med prinsessetrykk lå på gulvet.

Min første sommerforelskelse, hadde hytte rett ved. Vi stirret hverandre i senk. Hans brune øyne, mine brune øyne. Hjerter som banket. Vi snakket ikke, det var umulig. Svette hender bare ved tanken. Vi hadde kyss, klapp og klem i det lille gjestehuset. Køyesenger på hver side av rommet. Barn sittende oppe og nede, alle ville vi skulle kysse. Jeg sa jeg var allergisk. Ville stoppe å puste av et kyss, så alvorlig var den allergien. Jeg satt vakt utenfor skjulet. Han kysset sommervenninnen min.

Den fremmede mannen kysset meg.

Jeg vet ikke hvor lenge de passet på oss den sommeren. Jeg vet ikke hva de het. Vet ikke om de faktisk hadde en datter. Eller en levende slange hjemme. Jeg sluttet å løpe mellom hyttene. Sluttet å ligge på svaberget og kjenne det varme berget under meg. Jeg sluttet å skape en hel verden av leire. Sluttet å spise knekkebrød og le så smulene sprutet. Sluttet å se oppi blåklokkene langs stien.

Jeg begynte å sitte oppreist i sengen med lyset på.

—-

Vil du lese intervjuet i TV2 etter denne bloggposten, klikk her.

Vil du lese noe av det andre jeg har skrevet, gå inn på forsiden. Ellers er denne mye lest om da jeg var innlagt på Modum Bad.

IMG_0080

Det er den tiden av året igjen

@Knut Røthe

Skrevet for og publisert i  kk.no

– Snakker jeg med Lena Ronge?
– Ja?
– Jeg ringer fra Radiumhospitalet

Jeg brekker meg.

– Hvorfor ringer du?
– Jeg lurte på om du hadde anledning til å komme på en CT på onsdag førstkommende?

Jeg er på ferie og spiser lunsj. Pizzaen vokser i halsen. De har fått en avbestilling og lurer på om jeg vil ha timen. Aldri i livet, har jeg lyst til å rope. Finn noen andre å ringe!

Det er den tiden av året igjen og jeg hater det. Jeg hater de små påminnelsene. Den hvite konvolutten i postkassen før sommeren. Og nå den blide stemmen i telefonen. Hva har skjedd med den som avbestilte? Død?

I ti år skal det være en del av livet mitt. De årlige kontrollene. Inn i den hvite maskinen, kontrastveske i armen, dagene med venting, gråten, kvalmen. Sa han ikke, den ene legen, at jeg kunne ta det med ro i tre år? Det er tre år siden nå. Denne høsten.

Det begynner allerede i bilen. Hjertebank. Klumpen i halsen. Kvalmen. Parkeringsplassen med bom. Forbi hårløse røykere. Jeg prøver å ikke se, ser heller opp i skogen bak sykehuset. Den deilige skogen jeg gikk i da jeg var sterk nok.

På vei inn. Men først et blikk opp mot vinduet i enden av korridoren. Ut mot veien full av biler. Ut mot bensinstasjonen og kirken. Jeg gikk frem og tilbake i den korridoren med slanger og poser hengende ut av kroppen. Heisedøren i den andre enden. Frem og tilbake.

I begynnelsen sengen ved vasken. Der jeg nesten ikke fikk luft. Så sengen ved vinduet. Vinduet i femte etasje. Det andre vinduet jeg ser opp mot før jeg går inn. Bleier og engangstruser. Lukten av det rommet. Lukten av kreft. Flimmerhår eller hva nå annet jeg har nedover nesen og halsen, stopper den ikke. Ingen filtrering. Lukten går rett i magen. Treffer meg som et knyttneveslag.

Jeg vet hvor jeg skal. Inn døren og til høyre. Registrere meg ved Røntgenskranken. Så blodprøver. Forbi Narvesen. Søt lukt av bakeverk. Jeg synes det lukter kreft.

Venterommet til blodprøver. Sidemann uten hår. En annen tynn og gul. Alle smiler tappert til hverandre. Lukten av blod. Jeg spøker med damen som tar blodprøve; sier jeg vil ha premie. Glansbilder eller klistremerker. Det eneste jeg egentlig vil, er å være frisk. Ikke være her. Hun tapper blod i fire reagensrør.

Inn i rommet med den hvite maskinen. En sykepleier. En student. Studenten skal øve seg på meg. Jeg sier det er bra. At alt er i orden, selv om hun er nervøs. Inni meg, ber jeg henne finne en annen å øve på. Jeg vil ha den erfarne. Den trygge uten kalde, nervøse fingre.

Veneflon i armen. Der skal kontrastvesken inn. Den som gjør at hele kroppen blir varm. Så er det inn og ut og pust og hold pusten og bilder tas. Bilder som jeg får svar på om en uke. Sammen med blodprøvene.

Dette skal være livet mitt i ti år fremover. Jeg prøver å tenke på alle dem som er syke og ikke får hjelp. Jeg prøver å tenke på alle flyktingene. Alle dem som har det så mye, mye verre. Jeg prøver det, mens kroppen skriker ‘stikk, flykt, død’. Taktfast skriker kroppen, mens jeg brekker meg ved siden av bilen før jeg drar hjem.

Les også:

Kirurgisk ekpedisjon

Tiden det tar å kjøpe en kaffe