Et virus har lammet verden.
Det er minutt for minutt i alle kanaler, en varslet katastrofe. Vi ser mennesker i respiratorer, statistikker og karanteneregler, de som bestemmer har flakkende blikk. På sosiale medier peker vi på hverandre, bruker utestemme. Hvem handlet for mye, hvem dro på hytta, hvilke barn leker med hvilke, hva med russen, hva med syttende mai, sommerferien, hvem har skylda for alt dette.
Livet etterpå
For fem år siden holdt jeg på å dø. Ikke av kreften, den ble heldigvis oppdaget tidlig. Jeg holdt på å dø av en blodpropp i lungene, etter en fjorten timer lang operasjon. Kirurgene fjernet milten, blindtarmen, livmoren, eggstokker, fettforklet. De skar bort hele bukhinnen. Som man fileterer en fisk, forklarte kirurgen. De skrapte tarmene…
Katter på ville veier
Det er alltid jeg som kjører når vi drar på tur. Knut sitter ved siden av og leser i NAF- veiboka. Slik får vi vite ting som har skjedd på de små plassene vi passerer eller stopper ved. De utroligste historier. Ofte vet ikke engang de lokale alt det NAF-veiboka vet om fødeplassen deres. Som i Røldal for eksempel, leser Knut.
Fjelltur med bråk i hodet
Jeg må ha en hånd der steinene er glatte. Er redd for krampene jeg får i magen, hvis jeg gjør brå bevegelser, hvis jeg faller. Jeg skammer meg når jeg ber om hånden, selv om det ikke er min skyld.
Takk, Christine Koht
Jeg hadde glemt plastikklaken og sykehustruser, morfinen som fikk meg til å hallusinere, kvalmen, pipingen i instrumentene bak sengen.
Jeg hadde glemt gleden ved å kjenne gulvet hjemme under føttene, lukten av kjøkkenet vårt, kjenne takknemlighet over styrken i kroppen som kom tilbake til slutt.
Det er gått fem år. Jeg er frisk. Men jeg trengte denne påminnelsen over det skjøre livet. Hvor brått alt kan endre seg. Hvor glad jeg er for å få være her.
