Lena Ronge

Mamma døde i fjor, hun hadde rødlakkerte negler og det rosa skjerfet jeg hadde kjøpt til henne rundt halsen da hun ramlet. To dager etter var hun død. Jeg hadde ikke sett henne på ti år.

Du likner på moren din. Det har vært for meg noe av det verste jeg kunne høre, jeg var så redd for at jeg liknet på henne, en gang kostet det nesten et vennskap. 

Hun døde i fjor. Jeg behøver ikke være redd henne lenger, redd for hva hun vil kalle meg i sine lange brev og mailer, redd for hennes dom over meg som menneske, som datter, som mor. Ved hennes død, klarer jeg endelig å akseptere, til og meg anerkjenne at ja, jeg likner faktisk ganske mye på  moren min.

Jeg var 29, husker jeg satt på sykkelen, kjente det boblet i magen. Foran meg syklet kjæresten med sønnen vår i bæremeis. Den lille gutten hvinte av fryd. 

Foran dem, mamma. 

Hun strakk begge beina ut i været, hele ansiktet hennes lyste. Sykkel var det første hun kjøpte seg da de flyttet til Frankrike. Det er som å være på film, sa hun. Når vi var her, på mammas øy, var alt såre vel. Frykten for å tråkke feil, si noe feil, være feil, var tåkelagt. Akkurat her, akkurat nå, var alt fint. Vi var på sykkeltur. Jeg var stolt. Av henne. Av den lille gutten i bæremeisen. Han hvinte, det boblet i magen min. 

Vi visste ikke hvor vi skulle, hun hadde bare spurt om vi ville være med, skaffet sykler vi kunne låne. Typisk mamma, plutselig hadde hun skaffet sykler, plutselig var vi på sykkeltur. Alt var såre vel, alt var fint. Mamma var glad, den lille gutten hvinte av fryd.

Timene gikk. Mammas sykkel var langt der fremme. Den lille gutten hadde sovnet, hodet hans vinglet fra side til side. Pappaen hans snudde seg, hvor skal vi? Tok vi med bleier? Har vi med noe å drikke, penger? Mammas sykkel var langt der fremme. Nei, vi skulle jo bare på en liten sykkeltur, mamma hadde ordnet sykler til oss, kan vi ikke bare være glade, vise litt takknemlighet.

Mamma stoppet langt der fremme. Hun vinket, hoiet. Hit skal vi! Det var favorittstranden hennes, den lå på andre enden av øya. Her kunne hun sole seg helt naken. Er det ikke helt fantastisk, sa hun og løp mot vannet i Evas drakt. Det var varmt, gutten gråt, vi skulle jo bare på en liten sykkeltur, pappaen var sur, gutten hysterisk, kan vi ikke bare late som ingenting, late som om vi er takknemlig for syklene, for turen hun ordnet for oss, jeg hysjet på den gråtende gutten, det var vårt ansvar å ta med bleier, nei, vi hadde ikke med penger. 

Nå kan jeg si at jeg likner min mor. 

Jeg ville skaffet sykler, vist favorittstranden, strukket beina ut i været, ansiktet mitt ville kanskje lyst, jeg ville følt jeg var på film, det er ikke sikkert jeg hadde sagt hvor lang det var å sykle, jeg hadde ikke tatt med bleier.

Så hva er det, hvorfor endte turen med at dagen ble ødelagt, hvorfor syklet vi tilbake, mens hun ble igjen, fremdeles smilende og naken i sanden. Hvorfor var det siste gangen vi var på øya hennes, hvorfor ble jeg så utrygg og redd for hennes dom. Fordi dommen kom, hard og brutal som alltid, jeg var verdiløs som menneske, datter og mor, allikevel tok det nesten tjue år før jeg klippet av båndet til henne, at jeg turte å gjøre det. For man bryter vel ikke med sin egen mor, tenkte jeg, sa folk.

For meg ble nettopp det redningen. 

Det er også mye som ikke likner.