Lena Ronge
Tenk Tanken
Livet etterpå
For fem år siden holdt jeg på å dø.
Ikke av kreften, den ble heldigvis oppdaget tidlig. Jeg holdt på å dø av en blodpropp i lungene, etter en fjorten timer lang operasjon.
Kirurgene fjernet milten, blindtarmen, livmoren, eggstokker, fettforklet.
De skar bort hele bukhinnen. Som man fileterer en fisk, forklarte kirurgen.
De skrapte tarmene fri for kreft. Leveren også. Til slutt fylte de buken med varm cellegift. Som et badekar, forklarte kirurgen.
Morgenen etter operasjonen, ble den ene lungen min fylt av en stor blodpropp. Den andre lungen klappet sammen. Det neste døgnet var kritisk.
Jeg tilbragte en måned på Radiumhospitalet. Deretter en måned på rehabilitering.
Da jeg kom hjem, var alt forandret.
—
Dagen før operasjonen.
Radiumhospitalet, Kirurgisk ekspedisjon, 9 september 2014. Klokken er 10.00
-Kan jeg få fullt navn og personnummer. Har du fulgt skjemaet du fikk tilsendt, tømt tarmen?
Hun ser på meg, et mildt blikk. Hun gjør dette hver dag, dette er rutine, tenker jeg.
-Strekk frem armen, jeg skal feste det rundt håndleddet ditt.
Armen er tung, er den min? Jeg kjenner den søte lukten fra vaflene i kafeen, får en sur smak i munnen. Telefonen til Knut ringer, han går noen skritt til siden, snur seg. Takk for at du ringte, sier han lavt.
Så, mot meg:
-Han er død.
Vi er på rommet i syvende etasje. På magen har jeg to tusjmerker. Der skal tarmen ut hvis det blir nødvendig, forklarer den unge, hvite frakken. Jeg pynter nattbordet med ting jeg har med hjemmefra. Tenker på han som er død. Han var ti år yngre enn meg, to små barn. Falt om mens han grillet på en festival nordpå. Min venninnes lillebror.
En ulykke kommer sjelden alene. Jeg presser tanken bort.
Anestesisykepleier har gått ut. Hun holdt begge mine hender i sine, sa jeg måtte hjelpe henne, være tilstede, også under operasjonen. Kjenn føttene dine på gulvet, sa hun. Kjenn at du er her med hele deg. Pust rolig.
Jeg er frakoblet. Dette er ikke meg. Jeg er ikke her. Han er ikke død.
—
Jeg husker maskinen som pep, husker Knuts redde blikk. Jeg husker en stemme som sier det haster, at jeg ikke puster. Jeg blir kvalt, en av de hvite frakkene tar på meg en maske. Den presser luften inn, i utakt med min rytme. Jeg vil rive den av, vil ikke dette mer. Jeg vil hjem, være frisk.
Jeg hater dette sykehuset, hater kreft.
Kreften er borte, sien mannen med den grønne frakken. Utenfor ser jeg trær, det går mot høst. På hver side av sengen, henger det poser. Noen på stativ, noen på siden av sengen. Urin og blod. Det lukter død.
Jeg går til enden av korridoren, til vinduet. Døren ut til verandaen, der røykerne sitter. Bensinstasjonen utenfor, det hvite kirkespiret, den jevne lyden av trafikk fra Ring 3. Den samme lyden som fra soverommet hjemme, bare noen hundre meter unna. I det hvite huset, der mitt liv er, der jeg burde vært nå.
Et stativ på hver side. I posene, kroppsvæsker. Morfinpumpen piper. Jeg snur, går veien tilbake mot heisen. Et par kommer ut, ser seg rundt. Hun holder ham i armen. Jeg ser hun har plastikkbåndet rundt håndleddet. Slik jeg fikk den dagen han døde. Jeg smiler oppmuntrende.
I dag er begravelsen.
Det kommer besøk. De gråter. Snakker om begravelsen, hvor jævlig det var. Snakker om de to små guttene hans, nå farløse. Snakker om hvor heldig jeg er som overlevde. Jeg gråter med dem. Tenker på mine egne barn.
Så heldig jeg er.
97 stifter holder operasjonssåret sammen.
Nye slanger blir koblet til kroppen. Små komplikasjoner, kaller de grønne frakkene det. Smertene holder meg våken, jeg sitter i dagligstuen hele natten. En hvit frakk klapper meg på skulderen, sier det kommer til å bli bedre.
Legevisitten neste morgen, ny komplikasjon, ny slange i kroppen, ny pose på stativet. Ansiktet mitt i speilet, helt grått. Du ser mye bedre ut nå, sier de som kommer på besøk.
Jeg er så heldig.
Det har gått fem år. Graven til han som døde er vakkert pyntet. Han minnes, snakkes om, tapet er fremdeles tungt. De farløse guttene er blitt større. Vi forteller historier om ham, vil de skal huske. Huske hvor fin han var.
Det har gått fem år. Ingen grunn til å snakke mer om blodet og slangene, det grå ansiktet, redselen. Flere har dødd etter den tid. Min eldste venninne for eksempel. Oppdaget en klump i halsen i mai, død i oktober. To morløse sitter igjen, en av dem fikk barn i fjor. Min venninne hadde vært mormor hvis hun hadde fått leve.
En venninne har mistet sin far. En venn har mistet sin mor.
Den jevne lyden av trafikk fra Ring 3 er den samme, det går mot høst.
Er det bare meg som tenker at alle går videre? At jeg fortsetter, men litt saktere, litt reddere, litt mer ensom.
De sier at jeg burde kommet over det nå, kommet meg videre. Det sier de stemmene jeg lytter til. Jeg tenker de har rett, at jeg må videre, glemme kreften. Glemme at jeg holdt på å dø. Glemme alt det dumme, tenke positivt.
Videre Lena, videre, sier jeg strengt til meg selv.
Jeg tenker på det når jeg er på kontroll en gang i året. Når jeg går forbi kafeen i første etasje, der de lager vafler. Når de hvite frakkene tar blodprøver og kjører meg inn i den hvite maskinen. Jeg tenker på det når jeg våkner om natten, våt av svette, skrekkslagen. Har jeg en kul i brystet, er den føflekken rar i fasongen, er jeg så sliten fordi en svulst vokser i hjernen min.
Jeg tenker på det når jeg skriver takknemlige oppdateringer på Facebook og får to hundre likes og hjerter.
Er det bare meg som føler alt så sterkt. Som synes jeg burde være mer takknemlig for at jeg lever. Som skammer meg for at jeg ikke alltid er det. Er det bare meg som ikke klarer å legge dette bak meg?
Videre, Lena. Videre nå.
Jeg må ikke gjøre meg til et offer. Det får være måte på selvopptatthet, er jeg kanskje narsissist?
Av skade blir man sterk, heter det seg.
«Traumatisk vekst» er et problematisk begrep. Det er enkelt å romantisere. Av skade blir man først og fremst skadet, skriver psykiater Finn Skårderud.
Jeg har lyst til å gi Skårderud en klem.
Jeg skrev denne teksten på et skrivekurs hos Aftenposten, sensommeren 2019. Teksten ble kjøpt av Kamille, som skrev den om litt for å passe deres format. Både Skårderud og Thorhallsdottir skrev kommentarer til teksten. Du kan lese den redigerte artikkelen, samt deres kommentarer her: klikk.no.
Katter på ville veier
Vi er på vei til Stavanger med tjue katter i bagasjerommet. Kattene har bodd hos oss i snart tretti år. Nå skal de endelig hjem.
Historien om hvordan kattene endte hos oss, startet med det første sjekkeprogrammet på TV. Knut var med. Han er mannen min.
Knut har fortalt at han tok med seg en av de tre damene fra programmet, på katteutstilling i Stavanger. Jeg har sett ham for meg på den katteutstillingen, kanskje hånd i hånd med en blond, smilende katteelsker. Der, på scenen: Persere, Bengalkatter og Tyrkiske angorakatter, kanskje med gullmedaljer rundt halsen.
Bildene i hodet mitt, har vært uforenlig med Knut, slik jeg kjenner ham. Han liker ikke sjekkeprogrammer. Han liker absolutt ikke katter.
Knut er rotete. Han hevder å ha system i rotet. Det vet jeg ikke er sant. Vi har bodd sammen i femten år. Jeg blir rotete i hodet bare av å sette mine ben inn på Knuts kontor. Ved siden av pulten har jeg sett en stor, hjemmelaget konvolutt som har stukket ut. Et liksomfrimerke er tegnet med sort sprittusj, øverst i høyre hjørnet av konvolutten.
En dag ligger konvolutten på spisebordet.
Vi skal til Stavanger, sier Knut.
Og her sitter vi i bilen. Kattene i bagasjerommet skal hjem. De har ligget i den hjemmelagde konvolutten alt for lenge. Knut tenkte han skulle hjelpe til med salget av kattetegningene som han likte så godt den gangen i Stavanger. Det ble med tanken.
Bildene mine i hodet av den blonde, smilende katteelskeren, hånd i hånd med Knut, er byttet ut. Nå med en blond, smilende kunstelsker på vernisage, champagneglasset i den ene hånden, Knuts hånd i den andre.
Kattetegneren, Per Dybvig, har blitt en svært anerkjent kunstner. I takt med berømmelsen, har stikket av dårlig samvittighet kommet stadig oftere. Knut har tenkt at om Dybvik blir en ny Munch, vil han selv kanskje ende opp som en kunsttyv?
Han har stadig hørt små lyder fra konvolutten på kontoret. Det er han i alle fall ganske sikker på.
På vei gjennom Telemark, forteller Knut at han prøvde å få kattene hjem for noen år siden. Send dem i posten du, sa Per da Knut ringte den gangen. Konvolutten veide plutselig tusen kilo. Kattene ble værende på Knuts rotete kontor.
Det er alltid jeg som kjører når vi drar på tur. Knut sitter ved siden av og leser i NAF- veiboka. Slik får vi vite ting som har skjedd på de små plassene vi passerer eller stopper ved. De utroligste historier. Ofte vet ikke engang de lokale alt det NAF-veiboka vet om fødeplassen deres. Som i Røldal for eksempel, leser Knut. Bygda var ofte helt isolert på vinterstid frem til tidlig på 1900-tallet. Eller det vil si, posten skulle frem. Langs veien står det en minnestein over postfører G. Gurtvedt som sannsynligvis tapte ett av sine eventuelle ni liv, da han i januar 1903 ble tatt av et skred, på sin farefulle ferd over fjellet. Det var ingen som visste han var på vei, ingen som savnet ham. Han grov seg ut med posthornet etter å ha vært begravet under skredet i 56 timer.
Vi synes begge vi hører klynkelyder, var det noe som mjauet der bak? Dere skal hjem nå, sier Knut beroligende. Så synger han en kattevise han finner på selv.
Vi bestemmer oss for å sove i Røldal, ta en titt på stavkirken, kanskje lufte kattene litt. Legenden sier at middelalderkrusifikset i kirken har helbredende kraft. Hemmelige messer ble holdt på sankthansnatten, for syke eller deres stedfortredere, helt frem til 1835. Svetten fra krusifikset helbredet visstnok alle tenkelige lidelser, leser Knut.
Når vi parkerer bilen der vi skal bo, ser vi det skinner i et messingskilt festet på en diger stein. ”Lyftingstein” står det på skiltet. Og videre: ”Denne steinen, som veg 340 kg, vart lyft opp i fanget av Helge G Hamre (Seim) (1809-1896).” Løftet opp i fanget, ja… en så viktig hendelse, burde definitivt vært vært nedtegnet i NAFs veibok, mener Knut.
Pass godt på dem, sa Per, da Knut ringte og fortalte at vi skulle ta kattene med hjem. De kan være ganske ville, fortsatte han litt nervøst. Det er ikke bare, bare å ha vært klemt sammen i en konvolutt i tretti år.
Vi bestemmer oss for å gi kattene en minneverdig tur over fjellet. Langs Nasjonal turistveg over Ryfylke. Dels for å kompensere for Knuts dårlige samvittighet. Dels fordi vi liker å ha et prosjekt på gang når vi er på tur. Mest fordi vi har en unnskyldning for å ta en ferie før ferien.
Det er vel ikke nødvendig å fortelle at gjensynet var en rørende seanse.
Det føles tomt og stille på veien tilbake. Vi prøver å finne alle kloke ord, sagt om katter. Vi behøver ikke lete lenge, før vi finner noe som treffer oss midt i magen. Meningen med katter er at vi skal lære at ikke alt i naturen har en mening, leser Knut. Fra verdensveven denne gangen. (Garrison Keillor) Og videre, stemmen skjelver, han tørker et rusk bort fra øyet: Tid sammen med katter er aldri bortkastet! (Sigmund Freud)
Foto: Knut Røthe
Katteutstillingen i Stavanger, var et samarbeidsprosjekt med tekstforfatter og bror, Håvard Dybvig. Per Dybvig, er for mange godt kjent gjennom illustrasjonene til bokseriene om Svein og rotta, samt Reven og grisungen. I 2015 debuterte han som forfatter med boken Jegeren, illustrert av Dybvig selv.
I dag bor og arbeider Per Dybvig i Stavanger og Berlin.
Fjelltur med bråk i hodet
– Så feit du har blitt, Lena. Eier du ikke kontroll over livet ditt?
– Se Lena! De gule blomstene, den lilla lyngen, kulturlandskapet. Blånene langt der borte, fjellvannet, den røde hytta.
– Lena, du som har hatt kreft, burde ikke du ha prioritert litt annerledes, slik at du ikke får det igjen. Var overvekt grunnen til at du fikk det sist?
– Kjenn, Lena! Lukten av fuktig jord. Kjenn den varme tjærelukten når vi passerer hytta ved vannet.
Hjertet banker, beina er bly. Stemmene inne i meg, krangler om oppmerksomheten.
– Så heldig du er, Lena. Han går jo der foran deg, i nypussede engelske støvler og en lang, rar anorakk fra krigens dager. Du elsker ham.
– Men hva ser han i deg, Lena? Han hører sikkert pusten din, ser hvordan du vralter når du går. Du burde skamme deg.
Vi skal til toppen. Det er den andre toppturen i sommer. Jeg elsker det.
Den lystige stemmen er entusiastisk:
Dæven så bra! Her går du i fjellet med mannen du elsker. Ferie har du også. Kroppen virker jo, beina går fremover, se deg rundt, se så vakkert!
Den andre stemmen, den jeg hører mest på, er uenig:
Du puster som en gris, Lena. Ta deg sammen. Slutt å finne på unnskyldninger. Typisk folk som sliter, de tar ikke ansvar selv. Når skal du slutte å skylde på en ulykkelig barndom?
Han jeg elsker, er i sitt rette element, spretter opp som en fjellgeit. Hopper fra stein til stein over de små bekkene. Så venter han litt, spretter videre. Jeg vil han skal gå foran meg, aldri bak. Vil ikke han skal se hvor tungt jeg går, høre pusten min.
Vi snakker om skam på veien ned. Jeg refererer til en bok av Sissel Gran som jeg leser nå, den treffer meg på mange plan. Boken handler om å bli gammel, kanskje kjenne på ensomheten, trenge hjelp.
Jeg må ha en hånd der steinene er glatte. Er redd for krampene jeg får i magen, hvis jeg gjør brå bevegelser, hvis jeg faller. Jeg skammer meg når jeg ber om hånden, selv om jeg ikke kan noe for det. Det er på grunn av den store kreftoperasjonen jeg hadde, alle blødningene i ettertid, tarmene som har vokst sammen til en stor klump.
Det har ingenting med overvekten å gjøre, kjefter jeg på drittstemmen inni meg.
Den lystige overlevelsesstemmen, den jeg vil høre mest på, prøver å nyansere, balansere. Snakker til meg om mestring, om livslyst, om gleden ved de små ting.
Det er den stemmen jeg vil lene meg mot. Den som oppmuntrer, som ikke dømmer.
Vi er tilbake på hytta. Sild og nypoteter til middag. Vinden utenfor. Laftet tømmer, bingo på Valdres radio. Mannen jeg elsker i sofaen ved vinduet. En flue summer. Utenfor står skigarden, det er fremdeles litt snø på fjelltoppene.
Takk, Christine Koht
Publisert i Aftenposten.
I den første episoden i Aftenpostens podkast ” Koht vil leve”, spør journalist Joachim Førsund henne om hun virkelig orker at han skal følge henne i hele sykdomsforløpet og hvorfor hun vil det.
Christine leter litt etter ordene, sier hun skjønner det kanskje høres rart ut. Men ved å gjøre dette, kjenner hun et styrket håp om at det skal gå bra.
Hun sier hun vil sette et slags spor. At ved å følge henne hele veien, hjelper han henne. Jeg sitter i bilen og hører, må stoppe, gråten kommer fra dypet i magen.
Fem års skam er borte. Takk, Christine Koht
Sommeren 2014 fikk jeg en telefon. Stemmen hadde et navn som liknet på håp. Hun sa jeg hadde kreft og at prøvene var sendt videre til Radiumhospitalet.
I møtene med sykehuset i tiden som fulgte, satt jeg og tullet. Spurte om jeg nå endelig ville få den slanke kroppen jeg alltid har higet etter. En sykepleier ba oss bli sittende igjen etter at legen hadde gått. Hun spurte om jeg hadde oppfattet budskapet.
Jeg var alvorlig syk. Det var spredning. Vi burde kanskje gå ut og gjøre noe hyggelig i ventetiden, ikke google kreft. Aldri google kreft.
Tilfeldighetene ville det slik, at vi ble spurt om vi kunne tenke oss å være med på å lage en dokumentar for programserien ”Vårt lille land”. Om det å bli syk, om kjærligheten, om redselen. Vi ventet fremdeles på svar, visste ikke om jeg ville overleve.
Vi sa ja. Lente oss på kameraet. Snakket og filmet.
Jeg tenkte at ved å filme, måtte det gå bra. Da øynet jeg et slags håp, jeg laget et spor etter meg. Jeg skjønte det ikke hang på greip, at det var en absurd tanke. Men kameraet holdt oss fast, gjorde at vi ikke glapp, forhindret fallet.
Motstanden fra omgivelsene var stor. Hvorfor skulle vi filme dette private? Var ikke dette sosialpornografi? Vi hadde eksponert oss i media tidligere, hvorfor enda en gang? Jeg kjente på skammen, en klo i magen. Men jeg trengte håpet, trengte å lage spor.
Koht er mye. Hun utleverer seg, sier mange med forakt. Hennes fargerike gevanter, stemmen i det offentlige, jeg har ofte undret hva som skjuler seg bak. De vet ingenting om meg, sier Koht selv. Jeg er egentlig ganske privat, sier hun også. Det er forskjell på privat og personlig.
Jeg trengte de ordene også. Takk, Christine Koht
Christine snakker om det absurde, det som tar tid å akseptere. At hun våkner i sengen og plutselig har glemt det. Glemt at hun har kreft med spredning. Hun snakker om døden, om kjærligheten, om sorgen. Hun tør å gråte, ler også. Hun spør og graver, ber om det hun trenger. Vil helst være oppi sengen hjemme med Pernille, de to hundene, knekkebrød og Bamsemums.
Jeg hadde glemt hvor sliten jeg var, hvordan jeg trodde at jeg aldri ville orke å ha middagsgjester igjen. Jeg hadde glemt plastikklaken og sykehustruser, morfinen som fikk meg til å hallusinere, kvalmen, pipingen i instrumentene bak sengen.
Jeg hadde glemt gleden ved å kjenne gulvet hjemme under føttene, lukten av kjøkkenet vårt, kjenne takknemlighet over styrken i kroppen som kom tilbake til slutt.
Det er gått fem år. Jeg er frisk. Men jeg trengte denne påminnelsen over det skjøre livet. Hvor brått alt kan endre seg. Hvor glad jeg er for å få være her.
Takk, Christine Koht.Takk for at du minnet meg på dette.
Tenker du på det? Gjør det!
Jeg var over 50 år og hadde en ny sult på livet, etter å ha overlevd egen kreftsykdom, da en venninne fortalte hun skulle til flyktningeleir i Hellas og gjøre en innsats som frivillig for Dråpen i Havet.
Jeg husker kulden, blikkene, køene, de barbeinte barna, lukten. Men mest av alt husker jeg kvinnen som hjalp meg å organisere køen for å få utdelt sanitærartikler. Hun hadde jobbet som engelsklærer på universitetet i Damaskus. Mannen hennes ble drept og hun var på flukt med tre barn, en av dem var en tenåringsjente, de to andre 6 og 8 år. Hun fortalte meg om livet de hadde levd, om kaffekoppen om morgenen, om tenåringen hun kranglet med, om mannen hun elsket. Det gikk opp for meg, at den kvinnen som sto foran meg, kunne vært meg. Det kunne vært mitt liv som gikk i grus.
Det var ikke dem- og oss. Det var oss.
Halvannet år etter denne turen, var jeg tilbake i en annen leir nord i Hellas. Jeg reiste sammen med min søster, samt to godt voksne damer jeg nesten ikke kjente. Den ene var pensjonist. Vi delte et firemannsrom. Og ja, det var utfordrende. Men langt mer utfordrende var det å møte flyktningene igjen.
Jeg husker kulden, de tomme blikkene, barna som ikke gikk på skolen. Men mest av alt husker jeg apatien, håpløsheten, ventingen. Jeg husker familien som inviterte oss inn i konteineren de bodde. Serverte te, nystekte lefser, frukt. De viste oss filmen på telefonen av flukten over Middelhavet. Hun satt i den fulle gummibåten med et spebarn i armene. Ved siden av henne en gråtende toåring. Bildet av den fulle båten, det gråtende barnet, mørket, vannet, det bildet forfølger meg.
Jeg kunne dra tilbake til hotellet og diskutere hvem som skulle dusje først eller hvem som snorket om natta. Etter ti dager, dro jeg hjem og kunne dusje så mye jeg ville.
Søsteren min har vært tilbake flere ganger. Pensjonisten også. De forteller om den økende håpløsheten, ventingen på det ene asylintervjuet som kanskje kan gi dem håpet tilbake. Om barn som nesten ikke får skolegang. Om strømmen som går og iskaldt vann i den dusjen de deler med altfor mange.
De forteller om hvor avhengige leirene er av de frivilliges innsats.
I går brant det i skrekkleiren Moria på Lesvos. Noen mistet alt de hadde i den brannen. Viktige papirer, bilder av foreldrene, studiebevis, bamsen som trøstet. Jeg ser ingenting i dagens aviser om brannen. Heldigvis har jeg en som holder meg våken. Hun poster oppdateringer som «Budbringeren fra Helvete» på Facebook. Nå har hun satt i gang innsamling for å få kjøpt inn varme pledd og soveposer. Vipps til 92061186 eller på konto nummer: 12083447050 (Den heter donasjoner) Pengene blir fortløpende overført til The Hope Project og Team Humanity, begge står klar i Moria for å hjelpe akkurat nå.
Og hvis du tenker på å dra, gjør det! Ta kontakt med Dråpen i Havet og meld deg som frivillig. Du kan ikke redde verden, men du kan gjøre en forskjell. For den ene kvinnen med tenåringsdatteren. For kvinnen med de to små barna. For den fortvilte mannen, som ikke kan beskytte familien sin. Som har mistet håpet.
https://www.drapenihavet.no/frivillig/
Er du, som meg av det voksne slaget, gå inn her og les om Senior i felt, en gruppe startet av søsteren min: https://www.drapenihavet.no/bli-frivillig/seniorer-i-felt/
På facebookgruppen Dråpen i Havet- Senior, kan du dessuten finne noen å reise med. https://www.facebook.com/groups/1049390041889948/
(Alle bilder av barn, er godkjent av foreldrene)
Her kan du lese om de to turene jeg har hatt til Hellas. Begge publisert i magasinet Agenda:
Påsken i Pireus og Flystripen uten avgangstid
