-
Vi er i dette sammen
Et virus har lammet verden. Det er minutt for minutt i alle kanaler, en varslet katastrofe. Vi ser mennesker i respiratorer, statistikker og karanteneregler, de som bestemmer har flakkende blikk. På sosiale medier peker vi på hverandre, bruker utestemme. Hvem handlet for mye, hvem dro på hytta, hvilke barn leker med hvilke, hva med russen,…
-
Livet etterpå
For fem år siden holdt jeg på å dø. Ikke av kreften, den ble heldigvis oppdaget tidlig. Jeg holdt på å dø av en blodpropp i lungene, etter en fjorten timer lang operasjon. Kirurgene fjernet milten, blindtarmen, livmoren, eggstokker, fettforklet. De skar bort hele bukhinnen. Som man fileterer en fisk, forklarte kirurgen. De skrapte tarmene…
-
Fjelltur med bråk i hodet
Jeg må ha en hånd der steinene er glatte. Er redd for krampene jeg får i magen, hvis jeg gjør brå bevegelser, hvis jeg faller. Jeg skammer meg når jeg ber om hånden, selv om det ikke er min skyld.
-
Takk, Christine Koht
Jeg hadde glemt plastikklaken og sykehustruser, morfinen som fikk meg til å hallusinere, kvalmen, pipingen i instrumentene bak sengen. Jeg hadde glemt gleden ved å kjenne gulvet hjemme under føttene, lukten av kjøkkenet vårt, kjenne takknemlighet over styrken i kroppen som kom tilbake til slutt. Det er gått fem år. Jeg er frisk. Men jeg…
-
Tenker du på det? Gjør det!
Jeg husker familien som inviterte oss inn i konteineren de bodde. Serverte te, nystekte lefser, frukt. De viste oss filmen på telefonen av flukten over Middelhavet. Hun satt i den fulle gummibåten med et spebarn i armene. Ved siden av henne en gråtende toåring. Bildet av den fulle båten, det gråtende barnet, mørket, vannet, det…
-
Følg meg
Følger
Har du allerede en WordPress.com-konto? Logg inn nå.
Lena Ronge 