Min mor skrev et bokmanus, «Et kvinneliv». Den skulle gis ut etter hennes død. Mange av kapitlene var skrevet med store bokstaver.
Det første kapittelet fikk jeg tilsendt da jeg var tretti år og nybakt tobarnsmor. Kapittelet het «Sannheten om Arne Kjell» (min far). Jeg svarte henne vennlig, sa jeg forsto det hadde vært vanskelig, at han nok ikke var verdens beste ektemann, men at jeg helst ikke ville vite hvem han hadde ligget med den natten jeg ble født.
Min markedsverdi
Jeg tenker at min markedsverdi har økt kraftig. Til tross for tjue kilos overvekt, grå hår og to kreftoperasjoner. På Tinder tror jeg derimot min verdi har sunket med årene, for det er jo et sted der man først går etter utseende, der mange bare vil ha seg et ligg. Kanskje helst med en som er langt yngre enn meg. Jeg tror ikke mange hadde sveipa til høyre (eller er det venstre) på et bilde av meg der, gitt.
Du likner på moren din
Hun døde i fjor. Jeg behøver ikke være redd henne lenger, redd for hva hun vil kalle meg i sine lange brev og mailer, redd for hennes dom over meg som menneske, som datter, som mor. Ved hennes død, klarer jeg endelig å akseptere, til og meg anerkjenne at ja, jeg likner faktisk ganske mye på moren min.
Fantastiske Finnmark!
Sommeren 2020 dro Knut og jeg på bobilferie til Finnmark. Finnmark traff en streng i oss, det var som en puslespillbrikke som falt på plass. Folket, gjestfriheten, luften, luktene, utsynet, skiftningene, dyrene, banningen, tilstedeværelsen. For Knut og meg, med brusende sjømannsblod i årene, er Finnmark et av de mest eksotiske stedene vi har vært.
Her har jeg samlet de små reisebrevene jeg skrev på sosiale medier underveis.
Jeg håper du vil bli med på ferden!
Fire uker på Catosenteret
Kreft er skikkelig uflaks. Det har tatt meg mange år å akseptere.
Selvfølgelig finnes det livsstilssykdommer, de som gir uhelse på en eller annen måte. Men de som utvikler kreft på grunn av en dårlig livsstil, har også skikkelig uflaks. Selv har jeg tatt skylda for egen kreft. Kreftlegene mine har sagt overvekten min ikke har noen ting å gjøre hverken med den opprinnelige kreften eller tilbakefallet i fjor.
Deres ord har prellet av.
På Catosenteret finnes kreften i alle fasonger. De som har trent masse, de som er vegetarianere, de som aldri har drukket alkohol, de som har trent for lite, de som spiser for mye. Allikevel har mange stilt seg de samme spørsmålene.
Annus horribilis
Lille julaften i fjor var jeg på CC vest for å kjøpe en gave jeg manglet. Det var kaos. Sure mennesker, krangling om parkeringsplasser, skrikende unger i altfor varme klær, lange køer, stressende julemusikk over sprakende høyttalere. I år tok jeg turen til samme sted, juletrelysene våre hadde sagt takk for seg. Det var ledige parkeringsplasser,…
Lena Ronge 