-
Heldigvis er jeg ikke mann
Jeg kan være et offer, men er det ikke. Jeg er uten utdannelse, kreftoverlevende og delvis uføretrygdet. Jeg er overvektig, drikker av og til for mye, synger veldig høyt i fylla. Jeg synes ofte livet er urettferdig, går av og til i offerfella, synes litt synd på meg selv. Møter forståelse. Får omsorg. Heldigvis er jeg ikke mann.
-
Vi lever i to verdener
I den ene verden, har venners barn blitt store. De har flyttet hjemmefra, kanskje utenlands. I den andre verdenen går vi i venners barns begravelser.
-
Skrivesperre
Min mor skrev et bokmanus, «Et kvinneliv». Den skulle gis ut etter hennes død. Mange av kapitlene var skrevet med store bokstaver. Det første kapittelet fikk jeg tilsendt da jeg var tretti år og nybakt tobarnsmor. Kapittelet het «Sannheten om Arne Kjell» (min far). Jeg svarte henne vennlig, sa jeg forsto det hadde vært vanskelig, at han nok ikke var verdens beste ektemann, men at jeg helst ikke ville vite hvem han hadde ligget med den natten jeg ble født.
-
Min markedsverdi
Jeg tenker at min markedsverdi har økt kraftig. Til tross for tjue kilos overvekt, grå hår og to kreftoperasjoner. På Tinder tror jeg derimot min verdi har sunket med årene, for det er jo et sted der man først går etter utseende, der mange bare vil ha seg et ligg. Kanskje helst med en som er langt yngre enn meg. Jeg tror ikke mange hadde sveipa til høyre (eller er det venstre) på et bilde av meg der, gitt.
-
Du likner på moren din
Hun døde i fjor. Jeg behøver ikke være redd henne lenger, redd for hva hun vil kalle meg i sine lange brev og mailer, redd for hennes dom over meg som menneske, som datter, som mor. Ved hennes død, klarer jeg endelig å akseptere, til og meg anerkjenne at ja, jeg likner faktisk ganske mye på moren min.
-
Fantastiske Finnmark!
Sommeren 2020 dro Knut og jeg på bobilferie til Finnmark. Finnmark traff en streng i oss, det var som en puslespillbrikke som falt på plass. Folket, gjestfriheten, luften, luktene, utsynet, skiftningene, dyrene, banningen, tilstedeværelsen. For Knut og meg, med brusende sjømannsblod i årene, er Finnmark et av de mest eksotiske stedene vi har vært. Her har jeg samlet de små reisebrevene jeg skrev på sosiale medier underveis. Jeg håper du vil bli med på ferden!
-
Følg meg
Følger
Har du allerede en WordPress.com-konto? Logg inn nå.
Lena Ronge 