Det gikk jo fint dette her?

Siden de var små, har jeg vekket dem med et glass ananasjuice på sengen. Den blinde ligger med vidåpne øyne hver morgen og venter. Jeg vet han har vært våken i mange timer, men han vil være en av gutta, han vil vekkes samtidig med dem. Har du sovet godt, spør han alle. Det har han gjort så lenge jeg har kjent ham.

Hurra for 17 mai, frihet og fred

På mange måter er han som ungdom flest. Sko står igjen hulter til bulter i gangen, slik det gjorde da huset var fullt. Av og til finner jeg våte håndklær på gulvet og telefonladere på kjøkkenbenken.
Men det er ikke alt ved ham som er som ungdom flest.
Mye av det har ikke vært lett. Det er fremdeles ikke lett. Den historien kan han selv fortelle en dag han er klar.

Hammam, sier jeg. Klart jeg blir med.

Jeg er over femti og på skrivekurs i Marrakech. Lukket inne i ordene. De andre damene vil på Hammam. Jeg sier nei. Rødmer bare tanken.
Så kommer jeg på det som er viktig.  Husker hvordan jeg har nikket. Sagt meg enig.
– Vi må våge
– Ha mot
– Risikere noe
Helt essensielt å risikere noe, har kurslederen sagt.
Hammam, sier jeg. Klart jeg blir med.

Håpets katedral

Skaperverket er jo vårt felles ansvar. Vi opplever at mange mennesker leter etter et konkret prosjekt, hvor de kan bidra i en positiv retning. Håpets katedral er et slik prosjekt. Det ferdige resultatet vil være et symbol på hva som er mulig når vi samarbeider. Vi må aldri miste håpet om at det nytter å gjøre noe.

– Katedralen vil stråle som et fyrtårn. Lyse opp leia, varsle fare og vise
vei; det finnes håp når vi samarbeider.

Mitt trygge hjem

Jeg tenkte at jeg ikke kunne passe på et dyr. At jeg ikke kunne ta ansvar for et liv.
Med tre barn, turte jeg ikke tenke videre.