Jeg sov med en hvit underbukse med prinsessetrykk på. Jeg våknet da jeg kjente hånden hans under dyna.
Det er den tiden av året igjen
Dette skal være livet mitt i ti år fremover. Jeg prøver å tenke på alle dem som er syke og ikke får hjelp. Jeg prøver å tenke på alle flyktingene. Alle dem som har det så mye, mye verre. Jeg prøver det, mens kroppen skriker ‘stikk, flykt, død’.
Hvor er alle sammen?
Rommene står tomme, sengene oppredd, ingen snus på skrivebordet, ingen halvspiste pizzastykker med mugg under sengen.
Rundt middagsbordet sitter Knut og jeg. Huset er som et par for store sko. Det er over, ekko i huset. Hvor er alle sammen, spør de voksne barna når de kommer på besøk.
Tre gode tips på biltur gjennom Europa
Finn en du kan snakke med alt om. En du kan være stille med. En som får deg til å le. Finn deg en som kan ta ting litt på sparket. Som, for eksempel, når klimaanlegget i bilen slutter å virke i førti graders varme, ikke friker helt ut.
Der andre ser søppel, ser vi gull
– Husk at disse ungdommene har blitt sett ned på, mange av dem gjennom hele livet. De tror de ikke kan noe, tror de ikke er noe. De har aldri blitt gitt tillitt. Når det er opplevelsen og livserfaringen, tror man det nesten selv til slutt. De er bare en utgift og en bekymring. Da jeg jobbet som saksbehandler, spurte jeg dem flere ganger hva de drømte om og hva de ønsket seg. Mange hadde aldri fått det spørsmålet.
En genial idé
Med de siste års egne utfordringer, tenker jeg stadig oftere på det tullete, usynlige regnskapet mitt, som aldri er i balanse. Også lurer jeg på hva som venter rundt neste sving.
Hva lever vi for hvis det ikke er for å gjøre livet mindre vanskelig for hverandre?
– George Eliot
