Takk, Christine Koht

Publisert i Aftenposten.

I den første episoden i Aftenpostens podkast  ” Koht vil leve”, spør journalist Joachim Førsund henne om hun virkelig orker at han skal følge henne i hele sykdomsforløpet og hvorfor hun vil det.

Christine leter litt etter ordene, sier hun skjønner det kanskje høres rart ut. Men ved å gjøre dette, kjenner hun et styrket håp om at det skal gå bra.

Hun sier hun vil sette et slags spor. At ved å følge henne hele veien, hjelper han henne. Jeg  sitter i bilen og hører, må stoppe, gråten kommer fra dypet i magen.

Fem års skam er borte. Takk, Christine Koht

Sommeren 2014 fikk jeg en telefon. Stemmen hadde et navn som liknet på håp. Hun sa jeg hadde kreft og at prøvene var sendt videre til Radiumhospitalet.

I møtene med sykehuset i tiden som fulgte, satt jeg og tullet. Spurte om jeg nå endelig ville få den slanke kroppen jeg alltid har higet etter. En sykepleier ba oss bli sittende igjen etter at legen hadde gått. Hun spurte om jeg hadde oppfattet budskapet.

Jeg var alvorlig syk. Det var spredning. Vi burde kanskje gå ut og gjøre noe hyggelig i ventetiden, ikke google kreft. Aldri google kreft.

Tilfeldighetene ville det slik, at vi ble spurt om vi kunne tenke oss å være med på å lage en dokumentar for programserien ”Vårt lille land”. Om det å bli syk, om kjærligheten, om redselen. Vi ventet fremdeles på svar, visste ikke om jeg ville overleve.

Vi sa ja. Lente oss på kameraet. Snakket og filmet.

Jeg tenkte at ved å filme, måtte det gå bra. Da øynet jeg et slags håp,  jeg laget et spor etter meg.     Jeg skjønte det ikke hang på greip, at det var en absurd tanke. Men kameraet holdt oss fast, gjorde at vi ikke glapp, forhindret fallet.

Motstanden fra omgivelsene var stor. Hvorfor skulle vi filme dette private? Var ikke dette sosialpornografi? Vi hadde eksponert oss i media tidligere, hvorfor enda en gang? Jeg kjente på skammen, en klo i magen. Men jeg trengte håpet, trengte å lage spor.

Koht er mye. Hun utleverer seg, sier mange med forakt. Hennes fargerike gevanter, stemmen i det offentlige, jeg har ofte undret hva som skjuler seg bak. De vet ingenting om meg, sier Koht selv. Jeg er egentlig ganske privat, sier hun også. Det er forskjell på privat og personlig.

Jeg trengte de ordene også. Takk, Christine Koht

Christine snakker om det absurde, det som tar tid å akseptere. At hun våkner i sengen og plutselig har glemt det. Glemt at hun har kreft med spredning. Hun snakker om døden, om kjærligheten, om sorgen. Hun tør å gråte, ler også. Hun spør og graver, ber om det hun trenger. Vil helst være oppi sengen hjemme med Pernille, de to hundene, knekkebrød og Bamsemums.

Jeg hadde glemt hvor sliten jeg var, hvordan jeg trodde at jeg aldri ville orke å ha middagsgjester igjen. Jeg hadde glemt plastikklaken og sykehustruser, morfinen som fikk meg til å hallusinere, kvalmen, pipingen i instrumentene bak sengen.

Jeg hadde glemt gleden ved å kjenne gulvet hjemme under føttene, lukten av kjøkkenet vårt, kjenne takknemlighet over styrken i kroppen som kom tilbake til slutt.

Det er gått fem år. Jeg er frisk. Men jeg trengte denne påminnelsen over det skjøre livet. Hvor brått alt kan endre seg. Hvor glad jeg er for å få være her.

Takk, Christine Koht.Takk for at du minnet meg på dette.

Tenker du på det? Gjør det!

Jeg var over 50 år og hadde en ny sult på livet, etter å ha overlevd egen kreftsykdom, da en venninne fortalte hun skulle til flyktningeleir i Hellas og gjøre en innsats som frivillig for Dråpen i Havet. 

Jeg husker kulden, blikkene, køene, de barbeinte barna, lukten. Men mest av alt husker jeg kvinnen som hjalp meg å organisere køen for å få utdelt sanitærartikler. Hun hadde jobbet som engelsklærer på universitetet i Damaskus. Mannen hennes ble drept og hun var på flukt med tre barn, en av dem var en tenåringsjente, de to andre 6 og 8 år. Hun fortalte meg om livet de hadde levd, om kaffekoppen om morgenen, om tenåringen hun kranglet med, om mannen hun elsket. Det gikk opp for meg, at den kvinnen som sto foran meg, kunne vært meg. Det kunne vært mitt liv som gikk i grus. 

Det var ikke dem- og oss. Det var oss.

Halvannet år etter denne turen, var jeg tilbake i en annen leir nord i Hellas. Jeg reiste sammen med min søster, samt to godt voksne damer jeg nesten ikke kjente. Den ene var pensjonist. Vi delte et firemannsrom. Og ja, det var utfordrende. Men langt mer utfordrende var det å møte flyktningene igjen. 

Jeg husker kulden, de tomme blikkene, barna som ikke gikk på skolen. Men mest av alt husker jeg apatien, håpløsheten, ventingen. Jeg husker familien som inviterte oss inn i konteineren de bodde. Serverte te, nystekte lefser, frukt. De viste oss filmen på telefonen av flukten over Middelhavet. Hun satt i den fulle gummibåten med et spebarn i armene. Ved siden av henne en gråtende toåring. Bildet av den fulle båten, det gråtende barnet, mørket, vannet, det bildet forfølger meg. 

Jeg kunne dra tilbake til hotellet og diskutere hvem som skulle dusje først eller hvem som snorket om natta. Etter ti dager, dro jeg hjem og kunne dusje så mye jeg ville.

Søsteren min har vært tilbake flere ganger. Pensjonisten også. De forteller om den økende håpløsheten, ventingen på det ene asylintervjuet som kanskje kan gi dem håpet tilbake. Om barn som nesten ikke får skolegang. Om strømmen som går og iskaldt vann i den dusjen de deler med altfor mange. 

De forteller om hvor avhengige leirene er av de frivilliges innsats.

I går brant det i skrekkleiren Moria på Lesvos. Noen mistet alt de hadde i den brannen. Viktige papirer, bilder av foreldrene, studiebevis, bamsen som trøstet. Jeg ser ingenting i dagens aviser om brannen. Heldigvis har jeg en som holder meg våken. Hun poster oppdateringer som «Budbringeren fra Helvete» på Facebook. Nå har hun satt i gang innsamling for å få kjøpt inn varme pledd og soveposer. Vipps til 92061186 eller på konto nummer: 12083447050 (Den heter donasjoner) Pengene blir fortløpende overført til The Hope Project og Team Humanity, begge står klar i Moria for å hjelpe akkurat nå. 

Og hvis du tenker på å dra, gjør det! Ta kontakt med Dråpen i Havet og meld deg som frivillig. Du kan ikke redde verden, men du kan gjøre en forskjell. For den ene kvinnen med tenåringsdatteren. For  kvinnen med de to små barna. For den fortvilte mannen, som ikke kan beskytte familien sin. Som har mistet håpet.

https://www.drapenihavet.no/frivillig/

Er du, som meg av det voksne slaget, gå inn her og les om Senior i felt, en gruppe startet av søsteren min: https://www.drapenihavet.no/bli-frivillig/seniorer-i-felt/

På facebookgruppen Dråpen i Havet- Senior, kan du dessuten finne noen å reise med. https://www.facebook.com/groups/1049390041889948/

(Alle bilder av barn, er godkjent av foreldrene)

Her kan du lese om de to turene jeg har hatt til Hellas. Begge publisert i magasinet Agenda:

Påsken i Pireus og Flystripen uten avgangstid

 

Alt går så fort nå om dagen…

…noen ganger sitter jeg helt stille og ser langsomt i veggen, synger Odd Børretzen i det vi svinger inn på tunet på Valbjør gård.

Det er det jeg gjør nå, ser langsomt i veggen. Veggen fra 1700-tallet. Utenfor hører jeg lyden av bjellesau. Geitene på gården har dratt til seters for sommeren. Det er bare killingene igjen, de hopper rundt på tunet utenfor. Det er fyr på peisen. Jeg ser langsomt i veggen.

En ung mann fra Bestum kom til Valbjør i 1943 for å studere gamle bygninger. Lite visste han at han skulle møte sin store kjærlighet på gården, odelsjenta på Valbjør. Omkranset av seks nasjonalparker, består gårdstunet av tretten hus, dessuten et loft fra middelalderen; visstnok det eneste i Norge som fremdeles er i bruk. Et skinnbrev, funnet på Valbjør, kan dateres tilbake til 1300-tallet. Tre generasjoner bor på gården i dag.

To furuer står plantet tett sammen utenfor kårboligens kjøkkenvindu. De er plantet til ære for den livslange kjærligheten som oppsto den gangen i 1943.

Vi bor i Vetlestugu. Det er som å være statist i et folkeeventyr. Et sagn sier, at den siste som så det enorme jutultrollet, kom fra en gård rett i nærheten. Han fikk skyss hjem i en farkost han aldri hadde sett maken til. Ved Jutulporten ba skyssmannen gårdskaren om å lukke øynene og absolutt ikke se opp. Nysgjerrigheten tok overhånd. Bonden så et lysglimt i det porten gikk opp og trollet forsvant inn i fjellet. Nakken hans ble værende i den samme fastfrossede stillingen resten av livet.

JutulportenJutulporten er rett nedenfor Valbjør gård. Jeg tror kanskje jeg så et lite lysglimt derfra i går kveld etter at jeg slukket lyset i Vetlestugu og det bare var glør igjen i peisen. Nakken er heldigvis ikke fastfrosset i dag.

Frokosten inntas i hovedhuset. Det er geitebrie, mild, hvit geitost og geitepølse på bordet. Alt laget på Valbjør. Geitekillingene leker utenfor vinduet, vi får hilse på gårdens kattunger og egentlig vil vi bli lenger, men Valbjør er halvveien til målet denne gangen. Tre generasjoner vinker farvel på trammen. Postkort, sier Knut. Jeg stirrer langsomt på Jutulporten i det vi passerer på vei mot Vågå.

Vi tar Trollstigen ned, kjører lange tuneller der vi er like spente hver gang på hvilket landskap som åpenbarer seg når vi kommer ut av mørket. Vi spiser sveler på fergene som tar oss langs fjorder og fossefall. Turister knipser bilder og kan ikke få nok av dette. Ikke vi heller.

Siste fergen vi tar, legger til havn i Sæbø. Vi sjekker inn på Sagafjord hotell og da vi kommer inn på rommet, mister vi nesten pusten. Vi kunne blitt værende på rommet resten av oppholdet, stirrende ut mot Hjørundfjorden, den majestetiske Slogen og Aksla.

Utsikten vi aldri får nok avVannet endrer seg hvert minutt, himmelen innehar alle regnbuens farger, etter  tiden på døgnet. Fjellene er grønnkledde og noen steder svarte. Jeg stirrer langsomt og minnes veggen  fra 1700-tallet på Valbjør gård. Jeg er enig med Odd Børretzen, vi burde stirre langsomt oftere. Saktere.

Men vi har ikke kommet til Sæbø for å stirre på vannet. Vi vil oppleve naturen; se hva som skjuler seg i de grønnkledde fjellene rundt. Vi hører rykter om en hengekøye øverst ved tregrensa. På vei oppover, små, norske flagg som vaier i vinden ved benker og utkikkspunkter. Furuskogen er trolsk, tipper Jutultrollet har vært innom her en gang. Vi ser en skogbunn full av firkløver. Vi begynner å lete etter en kløver med fire blader, men finner ut av vi er lykkelige nok akkurat nå. Det lukter fuktig skogbunn og barnåler.

Furuskogen går brått over til løvskog, tett som en jungel. Gresset rundt stien er nyslått. Innimellom ser vi glimt av fjorden der nede. Og så: Hengekøyen! Der kan man ligge og stirre så langsomt man vil. Drømmen må være å tilbringe natten her på Gunnarråsa, 350 meter over havet. Det er vanskelig å begynne nedstigningen.

Hengekøyen, åh, hengekøyenHjørundfjorden, fjorden vi ikke får nok av fra vinduet vårt. Fjorden uten de store cruiseskipene. Det kjempes for å holde området rundt Sæbø grønn i fremtiden også. Ingen heliskiing på vinteren, ingen eksos fra skipene på sommeren. Bare stillhet og denne skjønnheten man mister pusten av.

Vi blir anbefalt å padle tidlig på morgenen. Det er vanskelig å beskrive en naturopplevelse uten at klisjeene tar overhånd. De dramatiske fjellene, skyene, den blikkstille fjorden, måkeskrik, bjellesau, gressende kyr, det er nesten for mye. På bildene som blir tatt, ser det ut som Hardangerbunaden er på. Det hadde passet perfekt, egentlig.

Skulle gjerne hatt på bunaden og kanskje ser det slik ut?På den lokale nærbutikken i Sæbø, blir vi servert kaffe av butikkeieren. To eldre karer fra Øie sitter ved et lite bord ved siden av oss. De forteller at de ofte tar fergen over til Sæbø for en kaffetår. De synes vi burde gjøre det samme; besøke Øie. Men ikke for å ta en kaffetår. Lunsj på Hotell Union Øie, sier de to herrene og blunker lurt. Hotellet, som på hjemmesiden sier de er stedet for ”Eventyrere, Konger og Dronninger’ . Vi setter oss i kategorien ”Eventyrere” for anledningen.

Helt siden1891 har hotellet vært et sted der gjester kommer for å nyte stillheten, roen og det gode liv i storslagne omgivelser, sier hjemmesidene videre. Rommene på hotellet er oppkalt etter kjente personer som har bodd her gjennom tidene. Listen er imponerende: Keiser Wilhelm II, Kong Oscar II, Dronning Maud og Kong Haakon, forfatterne Karen Blixen, Knut Hamsun, Sir Arthur Conan Doyle og komponisten Edvard Grieg.

Det spøker dessuten på hotell Union Øie. Tjenestepiken Linda skal ha druknet seg selv i fjorden da hun ikke fikk giftet seg med sin store kjærlighet, tyske grev Philip, som ferierte på hotellet. Hun går igjen i ”Det blå rommet”; rommet de to delte. Jeg er glad vi skal tilbake til Sæbø når mørket faller på.

Lunsjen på Union Øie, er verdt turen. Maten er kortreist. Pikene som serverer ser ut som de er tatt ut av en reklame for norsk melkesjokolade. Omgivelsene er en reise i tid. En klassereise. En kulturreise. Der døra står åpen, kan vi gå inn og se på rommene, sier de blide damene i resepsjonen. Biblioteket, peisestuen, kaffesalongen, trappen opp, trappen ned, storslagent, rett og slett. Ute i hagen, eller parken, drikker gjester kaffe fra små porselenskopper. Glade og mette drar eventyrerne tilbake med fergen over fjorden, tilbake til rommet med utsikten.

Trandalblues, et mustFørste helgen i juli hvert år, står den vesle bygda Trandal, på hodet. Da arrangeres bluesfestivalen Trandalblues. I år er intet unntak. På hotellet vårt kommer det ene stjernebandet etter det andre. ”Blues Brothers”, fløyet inn fra Amerika, sitter på bordet ved siden av oss og spiser middag. Båter frakter tilreisende fra nær og fjern over Hjørundfjorden fra brygga utenfor rommet vårt. Vi blir med en av båtene når Knut Reiersrud band skal spille. Trenger jeg å si at det som blir kalt ”Norges vakreste bluesfestival” innfrir?

Vil du lese flere av Knut og mine reisesaker?

  1. Veien til Skrova
  2. Hobbitland finnes i Telemark
  3. Neste stopp Grønland
  4. Tretopphytte, sett det på bucketlista!
  5. Som å være ute, inne

 

Hobbitland finnes i Telemark

Publisert i Harvest. Foto: Knut Røthe

Vi følger kartet, kjører under trange, mørke steinbroer. Mosegrodde kampesteiner langs veien ser ut som troll. Skrekken er å møte en av de lokale, en som kjenner de svingete veiene som sin egen bukselomme, en som fremdeles tenker han er udødelig.
I mai hvert år blir fruktbygda Valebø teppebelagt av 500 000 blomstrende frukttrær. Hvert fjerde norske eple kommer herfra, sier Knut. Han leser og jeg kjører.
Vi er på vei til en overnatting vi har gledet oss til. Vi har sett bilde av det på nettet.

Landskapet åpner seg, rad på rad med trær. Jeg forestiller meg lukten av en halv million frukttrær. Det er tidlig høst og fargene har overtatt deler av landskapet. Store jorder med beitende hester. Glemt er de mørke svingene vi har lagt bak oss. Glemt er trollene langs veien.

BAD6A4BE-2807-4656-91DD-0A171C580E06

Harald Lunde tar i mot oss på gårdstunet i en av de minste grendene i Telemark. Knapt hundre fastboende. Skolen ble lagt ned for flere år siden. Han ler når vi spør om gjennomsnittsalderen i bygda.

Han bor på Vålerenga i Oslo. Men det er her, i Telemark, drømmene hans bor. Jeg hørte et sted at hvis ikke drømmene gjør litt vondt, er de ikke store nok, sier Harald før han viser oss rundt på gården. Haralds drømmer gjør ganske vondt.

Oldefaren til Harald kjøpte gården i 1912. Den gangen som et bruk, pensjonen var sikret. Fire kuer og dyrking av litt frukt og grønt, ga mat til familien. Da bestefar tok over, plantet han et arboret her, forteller Harald.

– Han var mer enn vanlig opptatt av nåletrær og plantet et arboret for å kunne forske, undervise og prøve ut hvilke tretyper som ville trives best i vårt klima. Da jeg overtok gården for ti år siden, kunne jeg konstatere at veldig, veldig mange nåletrær trivdes. Vi kunne knapt se ut av vinduet for bare trær som trivdes.

– Jeg har måttet hugge for å få luft. Men mye har jeg også beholdt. Dette treet for eksempel. Det får blå kongler. Konglene kommer i klaser og ser ut som store, blå ananas. Den engelske furua der oppe, man må være minst to personer for å holde rundt det. Og den svære stubben? Det er en tuja, tro det eller ei. En vits blant gartnere, er at avstanden mellom hver tujaplante burde være en kilometer.

DSC_8252

Vi har sett den fra veien, den gjennomsiktige igloen vi skal sove i. Høyt der oppe, under himmelen ligger den. På veien opp dit, vil Harald fortelle mer om drømmene sine. Vi går ned til en lysning blant furuene, ser Norsjø der nede. Norsjø er en del av Telemarkskanalen. Derfra kan man seile med båt opp til Heddalsvannet og Notodden, forteller Harald. Akkurat her, mellom disse trærne, skal jeg bygge en tretopphytte.

I fjor sommer havnet Harald på et tretopphyttebyggeseminar i USA. Det han lærte der, vekket nysgjerrigheten til en nyslått pensjonist. Ville han klare å bygge en selv, med materialer fra gården i Telemark?
Vi ser det for oss, hører knirket i furua når vi ligger under dyna. Kjenner vinden som gjør at hytta duver som dønninger på havet. Våkner opp til synet av Norsjø.

Harald går videre. Han vil vise oss stedet der han skal grave en hobitthytte. Knut og Harald diskuterer forskjellen mellom hobitten og en vanlig  skogsnisse. Er de ikke ganske like? De trives i alle fall på steder som dette, ikke langt fra, men godt skjult fra mennesker. Akkurat det faktumet er de enige om, de to foran meg på stien.

DSC_8324Ved inngangen til Haralds hobittland står to gamle einere. De har ikke lenger nåler, men Harald har ikke hjertet til å ta dem ned. I folketroen har einer spilt en større rolle enn kanskje noe annet tre, forteller Harald.

– De ble mange steder ansett for hellige og særlig fornemme personer ble brent på bål av einer. Einerbark var dessuten godt mot ormebitt og einerbær vernemiddel mot underjordsfolk.
De to stammene på stien danner en slags portal. Bak portalen, en gylden eng. Her skal Harald grave. Dette er typisk hobittland, sier Harald. Perfekt for nisser også, mener Knut.

For å komme opp til knausen der igloen står, må vi over røtter og myk barnålsbunn. Harald forteller han ofte setter seg her oppe for å tenke. Vi ser blåne på blåne bak Norsjø. Vi ser den lille bygda der nede, to røde låver, ett hvitt hus. Det er helt, helt stille.

Harald inviterer til jegergryte på kjøkkenet i hovedhuset. Fra vinduet kan vi se opp på den lysende igloen. Fire generasjoners historie sitter i veggene her. Den ene av to stuer ble brukt til produksjon av honning i sin tid. Det ligger fremdeles en svak eim av søtt i rommet. I sofaen ligger et keyboard, i de to stolene står pappkasser som Harald har tenkt å sortere en dag. Han har vondt for å kaste, Harald.  Men faren min var enda verre, sier han unnskyldende. Han har ryddet i ti år, fra den dagen han overtok slektsgården, sier han. Men låven er fremdeles full. Loftet også. Av papirer, aviser, trekasser, himmelsenger, gummistrikker, tønner, stoler, plank, skruer, et skjøte fra forrige århundre, ukeblader, TV’er, ovner, lamper, bokser, ledninger, redskaper, syltetøyglass, river, spader, vaskemaskiner. Harald har en historie for alt. Vi glemmer nesten at vi har en lysende iglo som venter.

Høstkvelden er klar og litt kjølig. Vi legger oss med skogen tett på, himmelen over oss.  Hører en hund bjeffe nede i bygda. Sovner på et blunk.

Jeg våkner midt på natten og må gni meg i øynene. Stjernene, tusenvis av dem, rundt oss i alle retninger. Det er som å sveve på en madrass midt i himmelrommet. Hjertet banker, jeg blir svimmel av dette voldsomme. Går ut på den lille terrassen Harald har bygget, ser etter nisser i hobbittland.

Finnes dette, finnes nisser.

—–

Ta kontakt med harald@sjaavid.no hvis du vil drømme under stjernene!

Vil du lese flere reisesaker Knut og jeg har laget sammen?

  1. Veien til Skrova
  2. Tretopphytte, sett det på bucketlista!
  3. Som å være ute, inne
  4. Neste stopp Grønland

DSC_8329

Fakta:
Arbor er det latinske ordet for tre, og et arboret er en botanisk hage for trær og busker. Formålet med et arboret er både å skape og å spre kunnskap om slike planter, og å ta vare på deres mangfold og genetiske ressurser. Videre skal arboretet bidra til økt naturforståelse og stimulere til større interesse for naturmiljøet generelt. Et arboret inneholder derfor et stort mangfold av planter, gjerne mer eksotiske og sjeldne arter fra lignende klimasoner fra andre deler av kloden. (Kilde: Rogaland Arboret)

Kroppen husker

fullsizeoutput_31a2Jeg husker redselen, den lammende redselen. Klaustrofobien, ensomheten. Hvordan havnet jeg her, hvorfor meg. Jeg husker drømmen, at jeg ventet på noe viktig. Drømmen har lukt og lyd, lukten av blod, lyden av kaos. Jeg husker stemmen min, det kom ingenting ut.
Jeg husker resignasjonen. At jeg tenkte jeg ikke orket mer, at jeg bare kunne dø, slippe alt dette.

Stort sett har jeg kontroll, skyver opplevelsen bort. Tenker at det er så lenge siden, at jeg må gå videre. Tenker at mange er lei, lei av at jeg prater om sykdommen, jeg er jo frisk nå.

Vi har bryllupsdag i dag, Knut og jeg. 13 år og blondebryllupsdag, ser vi på nettet. Vi har vært på hyttetur i helgen, det har vært så fint. Den gode følelsen sitter i. Jeg badet i Krøderen, femten grader.
Vi lager oss kaffe, setter på radioen, leser aviser, kommenterer noe Trumph har gjort. Rister oppgitt på hodet.

Noen ganger blir jeg tatt på senga. Da kommer alt tilbake.

Det kjennes fysisk, som et slag i magen. Gråten kommer, den vil ut. Beina gir etter, hjertet hamrer i brystet. Det kan være en sang på radioen, som minner meg på damen ved siden av meg på sykehuset. Hun fikk lekkasje i den utlagte tarmen, magen ble fylt med avføring. Hun ropte i smerte. Jeg tok på øreklokker, hørte den sangen, akkurat den samme sangen som plutselig spilles på radioen, uten at jeg er forberedt. Uten at rustningen er på.

Kroppen husker.

Nyhetsmorgen er over, avisen lest, kaffekoppen tom. Jeg rydder av bordet, tenker jeg må komme i gang med dagen. Programmet Ekko i P2, jeg lytter med et halvt øre. Det handler om nesten-døden-opplevelser. Hvordan føles det å befinne seg helt ytterst på kanten av livet? Det er et spørsmål som har både en nevrologisk og en emosjonell dimensjon, sier programlederen. En sykehusprest har intervjuet flere som har vært i denne tilstanden. Sier det har vært fokusert  mye på lyset, på freden, at det ikke er fortalt så mye om redselen, om kaoset. Jeg må sette meg. Jeg er tilbake i det rommet, i den sengen. Jeg er tilbake i luktene, lydene, kaoset. Den lammende redselen, ensomheten.

Kroppen husker.

Jeg prøver å være selvmedfølende. Sier oppbyggelige ting til meg selv.
Du er sterk, du er tøff, du lever, sier jeg til meg selv. Dette fikser du, sier jeg til meg selv. Grip dagen, kjenn på takknemlighet, gi deg selv en klapp på skulderen, tenker jeg.

Faen heller, roper jeg.
Kroppen husker.

Les også: Kirurgisk ekspedisjon , Tiden det tar å kjøpe en kaffe , Kontrollen

Veien til Skrova

Publisert i Harvest 14/8-18    Foto: Knut Røthe

Reisen har startet. Bilen er pakket, telt, primus og dobbeldyna. Dyna er et kompromiss, fordi jeg ikke liker å sove i telt.

Jeg kjører, Knut leser NAF’s veibok. Målet er Skrova i Lofoten og en konsert med gitaristen Knut Reiersrud.

Veien dit er ikke planlagt, det er slik vi liker å reise. Det viser seg alltid å være litt mer komplisert enn vi tenkte, som at siste fergen har gått, for eksempel. Eller at fergeleiet vi hadde i siktet, er nedlagt. Vi har lastet ned hele sesongens Sommer i P2 på podcast. Når vi har lange strekk, eller mister en ferge, setter vi på en episode. Vi ler og gråter, diskuterer og reflekterer. Det er dessuten VM i fotball, vi hører kampene på radio, roper og skriker. Vi holder ikke alltid med de samme lagene.

Vi skal ta kystriksveien langs Helgeland. Kun en fergetur på veien til første stopp. Det serveres pølse i vaffel, vi savner fjorårets fergeturer på Vestlandet, der sveler er spesialiteten. Men både vaffel og svele blir fort glemt, naturen tar pusten fra oss. Det er fristende å bruke alle klisjeene i boka i forsøket på å beskrive den.

Rørvik, der Hurtigruta møtes hver kveld og måkene har reir i takmøne

Natten tilbringes i Rørvik, stedet der Hurtigruta møtes hver kveld, den ene på vei sørover, den andre på vei nordover. Måkene har rede i mønene langs kaia. Redene er fulle av gapende, sultne fugleunger. De skriker om vi kommer for nærme. Det er liv og røre ved havna når båtene legger til, sier damen i resepsjonen på det lille hotellet vi bor på. Passasjerene står langs rekka og vinker når skipene forlater Rørvik. Vi er glade vi skal bli igjen, sitter på bryggekanten og vinker tilbake. En måke stuper mot Knut, hun liker dårlig kameraet tett på.

Solen varmer fremdeles når vi går i seng. Vi skal tidlig av sted neste morgen.

Vi nærmer oss Brønnøysund og har hørt om en restaurant utenom det vanlige. Hildurs Urtitarium, det lukter salvie og mynte, jeg drikker rosebrus. Det smaker som duften av rosebusken på hytta til bestevenninnen under Vrengen bro, en gang for lenge siden.

Vi forteller at vi ikke har bestilt ferger og mange rister oppgitt på hodet, sier vi nok ikke kommer til å rekke konserten på Skrova. Siden den er målet, bestiller vi der vi må. Det viser seg å være i grevens tid. Vi får siste plassen flere steder.

Hullet i trollhatten. Klart vi måtte se det!

Vi finregner på tiden til neste ferge, vil se Torghatten før vi reiser videre. Løper opp og ned til det berømmelige hullet i fjellet, som to gale. Rekker akkurat fergen til Andalsvågen.

Kulturlandskap så langt øyet kan se. På vei mot Forvik

Kulturlandskap, grønne åser, beitende sauer.  Vi skal kjøre langt, men dropper podcast, klarer ikke konsentrere oss om annet enn dette maleriske landskapet. Og ved neste fergeleie: 
Handelsstedet Forvik. Her skal vi bo på kjøkkenloftet. Vi får rommet ut mot havet, deler en skuvseng. På rommet med blomstergardiner og knirk i gulvet. Vi spiser middag på Forvik, nytrukket kveite, ser fotball og nyter utsikten  fra benken utenfor det gamle handelshuset. Knotten, jeg har glemt knotten. Mange tusen av dem.

Handelstedet forvik, så vakkert var det faktisk..

Tidlig morgen og Handelsstedet Forviks egenbrente kaffe nytes med beina dinglende fra bryggekanten. Handelstedet ligger ved fergeleiet, vi putter bagasjen i bilen når vi ser båten legge til kai. Vi har sett fotballkamp sammen, snakket litt om livet med dem som jobber på Forvik. Det føles vemodig å dra, vi har liksom blitt litt venner.

Ja, utsikten var akkurat sånn fra Handelsstedet Forvik

Vi ser handelsstedet forsvinne bak oss, passerer Vega med fergen, ser De syv søstre, vi skal den veien. Av på Tjøtta, Petter Dass-museet, prestegården og Alstahaug kirke, den eldste delen er fra år 1200.

 

Vi kjører forbi turveien opp til De syv søstre, tenker vi burde tatt med soveposer opp dit, sovet ute i natt. Men vi skal til Skrova og klokka tikker, ferger går.

Bilde 8.Varme vafler til folket!

Jada, vi mister fergen, Knut finner sin indre nordlending og banner. Jeg finner min indre nordlending og tar det hele med godt humør. Kjører to mil for å kjøpe is og finner den med lakris, akkurat den jeg vil ha. Tilbake to mil og vi rekker med nød og neppe neste ferge til Nesna.

Veigrøften på begge sider er full av gule engsoleier, kløver og hundekjeks.
Vi kjører med begge vinduer åpne. Det lukter hav og sommer.

Fergen passerer polarsirkelen midtveis over fjorden. Jeg husker hvordan noen piloter i gamledager gjorde et lite hopp med flyet i det vi passerte polarsirkelen. Turistene klappet og hoiet og trodde virkelig at det var en sirkel med ekstra tynn luft.

Svartisen kommer til syne og følger oss et stykke på veien. Vi har hørt rykter om verdens vakreste utedo, den ligger på Ureddplassen. Jeg kniper igjen, tror vi har funnet den når vi ser en kjerring på en do høyt til værs. Når vi finner den riktige, starter første omgang av kampen mellom England og Kroatia.

Bilde 7. Vi trodde vi fant verdens vakreste do

Vi når Saltstraumen før andre omgang er over. Spiser ’fish and chips’ på kafé Kjelen, det passer perfekt. Når strømmen er på sitt heftigste, og vannet virkelig koker, taper England. Midnattssol og gravøl.

Saltstaumen inn. saltstraumen ut.

Det er natt, men sola skinner når vi kjører mot Bodø. Tre rever løper over veien. Den ene stopper, ser på oss med svarte øyne. Der venter fergen, med den siste ledige plassen, til Moskenes. Der er vi lovet varm kaffe.

Avgangen er klokken 06.00. Knut og jeg finner hver vår ledige treseter og legger oss til. Solen skinner, det har den gjort, dag og natt, hele turen. Vi skjønner vi er heldige og bestemmer oss for å aldri fleipe med lokalbefolkningen. Vi vet hvor hårsåre de er når det gjelder østlendinger og været. Vi vet også hvor værhardt det kan være her. Men altså, vi legger oss til, Knut snorker.

Det går en time eller to, så kommer det mot oss. Synet. Av fjell, himmel, hav, et fyr, en båt. Vi løper rundt på dekk, prøver å fange dette voldsomme inn i linsen. Det er umulig. Vi gir opp og setter oss ned. Snuser. Lar oss overvelde.

Uttakleiv, en av verdens vakreste strender. Ferdig snakka.

Vi er bedt på frokost. Følg skiltet mot Uttakleiv, sier hun som har invitert oss. Hun har sagt det er fint der, men hun har ikke sagt at stranden ved hennes hus, nylig er kåret til en av verdens tre vakreste strender av Sunday Times. 
I 2005 ble dessuten Uttakleivstranden, av samme tidsskrift, kåret til verdens mest romantiske strand, sier hun beskjedent når vi står og gisper. Hun har bakt rundstykker og kokt kaffe på termos, pakket alt i en kurv. Vi setter oss helt nederst i havgapet. En ørn svever over oss. Selvfølgelig gjør den det, det er som bestilt.

Vi snakker med noen av de lokale i Uttakleiv. De har levd et helt liv i symbiose med naturen her. Jeg synes jeg ser et fuktig øye, hører en skjelvende stemme, når de forteller at etter tretten generasjoner, er de nok kanskje de siste som driver med sauer i Uttakleiv.  Tretten generasjoner, vi regner oss frem til 1500-tallet. De spør oss hva vi tenker om ulven, jeg kremter, tenker jeg har lyst til å si noe smart, noe de synes henger på greip om rovdyrpolitikken vår. De forteller at ørnen ett år tok tretti lam.

Jeg ser fjellsidene, grønne og frodige. Med små hvite ulldotter overalt. Jeg ser ned mot en av verdens vakreste strender, sauene har vært der også. Heldigvis er turistene litt som sauer, sier den ene lokale. Han har tenkt at når det ikke lenger er mulig å leve av sauedriften, må blikket vendes mot dem, turistene, de må ledes mot et lite område, alle på samme sted. De setter opp søppelsortering og toaletter i en klynge. Holder dem samlet, så de fastboende får litt fred og slipper sånne som oss, som tråkker inn i stua, fordi de tror hjemmet deres er et museum.

Kaviar Factory, et sus fra den store kunstverden

Vi kjører mot Henningsvær. Tar turen innom Kaviar Factory. Verdens kunst- og kulturelite har rettet blikket mot dette galleriet. Vi får et pust av den store verden. Knut er euforisk når vi drar derfra.

Henningsvær, jeg får den sangen om lofottorsken umiddelbart på hjernen. Heldigvis er det musikkfestival og vi hører fiolintoner fra et åpent vindu langs brygga. Vi finner Trevarefabrikken, der alle hipsterne er, de ekte hipsterne. De som, i tillegg til skjegget og de kule klærne, er nevedyktige og bygger alle møbler selv. Vi er nok de eldste i lokalet. 
Drikker Trevarefabrikkens egen øl.

Trevarefabrikken i Henningsvær. der alle de ekte hipsterne er

Middag, torsketunger og confitert klippfisk på restaurant Fiskekrogen.

Helt siden jeg leste Havboka av Morten A Strøksnes, har jeg ønsket å dra til Skrova. Hvorfor det, er det en som spør. Jeg vet ikke, en dragning mot havet, kanskje? Noe langt inni meg, nesten som å lengte etter noe man ikke vet hva er, et sug.

Finnes ikke dårlig klær, for nå er vi endelig her!

Terje  Nygaard, driver stedet Fotobrygga i Skrova. Når vi går av fergen, står han på verandaen i det grønne huset bak restauranten og vinker. Vi kjenner ham litt. Her i nord, holder det. Langbordet er dekket, det er hvalbiff på menyen.

Vi får det gule rommet. Det er lenge siden jeg har sovet så godt.

Nyfisket, stekt brosme til frokost. Samtaler om livet, om roen, om jaget, om lengselen og kjærligheten. En nabo går forbi, sier han har fem kilo uer. Han lurer på om Terje vil ha.

Terje tar oss med i båt til Svolvær. Byens egen frihetsgudinne loser oss inn i havnen. Det arrangeres verdensmesterskap i tørrfiskkasting på brygga. Liv og røre, men jeg lengter tilbake til roen på Skrova.

Svolværs egen frihetsgudinne

På Fotobrygga spiser vi plukkfisk. Jeg har ikke spist det siden jeg var barn. Smaken i munnen tar meg tilbake førti år, til vårt grønne kjøkkenet med saloondører.

Konserten skal være på Skrova Fyr. Vi kjøres ut i båt. Knut Reiersrud har spurt om vi ville kore til den siste sangen. Klart vi vil. Vi øver og øver, glemmer halvparten, øver litt mer. Tenker det ikke er hver dag man skal synge med en av verdens beste gitarister.

Bilde 13. Skrova Fyr, vilt vakkert

Vi får omvisning på fyret, klatrer helt til topps, ser utover, utover. Vi står ved klesstativet og øver videre, klyper oss i armen. Det er latterlig vakkert her.

Konserten er som forventet, en opplevelse. Strømmen går med et brak midt i «Lille måltrost». Løsningsorienterte nordlendinger kaller det vin- og tissepause. Vi tisser og fyller glassene, Reiersrud starter opp der han ble avbrutt. Vi sitter på kjøkkenstoler og krakker, bøyer og puter på gulvet. Musikken får flere til å finne frem lommetørklet.

Tilbake til Skrova og det gule rommet. 
Vi våkner til denne turens første regnværsdag. Men lysene er tent og kaffen er varm på Terjes kjøkken. Vi fortsetter samtalen om livet.

Vi har forlatt Skrova og Svolvær, er igjen på en ferge. Finalen i fotball spilles. Jeg har vært en fotballentusiast på denne turen, men nå vil jeg heller sitte her på fergen og se utover.

Bølgene er hvite på toppene. Luften er ramsalt.

Fergen inn til Moskenes

Vi legger til kai i Skutvik i samme øyeblikk Frankrike vinner VM i fotball. Tre unge, franske menn på ryggsekktur, jubler. 
Vi har vendt snuten sørover. Men først skal vi på søndagsmiddag på et sted jeg har gledet meg til å komme lenge. De står på trappen når vi kommer, hun er født her, i den hvite sengen i andre etasje. Tilbragte hver eneste sommer her under oppveksten. Nå bor hun her med mannen Bjørn, en av de fineste, mest inspirerende fortellerne jeg kjenner. 
Vi spiser hennes hjemmelagde kjøttkaker med ertestuing, han vasker opp etterpå. Så er det kaffe og rullekake i stua i det vakre Nordlandshuset. Knut og jeg føler vi har kommet hjem allerede.

Hamarøy. Kuken i bakgrunnen

Vi står opp tidlig, kaffe og hjemmebakt brød, før en tur rundt Ness. Bjørn, fortelleren, er med. Han maler bilder av årstidene her, om vikinggraver som er ukjente for mange turister, om hvordan elgen kommer, når det blir grønt på jordet tidlig på våren, faktisk hele sytten stykker av dem en gang. Han forteller at det hvite jeg tror er sand, er finmalte skjell og at når det er lavvann, kan man plukke bøttevis med knivskjell på denne stranden. Jeg tenker på knivskjell, grillet på kull, med persille, olivenolje og sitron, munnen fylles med vann. På vår reise har jeg ikke sett det på menyen et eneste sted. Typisk, sier Bjørn, mange vet ikke hvilket matfat vi har her i nord. Han viser oss yndlingsfjellet sitt, Skjolden.

Hammarøy, jeg finner ikke ord

Han tar bilde av fjellet hver dag året rundt. Jeg kommer meg nok aldri opp dit, sier han, men hvis jeg en gang kommer på aldershjem, vil jeg reise opp ditt inni meg. 
Jeg hører et fossefall, men skjønner ikke hvor det kommer fra. Det er Nesstraumen, sier Bjørn. Vannmassene kommer inn fra Vestfjorden inn til Sagfjord. To ganger i døgnet presses vannet gjennom strømmen. Fiskene kan bare stille seg med munnen åpen for å få mat. 
På vei tilbake har Hamarøyskaftet kommet til syne. Det blir kalt bare Skaftet, eller Kuken. Slik går det når fiskere med sans for griseprat får bestemme stedsnavn, sier Språkteigen på Twitter. Jeg tenker at jeg er litt nordlending. Det har jeg tenkt mange ganger på denne turen.

Hammarøy, hvem trenger Maldivene?

Bjørn og May vinker farvel. Vi har fått tips om hvor vi skal dra videre. Husk å ta skogsveien, sier May. 
Dra innom Hamsunsenteret, roper Bjørn etter oss. Husk dessuten å gå på do på Shellstasjonen rett etter senteret, den er Norges reneste.

Vi snakker om hvor heldige vi er, som har mennesker som May og Bjørn i livene våre.

Hamsunsenteret, vi skulle hatt mer tid. Mye mer tid. Maken til vennlig velkomst, skal man lete lenge etter. Er det første gang dere er her? Har dere lyst på en omvisning? Trenger dere noe informasjon? Vi har lyst til å ta både den litterære omvisningen og arkitektomvisningen, men det må bli neste gang. 
Vi har mange timers biltur foran oss. Vi rekker dog et dobesøk på Shell. Det er doen som har vaska seg!

Det er noe eventyrlig med navnet: Hattfjelldal. Jeg begynner å gå opp for superlativer, jeg merker det. Vi tar aldri den korteste veien til målet, vi tar den fineste. Og den fineste, er den over fjellet.

Knut finner frem NAF-boka. Forteller at Hattfjelldal hadde den aller første norske misjonæren som dro til Afrika. Ikke dårlig, sier jeg, er egentlig mest opptatt av de smale fjellveiene. Vi har dem nesten helt for oss selv. Han døde i et snøskred på vei til en preken, dessverre, fortsetter Knut. Hm, sier jeg, oj se! En liten, bitteliten, mus piler over veien rett foran bilen.

Sæterstad gård

Vi tar av fra veien langs Røssvatnet, noen bader på stranden, kjører grusveien inn til den økologiske fjellgården Sæterstad, den har vært på programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Vi har kjørt langt og lenger enn langt, men er fremdeles i Nordland. 
Vi ser geitene beite i det  grønne kulturlandskapet. Vertinnen,
Siri Kobberrød håndhilser, sier vi kan gå rett opp trappen og få oss litt mat. De andre har allerede begynt, sier hun. De andre? Vi hører latter der oppe. Syv stykker rundt bordet, to svensker, to nordmenn, tre chilenere. Det er gårdens egen fjellrøye på menyen, fisket en time før middagen, forteller den ene svensken. Paret synes Norge er så vakkert at de nesten blir irriterte, sier de. Vi nikker med munnen full av mat. 
Smaken på den Røya, den kan ikke beskrives. Samtalen rundt bordet går på engelsk, spansk, svensk og norsk. Alle forteller historien om hvorfor de er her.

Kaffeost til dessert, vi er blitt fortalt at kaffeosten ble brukt som en slags energibar av samene, da de fremdeles melket rein. Et lite stykke reinost ble lagt nederst i kaffekoppen, trakk til seg litt kaffesmak, for så gi en skikkelig energiboost til dagens harde arbeid. Kaffeosten vi spiser, er laget av geitemelk. Den er full av proteiner, forteller Siri.

Gå stien rundt vannet. Neida, ingen myggDet er snart midnatt når vi finner veien til hytta vi skal bo på. Dere trenger ikke nøkkel, alt står åpent her, sier Siri. Det er en sti som går rundt vannet, forsetter hun. Ta den lille trebroen der borte. Mygg? Nei, det er ikke mygg her på denne tiden av døgnet. Vi går over broen, følger stien rundt vannet, finner det lille, brune huset der vi skal bo. Millioner av mygg, selvfølgelig er det det.

Frokost med gårdens egne oster og varianter av fjellrøye. Gravet og røkt, blåost og mildere geitoster. Vi lager nytt langbord, setter oss ute. Hører fuglene synge, geitene breke. Vi er midt i et eventyr i Hattfjelldal.

Bonden Knut, viser oss rundt på gården. Han er biolog og kjøpte gården i 1980, De har sitt eget fiskefjøs, mikrokraftverk og saltgrotte på Sæterstad gård, i tillegg til geitene, ysteriet og røkeriet. Knut tegner og forklarer, han går nesten i ett med stedet, en slags symbiose, en hel organisme her innerst på grusveien.
Vi setter oss i bilen, kjenner oss som en del av noe større.

Vi svinger til venstre ved grusveien og inn på fjellveien mot Røros.

Jeg tror først det er en hest som har forvillet seg ut i den grønne engen. Tenker den må være veldig stor. Det er selvfølgelig en elg, en enorm elg. Det har vært skilt om stor elgfare på flere strekninger. Men denne utgjør ingen fare, annet enn min entusiasme ved rattet.

Vi kjører gjennom områder vi har hørt om, men aldri har visst hvor har ligget. Vi har forlatt Nordland, nå er vi i Trøndelag. Vi kjører langs Snåsavannet, Norges sjette største innsjø. Knut sitter med NAF-boka og leser.

Der skal det visstnok være en sjøorm, sier han. Og ikke nok med det, sjøormen Kudulla, er formelt fredet av fylkeskommunen. 
Du verden, det må vel bety at den finnes!

Vi setter på Sommer i P2 og episoden i dag er med Eva Nordfjell, en sørsame som forteller om de åtte årstidene, om reindrift, om fremmedhat og fordommer. Hun forteller om livet på vidda, kjærligheten til reinen. Med ett oppdager vi at vi kjører gjennom hennes rike, fjellene der dyra hennes beiter. Og reinsdyr, joda vi møter flere av dem også. Føler vi kjenner dem litt. Fjellene bader i varm kveldssol. Med Evas skildringer i bilen, blir det nesten en dobbel naturopplevelse.

Hun bor i Røros, avslutter hun. Det er dit vi skal.

Slagghaugene på Røros. Som å være på månen, tre

Hverken Knut eller jeg har vært i verdensarvbyen Røros før. Men vi har et bilde av hvordan det ser ut. De lave trehusene, gågaten opp mot kirken, gruvene.

Jeg bor på toppen av den gaten man ser på alle postkort, fra det kjente maleriet til Harald Sohlberg, sier hun. Jeg sitter nok i bakhagen, fortsetter hun. Hun er en av mine tidligere kollegaer i SAS. Jeg har spurt henne om hun kjenner til en rimelig overnatting. Hun inviterer oss straks hjem til seg.

Huset er fra 1760, noen år eldre enn kirken. Det spøker visstnok her, sier hun, når vi går måpende fra rom til rom. Jeg ser kirkespiret når jeg ligger i den gamle fluktstolen i hagen.

Jeg legger meg innerst for sikkerhets skyld. Med nesa rett i den gamle tømmerveggen. Det må være greie spøkelser i dette huset, for vi sover som små barn.

Bilde 17. Slagghaugene i verdensarvbyen Røros

Vi hører sang og høye stemmer fra det gamle gruveområdet. Det er øvelser til det årlige historiske musikkspillet Elden, forteller vår husvert. Musikkspillet tar oss med tilbake til 1718–1719 da 10 000 svenske soldater med general Carl Gustaf Armfeldt gikk mot Trondheim for å ta over Norge, etter ordre fra Karl XII. Da Karl XII ble skutt, startet de svenske soldatenes tilbaketog til Sverige. Denne dødsmarsjen, hvor 4 000 soldater frøs i hjel på vei over grensefjellene mot Sverige, er en sentral del av musikkspillet Elden. De gamle slagghaugene danner en majestetisk scene for dramatikken. 
Vi går til Slagghaugene, store, svarte fjell av smeltet gråberg, avfall fra utsmelting av metaller, etter mer enn 300 års smeltevirksomhet på Røros kobberverk. Hele området er nå fredet og en del av Verdensarven. Det er som å gå på månen. Vi snakker om all svette og lidelse som ligger i disse svarte haugene. Øvelsen til musikkspillet er et dramatisk bakteppe til vår vandring i historien.
Det kjennes rart å gå gjennom smågatene i Røros etterpå. Tenke at det bor folk her, de lever her, midt i et postkort. Jeg husker vi var i en annen verdensarvby i fjor, Toledo. Der var det knapt fastboende igjen. I Røros, står vinduer åpne, vi hører radioen som står på, et barn som ler, kjenner lukten av vafler, ser blondegardiner blafre i vinden. Det er varmt, vi spiser is, alle smiler og hilser. Selv parkeringsvakten smiler og hilser i Røros.

Geitramsen har tatt over grøftene videre sørover, ikke bare grøftene, hele jorder med geitrams, kjører vi forbi. Jeg husker jordene i Frankrike når valmuene blomstrer, hvor vakkert jeg synes det er. Vi stopper bilen og tar det siste bildet på denne turen.

Hjem til Oslo. Verken telt, primus eller dobbeltdyne har vært ute av bilens bagasjerom. Dører har stått åpne og bord har blitt dekket under hele reisen. Hvem sa nordmenn ikke er et gjestfritt folk?

Vil du lese mer om noen av stedene vi var:

Hildurs Urtirarium, Handelsstedet Forvik, Kaviar Factory, Trevarefabrikken, Fiskekrogen, FotobryggaHamsunsenteret, Seterstad gård.

 

Siste bildet på turen. Geiterams, geiterams, geiterams...