Lena Ronge
Tenk Tanken
Takk, Christine Koht
Publisert i Aftenposten.
I den første episoden i Aftenpostens podkast ” Koht vil leve”, spør journalist Joachim Førsund henne om hun virkelig orker at han skal følge henne i hele sykdomsforløpet og hvorfor hun vil det.
Christine leter litt etter ordene, sier hun skjønner det kanskje høres rart ut. Men ved å gjøre dette, kjenner hun et styrket håp om at det skal gå bra.
Hun sier hun vil sette et slags spor. At ved å følge henne hele veien, hjelper han henne. Jeg sitter i bilen og hører, må stoppe, gråten kommer fra dypet i magen.
Fem års skam er borte. Takk, Christine Koht
Sommeren 2014 fikk jeg en telefon. Stemmen hadde et navn som liknet på håp. Hun sa jeg hadde kreft og at prøvene var sendt videre til Radiumhospitalet.
I møtene med sykehuset i tiden som fulgte, satt jeg og tullet. Spurte om jeg nå endelig ville få den slanke kroppen jeg alltid har higet etter. En sykepleier ba oss bli sittende igjen etter at legen hadde gått. Hun spurte om jeg hadde oppfattet budskapet.
Jeg var alvorlig syk. Det var spredning. Vi burde kanskje gå ut og gjøre noe hyggelig i ventetiden, ikke google kreft. Aldri google kreft.
Tilfeldighetene ville det slik, at vi ble spurt om vi kunne tenke oss å være med på å lage en dokumentar for programserien ”Vårt lille land”. Om det å bli syk, om kjærligheten, om redselen. Vi ventet fremdeles på svar, visste ikke om jeg ville overleve.
Vi sa ja. Lente oss på kameraet. Snakket og filmet.
Jeg tenkte at ved å filme, måtte det gå bra. Da øynet jeg et slags håp, jeg laget et spor etter meg. Jeg skjønte det ikke hang på greip, at det var en absurd tanke. Men kameraet holdt oss fast, gjorde at vi ikke glapp, forhindret fallet.
Motstanden fra omgivelsene var stor. Hvorfor skulle vi filme dette private? Var ikke dette sosialpornografi? Vi hadde eksponert oss i media tidligere, hvorfor enda en gang? Jeg kjente på skammen, en klo i magen. Men jeg trengte håpet, trengte å lage spor.
Koht er mye. Hun utleverer seg, sier mange med forakt. Hennes fargerike gevanter, stemmen i det offentlige, jeg har ofte undret hva som skjuler seg bak. De vet ingenting om meg, sier Koht selv. Jeg er egentlig ganske privat, sier hun også. Det er forskjell på privat og personlig.
Jeg trengte de ordene også. Takk, Christine Koht
Christine snakker om det absurde, det som tar tid å akseptere. At hun våkner i sengen og plutselig har glemt det. Glemt at hun har kreft med spredning. Hun snakker om døden, om kjærligheten, om sorgen. Hun tør å gråte, ler også. Hun spør og graver, ber om det hun trenger. Vil helst være oppi sengen hjemme med Pernille, de to hundene, knekkebrød og Bamsemums.
Jeg hadde glemt hvor sliten jeg var, hvordan jeg trodde at jeg aldri ville orke å ha middagsgjester igjen. Jeg hadde glemt plastikklaken og sykehustruser, morfinen som fikk meg til å hallusinere, kvalmen, pipingen i instrumentene bak sengen.
Jeg hadde glemt gleden ved å kjenne gulvet hjemme under føttene, lukten av kjøkkenet vårt, kjenne takknemlighet over styrken i kroppen som kom tilbake til slutt.
Det er gått fem år. Jeg er frisk. Men jeg trengte denne påminnelsen over det skjøre livet. Hvor brått alt kan endre seg. Hvor glad jeg er for å få være her.
Takk, Christine Koht.Takk for at du minnet meg på dette.
Tenker du på det? Gjør det!
Jeg var over 50 år og hadde en ny sult på livet, etter å ha overlevd egen kreftsykdom, da en venninne fortalte hun skulle til flyktningeleir i Hellas og gjøre en innsats som frivillig for Dråpen i Havet.
Jeg husker kulden, blikkene, køene, de barbeinte barna, lukten. Men mest av alt husker jeg kvinnen som hjalp meg å organisere køen for å få utdelt sanitærartikler. Hun hadde jobbet som engelsklærer på universitetet i Damaskus. Mannen hennes ble drept og hun var på flukt med tre barn, en av dem var en tenåringsjente, de to andre 6 og 8 år. Hun fortalte meg om livet de hadde levd, om kaffekoppen om morgenen, om tenåringen hun kranglet med, om mannen hun elsket. Det gikk opp for meg, at den kvinnen som sto foran meg, kunne vært meg. Det kunne vært mitt liv som gikk i grus.
Det var ikke dem- og oss. Det var oss.
Halvannet år etter denne turen, var jeg tilbake i en annen leir nord i Hellas. Jeg reiste sammen med min søster, samt to godt voksne damer jeg nesten ikke kjente. Den ene var pensjonist. Vi delte et firemannsrom. Og ja, det var utfordrende. Men langt mer utfordrende var det å møte flyktningene igjen.
Jeg husker kulden, de tomme blikkene, barna som ikke gikk på skolen. Men mest av alt husker jeg apatien, håpløsheten, ventingen. Jeg husker familien som inviterte oss inn i konteineren de bodde. Serverte te, nystekte lefser, frukt. De viste oss filmen på telefonen av flukten over Middelhavet. Hun satt i den fulle gummibåten med et spebarn i armene. Ved siden av henne en gråtende toåring. Bildet av den fulle båten, det gråtende barnet, mørket, vannet, det bildet forfølger meg.
Jeg kunne dra tilbake til hotellet og diskutere hvem som skulle dusje først eller hvem som snorket om natta. Etter ti dager, dro jeg hjem og kunne dusje så mye jeg ville.
Søsteren min har vært tilbake flere ganger. Pensjonisten også. De forteller om den økende håpløsheten, ventingen på det ene asylintervjuet som kanskje kan gi dem håpet tilbake. Om barn som nesten ikke får skolegang. Om strømmen som går og iskaldt vann i den dusjen de deler med altfor mange.
De forteller om hvor avhengige leirene er av de frivilliges innsats.
I går brant det i skrekkleiren Moria på Lesvos. Noen mistet alt de hadde i den brannen. Viktige papirer, bilder av foreldrene, studiebevis, bamsen som trøstet. Jeg ser ingenting i dagens aviser om brannen. Heldigvis har jeg en som holder meg våken. Hun poster oppdateringer som «Budbringeren fra Helvete» på Facebook. Nå har hun satt i gang innsamling for å få kjøpt inn varme pledd og soveposer. Vipps til 92061186 eller på konto nummer: 12083447050 (Den heter donasjoner) Pengene blir fortløpende overført til The Hope Project og Team Humanity, begge står klar i Moria for å hjelpe akkurat nå.
Og hvis du tenker på å dra, gjør det! Ta kontakt med Dråpen i Havet og meld deg som frivillig. Du kan ikke redde verden, men du kan gjøre en forskjell. For den ene kvinnen med tenåringsdatteren. For kvinnen med de to små barna. For den fortvilte mannen, som ikke kan beskytte familien sin. Som har mistet håpet.
https://www.drapenihavet.no/frivillig/
Er du, som meg av det voksne slaget, gå inn her og les om Senior i felt, en gruppe startet av søsteren min: https://www.drapenihavet.no/bli-frivillig/seniorer-i-felt/
På facebookgruppen Dråpen i Havet- Senior, kan du dessuten finne noen å reise med. https://www.facebook.com/groups/1049390041889948/
(Alle bilder av barn, er godkjent av foreldrene)
Her kan du lese om de to turene jeg har hatt til Hellas. Begge publisert i magasinet Agenda:
Påsken i Pireus og Flystripen uten avgangstid
Alt går så fort nå om dagen…
…noen ganger sitter jeg helt stille og ser langsomt i veggen, synger Odd Børretzen i det vi svinger inn på tunet på Valbjør gård.
Det er det jeg gjør nå, ser langsomt i veggen. Veggen fra 1700-tallet. Utenfor hører jeg lyden av bjellesau. Geitene på gården har dratt til seters for sommeren. Det er bare killingene igjen, de hopper rundt på tunet utenfor. Det er fyr på peisen. Jeg ser langsomt i veggen.
En ung mann fra Bestum kom til Valbjør i 1943 for å studere gamle bygninger. Lite visste han at han skulle møte sin store kjærlighet på gården, odelsjenta på Valbjør. Omkranset av seks nasjonalparker, består gårdstunet av tretten hus, dessuten et loft fra middelalderen; visstnok det eneste i Norge som fremdeles er i bruk. Et skinnbrev, funnet på Valbjør, kan dateres tilbake til 1300-tallet. Tre generasjoner bor på gården i dag.
To furuer står plantet tett sammen utenfor kårboligens kjøkkenvindu. De er plantet til ære for den livslange kjærligheten som oppsto den gangen i 1943.
Vi bor i Vetlestugu. Det er som å være statist i et folkeeventyr. Et sagn sier, at den siste som så det enorme jutultrollet, kom fra en gård rett i nærheten. Han fikk skyss hjem i en farkost han aldri hadde sett maken til. Ved Jutulporten ba skyssmannen gårdskaren om å lukke øynene og absolutt ikke se opp. Nysgjerrigheten tok overhånd. Bonden så et lysglimt i det porten gikk opp og trollet forsvant inn i fjellet. Nakken hans ble værende i den samme fastfrossede stillingen resten av livet.
Jutulporten er rett nedenfor Valbjør gård. Jeg tror kanskje jeg så et lite lysglimt derfra i går kveld etter at jeg slukket lyset i Vetlestugu og det bare var glør igjen i peisen. Nakken er heldigvis ikke fastfrosset i dag.
Frokosten inntas i hovedhuset. Det er geitebrie, mild, hvit geitost og geitepølse på bordet. Alt laget på Valbjør. Geitekillingene leker utenfor vinduet, vi får hilse på gårdens kattunger og egentlig vil vi bli lenger, men Valbjør er halvveien til målet denne gangen. Tre generasjoner vinker farvel på trammen. Postkort, sier Knut. Jeg stirrer langsomt på Jutulporten i det vi passerer på vei mot Vågå.
Vi tar Trollstigen ned, kjører lange tuneller der vi er like spente hver gang på hvilket landskap som åpenbarer seg når vi kommer ut av mørket. Vi spiser sveler på fergene som tar oss langs fjorder og fossefall. Turister knipser bilder og kan ikke få nok av dette. Ikke vi heller.
Siste fergen vi tar, legger til havn i Sæbø. Vi sjekker inn på Sagafjord hotell og da vi kommer inn på rommet, mister vi nesten pusten. Vi kunne blitt værende på rommet resten av oppholdet, stirrende ut mot Hjørundfjorden, den majestetiske Slogen og Aksla.
Vannet endrer seg hvert minutt, himmelen innehar alle regnbuens farger, etter tiden på døgnet. Fjellene er grønnkledde og noen steder svarte. Jeg stirrer langsomt og minnes veggen fra 1700-tallet på Valbjør gård. Jeg er enig med Odd Børretzen, vi burde stirre langsomt oftere. Saktere.
Men vi har ikke kommet til Sæbø for å stirre på vannet. Vi vil oppleve naturen; se hva som skjuler seg i de grønnkledde fjellene rundt. Vi hører rykter om en hengekøye øverst ved tregrensa. På vei oppover, små, norske flagg som vaier i vinden ved benker og utkikkspunkter. Furuskogen er trolsk, tipper Jutultrollet har vært innom her en gang. Vi ser en skogbunn full av firkløver. Vi begynner å lete etter en kløver med fire blader, men finner ut av vi er lykkelige nok akkurat nå. Det lukter fuktig skogbunn og barnåler.
Furuskogen går brått over til løvskog, tett som en jungel. Gresset rundt stien er nyslått. Innimellom ser vi glimt av fjorden der nede. Og så: Hengekøyen! Der kan man ligge og stirre så langsomt man vil. Drømmen må være å tilbringe natten her på Gunnarråsa, 350 meter over havet. Det er vanskelig å begynne nedstigningen.
Hjørundfjorden, fjorden vi ikke får nok av fra vinduet vårt. Fjorden uten de store cruiseskipene. Det kjempes for å holde området rundt Sæbø grønn i fremtiden også. Ingen heliskiing på vinteren, ingen eksos fra skipene på sommeren. Bare stillhet og denne skjønnheten man mister pusten av.
Vi blir anbefalt å padle tidlig på morgenen. Det er vanskelig å beskrive en naturopplevelse uten at klisjeene tar overhånd. De dramatiske fjellene, skyene, den blikkstille fjorden, måkeskrik, bjellesau, gressende kyr, det er nesten for mye. På bildene som blir tatt, ser det ut som Hardangerbunaden er på. Det hadde passet perfekt, egentlig.
På den lokale nærbutikken i Sæbø, blir vi servert kaffe av butikkeieren. To eldre karer fra Øie sitter ved et lite bord ved siden av oss. De forteller at de ofte tar fergen over til Sæbø for en kaffetår. De synes vi burde gjøre det samme; besøke Øie. Men ikke for å ta en kaffetår. Lunsj på Hotell Union Øie, sier de to herrene og blunker lurt. Hotellet, som på hjemmesiden sier de er stedet for ”Eventyrere, Konger og Dronninger’ . Vi setter oss i kategorien ”Eventyrere” for anledningen.
Helt siden1891 har hotellet vært et sted der gjester kommer for å nyte stillheten, roen og det gode liv i storslagne omgivelser, sier hjemmesidene videre. Rommene på hotellet er oppkalt etter kjente personer som har bodd her gjennom tidene. Listen er imponerende: Keiser Wilhelm II, Kong Oscar II, Dronning Maud og Kong Haakon, forfatterne Karen Blixen, Knut Hamsun, Sir Arthur Conan Doyle og komponisten Edvard Grieg.
Det spøker dessuten på hotell Union Øie. Tjenestepiken Linda skal ha druknet seg selv i fjorden da hun ikke fikk giftet seg med sin store kjærlighet, tyske grev Philip, som ferierte på hotellet. Hun går igjen i ”Det blå rommet”; rommet de to delte. Jeg er glad vi skal tilbake til Sæbø når mørket faller på.
Lunsjen på Union Øie, er verdt turen. Maten er kortreist. Pikene som serverer ser ut som de er tatt ut av en reklame for norsk melkesjokolade. Omgivelsene er en reise i tid. En klassereise. En kulturreise. Der døra står åpen, kan vi gå inn og se på rommene, sier de blide damene i resepsjonen. Biblioteket, peisestuen, kaffesalongen, trappen opp, trappen ned, storslagent, rett og slett. Ute i hagen, eller parken, drikker gjester kaffe fra små porselenskopper. Glade og mette drar eventyrerne tilbake med fergen over fjorden, tilbake til rommet med utsikten.
Første helgen i juli hvert år, står den vesle bygda Trandal, på hodet. Da arrangeres bluesfestivalen Trandalblues. I år er intet unntak. På hotellet vårt kommer det ene stjernebandet etter det andre. ”Blues Brothers”, fløyet inn fra Amerika, sitter på bordet ved siden av oss og spiser middag. Båter frakter tilreisende fra nær og fjern over Hjørundfjorden fra brygga utenfor rommet vårt. Vi blir med en av båtene når Knut Reiersrud band skal spille. Trenger jeg å si at det som blir kalt ”Norges vakreste bluesfestival” innfrir?
Vil du lese flere av Knut og mine reisesaker?
- Veien til Skrova
- Hobbitland finnes i Telemark
- Neste stopp Grønland
- Tretopphytte, sett det på bucketlista!
- Som å være ute, inne
Hobbitland finnes i Telemark
Publisert i Harvest. Foto: Knut Røthe
Vi følger kartet, kjører under trange, mørke steinbroer. Mosegrodde kampesteiner langs veien ser ut som troll. Skrekken er å møte en av de lokale, en som kjenner de svingete veiene som sin egen bukselomme, en som fremdeles tenker han er udødelig.
I mai hvert år blir fruktbygda Valebø teppebelagt av 500 000 blomstrende frukttrær. Hvert fjerde norske eple kommer herfra, sier Knut. Han leser og jeg kjører.
Vi er på vei til en overnatting vi har gledet oss til. Vi har sett bilde av det på nettet.
Landskapet åpner seg, rad på rad med trær. Jeg forestiller meg lukten av en halv million frukttrær. Det er tidlig høst og fargene har overtatt deler av landskapet. Store jorder med beitende hester. Glemt er de mørke svingene vi har lagt bak oss. Glemt er trollene langs veien.
Harald Lunde tar i mot oss på gårdstunet i en av de minste grendene i Telemark. Knapt hundre fastboende. Skolen ble lagt ned for flere år siden. Han ler når vi spør om gjennomsnittsalderen i bygda.
Han bor på Vålerenga i Oslo. Men det er her, i Telemark, drømmene hans bor. Jeg hørte et sted at hvis ikke drømmene gjør litt vondt, er de ikke store nok, sier Harald før han viser oss rundt på gården. Haralds drømmer gjør ganske vondt.
Oldefaren til Harald kjøpte gården i 1912. Den gangen som et bruk, pensjonen var sikret. Fire kuer og dyrking av litt frukt og grønt, ga mat til familien. Da bestefar tok over, plantet han et arboret her, forteller Harald.
– Han var mer enn vanlig opptatt av nåletrær og plantet et arboret for å kunne forske, undervise og prøve ut hvilke tretyper som ville trives best i vårt klima. Da jeg overtok gården for ti år siden, kunne jeg konstatere at veldig, veldig mange nåletrær trivdes. Vi kunne knapt se ut av vinduet for bare trær som trivdes.
– Jeg har måttet hugge for å få luft. Men mye har jeg også beholdt. Dette treet for eksempel. Det får blå kongler. Konglene kommer i klaser og ser ut som store, blå ananas. Den engelske furua der oppe, man må være minst to personer for å holde rundt det. Og den svære stubben? Det er en tuja, tro det eller ei. En vits blant gartnere, er at avstanden mellom hver tujaplante burde være en kilometer.
Vi har sett den fra veien, den gjennomsiktige igloen vi skal sove i. Høyt der oppe, under himmelen ligger den. På veien opp dit, vil Harald fortelle mer om drømmene sine. Vi går ned til en lysning blant furuene, ser Norsjø der nede. Norsjø er en del av Telemarkskanalen. Derfra kan man seile med båt opp til Heddalsvannet og Notodden, forteller Harald. Akkurat her, mellom disse trærne, skal jeg bygge en tretopphytte.
I fjor sommer havnet Harald på et tretopphyttebyggeseminar i USA. Det han lærte der, vekket nysgjerrigheten til en nyslått pensjonist. Ville han klare å bygge en selv, med materialer fra gården i Telemark?
Vi ser det for oss, hører knirket i furua når vi ligger under dyna. Kjenner vinden som gjør at hytta duver som dønninger på havet. Våkner opp til synet av Norsjø.
Harald går videre. Han vil vise oss stedet der han skal grave en hobitthytte. Knut og Harald diskuterer forskjellen mellom hobitten og en vanlig skogsnisse. Er de ikke ganske like? De trives i alle fall på steder som dette, ikke langt fra, men godt skjult fra mennesker. Akkurat det faktumet er de enige om, de to foran meg på stien.
Ved inngangen til Haralds hobittland står to gamle einere. De har ikke lenger nåler, men Harald har ikke hjertet til å ta dem ned. I folketroen har einer spilt en større rolle enn kanskje noe annet tre, forteller Harald.
– De ble mange steder ansett for hellige og særlig fornemme personer ble brent på bål av einer. Einerbark var dessuten godt mot ormebitt og einerbær vernemiddel mot underjordsfolk.
De to stammene på stien danner en slags portal. Bak portalen, en gylden eng. Her skal Harald grave. Dette er typisk hobittland, sier Harald. Perfekt for nisser også, mener Knut.
For å komme opp til knausen der igloen står, må vi over røtter og myk barnålsbunn. Harald forteller han ofte setter seg her oppe for å tenke. Vi ser blåne på blåne bak Norsjø. Vi ser den lille bygda der nede, to røde låver, ett hvitt hus. Det er helt, helt stille.
Harald inviterer til jegergryte på kjøkkenet i hovedhuset. Fra vinduet kan vi se opp på den lysende igloen. Fire generasjoners historie sitter i veggene her. Den ene av to stuer ble brukt til produksjon av honning i sin tid. Det ligger fremdeles en svak eim av søtt i rommet. I sofaen ligger et keyboard, i de to stolene står pappkasser som Harald har tenkt å sortere en dag. Han har vondt for å kaste, Harald. Men faren min var enda verre, sier han unnskyldende. Han har ryddet i ti år, fra den dagen han overtok slektsgården, sier han. Men låven er fremdeles full. Loftet også. Av papirer, aviser, trekasser, himmelsenger, gummistrikker, tønner, stoler, plank, skruer, et skjøte fra forrige århundre, ukeblader, TV’er, ovner, lamper, bokser, ledninger, redskaper, syltetøyglass, river, spader, vaskemaskiner. Harald har en historie for alt. Vi glemmer nesten at vi har en lysende iglo som venter.
Høstkvelden er klar og litt kjølig. Vi legger oss med skogen tett på, himmelen over oss. Hører en hund bjeffe nede i bygda. Sovner på et blunk.
Jeg våkner midt på natten og må gni meg i øynene. Stjernene, tusenvis av dem, rundt oss i alle retninger. Det er som å sveve på en madrass midt i himmelrommet. Hjertet banker, jeg blir svimmel av dette voldsomme. Går ut på den lille terrassen Harald har bygget, ser etter nisser i hobbittland.
Finnes dette, finnes nisser.
—–
Ta kontakt med harald@sjaavid.no hvis du vil drømme under stjernene!
Vil du lese flere reisesaker Knut og jeg har laget sammen?
Fakta:
Arbor er det latinske ordet for tre, og et arboret er en botanisk hage for trær og busker. Formålet med et arboret er både å skape og å spre kunnskap om slike planter, og å ta vare på deres mangfold og genetiske ressurser. Videre skal arboretet bidra til økt naturforståelse og stimulere til større interesse for naturmiljøet generelt. Et arboret inneholder derfor et stort mangfold av planter, gjerne mer eksotiske og sjeldne arter fra lignende klimasoner fra andre deler av kloden. (Kilde: Rogaland Arboret)
Kroppen husker
Jeg husker redselen, den lammende redselen. Klaustrofobien, ensomheten. Hvordan havnet jeg her, hvorfor meg. Jeg husker drømmen, at jeg ventet på noe viktig. Drømmen har lukt og lyd, lukten av blod, lyden av kaos. Jeg husker stemmen min, det kom ingenting ut.
Jeg husker resignasjonen. At jeg tenkte jeg ikke orket mer, at jeg bare kunne dø, slippe alt dette.
Stort sett har jeg kontroll, skyver opplevelsen bort. Tenker at det er så lenge siden, at jeg må gå videre. Tenker at mange er lei, lei av at jeg prater om sykdommen, jeg er jo frisk nå.
Vi har bryllupsdag i dag, Knut og jeg. 13 år og blondebryllupsdag, ser vi på nettet. Vi har vært på hyttetur i helgen, det har vært så fint. Den gode følelsen sitter i. Jeg badet i Krøderen, femten grader.
Vi lager oss kaffe, setter på radioen, leser aviser, kommenterer noe Trumph har gjort. Rister oppgitt på hodet.
Noen ganger blir jeg tatt på senga. Da kommer alt tilbake.
Det kjennes fysisk, som et slag i magen. Gråten kommer, den vil ut. Beina gir etter, hjertet hamrer i brystet. Det kan være en sang på radioen, som minner meg på damen ved siden av meg på sykehuset. Hun fikk lekkasje i den utlagte tarmen, magen ble fylt med avføring. Hun ropte i smerte. Jeg tok på øreklokker, hørte den sangen, akkurat den samme sangen som plutselig spilles på radioen, uten at jeg er forberedt. Uten at rustningen er på.
Kroppen husker.
Nyhetsmorgen er over, avisen lest, kaffekoppen tom. Jeg rydder av bordet, tenker jeg må komme i gang med dagen. Programmet Ekko i P2, jeg lytter med et halvt øre. Det handler om nesten-døden-opplevelser. Hvordan føles det å befinne seg helt ytterst på kanten av livet? Det er et spørsmål som har både en nevrologisk og en emosjonell dimensjon, sier programlederen. En sykehusprest har intervjuet flere som har vært i denne tilstanden. Sier det har vært fokusert mye på lyset, på freden, at det ikke er fortalt så mye om redselen, om kaoset. Jeg må sette meg. Jeg er tilbake i det rommet, i den sengen. Jeg er tilbake i luktene, lydene, kaoset. Den lammende redselen, ensomheten.
Kroppen husker.
Jeg prøver å være selvmedfølende. Sier oppbyggelige ting til meg selv.
Du er sterk, du er tøff, du lever, sier jeg til meg selv. Dette fikser du, sier jeg til meg selv. Grip dagen, kjenn på takknemlighet, gi deg selv en klapp på skulderen, tenker jeg.
Faen heller, roper jeg.
Kroppen husker.
Les også: Kirurgisk ekspedisjon , Tiden det tar å kjøpe en kaffe , Kontrollen
