Den sommeren han kom inn på rommet

Jeg hadde sovnet. Lå i overkøyen nærmest do. Lillesøster lå i køyen under. Jeg elsket å være her, kjente hver eneste stein, hvert hull på stien. Jeg kunne nesten fly, så fort løp jeg mellom hytta vår og sommervenninnen min. Lukten av barnål, jord og sommerblomster. Jeg sov den natten han kom inn.

Jeg hadde saltvann i håret og knekkebrød med jordbærsyltetøy i magen. I de andre rommene på hytta, sov en ukjent familie. De skulle passe på lillesøster og meg den sommeren. En datter var med. Jeg husker verken henne eller moren. Jeg husker bare han som kom inn på rommet.

Det var klart jeg ville være på hytta. Det var det beste stedet på jord. At mamma og pappa måtte jobbe, var årsaken til at den fremmede familien var der. Pappa fortalte at de hadde en levende slange hjemme.

Jeg hadde sovnet etter nok en dag på svaberget. Lydene av bølger som slo mot den lille steinhylla, der vi gikk opp når vi hadde badet, var fremdeles i hodet. Ved fotenden, under den blomstrete sommerdynen, lå granbar og jord fra skogbunnen utenfor. Jeg sov med en hvit underbukse med prinsessetrykk på. Jeg våknet da jeg kjente hånden hans under dyna.

Sommervenninnen min bodde like ved meg i byen, men vi møttes aldri der. Prøvde en gang, det var helt mislykket. Vi hadde ingenting å snakke om. På hytta snakket vi hele tiden. Vi snakket om humla vi fant i den store blåklokken ved den skjeve furua. Vi snakket om kaninene som bonden hadde i bur rett ved hennes hytte og som vi en sommer fikk hver vår av i pensjon. Vi skapte en hel verden på et hemmelig sted, der vi fant ordentlig leire, hvis vi bare gravde dypt nok.

Vi snakket ikke om at pappaen hennes drakk. Vi snakket heller ikke om den fremmede som kom inn på rommet mitt.

Hos sommervenninnen min spiste vi knekkebrød med jordbærsyltetøy. Vi lo så smulene sprutet ut av munnen. Spilte kort og vant annen hver gang. Ofte tok vi skogsveien ned til vannet for å ta kveldsbad. Åkeren på den ene siden, skog på den andre. Forbi den lille gården, ned bakken og der var stranden. Barna som hadde lært å svømme, fikk gå ut til svaberget. Etter kveldsbadet lå vi rett på det glatte berget. Summende fluer og lyden av båter på vannet. Smaken av saltvann på tunga. På stranden prøvde vi å slå hjul. Ingen savnet meg. Jeg kunne være på stranden så lenge jeg ville. En gang fikk vi sitte på med den barnløse hyttenaboen. Hun skulle kjøre helt til Sverige. Vi hadde penger i lomma til å kjøpe godteri. Satt i baksetet uten belte og lo så mye at vi nesten ble kastet ut av bilen. Jo mer hun kjeftet, jo mer lo vi. Når natten kom, satt latteren fast. De upussa tennene var fulle av seig karamell. Underbuksen med prinsessetrykk lå på gulvet.

Min første sommerforelskelse, hadde hytte rett ved. Vi stirret hverandre i senk. Hans brune øyne, mine brune øyne. Hjerter som banket. Vi snakket ikke, det var umulig. Svette hender bare ved tanken. Vi hadde kyss, klapp og klem i det lille gjestehuset. Køyesenger på hver side av rommet. Barn sittende oppe og nede, alle ville vi skulle kysse. Jeg sa jeg var allergisk. Ville stoppe å puste av et kyss, så alvorlig var den allergien. Jeg satt vakt utenfor skjulet. Han kysset sommervenninnen min.

Den fremmede mannen kysset meg.

Jeg vet ikke hvor lenge de passet på oss den sommeren. Jeg vet ikke hva de het. Vet ikke om de faktisk hadde en datter. Eller en levende slange hjemme. Jeg sluttet å løpe mellom hyttene. Sluttet å ligge på svaberget og kjenne det varme berget under meg. Jeg sluttet å skape en hel verden av leire. Sluttet å spise knekkebrød og le så smulene sprutet. Sluttet å se oppi blåklokkene langs stien.

Jeg begynte å sitte oppreist i sengen med lyset på.

—-

Vil du lese intervjuet i TV2 etter denne bloggposten, klikk her.

Vil du lese noe av det andre jeg har skrevet, gå inn på forsiden. Ellers er denne mye lest om da jeg var innlagt på Modum Bad.

IMG_0080

Det er den tiden av året igjen

@Knut Røthe

Skrevet for og publisert i  kk.no

– Snakker jeg med Lena Ronge?
– Ja?
– Jeg ringer fra Radiumhospitalet

Jeg brekker meg.

– Hvorfor ringer du?
– Jeg lurte på om du hadde anledning til å komme på en CT på onsdag førstkommende?

Jeg er på ferie og spiser lunsj. Pizzaen vokser i halsen. De har fått en avbestilling og lurer på om jeg vil ha timen. Aldri i livet, har jeg lyst til å rope. Finn noen andre å ringe!

Det er den tiden av året igjen og jeg hater det. Jeg hater de små påminnelsene. Den hvite konvolutten i postkassen før sommeren. Og nå den blide stemmen i telefonen. Hva har skjedd med den som avbestilte? Død?

I ti år skal det være en del av livet mitt. De årlige kontrollene. Inn i den hvite maskinen, kontrastveske i armen, dagene med venting, gråten, kvalmen. Sa han ikke, den ene legen, at jeg kunne ta det med ro i tre år? Det er tre år siden nå. Denne høsten.

Det begynner allerede i bilen. Hjertebank. Klumpen i halsen. Kvalmen. Parkeringsplassen med bom. Forbi hårløse røykere. Jeg prøver å ikke se, ser heller opp i skogen bak sykehuset. Den deilige skogen jeg gikk i da jeg var sterk nok.

På vei inn. Men først et blikk opp mot vinduet i enden av korridoren. Ut mot veien full av biler. Ut mot bensinstasjonen og kirken. Jeg gikk frem og tilbake i den korridoren med slanger og poser hengende ut av kroppen. Heisedøren i den andre enden. Frem og tilbake.

I begynnelsen sengen ved vasken. Der jeg nesten ikke fikk luft. Så sengen ved vinduet. Vinduet i femte etasje. Det andre vinduet jeg ser opp mot før jeg går inn. Bleier og engangstruser. Lukten av det rommet. Lukten av kreft. Flimmerhår eller hva nå annet jeg har nedover nesen og halsen, stopper den ikke. Ingen filtrering. Lukten går rett i magen. Treffer meg som et knyttneveslag.

Jeg vet hvor jeg skal. Inn døren og til høyre. Registrere meg ved Røntgenskranken. Så blodprøver. Forbi Narvesen. Søt lukt av bakeverk. Jeg synes det lukter kreft.

Venterommet til blodprøver. Sidemann uten hår. En annen tynn og gul. Alle smiler tappert til hverandre. Lukten av blod. Jeg spøker med damen som tar blodprøve; sier jeg vil ha premie. Glansbilder eller klistremerker. Det eneste jeg egentlig vil, er å være frisk. Ikke være her. Hun tapper blod i fire reagensrør.

Inn i rommet med den hvite maskinen. En sykepleier. En student. Studenten skal øve seg på meg. Jeg sier det er bra. At alt er i orden, selv om hun er nervøs. Inni meg, ber jeg henne finne en annen å øve på. Jeg vil ha den erfarne. Den trygge uten kalde, nervøse fingre.

Veneflon i armen. Der skal kontrastvesken inn. Den som gjør at hele kroppen blir varm. Så er det inn og ut og pust og hold pusten og bilder tas. Bilder som jeg får svar på om en uke. Sammen med blodprøvene.

Dette skal være livet mitt i ti år fremover. Jeg prøver å tenke på alle dem som er syke og ikke får hjelp. Jeg prøver å tenke på alle flyktingene. Alle dem som har det så mye, mye verre. Jeg prøver det, mens kroppen skriker ‘stikk, flykt, død’. Taktfast skriker kroppen, mens jeg brekker meg ved siden av bilen før jeg drar hjem.

Les også:

Kirurgisk ekpedisjon

Tiden det tar å kjøpe en kaffe

Hvor er alle sammen?

Verdens mykeste teppe, kalte vi det. Det var selvfølgelig bare noe tull vi hadde funnet på for at barna ikke skulle krangle hver gang de skulle legge seg. Vi var en dyne i manko og det ble totalt krise hver kveld. Som regel ga den blinde seg.
Jeg hadde glemt alt dette.

Helt til i dag.

Knut og jeg var skikkelig forelsket. Jeg mener, skikkelig, skikkelig forelsket. Vi hadde ikke trodd at det kunne skje igjen. Og plutselig var vi som to fnisete ungdom. Vi var ganske sikre på at vår kjærlighet var nok til å gjøre at alt ble fint. Alt skulle bli fint. Skikkelig, skikkelig fint.

Det var mens vi pusset opp stedet vi skulle bo i, at verdens mykeste teppe dukket opp. De tre yngste gutta var som Ole, Dole og Doffen. Min yngste ville gjerne ha dem på rommet sitt, dele alt med de to nye. Vi så på med blussende kinn, med magen full av forventning til alt det fine som skulle skje.

Gutta gikk fem på med teppet. Selvfølgelig gjorde de det, barn er lette å lure. En dyne i manko var ikke lenger problemet. Det var det myke teppet vi skulle hatt flere av. Verdens mykeste teppe.
Jeg hadde glemt alt dette.

Helt til i dag.

Årene har gått, mange ganger har jeg ønsket at alt bråket snart skulle være over. At slagverket på rommet over kjøkkenet ble stille, at våte håndklær ble hengt til tørk og svett gymtøy lagt til vask, at middagsbordet ble ryddet uten sure fjes. Mange ganger ønsket jeg at vi ikke alltid måtte være ti mennesker til bords, at sommerferiene kunne være litt mindre masete, at det ikke kostet en halv million hvis vi en sjelden gang gikk på kafé. Mange ganger gledet jeg meg til det skulle være over og stille i huset. Mange ganger syntes jeg tiden gikk veldig sakte.
Jeg hadde glemt alt dette.

Helt til i dag.

Det er over, ekko i huset. Slagverket er stille og håndklærne er der jeg hang dem i morges. Ingen leter etter gymtøy, ingen har vokst ut av langbuksene. Ingen begynner å grine over at vi sier de kan få beri-beri hvis de ikke spiser opp grønnsakene sine. Rommene står tomme, sengene oppredd, ingen snus på skrivebordet, ingen halvspiste pizzastykker med mugg under sengen.
Rundt middagsbordet sitter Knut og jeg. Vi spiser opp grønnsakene uten å mukke. Jeg rydder av bordet. Huset er som et par for store sko. Det er over, ekko i huset. Hvor er alle sammen, spør de voksne barna når de kommer på besøk.

Jeg går opp på de to tomme rommene. På den ene, tomme sengen ligger verdens mykeste teppe, pent brettet sammen.

Jeg tenker at tiden gikk alt for fort, at jeg glemte å nyte den, glemte å stoppe og kjenne etter. Jeg mener, kjenne skikkelig etter. Jeg glemte å høre hva de sa, glemte å spørre hvorfor. Jeg glemte å lukte dem i nakken. Jeg glemte å nyte lydene av barnelatter, den deiligste lyden i verden.

Jeg trodde det skulle vare. Vare evig. Snakk om tosk. Jeg har verdens mykeste teppe rundt meg. Det er ikke mykt i det hele tatt.

@Knut Røthe

Vil du lese mer av det jeg har skrevet, kan du jo begynne med historien om «Da pappa døde» eller rett og slett «Om meg»  

Innlegget fikk såpass mye oppmerksomhet, at jeg ble invitert til God Morgen Norge for å snakke om det. Vil du se innslaget, klikk her. Det ble dessuten publisert i kk.no

Tre gode tips på biltur gjennom Europa

 

 

Etter en ukes biltur fra Kiel i Tyskland til Vila Joiosa i Spania, har jeg noen veldig viktige tips for en vellykket reise, enten med ektefelle eller en venn. Eller, om du er så heldig som meg, en som er begge deler:

Finn en du kan snakke med alt om. En du kan være stille med. En som får deg til å le. Finn deg en som kan ta ting litt på sparket. Som, for eksempel, når klimaanlegget i bilen slutter å virke i førti graders varme, ikke friker helt ut. Finn deg en som ikke synes det er så viktig å planlegge i detaljer, dersom du er av den sorten selv. Finn en som lar seg begeistre. Finn en som tør å ta kontakt. Finn en som kan se ting fra et annet perspektiv og som tør å leke. Finn deg en du liker lukta av.

 

Last ned tredve episoder av «Sommer i P2». (podcast) En times programmer som berører, begeistrer og belærer (på den fine måten). Folk du trodde du visste noe om, forteller om mye du ikke visste. Folk du aldri har hørt om, forteller historier som får deg til å gispe. Vi har grått og ledd, blitt stumme av beundring og ydmykhet. For et grunnarbeid NRK P2  må ha gjort og for en gave for oss lyttere.  Vi har lært om grunntoner i et land, om vennskap i krigssoner, om gleden ved å gå, om ungdomsopprør på bygd og i by, om hjemmebrent, om at mange vil redde verden og at noen nesten får det til. Vi har dessuten lært at irriterende radiostemmer ikke må slås av, for bak stemmen kommer det plutselig en vidunderlig historie. Episodene har ført til gode samtaler, til diskusjoner og til en tro på at, er vi mange nok, så kan vi faktisk gjøre en forskjell. Noen historier har berørt så kraftig at bilen måtte stoppes, sjåføren fikk store rusk i øynene. En stor takk til alle de som har stilt opp, gitt av seg selv og berørt et middelaldrende par på tur gjennom Europa.

Last ned Michelinappen (ViaMichelin) på telefonen. Ikke nødvendigvis fordi du har lommebok til å flotte deg på stjernerestauranter rundt i Europa. Men for å finne steder som serverer mat med kjærlighet, i stedet for å ende opp på det kjipeste stedet som serverer drittmat. Guiden forteller dessuten om de hyggeligste pensjonatene, de hemmelige landeveiene (noen så hemmelige at de ikke var mulige å kjøre på, viste det seg etter noen kilometer) og viktige landemerker du ikke vil gå glipp av.IMG_0637

Vi er ferdige med første del av reisen. Nå er det to ukers familieferie med det ene barnet som fremdeles synes det er et av årets høydepunkt å dra på ferie med oss.

Så er det bare å laste ned nye episoder av «Sommer i P2» og sette nesa nordover igjen. Først må vi finne et Toyotaverksted.

 

Der andre ser søppel, ser vi gull

Kompass & Co vil lage mat som ellers havner i søpla. Med ungdommer som har falt utenfor. Ungdommene skal bli sett på som en ressurs – som overskuddsmaten.
I skrivende stund er Kompass & Co på Rådhuset i Oslo for å signere en klimaavtale. De signerer for å vise at de som bedrift vil være med på å halvere Oslos utslipp av klimagasser innen 2020. Katerina Medbøe Eriksen og Sherry Hakimnejad i Kompass &Co vil lage opptil tusen porsjoner daglig av mat som ellers havner i søpla. Og med seg på laget vil de ha ungdommer som har falt utenfor samfunnet. Ungdom, som kanskje aldri har blitt sett på som en ressurs. Akkurat som overskuddsmaten. Harvest har møtt den ene av de to gründerne, Sherry Hakimnejad.
– Hvordan startet ideen til Kompass &Co?
– Hm. Hvor mye tid har vi? Den startet fordi jeg var så utrolig frustrert. Jeg jobbet som saksbehandler i barnevernet og så hvor mange ressurser som ikke ble brukt i Norge. Eller egentlig vil jeg tilbake til en barneskole i Kongsvinger. Det var der det startet. Jeg ble mobbet, banket gul og blå gjennom hele barneskolen. Og ingen, absolutt ingen klarte å ta tak i det. Til slutt tok min mor ansvar, og vi rømte fra hele problemet ved å flytte. Så på en måte er Kompass & Co min måte å bidra til at andre ikke opplever det jeg ble utsatt for. Nå skjønner jeg, gjennom selv å ha jobbet i systemet, hvorfor hjelpen ikke kom frem til meg den gangen. I det offentlige i dag er fokuset innsparing og nedbemanning. Det er mange dyktige ildsjeler der, men de stanger hodet i veggen. Tilbudene er for ensidige, for lite personlige og individrettet.Kompass & Co sin visjon er å se ungdommer der de er med all sin bagasje og ballast. De skal lære å se seg selv som individer som både dem og samfunnet kan være stolte av.

– De er vant til å bli møtt som en utgift, noe samfunnet helst skulle vært foruten. Som søppel egentlig.

– Ikke å kunne gi den hjelpen jeg visste var det eneste de lengtet etter, gjorde at jeg måtte slutte i barnevernet og starte opp med noe jeg trodde på. Jeg brukte et halvt år med reseach. Prøvde først å finne en bydel som hadde som hovedfokus å få ungdom til å oppleve mestring. Som ikke var en fritidsklubb eller det jeg kaller ’hengesteder’ Det fant jeg ikke, dessverre.

-Hva innebærer hjelpen du mener ungdommen trenger? Og hvorfor er den så mye bedre enn alt som allerede blir gjort?
– Vi tar dem på alvor, er tilstede og lytter til dem. Vi møter dem som arbeidstakere, ikke som NAV-brukere eller barnevernsungdommer. Vi gir dem oppgaver de synes er kule, innovative og utfordrende. I tillegg følger vi dem tett, kartlegger og veileder. Husk at disse ungdommene har blitt sett ned på, mange av dem gjennom hele livet. De tror de ikke kan noe, tror de ikke er noe. De har aldri blitt gitt tillitt. Når det er opplevelsen og livserfaringen, tror man det nesten selv til slutt. De er bare en utgift og en bekymring. Da jeg jobbet som saksbehandler, spurte jeg dem flere ganger hva de drømte om og hva de ønsket seg. Mange hadde aldri fått det spørsmålet. Svaret var unisont: De ville ha en jobb! Være sammen med andre på en arbeidsplass. De ville bli gitt ansvar og tillitt. De ville være en del av samfunnet!

– Det er kanskje ikke lett å komme inn når man alltid har stått utenfor?
– Nei, ikke lett i det hele tatt. Og de krever derfor en veldig tett oppfølging. Oppstår det konflikter, som det jo ofte gjør på en arbeidsplass, er de ikke vant med å håndtere dette på en rolig måte. Mange har levd svært tøffe liv, der kanskje vold har vært reaksjon på konflikter som oppstår.
– Da du utdannet deg, hvordan trodde du systemet var?
– Jeg trodde, da jeg hørte historier fra barnevernet om ungdom som ikke fikk den hjelpen de trengte, at det kanskje var noe feil med saksbehandleren. Men det tok kort tid før jeg tenkte at det var systemet det var noe galt med. Når vi ser hvor mye penger velferdsstaten Norge bruker på å få ungdommer ut av det offentlige og inn i jobb eller skole, er det nesten påkrevd å spørre seg hvorfor tallet på ungdommer som faller utenfor ikke har sunket? Jeg syns det er rart at man opprettholder de samme tiltak og tilbud, når man vet at det ikke funker, sier hun.

Det er vanskelig å komme inn de store anbudsrundene til det offentlige, forteller gründeren. Og det er det Kompass &Co trenger for å få stabilitet og forutsigbarhet. Sherry synes det offentlige unndrar seg sitt samfunnsansvar. De ser ikke den økonomiske nytteverdien av å få disse ungdommene ut av et liv fullt av nederlag. Sherry ser likevel lyst på fremtiden. Gjennom fokus på sosial og grønn innovasjon, startup- inkubatorer og nye gründerselskap som dukker opp i et rasende tempo, legges det press på hvordan man skaper verdier og samtidig gjør business,

Sherry snakker med hele kroppen. Hun blir tydelig både opprørt og oppgitt. Det en kjærlighet til dem som har falt utenfor som driver henne videre. For Kompass & Co har ikke akkurat vært et overskuddsprosjekt. Moren til Sherry synes hun er blitt altfor tynn, hun er bekymret.
– Mamma mener jeg må gi meg om det ikke skjer noe snart. Om vi ikke får napp hos noen med økonomi til å hjelpe oss videre. Jeg skjønner at hun har rett. Jeg kan ikke fortsette å jobbe så mye, sier hun.

Men det sitter langt inne å gi seg.
– Jeg har alltid trodd på disse ungdommene. Og ved å vise dem at jeg har gjort det, har de turt å vise meg sider de kanskje ikke har vist til andre. Får de tillit, viser de så mye mer enn førsteinntrykket av dem. Dessuten skjønner de at de selv er løsningen. Mange av dem har en fortid vi knapt kan forestille oss. De har en CV full av hull, noen kan nesten ikke skrive. Da er det ikke så lett å få seg en jobb, få noen til å tro at man kan lære seg noe eller gjennomføre en arbeidsoppgave. Det mest rørende vi har opplevd i disse seks årene vi har holdt på, var en sommer vi gjorde en avtale med en bydel om både produksjon og levering av mat til eldre som bodde alene. En del av avtalen var at ungdommen skulle sitte sammen med de gamle mens de spiste.

Sherrys øyne blir fulle av tårer. Hun forteller om vennskapsbånd på tvers av generasjoner. Hun forteller om ungdom fra land, der det er en selvfølge å ta vare på de eldre i familien, bli sjokkert over å se all den ensomheten. Hun forteller om de eldre som var redde for å bli robbet. Som opplevde å møte ungdom som var like ensomme som dem selv. Den sommeren levde de lenge på. Det ga dem troen på at de var inne på noe viktig.

Hele filosofien bak Kompass & Co handler om å knytte mennesker og miljø sammen. Det vil være god og langsiktig samfunnsøkonomi, sier Sherry med overbevisning.

– Men da må vi ha alle på lag. Vi må få på plass avtaler med et næringsliv som tør å satse. Finner vi noen som tør, gjør vi alvor ut av slagordet ’der andre ser søppel, ser vi gull’. Vi er en liten aktør, men målet er å kunne skalere videre til hele Norge, sier hun.

– Det er jo ikke alle som liker å lage mat. Derfor har vi tenkt innenfor flere felt, med bærekraft og gjenbruk i fokus, sier Hakimnejad.
– Men akkurat nå er det cateringen vi er mest opptatt av. Får vi noen til å satse på oss, kan vi som sagt lage opptil tusen porsjoner daglig av mat som hadde havnet i søpla. Og med det sysselsetter vi ungdom som ellers er dømt til et liv fullt av nederlag. Disse ungdommene, som for meg, har vært blant de fineste menneskene jeg har møtt.

Se for deg dette

Kronikk i Aftenposten 28 april 2017

Se for deg at du får ditt første barn. Det er noe som sprenger i brystet. En ny følelse. Gutten som ligger i den lille sengen med hjul, er det vidunderligste som har skjedd.

Han vokser, en lyslugget gutt, nysgjerrig og undrende. Prater uten stans med hes stemme. Gutten elsker musikk. Lager rytmeinstrumenter av alt han finner. Han er så god mot andre at du bekymrer deg litt. Gutten gir alltid fra seg den siste sjokoladebiten. Gråter når han ser film der noen har det vondt. Han lærer seg tidlig å lese. Sykler uten støttehjul. Har en latter som smelter is.

Da han begynner i første klasse, går han med faste skritt mot rektor. Bukker dypt. Den nye følelsen i brystet føles nå som en del av livet. Du er trygg i rollen som verdens heldigste pappa. Du vet ennå ikke at du skal miste alt. At gutten skal miste alt.

Det begynner med synet. Det skal gå sakte. Veldig sakte. Derfor er det viktig å leve i nuet. Nyte dagene med noe syn, før det blir svart. Du sykler med barnet ditt, lange turer i skogen med telt og termos i sekken. Gutten fryder seg. Nå koser jeg meg, sier han. Han vet ikke at han skal miste alt.

Det er viktig å legge til rette for alt som skal skje i fremtiden, sier de som skal hjelpe. Du er glad du lever i Norge. Du vet man får hjelp når slike ting skjer. Selv skal du være den samme heldige pappaen. Til gutten som er så god, nesten for god for denne verden.

Se for deg femten år frem i tid. Den lille gutten er blitt en voksen mann. Du sitter ved siden av ham ved sykesengen. Han prøver å snakke. Du forstår ikke hva han sier. Til slutt snur han ryggen til. Han orker ikke prøve mer. Gutten i sykesengen elsker fremdeles musikk. Han gråter når han hører om dem som ikke har det så bra. For deg er han fremdeles nesten for god for denne verden.

For samfunnet er han blitt en utgift.


Se for deg at du får ditt første barn. Det er en datter som ligger i armene dine. Hjertene deres banker i takt. Du snuser henne i nakken. Ser de små fingrene, de små føttene. Alt er perfekt. Den lille jenta vokser, det lange, lyse håret i vinden, smilet hennes, hun er så full av liv.

Jenta elsker dyr. Alle dyr, men særlig hunder og hester. Hun er i sitt rette element på hesteryggen. Hennes største ønske er egen hund. Du gruer deg allerede til hun skal bli tenåring, til hun skal rive seg løs, stå på egne ben. Du lurer på hva hun kommer til å studere, om hun selv en gang får familie. Hun får en rød sekk til første skoledag. Holder bestevenninnen i hånden. De fniser. Du er trygg i rollen som verdens heldigste mamma. Du vet ennå ikke at du skal miste alt. At jenta skal miste alt.

Det begynner med synet. Det skal gå sakte. Veldig sakte. Derfor er det viktig å leve i nuet. Nyte dagene med noe syn, før det blir svart. Du tar med deg jenta på hytta ved sjøen. Tar kveldsbad og børster hennes flokete saltvannshår. Jenta har fått hunden hun ønsket seg. Han er med henne over alt. Jenta fryder seg. Jeg er så heldig, sier hun. Hun vet ikke at hun skal miste alt.

Det er viktig å legge til rette for alt som skal skje i fremtiden, sier de som skal hjelpe. Du er glad du lever i Norge. Du vet man får hjelp når slike ting skjer. Selv skal du være den samme heldige mammaen. Til jenta som du nå vet aldri skal studere, aldri skal få sin egen familie.

Se for deg tretten år frem i tid. Du har bursdag, men har brukt hele dagen på det du har kjempet for i årevis. Jenta har flyttet hjemmefra. Hun kan ikke lenger gå trappene opp til familiens leilighet. Kan ikke lenger snakke. Kan ikke lenger gå tur med hunden. Venninnene har dratt til utlandet for å studere. Du kjemper mot de som skal hjelpe. For at de skal skjønne at det handler om mer enn de basale behovene. At jenta trenger et liv med mening.

For samfunnet er hun blitt en utgift.


Se for deg at du jobber i en institusjon. Hit kommer en ung jente som ikke lenger kan bo hjemme. Hun har langt lyst hår, smiler sjenert, prøver å si noe, men du forstår ikke hva.

Foreldrene er tynget, du ser det på deres alvorlige ansikter. De forteller at jenta elsker dyr. Særlig hunder og hester. Jenta nikker og smiler.

Den lille leiligheten hennes er hyggelig. Hun har mange filmer. Filmene er fra da hun fremdeles kunne se. Hun kan dem utenat. Spør du om hun har lyst til å se på film, svarer hun alltid ja. Kanskje fordi hun ikke lenger kan si at hun vil noe annet. Hadde hun kunnet, ville hun kanskje foreslått å dra ut og shoppe med en av dere ansatte som hun liker så godt; hun som tuller og tøyser så mye. Hadde hun kunnet, ville hun kanskje ha foreslått å ta med en som er like glad i dyr som henne, og besøkt den bondegården der de fine hestene er. Hadde hun kunnet, ville hun kanskje ha dratt på kafé med en venninne.

Jenta er prisgitt hvem som er på vakt, hvem som bryr seg om henne, hvem som skjønner at hun er en ungdom som alle andre. En ungdom som vil ha et liv. En ungdom som vil bli sett som den hun er inni seg. Du vet at du kan være en som gjør den forskjellen. Og du kjenner foreldrenes takknemlighet. Bare fordi du ser hvem jenta er.

For samfunnet er hun bare en utgift.


Se for deg at gutten en dag flytter inn. Foreldrene er tynget, du ser det på deres alvorlige ansikter. De forteller at han elsker musikk. Særlig Beatles.

Gutten kan fremdeles snakke litt, men det er vanskelig å forstå hva han sier. De gangene du har tid til å høre etter, blir du overrasket. Gutten har lest flere bøker enn foreldrene sine til sammen.

Den lille leiligheten til gutten er hyggelig. Spør du om han vil høre på musikk, svarer han alltid ja. Fordi han ikke tør si at han vil noe annet den dagen. Han er redd for å være en byrde. Hadde han turt, ville han kanskje ha bedt om hjelp til å ringe en venn og spurt om han kunne kommet innom. Hadde han turt, hadde han kanskje fått en av dere ansatte han liker så godt, han som han snakker om jenter med, til å ta ham med på tur i skogen.

Gutten er prisgitt hvem som er på vakt, hvem som bryr seg om ham, hvem som skjønner at han er en ungdom som alle andre. En ungdom som vil ha et liv. En ungdom som vil bli sett for den han er inni seg. Du vet at du kan være en som gjør den forskjellen. Og du kjenner foreldrenes takknemlighet. Bare fordi du ser hvem gutten er.

For samfunnet er han bare en utgift.


Se for deg at du er medlem i en liten foreldregruppe du skulle ønske du aldri hadde hørt om. Ikke visste eksisterte.

Når du møter de andre foreldrene som er der, får du et etterlengtet klapp på skulderen, en klem, du får styrket troen på at du må fortsette å kjempe for barnet ditt. Dere deler erfaringer, ikke bare de vonde. Her får du tips til hvordan du kan gjøre hverdagen litt enklere. Og du kan skryte av hva barnet ditt får til. Selv om det har mistet nesten alt. Selv om samfunnet ser på det som en utgift.

I den lille foreldregruppen du skulle ønske du aldri hadde hørt om, snakker dere også om alt det vanskelige. Om alle søknader der du har bedt om hjelp. Om alle avslagene på søknadene der du har bedt om hjelp. Og om alle klagene på avslagene. Dere snakker om hvor vondt det gjør når du må skaffe den samme dokumentasjonen igjen og igjen. Om søvnløse netter og sykehusinnleggelser. Dere snakker om at dere skulle ønske kreftene kunne bli brukt på gutten og jenta.

Av og til får den slitne foreldregruppen inn foredragsholdere som forteller noe dere allerede vet: at det er kampen mot det offentlige som er det verste, ikke det å få et alvorlig sykt barn.

For samfunnet har du kanskje selv blitt en utgift. Fordi du kjempet så hardt for barnet ditt.

Lena Ronge, stemor til gutten
med tillatelse (og velsignelse) fra guttens far og jentas mor