Lena Ronge

Publisert i Harvest 14/8-18    Foto: Knut Røthe

Reisen har startet. Bilen er pakket, telt, primus og dobbeldyna. Dyna er et kompromiss, fordi jeg ikke liker å sove i telt.

Jeg kjører, Knut leser NAF’s veibok. Målet er Skrova i Lofoten og en konsert med gitaristen Knut Reiersrud.

Veien dit er ikke planlagt, det er slik vi liker å reise. Det viser seg alltid å være litt mer komplisert enn vi tenkte, som at siste fergen har gått, for eksempel. Eller at fergeleiet vi hadde i siktet, er nedlagt. Vi har lastet ned hele sesongens Sommer i P2 på podcast. Når vi har lange strekk, eller mister en ferge, setter vi på en episode. Vi ler og gråter, diskuterer og reflekterer. Det er dessuten VM i fotball, vi hører kampene på radio, roper og skriker. Vi holder ikke alltid med de samme lagene.

Vi skal ta kystriksveien langs Helgeland. Kun en fergetur på veien til første stopp. Det serveres pølse i vaffel, vi savner fjorårets fergeturer på Vestlandet, der sveler er spesialiteten. Men både vaffel og svele blir fort glemt, naturen tar pusten fra oss. Det er fristende å bruke alle klisjeene i boka i forsøket på å beskrive den.

Natten tilbringes i Rørvik, stedet der Hurtigruta møtes hver kveld, den ene på vei sørover, den andre på vei nordover. Måkene har rede i mønene langs kaia. Redene er fulle av gapende, sultne fugleunger. De skriker om vi kommer for nærme. Det er liv og røre ved havna når båtene legger til, sier damen i resepsjonen på det lille hotellet vi bor på. Passasjerene står langs rekka og vinker når skipene forlater Rørvik. Vi er glade vi skal bli igjen, sitter på bryggekanten og vinker tilbake. En måke stuper mot Knut, hun liker dårlig kameraet tett på.

Solen varmer fremdeles når vi går i seng. Vi skal tidlig av sted neste morgen.

Vi nærmer oss Brønnøysund og har hørt om en restaurant utenom det vanlige. Hildurs Urtitarium, det lukter salvie og mynte, jeg drikker rosebrus. Det smaker som duften av rosebusken på hytta til bestevenninnen under Vrengen bro, en gang for lenge siden.

Vi forteller at vi ikke har bestilt ferger og mange rister oppgitt på hodet, sier vi nok ikke kommer til å rekke konserten på Skrova. Siden den er målet, bestiller vi der vi må. Det viser seg å være i grevens tid. Vi får siste plassen flere steder.

Vi finregner på tiden til neste ferge, vil se Torghatten før vi reiser videre. Løper opp og ned til det berømmelige hullet i fjellet, som to gale. Rekker akkurat fergen til Andalsvågen.

Kulturlandskap, grønne åser, beitende sauer.  Vi skal kjøre langt, men dropper podcast, klarer ikke konsentrere oss om annet enn dette maleriske landskapet. Og ved neste fergeleie: 
Handelsstedet Forvik. Her skal vi bo på kjøkkenloftet. Vi får rommet ut mot havet, deler en skuvseng. På rommet med blomstergardiner og knirk i gulvet. Vi spiser middag på Forvik, nytrukket kveite, ser fotball og nyter utsikten  fra benken utenfor det gamle handelshuset. Knotten, jeg har glemt knotten. Mange tusen av dem.

Tidlig morgen og Handelsstedet Forviks egenbrente kaffe nytes med beina dinglende fra bryggekanten. Handelstedet ligger ved fergeleiet, vi putter bagasjen i bilen når vi ser båten legge til kai. Vi har sett fotballkamp sammen, snakket litt om livet med dem som jobber på Forvik. Det føles vemodig å dra, vi har liksom blitt litt venner.

Vi ser handelsstedet forsvinne bak oss, passerer Vega med fergen, ser De syv søstre, vi skal den veien. Av på Tjøtta, Petter Dass-museet, prestegården og Alstahaug kirke, den eldste delen er fra år 1200.

 

Vi kjører forbi turveien opp til De syv søstre, tenker vi burde tatt med soveposer opp dit, sovet ute i natt. Men vi skal til Skrova og klokka tikker, ferger går.

Jada, vi mister fergen, Knut finner sin indre nordlending og banner. Jeg finner min indre nordlending og tar det hele med godt humør. Kjører to mil for å kjøpe is og finner den med lakris, akkurat den jeg vil ha. Tilbake to mil og vi rekker med nød og neppe neste ferge til Nesna.

Veigrøften på begge sider er full av gule engsoleier, kløver og hundekjeks.
Vi kjører med begge vinduer åpne. Det lukter hav og sommer.

Fergen passerer polarsirkelen midtveis over fjorden. Jeg husker hvordan noen piloter i gamledager gjorde et lite hopp med flyet i det vi passerte polarsirkelen. Turistene klappet og hoiet og trodde virkelig at det var en sirkel med ekstra tynn luft.

Svartisen kommer til syne og følger oss et stykke på veien. Vi har hørt rykter om verdens vakreste utedo, den ligger på Ureddplassen. Jeg kniper igjen, tror vi har funnet den når vi ser en kjerring på en do høyt til værs. Når vi finner den riktige, starter første omgang av kampen mellom England og Kroatia.

Vi når Saltstraumen før andre omgang er over. Spiser ’fish and chips’ på kafé Kjelen, det passer perfekt. Når strømmen er på sitt heftigste, og vannet virkelig koker, taper England. Midnattssol og gravøl.

Det er natt, men sola skinner når vi kjører mot Bodø. Tre rever løper over veien. Den ene stopper, ser på oss med svarte øyne. Der venter fergen, med den siste ledige plassen, til Moskenes. Der er vi lovet varm kaffe.

Avgangen er klokken 06.00. Knut og jeg finner hver vår ledige treseter og legger oss til. Solen skinner, det har den gjort, dag og natt, hele turen. Vi skjønner vi er heldige og bestemmer oss for å aldri fleipe med lokalbefolkningen. Vi vet hvor hårsåre de er når det gjelder østlendinger og været. Vi vet også hvor værhardt det kan være her. Men altså, vi legger oss til, Knut snorker.

Det går en time eller to, så kommer det mot oss. Synet. Av fjell, himmel, hav, et fyr, en båt. Vi løper rundt på dekk, prøver å fange dette voldsomme inn i linsen. Det er umulig. Vi gir opp og setter oss ned. Snuser. Lar oss overvelde.

Vi er bedt på frokost. Følg skiltet mot Uttakleiv, sier hun som har invitert oss. Hun har sagt det er fint der, men hun har ikke sagt at stranden ved hennes hus, nylig er kåret til en av verdens tre vakreste strender av Sunday Times. 
I 2005 ble dessuten Uttakleivstranden, av samme tidsskrift, kåret til verdens mest romantiske strand, sier hun beskjedent når vi står og gisper. Hun har bakt rundstykker og kokt kaffe på termos, pakket alt i en kurv. Vi setter oss helt nederst i havgapet. En ørn svever over oss. Selvfølgelig gjør den det, det er som bestilt.

Vi snakker med noen av de lokale i Uttakleiv. De har levd et helt liv i symbiose med naturen her. Jeg synes jeg ser et fuktig øye, hører en skjelvende stemme, når de forteller at etter tretten generasjoner, er de nok kanskje de siste som driver med sauer i Uttakleiv.  Tretten generasjoner, vi regner oss frem til 1500-tallet. De spør oss hva vi tenker om ulven, jeg kremter, tenker jeg har lyst til å si noe smart, noe de synes henger på greip om rovdyrpolitikken vår. De forteller at ørnen ett år tok tretti lam.

Jeg ser fjellsidene, grønne og frodige. Med små hvite ulldotter overalt. Jeg ser ned mot en av verdens vakreste strender, sauene har vært der også. Heldigvis er turistene litt som sauer, sier den ene lokale. Han har tenkt at når det ikke lenger er mulig å leve av sauedriften, må blikket vendes mot dem, turistene, de må ledes mot et lite område, alle på samme sted. De setter opp søppelsortering og toaletter i en klynge. Holder dem samlet, så de fastboende får litt fred og slipper sånne som oss, som tråkker inn i stua, fordi de tror hjemmet deres er et museum.

Vi kjører mot Henningsvær. Tar turen innom Kaviar Factory. Verdens kunst- og kulturelite har rettet blikket mot dette galleriet. Vi får et pust av den store verden. Knut er euforisk når vi drar derfra.

Henningsvær, jeg får den sangen om lofottorsken umiddelbart på hjernen. Heldigvis er det musikkfestival og vi hører fiolintoner fra et åpent vindu langs brygga. Vi finner Trevarefabrikken, der alle hipsterne er, de ekte hipsterne. De som, i tillegg til skjegget og de kule klærne, er nevedyktige og bygger alle møbler selv. Vi er nok de eldste i lokalet. 
Drikker Trevarefabrikkens egen øl.

Middag, torsketunger og confitert klippfisk på restaurant Fiskekrogen.

Helt siden jeg leste Havboka av Morten A Strøksnes, har jeg ønsket å dra til Skrova. Hvorfor det, er det en som spør. Jeg vet ikke, en dragning mot havet, kanskje? Noe langt inni meg, nesten som å lengte etter noe man ikke vet hva er, et sug.

Terje  Nygaard, driver stedet Fotobrygga i Skrova. Når vi går av fergen, står han på verandaen i det grønne huset bak restauranten og vinker. Vi kjenner ham litt. Her i nord, holder det. Langbordet er dekket, det er hvalbiff på menyen.

Vi får det gule rommet. Det er lenge siden jeg har sovet så godt.

Nyfisket, stekt brosme til frokost. Samtaler om livet, om roen, om jaget, om lengselen og kjærligheten. En nabo går forbi, sier han har fem kilo uer. Han lurer på om Terje vil ha.

Terje tar oss med i båt til Svolvær. Byens egen frihetsgudinne loser oss inn i havnen. Det arrangeres verdensmesterskap i tørrfiskkasting på brygga. Liv og røre, men jeg lengter tilbake til roen på Skrova.

På Fotobrygga spiser vi plukkfisk. Jeg har ikke spist det siden jeg var barn. Smaken i munnen tar meg tilbake førti år, til vårt grønne kjøkkenet med saloondører.

Konserten skal være på Skrova Fyr. Vi kjøres ut i båt. Knut Reiersrud har spurt om vi ville kore til den siste sangen. Klart vi vil. Vi øver og øver, glemmer halvparten, øver litt mer. Tenker det ikke er hver dag man skal synge med en av verdens beste gitarister.

Vi får omvisning på fyret, klatrer helt til topps, ser utover, utover. Vi står ved klesstativet og øver videre, klyper oss i armen. Det er latterlig vakkert her.

Konserten er som forventet, en opplevelse. Strømmen går med et brak midt i «Lille måltrost». Løsningsorienterte nordlendinger kaller det vin- og tissepause. Vi tisser og fyller glassene, Reiersrud starter opp der han ble avbrutt. Vi sitter på kjøkkenstoler og krakker, bøyer og puter på gulvet. Musikken får flere til å finne frem lommetørklet.

Tilbake til Skrova og det gule rommet. 
Vi våkner til denne turens første regnværsdag. Men lysene er tent og kaffen er varm på Terjes kjøkken. Vi fortsetter samtalen om livet.

Vi har forlatt Skrova og Svolvær, er igjen på en ferge. Finalen i fotball spilles. Jeg har vært en fotballentusiast på denne turen, men nå vil jeg heller sitte her på fergen og se utover.

Bølgene er hvite på toppene. Luften er ramsalt.

Vi legger til kai i Skutvik i samme øyeblikk Frankrike vinner VM i fotball. Tre unge, franske menn på ryggsekktur, jubler. 
Vi har vendt snuten sørover. Men først skal vi på søndagsmiddag på et sted jeg har gledet meg til å komme lenge. De står på trappen når vi kommer, hun er født her, i den hvite sengen i andre etasje. Tilbragte hver eneste sommer her under oppveksten. Nå bor hun her med mannen Bjørn, en av de fineste, mest inspirerende fortellerne jeg kjenner. 
Vi spiser hennes hjemmelagde kjøttkaker med ertestuing, han vasker opp etterpå. Så er det kaffe og rullekake i stua i det vakre Nordlandshuset. Knut og jeg føler vi har kommet hjem allerede.

Vi står opp tidlig, kaffe og hjemmebakt brød, før en tur rundt Ness. Bjørn, fortelleren, er med. Han maler bilder av årstidene her, om vikinggraver som er ukjente for mange turister, om hvordan elgen kommer, når det blir grønt på jordet tidlig på våren, faktisk hele sytten stykker av dem en gang. Han forteller at det hvite jeg tror er sand, er finmalte skjell og at når det er lavvann, kan man plukke bøttevis med knivskjell på denne stranden. Jeg tenker på knivskjell, grillet på kull, med persille, olivenolje og sitron, munnen fylles med vann. På vår reise har jeg ikke sett det på menyen et eneste sted. Typisk, sier Bjørn, mange vet ikke hvilket matfat vi har her i nord. Han viser oss yndlingsfjellet sitt, Skjolden.

Han tar bilde av fjellet hver dag året rundt. Jeg kommer meg nok aldri opp dit, sier han, men hvis jeg en gang kommer på aldershjem, vil jeg reise opp ditt inni meg. 
Jeg hører et fossefall, men skjønner ikke hvor det kommer fra. Det er Nesstraumen, sier Bjørn. Vannmassene kommer inn fra Vestfjorden inn til Sagfjord. To ganger i døgnet presses vannet gjennom strømmen. Fiskene kan bare stille seg med munnen åpen for å få mat. 
På vei tilbake har Hamarøyskaftet kommet til syne. Det blir kalt bare Skaftet, eller Kuken. Slik går det når fiskere med sans for griseprat får bestemme stedsnavn, sier Språkteigen på Twitter. Jeg tenker at jeg er litt nordlending. Det har jeg tenkt mange ganger på denne turen.

Bjørn og May vinker farvel. Vi har fått tips om hvor vi skal dra videre. Husk å ta skogsveien, sier May. 
Dra innom Hamsunsenteret, roper Bjørn etter oss. Husk dessuten å gå på do på Shellstasjonen rett etter senteret, den er Norges reneste.

Vi snakker om hvor heldige vi er, som har mennesker som May og Bjørn i livene våre.

Hamsunsenteret, vi skulle hatt mer tid. Mye mer tid. Maken til vennlig velkomst, skal man lete lenge etter. Er det første gang dere er her? Har dere lyst på en omvisning? Trenger dere noe informasjon? Vi har lyst til å ta både den litterære omvisningen og arkitektomvisningen, men det må bli neste gang. 
Vi har mange timers biltur foran oss. Vi rekker dog et dobesøk på Shell. Det er doen som har vaska seg!

Det er noe eventyrlig med navnet: Hattfjelldal. Jeg begynner å gå opp for superlativer, jeg merker det. Vi tar aldri den korteste veien til målet, vi tar den fineste. Og den fineste, er den over fjellet.

Knut finner frem NAF-boka. Forteller at Hattfjelldal hadde den aller første norske misjonæren som dro til Afrika. Ikke dårlig, sier jeg, er egentlig mest opptatt av de smale fjellveiene. Vi har dem nesten helt for oss selv. Han døde i et snøskred på vei til en preken, dessverre, fortsetter Knut. Hm, sier jeg, oj se! En liten, bitteliten, mus piler over veien rett foran bilen.

Vi tar av fra veien langs Røssvatnet, noen bader på stranden, kjører grusveien inn til den økologiske fjellgården Sæterstad, den har vært på programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Vi har kjørt langt og lenger enn langt, men er fremdeles i Nordland. 
Vi ser geitene beite i det  grønne kulturlandskapet. Vertinnen,
Siri Kobberrød håndhilser, sier vi kan gå rett opp trappen og få oss litt mat. De andre har allerede begynt, sier hun. De andre? Vi hører latter der oppe. Syv stykker rundt bordet, to svensker, to nordmenn, tre chilenere. Det er gårdens egen fjellrøye på menyen, fisket en time før middagen, forteller den ene svensken. Paret synes Norge er så vakkert at de nesten blir irriterte, sier de. Vi nikker med munnen full av mat. 
Smaken på den Røya, den kan ikke beskrives. Samtalen rundt bordet går på engelsk, spansk, svensk og norsk. Alle forteller historien om hvorfor de er her.

Kaffeost til dessert, vi er blitt fortalt at kaffeosten ble brukt som en slags energibar av samene, da de fremdeles melket rein. Et lite stykke reinost ble lagt nederst i kaffekoppen, trakk til seg litt kaffesmak, for så gi en skikkelig energiboost til dagens harde arbeid. Kaffeosten vi spiser, er laget av geitemelk. Den er full av proteiner, forteller Siri.

Det er snart midnatt når vi finner veien til hytta vi skal bo på. Dere trenger ikke nøkkel, alt står åpent her, sier Siri. Det er en sti som går rundt vannet, forsetter hun. Ta den lille trebroen der borte. Mygg? Nei, det er ikke mygg her på denne tiden av døgnet. Vi går over broen, følger stien rundt vannet, finner det lille, brune huset der vi skal bo. Millioner av mygg, selvfølgelig er det det.

Frokost med gårdens egne oster og varianter av fjellrøye. Gravet og røkt, blåost og mildere geitoster. Vi lager nytt langbord, setter oss ute. Hører fuglene synge, geitene breke. Vi er midt i et eventyr i Hattfjelldal.

Bonden Knut, viser oss rundt på gården. Han er biolog og kjøpte gården i 1980, De har sitt eget fiskefjøs, mikrokraftverk og saltgrotte på Sæterstad gård, i tillegg til geitene, ysteriet og røkeriet. Knut tegner og forklarer, han går nesten i ett med stedet, en slags symbiose, en hel organisme her innerst på grusveien.
Vi setter oss i bilen, kjenner oss som en del av noe større.

Vi svinger til venstre ved grusveien og inn på fjellveien mot Røros.

Jeg tror først det er en hest som har forvillet seg ut i den grønne engen. Tenker den må være veldig stor. Det er selvfølgelig en elg, en enorm elg. Det har vært skilt om stor elgfare på flere strekninger. Men denne utgjør ingen fare, annet enn min entusiasme ved rattet.

Vi kjører gjennom områder vi har hørt om, men aldri har visst hvor har ligget. Vi har forlatt Nordland, nå er vi i Trøndelag. Vi kjører langs Snåsavannet, Norges sjette største innsjø. Knut sitter med NAF-boka og leser.

Der skal det visstnok være en sjøorm, sier han. Og ikke nok med det, sjøormen Kudulla, er formelt fredet av fylkeskommunen. 
Du verden, det må vel bety at den finnes!

Vi setter på Sommer i P2 og episoden i dag er med Eva Nordfjell, en sørsame som forteller om de åtte årstidene, om reindrift, om fremmedhat og fordommer. Hun forteller om livet på vidda, kjærligheten til reinen. Med ett oppdager vi at vi kjører gjennom hennes rike, fjellene der dyra hennes beiter. Og reinsdyr, joda vi møter flere av dem også. Føler vi kjenner dem litt. Fjellene bader i varm kveldssol. Med Evas skildringer i bilen, blir det nesten en dobbel naturopplevelse.

Hun bor i Røros, avslutter hun. Det er dit vi skal.

Hverken Knut eller jeg har vært i verdensarvbyen Røros før. Men vi har et bilde av hvordan det ser ut. De lave trehusene, gågaten opp mot kirken, gruvene.

Jeg bor på toppen av den gaten man ser på alle postkort, fra det kjente maleriet til Harald Sohlberg, sier hun. Jeg sitter nok i bakhagen, fortsetter hun. Hun er en av mine tidligere kollegaer i SAS. Jeg har spurt henne om hun kjenner til en rimelig overnatting. Hun inviterer oss straks hjem til seg.

Huset er fra 1760, noen år eldre enn kirken. Det spøker visstnok her, sier hun, når vi går måpende fra rom til rom. Jeg ser kirkespiret når jeg ligger i den gamle fluktstolen i hagen.

Jeg legger meg innerst for sikkerhets skyld. Med nesa rett i den gamle tømmerveggen. Det må være greie spøkelser i dette huset, for vi sover som små barn.

Vi hører sang og høye stemmer fra det gamle gruveområdet. Det er øvelser til det årlige historiske musikkspillet Elden, forteller vår husvert. Musikkspillet tar oss med tilbake til 1718–1719 da 10 000 svenske soldater med general Carl Gustaf Armfeldt gikk mot Trondheim for å ta over Norge, etter ordre fra Karl XII. Da Karl XII ble skutt, startet de svenske soldatenes tilbaketog til Sverige. Denne dødsmarsjen, hvor 4 000 soldater frøs i hjel på vei over grensefjellene mot Sverige, er en sentral del av musikkspillet Elden. De gamle slagghaugene danner en majestetisk scene for dramatikken. 
Vi går til Slagghaugene, store, svarte fjell av smeltet gråberg, avfall fra utsmelting av metaller, etter mer enn 300 års smeltevirksomhet på Røros kobberverk. Hele området er nå fredet og en del av Verdensarven. Det er som å gå på månen. Vi snakker om all svette og lidelse som ligger i disse svarte haugene. Øvelsen til musikkspillet er et dramatisk bakteppe til vår vandring i historien.
Det kjennes rart å gå gjennom smågatene i Røros etterpå. Tenke at det bor folk her, de lever her, midt i et postkort. Jeg husker vi var i en annen verdensarvby i fjor, Toledo. Der var det knapt fastboende igjen. I Røros, står vinduer åpne, vi hører radioen som står på, et barn som ler, kjenner lukten av vafler, ser blondegardiner blafre i vinden. Det er varmt, vi spiser is, alle smiler og hilser. Selv parkeringsvakten smiler og hilser i Røros.

Geitramsen har tatt over grøftene videre sørover, ikke bare grøftene, hele jorder med geitrams, kjører vi forbi. Jeg husker jordene i Frankrike når valmuene blomstrer, hvor vakkert jeg synes det er. Vi stopper bilen og tar det siste bildet på denne turen.

Hjem til Oslo. Verken telt, primus eller dobbeltdyne har vært ute av bilens bagasjerom. Dører har stått åpne og bord har blitt dekket under hele reisen. Hvem sa nordmenn ikke er et gjestfritt folk?

Vil du lese mer om noen av stedene vi var:

Hildurs Urtirarium, Handelsstedet Forvik, Kaviar Factory, Trevarefabrikken, Fiskekrogen, Fotobrygga, Hamsunsenteret, Seterstad gård.