Mitt trygge hjem

@Knut Røthe

Da min førstefødte fylte ett, inviterte vi til fest. Han fikk et lite akvarium. En bolle, med to oransje slørhaler, svømte rundt og rundt. På bunnen, grønt gress og hvite, små steiner. Det oransje mot det grønne og hvite. Det var vakkert. Vi plasserte bollen oppå TV’en i den lille stua der vi bodde. Jeg matet fiskene, renset bollen. Lurte på hvor lenge en slørhale kunne leve. Den første døde etter en måned. En morgen jeg kom inn i stua, lå den med buken i været. Jeg fikk nesten ikke puste. Tenkte jeg ikke hadde matet nok, ikke renset nok.

Min datter fikk en katt til tiårsdagen.
Tre år før, tok jeg livet av marsvinet hennes. Hun syntes ikke lenger det var stas å gjøre rent i buret. Tok henne sjelden ut på gulvet for å leke. Jeg hadde lest at et marsvin kunne bli over ti år gammelt. Angret hele kjøpet.
Jeg gjorde det ikke med vilje. Men jeg burde ha visst bedre. Bilen var glovarm. Vi hadde vært på sommerferie, marsvinet i pensjon i dyrebutikken. Jeg skulle bare handle. Tok en kaffe etterpå.
Morgenen etter lå det lille dyret dødt i buret. Helt stivt. Vi begravde det i hagen. Jeg turte ikke fortelle om den varme bilen. Om kaffen. At det var min skyld.
Jeg tenkte at jeg ikke kunne passe på et dyr. At jeg ikke kunne ta ansvar for et liv.
Med tre barn, turte jeg ikke tenke videre.

Det var mai og snøen hadde smeltet. Den beste tiden. Barnetog og hornmusikk, snart sommerferie på hytta. Jeg hadde kjøpt hund for egne penger. Den forrige hunden var altfor stor. Helt umulig. Pappa pleide å lufte ham ved å holde båndet ut av bilvinduet. Kjørte opp bakken der vi bodde, for at bikkja skulle få mosjon. Ellers var han i løpestreng. Sto og peip. Pappa hadde alltid en røyk i hånden. South State uten filter. Vi så bilen med båndet og bikkja. Oppover bakken, nedover bakken. En liten røyksky inni kupeen.
Vi flyttet til byen. Ingen var sterke nok til å ha den store bikkja i bånd. Han var redd trafikken. Redd de ulende ambulansene. Det var jeg også.
Til slutt ble han gitt bort til en bonde på Vestlandet.

Hunden jeg hadde kjøpt for egne penger, het Rufus. Snuten hans var som en sort pastill. Hvis han tisset på teppet, skulle vi gni snuten oppi den våte flekken, sa mamma og pappa. De kunne oppdra hunder.
Rufus var fem år den maidagen det forferdelige skjedde. Jeg var femten og syntes det var kjedelig å gå på tur. Det var stadige diskusjoner om hvem som burde ta ansvar. Og hvem som ikke gjorde det.
Hvis jeg var lei meg, kom Rufus med den sorte snuten sin. Jeg kunne snakke med ham om alt.

Søsteren min var elleve og kunne ikke sykle. Det var flaut. Mamma sendte oss opp i skolegården for å øve.
Jeg holdt bak på bagasjebrettet, løp etter, holdt balansen. Hun var alvorlig, tenksom. Kunne alt som sto i skolebøkene. Men kroppen hennes var tung. Underleppen skalv. Hun veltet og veltet. Fikk ikke fart på sykkelen. Vi holdt på i mange timer. Jeg kjente meg som en ekte storesøster. Kanskje for første gang. Hun kunne ellers så mye mer enn meg. Var smartere. Vi syklet ned bakken, hun på sin gule sykkel, jeg på min blå. Gledet oss til å fortelle om det store som hadde skjedd.

Mamma åpnet døren. Hun gråt. Ristet på hodet, sa det hadde vært forferdelig. Hun hadde bestilt avlivingen hjemme. Det hadde vært så uendelig trist for henne. Jeg måtte forstå at Rufus hadde det bedre nå. At det var bedre for ham å dø, enn å bli passet på av meg. Jeg trøstet mamma. Syntes hun hadde vært sterk. Latt ham slippe. Tatt ansvar, i motsetning til visse andre.
Vi satt i den ene stuen. I den samme stolen hun hadde sittet med ham på fanget. Den samme stolen Rufus døde i. Jeg trøstet og trøstet. Klappet henne på ryggen, sa jeg forsto at hun måtte gjøre det.
Jeg skjønte ikke hvem jeg skulle snakke med alt om nå.

Min datter fikk en katt til tiårsdagen.
I dag er katten femten år. Den eneste som fremdeles bor hjemme. Av og til hopper hun opp på en stol ved siden av oss ved spisebordet. Stirrer på oss. Hun går aldri opp på bordet, hun vet det ikke er lov. Ser vi på TV, ligger hun på fanget. Leser vi avisa, ødelegger hun. Tråkker på sidene og gjør det umulig. Hun jakter fremdeles mus og fugl. Elegant og hurtig til en gammel dame å være. Vi tror hun er ganske dum. Hun kan verken åpne dører eller skru på springen. Slike ting vi ser på de søte kattefilmene på sosiale medier. Står døra på gløtt, venter hun helt til noen åpner den opp.
Når jeg tar henne med til dyrlegen sier de at det merkes at hun kommer fra et trygt hjem. Jeg svelger. Øynene fylles.
At det er mitt hjem dyrlegen snakker om. At mitt hjem er trygt. For noe som lever.
Mitt trygge hjem. Jeg kommer ikke over det.

Les også om da han kom inn på rommet, om et overgrep som skjedde da jeg var liten.

Eller saken som ble lest av mange, mange tusen om da barna flyttet hjemmefra!

Nå er huset stille igjen. Det nye året har begynt.

@Knut Røthe

Jula er over. I år var den uten barna.

Jeg kaller dem barna, selv om de er voksne. Sistemann dro tilbake til USA i går. Han har vært der i tre år. Før det var han i England og Australia. Allikevel venner jeg meg ikke til det. Kjenner klumpen i magen flere dager før han drar. I mitt stille sinn håper jeg at snøstormen i Boston skal vare og vare, gjøre flyplassen utilgjengelig i ukesvis.

Synes det er så kort siden alle bodde hjemme.
Da ønsket jeg dem ofte dit pepper’n gror.
(Hadde ikke tenkt de skulle tro jeg mente det bokstavelig)

Jeg ble skilt for 14 år siden. Annethvert år, var julen uten barna.
Heldigvis hadde jeg en jobb, der jeg kunne be om å få jobbe et sted langt borte.
Slik slapp jeg å kjenne etter hvor mye jeg savnet dem.

Mye har endret seg. Jeg har endret meg.

I år ble julen feiret i tosomhet. Vi hadde en barnslig glede av selvslaktet, selvpartert og selvtørket pinnekjøtt og egendyrkede poteter til middag (Ok, Knut gjorde all den jobben). Før middag dro vi på julegudstjeneste i vakre Hedalen stavkirke. Tilbake på hytta, gikk vi selvfølgelig rundt en enebærbusk og sang flerstemt ’Deilig er jorden’.

Dagen ble avsluttet med å gå gjennom året. Minne hverandre på alle de fine øyeblikkene.
Kjenne på takknemlighet over å ha hverandre. Å ha så fine barn, selv om de ikke var sammen med oss. Å ha et liv med så mange bra mennesker rundt oss.

Vi var bare tre dager i tosomhet. Så fyltes dagene med familie og fellesskap her hjemme.

Nå er huset stille igjen. Det nye året har begynt.

Det nye året. Alltid spennende, synes jeg.
Fordi det kommer nye muligheter. Nye gode dager. Nye dager jeg helst vil glemme. Nye tap. Nye seiere.

Jeg har sluttet med nyttårsforsett. Vet at livet handler om både de målrettede handlingene og alle tilfeldighetene. Om de tingene vi kan gjøre noe med og alt vi ikke kan gjøre noe med.

Jeg har, gjennom livet, brukt mye tid på å prøve å endre alt jeg ikke kunne gjøre noe med.

Det er deilig å bli eldre. Gi mer slipp. Innse egen begrensing.

Når det stormer, bruker jeg sinnsrobønnen:
Gud, gi meg slik sinnsro at jeg formår å godta de ting jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.

Jeg har ingen gud, men tror på noe som er større enn meg. Naturen, kanskje?

For det kommer stormer i det nye året også. Selvfølgelig.
Det er en del av dette vidunderlige livet.

Til neste år, er det jul med barn igjen. Jeg lurer på hvilke historier vi har å fortelle om året som har gått.

Godt nytt år til alle dere som følger denne bloggen.
Dere gir meg mer enn dere aner. Tusen takk!

Her kan dere lese om hvordan det var da barna flyttet hjemmefra 

Den sommeren han kom inn på rommet

Jeg hadde sovnet. Lå i overkøyen nærmest do. Lillesøster lå i køyen under. Jeg elsket å være her, kjente hver eneste stein, hvert hull på stien. Jeg kunne nesten fly, så fort løp jeg mellom hytta vår og sommervenninnen min. Lukten av barnål, jord og sommerblomster. Jeg sov den natten han kom inn.

Jeg hadde saltvann i håret og knekkebrød med jordbærsyltetøy i magen. I de andre rommene på hytta, sov en ukjent familie. De skulle passe på lillesøster og meg den sommeren. En datter var med. Jeg husker verken henne eller moren. Jeg husker bare han som kom inn på rommet.

Det var klart jeg ville være på hytta. Det var det beste stedet på jord. At mamma og pappa måtte jobbe, var årsaken til at den fremmede familien var der. Pappa fortalte at de hadde en levende slange hjemme.

Jeg hadde sovnet etter nok en dag på svaberget. Lydene av bølger som slo mot den lille steinhylla, der vi gikk opp når vi hadde badet, var fremdeles i hodet. Ved fotenden, under den blomstrete sommerdynen, lå granbar og jord fra skogbunnen utenfor. Jeg sov med en hvit underbukse med prinsessetrykk på. Jeg våknet da jeg kjente hånden hans under dyna.

Sommervenninnen min bodde like ved meg i byen, men vi møttes aldri der. Prøvde en gang, det var helt mislykket. Vi hadde ingenting å snakke om. På hytta snakket vi hele tiden. Vi snakket om humla vi fant i den store blåklokken ved den skjeve furua. Vi snakket om kaninene som bonden hadde i bur rett ved hennes hytte og som vi en sommer fikk hver vår av i pensjon. Vi skapte en hel verden på et hemmelig sted, der vi fant ordentlig leire, hvis vi bare gravde dypt nok.

Vi snakket ikke om at pappaen hennes drakk. Vi snakket heller ikke om den fremmede som kom inn på rommet mitt.

Hos sommervenninnen min spiste vi knekkebrød med jordbærsyltetøy. Vi lo så smulene sprutet ut av munnen. Spilte kort og vant annen hver gang. Ofte tok vi skogsveien ned til vannet for å ta kveldsbad. Åkeren på den ene siden, skog på den andre. Forbi den lille gården, ned bakken og der var stranden. Barna som hadde lært å svømme, fikk gå ut til svaberget. Etter kveldsbadet lå vi rett på det glatte berget. Summende fluer og lyden av båter på vannet. Smaken av saltvann på tunga. På stranden prøvde vi å slå hjul. Ingen savnet meg. Jeg kunne være på stranden så lenge jeg ville. En gang fikk vi sitte på med den barnløse hyttenaboen. Hun skulle kjøre helt til Sverige. Vi hadde penger i lomma til å kjøpe godteri. Satt i baksetet uten belte og lo så mye at vi nesten ble kastet ut av bilen. Jo mer hun kjeftet, jo mer lo vi. Når natten kom, satt latteren fast. De upussa tennene var fulle av seig karamell. Underbuksen med prinsessetrykk lå på gulvet.

Min første sommerforelskelse, hadde hytte rett ved. Vi stirret hverandre i senk. Hans brune øyne, mine brune øyne. Hjerter som banket. Vi snakket ikke, det var umulig. Svette hender bare ved tanken. Vi hadde kyss, klapp og klem i det lille gjestehuset. Køyesenger på hver side av rommet. Barn sittende oppe og nede, alle ville vi skulle kysse. Jeg sa jeg var allergisk. Ville stoppe å puste av et kyss, så alvorlig var den allergien. Jeg satt vakt utenfor skjulet. Han kysset sommervenninnen min.

Den fremmede mannen kysset meg.

Jeg vet ikke hvor lenge de passet på oss den sommeren. Jeg vet ikke hva de het. Vet ikke om de faktisk hadde en datter. Eller en levende slange hjemme. Jeg sluttet å løpe mellom hyttene. Sluttet å ligge på svaberget og kjenne det varme berget under meg. Jeg sluttet å skape en hel verden av leire. Sluttet å spise knekkebrød og le så smulene sprutet. Sluttet å se oppi blåklokkene langs stien.

Jeg begynte å sitte oppreist i sengen med lyset på.

—-

Vil du lese intervjuet i TV2 etter denne bloggposten, klikk her.

Vil du lese noe av det andre jeg har skrevet, gå inn på forsiden. Ellers er denne mye lest om da jeg var innlagt på Modum Bad.

IMG_0080

Det er den tiden av året igjen

@Knut Røthe

Skrevet for og publisert i  kk.no

– Snakker jeg med Lena Ronge?
– Ja?
– Jeg ringer fra Radiumhospitalet

Jeg brekker meg.

– Hvorfor ringer du?
– Jeg lurte på om du hadde anledning til å komme på en CT på onsdag førstkommende?

Jeg er på ferie og spiser lunsj. Pizzaen vokser i halsen. De har fått en avbestilling og lurer på om jeg vil ha timen. Aldri i livet, har jeg lyst til å rope. Finn noen andre å ringe!

Det er den tiden av året igjen og jeg hater det. Jeg hater de små påminnelsene. Den hvite konvolutten i postkassen før sommeren. Og nå den blide stemmen i telefonen. Hva har skjedd med den som avbestilte? Død?

I ti år skal det være en del av livet mitt. De årlige kontrollene. Inn i den hvite maskinen, kontrastveske i armen, dagene med venting, gråten, kvalmen. Sa han ikke, den ene legen, at jeg kunne ta det med ro i tre år? Det er tre år siden nå. Denne høsten.

Det begynner allerede i bilen. Hjertebank. Klumpen i halsen. Kvalmen. Parkeringsplassen med bom. Forbi hårløse røykere. Jeg prøver å ikke se, ser heller opp i skogen bak sykehuset. Den deilige skogen jeg gikk i da jeg var sterk nok.

På vei inn. Men først et blikk opp mot vinduet i enden av korridoren. Ut mot veien full av biler. Ut mot bensinstasjonen og kirken. Jeg gikk frem og tilbake i den korridoren med slanger og poser hengende ut av kroppen. Heisedøren i den andre enden. Frem og tilbake.

I begynnelsen sengen ved vasken. Der jeg nesten ikke fikk luft. Så sengen ved vinduet. Vinduet i femte etasje. Det andre vinduet jeg ser opp mot før jeg går inn. Bleier og engangstruser. Lukten av det rommet. Lukten av kreft. Flimmerhår eller hva nå annet jeg har nedover nesen og halsen, stopper den ikke. Ingen filtrering. Lukten går rett i magen. Treffer meg som et knyttneveslag.

Jeg vet hvor jeg skal. Inn døren og til høyre. Registrere meg ved Røntgenskranken. Så blodprøver. Forbi Narvesen. Søt lukt av bakeverk. Jeg synes det lukter kreft.

Venterommet til blodprøver. Sidemann uten hår. En annen tynn og gul. Alle smiler tappert til hverandre. Lukten av blod. Jeg spøker med damen som tar blodprøve; sier jeg vil ha premie. Glansbilder eller klistremerker. Det eneste jeg egentlig vil, er å være frisk. Ikke være her. Hun tapper blod i fire reagensrør.

Inn i rommet med den hvite maskinen. En sykepleier. En student. Studenten skal øve seg på meg. Jeg sier det er bra. At alt er i orden, selv om hun er nervøs. Inni meg, ber jeg henne finne en annen å øve på. Jeg vil ha den erfarne. Den trygge uten kalde, nervøse fingre.

Veneflon i armen. Der skal kontrastvesken inn. Den som gjør at hele kroppen blir varm. Så er det inn og ut og pust og hold pusten og bilder tas. Bilder som jeg får svar på om en uke. Sammen med blodprøvene.

Dette skal være livet mitt i ti år fremover. Jeg prøver å tenke på alle dem som er syke og ikke får hjelp. Jeg prøver å tenke på alle flyktingene. Alle dem som har det så mye, mye verre. Jeg prøver det, mens kroppen skriker ‘stikk, flykt, død’. Taktfast skriker kroppen, mens jeg brekker meg ved siden av bilen før jeg drar hjem.

Les også:

Kirurgisk ekpedisjon

Tiden det tar å kjøpe en kaffe

Hvor er alle sammen?

Verdens mykeste teppe, kalte vi det. Det var selvfølgelig bare noe tull vi hadde funnet på for at barna ikke skulle krangle hver gang de skulle legge seg. Vi var en dyne i manko og det ble totalt krise hver kveld. Som regel ga den blinde seg.
Jeg hadde glemt alt dette.

Helt til i dag.

Knut og jeg var skikkelig forelsket. Jeg mener, skikkelig, skikkelig forelsket. Vi hadde ikke trodd at det kunne skje igjen. Og plutselig var vi som to fnisete ungdom. Vi var ganske sikre på at vår kjærlighet var nok til å gjøre at alt ble fint. Alt skulle bli fint. Skikkelig, skikkelig fint.

Det var mens vi pusset opp stedet vi skulle bo i, at verdens mykeste teppe dukket opp. De tre yngste gutta var som Ole, Dole og Doffen. Min yngste ville gjerne ha dem på rommet sitt, dele alt med de to nye. Vi så på med blussende kinn, med magen full av forventning til alt det fine som skulle skje.

Gutta gikk fem på med teppet. Selvfølgelig gjorde de det, barn er lette å lure. En dyne i manko var ikke lenger problemet. Det var det myke teppet vi skulle hatt flere av. Verdens mykeste teppe.
Jeg hadde glemt alt dette.

Helt til i dag.

Årene har gått, mange ganger har jeg ønsket at alt bråket snart skulle være over. At slagverket på rommet over kjøkkenet ble stille, at våte håndklær ble hengt til tørk og svett gymtøy lagt til vask, at middagsbordet ble ryddet uten sure fjes. Mange ganger ønsket jeg at vi ikke alltid måtte være ti mennesker til bords, at sommerferiene kunne være litt mindre masete, at det ikke kostet en halv million hvis vi en sjelden gang gikk på kafé. Mange ganger gledet jeg meg til det skulle være over og stille i huset. Mange ganger syntes jeg tiden gikk veldig sakte.
Jeg hadde glemt alt dette.

Helt til i dag.

Det er over, ekko i huset. Slagverket er stille og håndklærne er der jeg hang dem i morges. Ingen leter etter gymtøy, ingen har vokst ut av langbuksene. Ingen begynner å grine over at vi sier de kan få beri-beri hvis de ikke spiser opp grønnsakene sine. Rommene står tomme, sengene oppredd, ingen snus på skrivebordet, ingen halvspiste pizzastykker med mugg under sengen.
Rundt middagsbordet sitter Knut og jeg. Vi spiser opp grønnsakene uten å mukke. Jeg rydder av bordet. Huset er som et par for store sko. Det er over, ekko i huset. Hvor er alle sammen, spør de voksne barna når de kommer på besøk.

Jeg går opp på de to tomme rommene. På den ene, tomme sengen ligger verdens mykeste teppe, pent brettet sammen.

Jeg tenker at tiden gikk alt for fort, at jeg glemte å nyte den, glemte å stoppe og kjenne etter. Jeg mener, kjenne skikkelig etter. Jeg glemte å høre hva de sa, glemte å spørre hvorfor. Jeg glemte å lukte dem i nakken. Jeg glemte å nyte lydene av barnelatter, den deiligste lyden i verden.

Jeg trodde det skulle vare. Vare evig. Snakk om tosk. Jeg har verdens mykeste teppe rundt meg. Det er ikke mykt i det hele tatt.

@Knut Røthe

Vil du lese mer av det jeg har skrevet, kan du jo begynne med historien om «Da pappa døde» eller rett og slett «Om meg»  

Innlegget fikk såpass mye oppmerksomhet, at jeg ble invitert til God Morgen Norge for å snakke om det. Vil du se innslaget, klikk her. Det ble dessuten publisert i kk.no

Tre gode tips på biltur gjennom Europa

 

 

Etter en ukes biltur fra Kiel i Tyskland til Vila Joiosa i Spania, har jeg noen veldig viktige tips for en vellykket reise, enten med ektefelle eller en venn. Eller, om du er så heldig som meg, en som er begge deler:

Finn en du kan snakke med alt om. En du kan være stille med. En som får deg til å le. Finn deg en som kan ta ting litt på sparket. Som, for eksempel, når klimaanlegget i bilen slutter å virke i førti graders varme, ikke friker helt ut. Finn deg en som ikke synes det er så viktig å planlegge i detaljer, dersom du er av den sorten selv. Finn en som lar seg begeistre. Finn en som tør å ta kontakt. Finn en som kan se ting fra et annet perspektiv og som tør å leke. Finn deg en du liker lukta av.

 

Last ned tredve episoder av «Sommer i P2». (podcast) En times programmer som berører, begeistrer og belærer (på den fine måten). Folk du trodde du visste noe om, forteller om mye du ikke visste. Folk du aldri har hørt om, forteller historier som får deg til å gispe. Vi har grått og ledd, blitt stumme av beundring og ydmykhet. For et grunnarbeid NRK P2  må ha gjort og for en gave for oss lyttere.  Vi har lært om grunntoner i et land, om vennskap i krigssoner, om gleden ved å gå, om ungdomsopprør på bygd og i by, om hjemmebrent, om at mange vil redde verden og at noen nesten får det til. Vi har dessuten lært at irriterende radiostemmer ikke må slås av, for bak stemmen kommer det plutselig en vidunderlig historie. Episodene har ført til gode samtaler, til diskusjoner og til en tro på at, er vi mange nok, så kan vi faktisk gjøre en forskjell. Noen historier har berørt så kraftig at bilen måtte stoppes, sjåføren fikk store rusk i øynene. En stor takk til alle de som har stilt opp, gitt av seg selv og berørt et middelaldrende par på tur gjennom Europa.

Last ned Michelinappen (ViaMichelin) på telefonen. Ikke nødvendigvis fordi du har lommebok til å flotte deg på stjernerestauranter rundt i Europa. Men for å finne steder som serverer mat med kjærlighet, i stedet for å ende opp på det kjipeste stedet som serverer drittmat. Guiden forteller dessuten om de hyggeligste pensjonatene, de hemmelige landeveiene (noen så hemmelige at de ikke var mulige å kjøre på, viste det seg etter noen kilometer) og viktige landemerker du ikke vil gå glipp av.IMG_0637

Vi er ferdige med første del av reisen. Nå er det to ukers familieferie med det ene barnet som fremdeles synes det er et av årets høydepunkt å dra på ferie med oss.

Så er det bare å laste ned nye episoder av «Sommer i P2» og sette nesa nordover igjen. Først må vi finne et Toyotaverksted.