Skaperverket er jo vårt felles ansvar. Vi opplever at mange mennesker leter etter et konkret prosjekt, hvor de kan bidra i en positiv retning. Håpets katedral er et slik prosjekt. Det ferdige resultatet vil være et symbol på hva som er mulig når vi samarbeider. Vi må aldri miste håpet om at det nytter å gjøre noe.
– Katedralen vil stråle som et fyrtårn. Lyse opp leia, varsle fare og vise vei; det finnes håp når vi samarbeider.
Jeg tenkte at jeg ikke kunne passe på et dyr. At jeg ikke kunne ta ansvar for et liv.
Med tre barn, turte jeg ikke tenke videre.
Nå er huset stille igjen. Det nye året har begynt.
Det nye året. Alltid spennende, synes jeg.
Fordi det kommer nye muligheter. Nye gode dager. Nye dager jeg helst vil glemme. Nye tap. Nye seiere.
Jeg sov med en hvit underbukse med prinsessetrykk på. Jeg våknet da jeg kjente hånden hans under dyna.
Dette skal være livet mitt i ti år fremover. Jeg prøver å tenke på alle dem som er syke og ikke får hjelp. Jeg prøver å tenke på alle flyktingene. Alle dem som har det så mye, mye verre. Jeg prøver det, mens kroppen skriker ‘stikk, flykt, død’.
Rommene står tomme, sengene oppredd, ingen snus på skrivebordet, ingen halvspiste pizzastykker med mugg under sengen.
Rundt middagsbordet sitter Knut og jeg. Huset er som et par for store sko. Det er over, ekko i huset. Hvor er alle sammen, spør de voksne barna når de kommer på besøk.
