Lena Ronge
Tenk Tanken
Katter på ville veier
Vi er på vei til Stavanger med tjue katter i bagasjerommet. Kattene har bodd hos oss i snart tretti år. Nå skal de endelig hjem.
Historien om hvordan kattene endte hos oss, startet med det første sjekkeprogrammet på TV. Knut var med. Han er mannen min.
Knut har fortalt at han tok med seg en av de tre damene fra programmet, på katteutstilling i Stavanger. Jeg har sett ham for meg på den katteutstillingen, kanskje hånd i hånd med en blond, smilende katteelsker. Der, på scenen: Persere, Bengalkatter og Tyrkiske angorakatter, kanskje med gullmedaljer rundt halsen.
Bildene i hodet mitt, har vært uforenlig med Knut, slik jeg kjenner ham. Han liker ikke sjekkeprogrammer. Han liker absolutt ikke katter.
Knut er rotete. Han hevder å ha system i rotet. Det vet jeg ikke er sant. Vi har bodd sammen i femten år. Jeg blir rotete i hodet bare av å sette mine ben inn på Knuts kontor. Ved siden av pulten har jeg sett en stor, hjemmelaget konvolutt som har stukket ut. Et liksomfrimerke er tegnet med sort sprittusj, øverst i høyre hjørnet av konvolutten.
En dag ligger konvolutten på spisebordet.
Vi skal til Stavanger, sier Knut.
Og her sitter vi i bilen. Kattene i bagasjerommet skal hjem. De har ligget i den hjemmelagde konvolutten alt for lenge. Knut tenkte han skulle hjelpe til med salget av kattetegningene som han likte så godt den gangen i Stavanger. Det ble med tanken.
Bildene mine i hodet av den blonde, smilende katteelskeren, hånd i hånd med Knut, er byttet ut. Nå med en blond, smilende kunstelsker på vernisage, champagneglasset i den ene hånden, Knuts hånd i den andre.
Kattetegneren, Per Dybvig, har blitt en svært anerkjent kunstner. I takt med berømmelsen, har stikket av dårlig samvittighet kommet stadig oftere. Knut har tenkt at om Dybvik blir en ny Munch, vil han selv kanskje ende opp som en kunsttyv?
Han har stadig hørt små lyder fra konvolutten på kontoret. Det er han i alle fall ganske sikker på.
På vei gjennom Telemark, forteller Knut at han prøvde å få kattene hjem for noen år siden. Send dem i posten du, sa Per da Knut ringte den gangen. Konvolutten veide plutselig tusen kilo. Kattene ble værende på Knuts rotete kontor.
Det er alltid jeg som kjører når vi drar på tur. Knut sitter ved siden av og leser i NAF- veiboka. Slik får vi vite ting som har skjedd på de små plassene vi passerer eller stopper ved. De utroligste historier. Ofte vet ikke engang de lokale alt det NAF-veiboka vet om fødeplassen deres. Som i Røldal for eksempel, leser Knut. Bygda var ofte helt isolert på vinterstid frem til tidlig på 1900-tallet. Eller det vil si, posten skulle frem. Langs veien står det en minnestein over postfører G. Gurtvedt som sannsynligvis tapte ett av sine eventuelle ni liv, da han i januar 1903 ble tatt av et skred, på sin farefulle ferd over fjellet. Det var ingen som visste han var på vei, ingen som savnet ham. Han grov seg ut med posthornet etter å ha vært begravet under skredet i 56 timer.
Vi synes begge vi hører klynkelyder, var det noe som mjauet der bak? Dere skal hjem nå, sier Knut beroligende. Så synger han en kattevise han finner på selv.
Vi bestemmer oss for å sove i Røldal, ta en titt på stavkirken, kanskje lufte kattene litt. Legenden sier at middelalderkrusifikset i kirken har helbredende kraft. Hemmelige messer ble holdt på sankthansnatten, for syke eller deres stedfortredere, helt frem til 1835. Svetten fra krusifikset helbredet visstnok alle tenkelige lidelser, leser Knut.
Når vi parkerer bilen der vi skal bo, ser vi det skinner i et messingskilt festet på en diger stein. ”Lyftingstein” står det på skiltet. Og videre: ”Denne steinen, som veg 340 kg, vart lyft opp i fanget av Helge G Hamre (Seim) (1809-1896).” Løftet opp i fanget, ja… en så viktig hendelse, burde definitivt vært vært nedtegnet i NAFs veibok, mener Knut.
Pass godt på dem, sa Per, da Knut ringte og fortalte at vi skulle ta kattene med hjem. De kan være ganske ville, fortsatte han litt nervøst. Det er ikke bare, bare å ha vært klemt sammen i en konvolutt i tretti år.
Vi bestemmer oss for å gi kattene en minneverdig tur over fjellet. Langs Nasjonal turistveg over Ryfylke. Dels for å kompensere for Knuts dårlige samvittighet. Dels fordi vi liker å ha et prosjekt på gang når vi er på tur. Mest fordi vi har en unnskyldning for å ta en ferie før ferien.
Det er vel ikke nødvendig å fortelle at gjensynet var en rørende seanse.
Det føles tomt og stille på veien tilbake. Vi prøver å finne alle kloke ord, sagt om katter. Vi behøver ikke lete lenge, før vi finner noe som treffer oss midt i magen. Meningen med katter er at vi skal lære at ikke alt i naturen har en mening, leser Knut. Fra verdensveven denne gangen. (Garrison Keillor) Og videre, stemmen skjelver, han tørker et rusk bort fra øyet: Tid sammen med katter er aldri bortkastet! (Sigmund Freud)
Foto: Knut Røthe
Katteutstillingen i Stavanger, var et samarbeidsprosjekt med tekstforfatter og bror, Håvard Dybvig. Per Dybvig, er for mange godt kjent gjennom illustrasjonene til bokseriene om Svein og rotta, samt Reven og grisungen. I 2015 debuterte han som forfatter med boken Jegeren, illustrert av Dybvig selv.
I dag bor og arbeider Per Dybvig i Stavanger og Berlin.
Fjelltur med bråk i hodet
– Så feit du har blitt, Lena. Eier du ikke kontroll over livet ditt?
– Se Lena! De gule blomstene, den lilla lyngen, kulturlandskapet. Blånene langt der borte, fjellvannet, den røde hytta.
– Lena, du som har hatt kreft, burde ikke du ha prioritert litt annerledes, slik at du ikke får det igjen. Var overvekt grunnen til at du fikk det sist?
– Kjenn, Lena! Lukten av fuktig jord. Kjenn den varme tjærelukten når vi passerer hytta ved vannet.
Hjertet banker, beina er bly. Stemmene inne i meg, krangler om oppmerksomheten.
– Så heldig du er, Lena. Han går jo der foran deg, i nypussede engelske støvler og en lang, rar anorakk fra krigens dager. Du elsker ham.
– Men hva ser han i deg, Lena? Han hører sikkert pusten din, ser hvordan du vralter når du går. Du burde skamme deg.
Vi skal til toppen. Det er den andre toppturen i sommer. Jeg elsker det.
Den lystige stemmen er entusiastisk:
Dæven så bra! Her går du i fjellet med mannen du elsker. Ferie har du også. Kroppen virker jo, beina går fremover, se deg rundt, se så vakkert!
Den andre stemmen, den jeg hører mest på, er uenig:
Du puster som en gris, Lena. Ta deg sammen. Slutt å finne på unnskyldninger. Typisk folk som sliter, de tar ikke ansvar selv. Når skal du slutte å skylde på en ulykkelig barndom?
Han jeg elsker, er i sitt rette element, spretter opp som en fjellgeit. Hopper fra stein til stein over de små bekkene. Så venter han litt, spretter videre. Jeg vil han skal gå foran meg, aldri bak. Vil ikke han skal se hvor tungt jeg går, høre pusten min.
Vi snakker om skam på veien ned. Jeg refererer til en bok av Sissel Gran som jeg leser nå, den treffer meg på mange plan. Boken handler om å bli gammel, kanskje kjenne på ensomheten, trenge hjelp.
Jeg må ha en hånd der steinene er glatte. Er redd for krampene jeg får i magen, hvis jeg gjør brå bevegelser, hvis jeg faller. Jeg skammer meg når jeg ber om hånden, selv om jeg ikke kan noe for det. Det er på grunn av den store kreftoperasjonen jeg hadde, alle blødningene i ettertid, tarmene som har vokst sammen til en stor klump.
Det har ingenting med overvekten å gjøre, kjefter jeg på drittstemmen inni meg.
Den lystige overlevelsesstemmen, den jeg vil høre mest på, prøver å nyansere, balansere. Snakker til meg om mestring, om livslyst, om gleden ved de små ting.
Det er den stemmen jeg vil lene meg mot. Den som oppmuntrer, som ikke dømmer.
Vi er tilbake på hytta. Sild og nypoteter til middag. Vinden utenfor. Laftet tømmer, bingo på Valdres radio. Mannen jeg elsker i sofaen ved vinduet. En flue summer. Utenfor står skigarden, det er fremdeles litt snø på fjelltoppene.
Takk, Christine Koht
Publisert i Aftenposten.
I den første episoden i Aftenpostens podkast ” Koht vil leve”, spør journalist Joachim Førsund henne om hun virkelig orker at han skal følge henne i hele sykdomsforløpet og hvorfor hun vil det.
Christine leter litt etter ordene, sier hun skjønner det kanskje høres rart ut. Men ved å gjøre dette, kjenner hun et styrket håp om at det skal gå bra.
Hun sier hun vil sette et slags spor. At ved å følge henne hele veien, hjelper han henne. Jeg sitter i bilen og hører, må stoppe, gråten kommer fra dypet i magen.
Fem års skam er borte. Takk, Christine Koht
Sommeren 2014 fikk jeg en telefon. Stemmen hadde et navn som liknet på håp. Hun sa jeg hadde kreft og at prøvene var sendt videre til Radiumhospitalet.
I møtene med sykehuset i tiden som fulgte, satt jeg og tullet. Spurte om jeg nå endelig ville få den slanke kroppen jeg alltid har higet etter. En sykepleier ba oss bli sittende igjen etter at legen hadde gått. Hun spurte om jeg hadde oppfattet budskapet.
Jeg var alvorlig syk. Det var spredning. Vi burde kanskje gå ut og gjøre noe hyggelig i ventetiden, ikke google kreft. Aldri google kreft.
Tilfeldighetene ville det slik, at vi ble spurt om vi kunne tenke oss å være med på å lage en dokumentar for programserien ”Vårt lille land”. Om det å bli syk, om kjærligheten, om redselen. Vi ventet fremdeles på svar, visste ikke om jeg ville overleve.
Vi sa ja. Lente oss på kameraet. Snakket og filmet.
Jeg tenkte at ved å filme, måtte det gå bra. Da øynet jeg et slags håp, jeg laget et spor etter meg. Jeg skjønte det ikke hang på greip, at det var en absurd tanke. Men kameraet holdt oss fast, gjorde at vi ikke glapp, forhindret fallet.
Motstanden fra omgivelsene var stor. Hvorfor skulle vi filme dette private? Var ikke dette sosialpornografi? Vi hadde eksponert oss i media tidligere, hvorfor enda en gang? Jeg kjente på skammen, en klo i magen. Men jeg trengte håpet, trengte å lage spor.
Koht er mye. Hun utleverer seg, sier mange med forakt. Hennes fargerike gevanter, stemmen i det offentlige, jeg har ofte undret hva som skjuler seg bak. De vet ingenting om meg, sier Koht selv. Jeg er egentlig ganske privat, sier hun også. Det er forskjell på privat og personlig.
Jeg trengte de ordene også. Takk, Christine Koht
Christine snakker om det absurde, det som tar tid å akseptere. At hun våkner i sengen og plutselig har glemt det. Glemt at hun har kreft med spredning. Hun snakker om døden, om kjærligheten, om sorgen. Hun tør å gråte, ler også. Hun spør og graver, ber om det hun trenger. Vil helst være oppi sengen hjemme med Pernille, de to hundene, knekkebrød og Bamsemums.
Jeg hadde glemt hvor sliten jeg var, hvordan jeg trodde at jeg aldri ville orke å ha middagsgjester igjen. Jeg hadde glemt plastikklaken og sykehustruser, morfinen som fikk meg til å hallusinere, kvalmen, pipingen i instrumentene bak sengen.
Jeg hadde glemt gleden ved å kjenne gulvet hjemme under føttene, lukten av kjøkkenet vårt, kjenne takknemlighet over styrken i kroppen som kom tilbake til slutt.
Det er gått fem år. Jeg er frisk. Men jeg trengte denne påminnelsen over det skjøre livet. Hvor brått alt kan endre seg. Hvor glad jeg er for å få være her.
Takk, Christine Koht.Takk for at du minnet meg på dette.
Tenker du på det? Gjør det!
Jeg var over 50 år og hadde en ny sult på livet, etter å ha overlevd egen kreftsykdom, da en venninne fortalte hun skulle til flyktningeleir i Hellas og gjøre en innsats som frivillig for Dråpen i Havet.
Jeg husker kulden, blikkene, køene, de barbeinte barna, lukten. Men mest av alt husker jeg kvinnen som hjalp meg å organisere køen for å få utdelt sanitærartikler. Hun hadde jobbet som engelsklærer på universitetet i Damaskus. Mannen hennes ble drept og hun var på flukt med tre barn, en av dem var en tenåringsjente, de to andre 6 og 8 år. Hun fortalte meg om livet de hadde levd, om kaffekoppen om morgenen, om tenåringen hun kranglet med, om mannen hun elsket. Det gikk opp for meg, at den kvinnen som sto foran meg, kunne vært meg. Det kunne vært mitt liv som gikk i grus.
Det var ikke dem- og oss. Det var oss.
Halvannet år etter denne turen, var jeg tilbake i en annen leir nord i Hellas. Jeg reiste sammen med min søster, samt to godt voksne damer jeg nesten ikke kjente. Den ene var pensjonist. Vi delte et firemannsrom. Og ja, det var utfordrende. Men langt mer utfordrende var det å møte flyktningene igjen.
Jeg husker kulden, de tomme blikkene, barna som ikke gikk på skolen. Men mest av alt husker jeg apatien, håpløsheten, ventingen. Jeg husker familien som inviterte oss inn i konteineren de bodde. Serverte te, nystekte lefser, frukt. De viste oss filmen på telefonen av flukten over Middelhavet. Hun satt i den fulle gummibåten med et spebarn i armene. Ved siden av henne en gråtende toåring. Bildet av den fulle båten, det gråtende barnet, mørket, vannet, det bildet forfølger meg.
Jeg kunne dra tilbake til hotellet og diskutere hvem som skulle dusje først eller hvem som snorket om natta. Etter ti dager, dro jeg hjem og kunne dusje så mye jeg ville.
Søsteren min har vært tilbake flere ganger. Pensjonisten også. De forteller om den økende håpløsheten, ventingen på det ene asylintervjuet som kanskje kan gi dem håpet tilbake. Om barn som nesten ikke får skolegang. Om strømmen som går og iskaldt vann i den dusjen de deler med altfor mange.
De forteller om hvor avhengige leirene er av de frivilliges innsats.
I går brant det i skrekkleiren Moria på Lesvos. Noen mistet alt de hadde i den brannen. Viktige papirer, bilder av foreldrene, studiebevis, bamsen som trøstet. Jeg ser ingenting i dagens aviser om brannen. Heldigvis har jeg en som holder meg våken. Hun poster oppdateringer som «Budbringeren fra Helvete» på Facebook. Nå har hun satt i gang innsamling for å få kjøpt inn varme pledd og soveposer. Vipps til 92061186 eller på konto nummer: 12083447050 (Den heter donasjoner) Pengene blir fortløpende overført til The Hope Project og Team Humanity, begge står klar i Moria for å hjelpe akkurat nå.
Og hvis du tenker på å dra, gjør det! Ta kontakt med Dråpen i Havet og meld deg som frivillig. Du kan ikke redde verden, men du kan gjøre en forskjell. For den ene kvinnen med tenåringsdatteren. For kvinnen med de to små barna. For den fortvilte mannen, som ikke kan beskytte familien sin. Som har mistet håpet.
https://www.drapenihavet.no/frivillig/
Er du, som meg av det voksne slaget, gå inn her og les om Senior i felt, en gruppe startet av søsteren min: https://www.drapenihavet.no/bli-frivillig/seniorer-i-felt/
På facebookgruppen Dråpen i Havet- Senior, kan du dessuten finne noen å reise med. https://www.facebook.com/groups/1049390041889948/
(Alle bilder av barn, er godkjent av foreldrene)
Her kan du lese om de to turene jeg har hatt til Hellas. Begge publisert i magasinet Agenda:
Påsken i Pireus og Flystripen uten avgangstid
Alt går så fort nå om dagen…
…noen ganger sitter jeg helt stille og ser langsomt i veggen, synger Odd Børretzen i det vi svinger inn på tunet på Valbjør gård.
Det er det jeg gjør nå, ser langsomt i veggen. Veggen fra 1700-tallet. Utenfor hører jeg lyden av bjellesau. Geitene på gården har dratt til seters for sommeren. Det er bare killingene igjen, de hopper rundt på tunet utenfor. Det er fyr på peisen. Jeg ser langsomt i veggen.
En ung mann fra Bestum kom til Valbjør i 1943 for å studere gamle bygninger. Lite visste han at han skulle møte sin store kjærlighet på gården, odelsjenta på Valbjør. Omkranset av seks nasjonalparker, består gårdstunet av tretten hus, dessuten et loft fra middelalderen; visstnok det eneste i Norge som fremdeles er i bruk. Et skinnbrev, funnet på Valbjør, kan dateres tilbake til 1300-tallet. Tre generasjoner bor på gården i dag.
To furuer står plantet tett sammen utenfor kårboligens kjøkkenvindu. De er plantet til ære for den livslange kjærligheten som oppsto den gangen i 1943.
Vi bor i Vetlestugu. Det er som å være statist i et folkeeventyr. Et sagn sier, at den siste som så det enorme jutultrollet, kom fra en gård rett i nærheten. Han fikk skyss hjem i en farkost han aldri hadde sett maken til. Ved Jutulporten ba skyssmannen gårdskaren om å lukke øynene og absolutt ikke se opp. Nysgjerrigheten tok overhånd. Bonden så et lysglimt i det porten gikk opp og trollet forsvant inn i fjellet. Nakken hans ble værende i den samme fastfrossede stillingen resten av livet.
Jutulporten er rett nedenfor Valbjør gård. Jeg tror kanskje jeg så et lite lysglimt derfra i går kveld etter at jeg slukket lyset i Vetlestugu og det bare var glør igjen i peisen. Nakken er heldigvis ikke fastfrosset i dag.
Frokosten inntas i hovedhuset. Det er geitebrie, mild, hvit geitost og geitepølse på bordet. Alt laget på Valbjør. Geitekillingene leker utenfor vinduet, vi får hilse på gårdens kattunger og egentlig vil vi bli lenger, men Valbjør er halvveien til målet denne gangen. Tre generasjoner vinker farvel på trammen. Postkort, sier Knut. Jeg stirrer langsomt på Jutulporten i det vi passerer på vei mot Vågå.
Vi tar Trollstigen ned, kjører lange tuneller der vi er like spente hver gang på hvilket landskap som åpenbarer seg når vi kommer ut av mørket. Vi spiser sveler på fergene som tar oss langs fjorder og fossefall. Turister knipser bilder og kan ikke få nok av dette. Ikke vi heller.
Siste fergen vi tar, legger til havn i Sæbø. Vi sjekker inn på Sagafjord hotell og da vi kommer inn på rommet, mister vi nesten pusten. Vi kunne blitt værende på rommet resten av oppholdet, stirrende ut mot Hjørundfjorden, den majestetiske Slogen og Aksla.
Vannet endrer seg hvert minutt, himmelen innehar alle regnbuens farger, etter tiden på døgnet. Fjellene er grønnkledde og noen steder svarte. Jeg stirrer langsomt og minnes veggen fra 1700-tallet på Valbjør gård. Jeg er enig med Odd Børretzen, vi burde stirre langsomt oftere. Saktere.
Men vi har ikke kommet til Sæbø for å stirre på vannet. Vi vil oppleve naturen; se hva som skjuler seg i de grønnkledde fjellene rundt. Vi hører rykter om en hengekøye øverst ved tregrensa. På vei oppover, små, norske flagg som vaier i vinden ved benker og utkikkspunkter. Furuskogen er trolsk, tipper Jutultrollet har vært innom her en gang. Vi ser en skogbunn full av firkløver. Vi begynner å lete etter en kløver med fire blader, men finner ut av vi er lykkelige nok akkurat nå. Det lukter fuktig skogbunn og barnåler.
Furuskogen går brått over til løvskog, tett som en jungel. Gresset rundt stien er nyslått. Innimellom ser vi glimt av fjorden der nede. Og så: Hengekøyen! Der kan man ligge og stirre så langsomt man vil. Drømmen må være å tilbringe natten her på Gunnarråsa, 350 meter over havet. Det er vanskelig å begynne nedstigningen.
Hjørundfjorden, fjorden vi ikke får nok av fra vinduet vårt. Fjorden uten de store cruiseskipene. Det kjempes for å holde området rundt Sæbø grønn i fremtiden også. Ingen heliskiing på vinteren, ingen eksos fra skipene på sommeren. Bare stillhet og denne skjønnheten man mister pusten av.
Vi blir anbefalt å padle tidlig på morgenen. Det er vanskelig å beskrive en naturopplevelse uten at klisjeene tar overhånd. De dramatiske fjellene, skyene, den blikkstille fjorden, måkeskrik, bjellesau, gressende kyr, det er nesten for mye. På bildene som blir tatt, ser det ut som Hardangerbunaden er på. Det hadde passet perfekt, egentlig.
På den lokale nærbutikken i Sæbø, blir vi servert kaffe av butikkeieren. To eldre karer fra Øie sitter ved et lite bord ved siden av oss. De forteller at de ofte tar fergen over til Sæbø for en kaffetår. De synes vi burde gjøre det samme; besøke Øie. Men ikke for å ta en kaffetår. Lunsj på Hotell Union Øie, sier de to herrene og blunker lurt. Hotellet, som på hjemmesiden sier de er stedet for ”Eventyrere, Konger og Dronninger’ . Vi setter oss i kategorien ”Eventyrere” for anledningen.
Helt siden1891 har hotellet vært et sted der gjester kommer for å nyte stillheten, roen og det gode liv i storslagne omgivelser, sier hjemmesidene videre. Rommene på hotellet er oppkalt etter kjente personer som har bodd her gjennom tidene. Listen er imponerende: Keiser Wilhelm II, Kong Oscar II, Dronning Maud og Kong Haakon, forfatterne Karen Blixen, Knut Hamsun, Sir Arthur Conan Doyle og komponisten Edvard Grieg.
Det spøker dessuten på hotell Union Øie. Tjenestepiken Linda skal ha druknet seg selv i fjorden da hun ikke fikk giftet seg med sin store kjærlighet, tyske grev Philip, som ferierte på hotellet. Hun går igjen i ”Det blå rommet”; rommet de to delte. Jeg er glad vi skal tilbake til Sæbø når mørket faller på.
Lunsjen på Union Øie, er verdt turen. Maten er kortreist. Pikene som serverer ser ut som de er tatt ut av en reklame for norsk melkesjokolade. Omgivelsene er en reise i tid. En klassereise. En kulturreise. Der døra står åpen, kan vi gå inn og se på rommene, sier de blide damene i resepsjonen. Biblioteket, peisestuen, kaffesalongen, trappen opp, trappen ned, storslagent, rett og slett. Ute i hagen, eller parken, drikker gjester kaffe fra små porselenskopper. Glade og mette drar eventyrerne tilbake med fergen over fjorden, tilbake til rommet med utsikten.
Første helgen i juli hvert år, står den vesle bygda Trandal, på hodet. Da arrangeres bluesfestivalen Trandalblues. I år er intet unntak. På hotellet vårt kommer det ene stjernebandet etter det andre. ”Blues Brothers”, fløyet inn fra Amerika, sitter på bordet ved siden av oss og spiser middag. Båter frakter tilreisende fra nær og fjern over Hjørundfjorden fra brygga utenfor rommet vårt. Vi blir med en av båtene når Knut Reiersrud band skal spille. Trenger jeg å si at det som blir kalt ”Norges vakreste bluesfestival” innfrir?
Vil du lese flere av Knut og mine reisesaker?
- Veien til Skrova
- Hobbitland finnes i Telemark
- Neste stopp Grønland
- Tretopphytte, sett det på bucketlista!
- Som å være ute, inne
