Et farvel til sauen Kitty

Publisert på Ytring, nrk.no 28 nov.-15. Senere intervjuet P2 om saken.

Vi vet det jo, at vi burde spise mindre kjøtt. At om hele jordas befolkning hadde hatt ett kjøttfritt måltid i uken, hadde det gjort mye for klima. Når mitt og ditt forbruk har konsekvenser for klimaet, er ikke lenger det vi putter i munnen en privatsak. Hvis vi blir mer kritiske til hva slags kjøtt vi putter i oss, vil forbruket gå ned av seg selv.

Vi kjøpte en sau. Det gjorde noe med oss.

 Jeg hører latteren når jeg går opp bakken. Kjenner lukten av bål. Blir møtt med en klem av en av gammelkara. Jeg har ikke turt å ta veien helt opp hit før. Tidligere har jeg bare vært på hyggelige gårdsbesøk. Klappet sauene.

– Er du nervøs, spør mannen med klemmen.

Ved bålet står resten av mannfolka klare. Rutete skjorter i flanell og svære overarmer. Termoser med kaffe på bordet. Noen matpakker. Jeg er eneste dame.

3. Trygge sauer

 

I fem år har vi eid en spælsau her. Vi har kalt henne Kitty. Samme navnet som katten vår hjemme. Det har vi ledd mye av. Sammen med sine medsauer, har hun gjort en jobb på gården. Hun har beitet ute på et enormt område. Gjort krattskog om til vakkert kulturlandskap. Dessuten har Kitty lammet hvert år. Lammet har vi lagt i fryseren.

Det å vite hvor kjøttet kommer fra, har gjort noe med oss. Ganske teit kanskje, ettersom alle jo vet at kjøttet vi kjøper, pent oppskåret og innpakket i plast, en gang har vært et dyr. Å vite at det er Kittys lam, gjør det annerledes. Det gjør at vi spiser opp maten. Det gjør at vi kniper på kjøttet. Det gjør at vi koker kraft av beina.

I fjor vinter ble Kitty syk. Veterinæren var redd hun ikke ville overleve. Vi fikk bekymrede mailer og telefoner fra gårdeier. Men hun kom seg, og fikk to lam etterpå. Tøffe, sterke Kitty, tenkte vi hjemme hos oss.

Vi har blitt invitert til slaktingen hvert år. Bare Knut har blitt med opp bakken. Jeg har holdt meg hjemme. Eller vært nede på gården og klappet lam. Sett på utsikten og drømt om småbruk på landet. Følt meg ganske feig i grunnen. I år må Kitty slaktes. Det er hennes tur til å bli mat. Hun har hatt et godt liv, men vil ikke tåle en vinter til, sier veterinæren.

1. Sauene på låven

Jeg bestemmer meg for å være med. Jeg elsker får-i-kål og har ingen planer om å bli vegetarianer. Da får jeg tåle såpass.

-Ja, jeg er skikkelig nervøs, svarer jeg mannen med klemmen.

Den gamle væren, Timmy, er tatt før vi kommer. Gårdeieren syntes det var det verste. Han måtte ringe kona da det var over. Hun gråt.

2. Sauehus og beitemark

 

Vi er skikkelig glad i disse dyra, sier han. De har gjort en fantastisk jobb med å beite ned kulturlandskapet her. Klarer ikke å venne meg til slakta. Synes på mange måter det blir verre og verre. Samtidig tenker jeg at så lenge jeg ikke vil bli vegetarianer, er det bedre at jeg spiser kjøtt fra glade dyr, fortsetter han.

Jeg er enig. Det er derfor jeg er her.

Dyrene er samlet på en tilhenger. Åtte av gangen. De er rolige så lenge de får stå tett sammen. En og en blir tatt ut og satt en bolt i pannen på. Bolten bedøver dem momentant. Så blir de slaktet med kniv. Det er brutalt. Den første sauen er verst. Jeg tvinger meg til å se på. Sier strengt til meg selv at jeg får tåle dette hvis jeg skal fortsette å spise kjøtt. Mannfolka med rutete skjorter jobber rolig og konsentrert. Sørger alltid for å fjerne det døde dyret før et nytt tas ut fra tilhengeren.

4. Nyslaktet

Etter flåing og fjerning av innvoller, henges skrotten opp. På rekke og rad, ser de ut som hos slakteren. Jeg kjenner det er mer behagelig å se på. Ikke så ekkelt som trillebåren med innvoller og de avkuttede hodene like bak meg. Skrottene er nærmere bilder i hodet av kjøttstykker man finner innpakket i butikken. Det er allerede vanskelig å tenke at Kitty henger der.

7. Hengende slakt

Kaffepause med gode historier. Noen grove vitser. Latteren sitter løst. Melkesjokolade deles broderlig. En flaske Jägermeister står uåpnet. Den er til etterpå.

17 dyr slaktes. Det blir et dyr til hver av oss som er med i sauelaget. Jeg tenker at får-i-kålen i år skal spises med ekstra andakt og takknemlighet. Det kan være Kitty.

Vi velger oss ut et nytt lam før vi drar hjem. Hun skal vokse opp og forhåpentligvis gi oss lam i årene som kommer. Hun heter Kitty den yngre. Hun er brun og vakker og fremdeles ganske vill.

Alle kan kanskje ikke kjøpe en sau. Eller en gris. Eller glade høner. Men vi er blitt så fjerne fra maten vi putter i oss. Ved å nærme oss maten igjen; vite hvor den kommer fra og være trygge på at den har hatt et godt liv, tror jeg vil gjøre at flere kniper på kjøttet og lager kraft av beina. Det har både kropp og klima godt av.

Jeg skal fortsette å gå opp den bakken i årene som kommer. Såpass burde jeg tåle. Såpass burde vi alle tåle.

5. Flåing

 

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Fakta:

* Kjøttproduksjon står for 15 prosent av klimautslippene i verden. Mer enn all transport.

* I Norge var jordbrukets del av klimautslippene 8,7 prosent i 2014 . Andelen i Norge blir lavere pga olje- og gassutvinning og fordi vi reiser mye.

* I norsk jordbruk kombineres melk- og kjøttproduksjon. Det gir lavere utslipp per kalori mat produsert.

* Metan står for halvparten av klimautslippene fra norsk jordbruk.

8. Kebab etterpå

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den hudløse måneden

 

Snart går vi inn i den hudløse måneden. Så lenge jeg kan huske har jeg elsket den måneden. Kongerøkelse og stearinlys, julekalender og pepperkaker, Mahalia Jackson på full guffe, graven til pappa med en liten klunk akevitt på julaften, varme klemmer fra hjemkomne barn fra det store utland, deilig lukt av pinnekjøtt, familie, samhørighet og fred i sinnet.

I år er alt annerledes. Jeg blir kvalm bare tanken. Finner ikke freden. Det eneste jeg gleder meg til er de varme klemmene fra hjemkomne barn.

Det er mange som ikke får klemt barna sine i år.

Fordi de har druknet under flukt eller fordi de er sprengt i fillebiter av ekstremister.

Barn sitter alene på mottak i et land, der de som ønsker dem velkommen, blir kalt godhetstyranner.

Her kan du lese om en annerledes jul.

Skoler blir stengt og mottak satt i brann. Og midt oppi det, ber handelsstanden oss kjøpe mer julegaver, russ må gå på audition for å få være med på russebuss og mette unger vet ikke hva de ønsker seg til jul.

Jeg blir kvalm.

Unge mennesker skriver desperate innlegg til SiD i Aftenposten. De skader seg selv, føler seg presset til suksess fra de begynner på skolen, har ingen å snakke med og roper så høyt de kan på hjelp. Hjelp fra oss. Det er vi som må vise dem at livet i seg selv er meningsfullt. Det er vi som skal fortelle dem at hver og en av dem har verdi.

Jeg skjønner ikke hvor jeg skal begynne.

I fjor jul hadde jeg akkurat overlevd alvorlig sykdom. Jeg var høy på livet. Elsket det. Tok noen avgjørelser for fremtiden. Noen viktige. Alle rom luktet røkelse, fred og harmoni. Lykken satt i veggene.

«All is calm, all is bright» sang Mahalia Jackson.

I dag ser Brussel ut som en beleiret by. Paris som en gravplass. Sosiale medier og kommentarfelt er fulle av hat og redsel. Trusselnivåer heves. Fremmedfrykt og mistenksomhet.

Og jeg skal ut og kjøpe julegaver?

Jeg må ta noen beslutninger. Begynne i det små. Vise vei. Fortsette å invitere inn, smile til forbipasserende, droppe kommentarfelt, beholde troen på det gode, fortsette å elske livet. Og julegavene i år, blir gaver med mening.

Jeg har funnet to steder og oppfordrer deg som leser dette om å gjøre det samme. Finn noen du har tro på gjør en forskjell for mennesker som ikke har det så bra. Vær med å gjør denne forskjellen. Og la de mette ungene oppleve at de er med på det samme.

Jeg har troen på de små endringene. De som kan vokse seg store. Nå ble jeg litt mindre kvalm. Jeg skal snart hente Kongerøkelsen fra kjelleren.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Jeg har kjøpt julegaver herfra i år:

http://www.coexista.com

«Etter terroren i Brüssel, Paris og København, og tilbakevendende trakassering av muslimer og jøder i Europa, har jeg utviklet et «verktøy». Dette verktøyet kaller jeg Coexista og kommer i form av et enkelt armbånd som appellerer til ytringsfrihet, toleranse, forbrødring og fredelig sameksistens.» Nina Grünfeld, august 2015.

https://butikk.blindeforbundet.no/hjem

I 2015 er vårt mål å gi synet tilbake til 16.000 mennesker, for hver gang du kjøper et produkt eller gir et bidrag rykker vi nærmere målet. En operasjon for å gi et menneske synet tilbake koster 250,- kroner.

Kloke barn

Da barna var små, manglet det ikke på råd om å ta vare på den dyrebare tiden med dem. Før du vet ordet av det, flytter de ut, sa de som visste.

Jeg var sjåfør og rengjøringshjelp, plaster og klagemur og gledet meg til de skulle bli store. Gledet meg til å leve et liv som meg igjen. Bare meg, uten alle hensynene. Uten lyden av sutrende unger og hauger med våte håndklær på gulvet. Uten logistikkproblemene og nattevåken. Uten den desperate jakten etter bra barnevakter og bekymringen over feber og røde prikker. Uten å bære bøtter med spy og hjelpe til med pugging av meningsløse tekster til juleforestillinger.

Nå er jeg en av dem som vet. Og nå savner jeg alt.

Jeg savner å høre dem småkranglende i baksetet. Jeg savner at de trenger plaster og blås på skrubbsår. Jeg savner sutringen ved middagsbordet over fisk på tallerken.

Av og til savner jeg til og med å ikke få tak i barnevakt. Eller de våte håndklærne. Eller diskusjonene om hvem som skal rydde av bordet, hvem som gjorde det sist, eller hvem som gjorde det best. Av og til savner jeg den høye musikken fra rommene. Eller trommingen fra den blinde stesønnen. Den trommingen jeg holdt på å bli gal av. Selv den savner jeg.

Jeg savner de uskyldige, kloke, gode hodene.

Hoder som syntes at alle burde dele likt. At man måtte bli venner når man hadde kranglet. At det var urettferdig dersom en fikk mye mer enn en annen. Som mente alle burde ha like muligheter. Som syntes at det var en selvfølge å hjelpe dem som ikke klarte seg selv. Som ikke så forskjell på hvit eller svart, gutt eller jente, rik eller fattig.

Jeg skulle hørt mer på dem. Jeg skulle snakket oftere med dem. Sugd til meg av deres klokskap og tanker om likeverd. Ikke trodd på alle dem som sier det ikke nytter. Alle dem som sier det er naivt å tenke at man burde dele på godene. Som sier at det ikke er mulig. Som omtaler mennesker som tall og statistikker. Som har lært seg en setning de repeterer igjen og igjen: At man må hjelpe mennesker der de er.  Eller: i de nærliggende områdene. De snakker om desperate mennesker på flukt. De snakker om de nærliggende områdene som allerede har mottatt millioner av redde medmennesker. Våre medmennesker.

Det er vi som må dele nå. Det er vi som må ta imot medmennesker på flukt. Samtidig må vi sende midler til de nærliggende områdene. Slik at de som blir igjen der kan få skolegang og helsehjelp. Og en mulighet til å stable sitt eget område, sitt eget land, på beina. Tar vi midler fra bistanden vi sender ut, for å gi til de som kommer hit, tar vi samtidig bort mulighetene for å gjøre endringer der de er. Vi tar fra dem mulighetene til å utdanne kloke hoder som kan tenke nye tanker.

Jeg er glad mine barn ikke er små lenger. At jeg hadde måttet forklare dem at vi sender foreldreløse unger ut av landet. Fordi vi synes de må hjelpes et annet sted. Ikke her.

Jeg hadde ikke holdt ut deres spørrende blikk.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Verdens høyeste fjell

Publisert i Harvest 23/10-15. En historie om da jeg ble med på et siste ønske.

Vi ser toppen. Det virker uoverkommelig å nå den. Vi går utenfor stien. Klatrer opp den bratte fjellsiden. Det er vått og glatt. En av turkameratene, en røslig, sterk fyr, sier han kan gå bak og ta imot dersom noen sklir og faller. Vi ler nervøst. I mitt stille sinn tenker jeg det ikke kommer til å gå. Det er én som går med målrettet blikk. Det er henne vi er der for. Det er hun som har bestemt at vi skal til topps. Hun sliter. Hun henger mellom to hjelpere. På toppen av den glatte fjellskrenten er føttene så vidt nær bakken. Vi skal til høyeste punkt. Ellers er det ikke en topptur, sier hun.

Så, endelig er vi der. Utsikten over vannet, gjennom krattskogen. Lukten av  granbar. Lena Solberg har gått femti meter. Det føles som flere mil.
I fjorten år var Lena Solberg Netcoms redningskvinne når noe gikk galt ute i felten. Julaften, påske, søndag og snøstorm, langt ute på vidda eller høyt oppe i en mast. Feltingeniøren Lena Solberg sa aldri nei. På jobben ble hun kalt fjellgeita. Harvest er invitert med på tur. Vi skal til en hytte Lena har leid ved Farrisvannet. Hun spanderer festmiddag på kvelden, noen skal overnatte. Til lunsj er det pølser. Til dessert skal vi grille seigmenn; Lenas spesialitet. Men før lunsj skal vi på tur. Helst til en topp.

Det første møtet
Jeg møtte Lena Solberg første gang i fjor sommer. Hun laget kaffe og vi satt på terrassen utenfor det lille huset hennes i Larvik. Datteren på 14 år gjorde seg klar til dansetime. Datteren på 20 år var hjemme fra studier i London. En helt vanlig familie. Først da jeg kom inn i stua, så jeg rullestolen, den sto i en krok. Kaffen på terrassen drakk Lena fra spesialkopp, som ikke kunne velte. Hun ba meg bære koppen min ut selv. ”Så det er litt igjen i koppen når du kommer ut”, sa hun. Stemmen var anstrengt. Ordene satt liksom fast. Men latteren hennes satt ikke fast. Lena har ALS, en sykdom som i tiltakende omfang ødelegger nerver i ryggmarg og hjerne. Det finnes ingen medisinsk behandling for å stoppe den. Kroppen svekkes sakte. Lena vet hun skal dø.
Da jeg møtte henne, denne solfylte dagen i Larvik, var det to år siden hun fikk diagnosen. Vi snakket om jobben som feltingeniør. Lena elsket den jobben.
– Det var den ultimate jobben for meg. Det å være problemløser ute i naturen. Trosse vær og tilgjengelighet. Kjenne vinden i ansiktet og oppleve naturen på jobb. Tenk å få betalt for noe sånt! Høsten er min favorittårstid. Den klare luften og de flotte fargene. Jeg blir glad bare av å tenke på det, sier hun.
Grunnen til at jeg ble invitert til Lena den dagen i fjor, var en drøm hun hadde. En drøm om en topptur. En siste langtur før kroppen sviktet.

Her kan du lese om da jeg ble rammet av alvorlig sykdom.

Lena visste hun trengte mange hjelpere for å klare turen. Hun visste også at tidligere kollegaer ville stille opp. De ville ha med sekshjulingen, doningen Lena hadde kjørt oppover mang en fjellside for å fikse problemer. Nå var sekshjulingen nødvendig for å få Lena til topps.
Ønsket om flere turkamerater publiserte hun på Facebook: ”Har tre ønsker og en av dem er å oppleve enda en topptur. Er det noen som vil realisere det med meg?” Responsen var rørende stor. Eldstedatteren var da i London. Yngstedatteren ble med. Det gledet Lena. Hun vet det ikke er lett å være i den alderen og samtidig vite at man skal miste mammaen sin. Toppen ble valgt med hjertet, ikke fornuften. Skuggenatten i Treungen. Steinete, ujevne stier og bratte fjellskråninger. Utsikten fra Skuggenatten overgår det meste i Telemark. Lena ville se den en gang til.

Skuggenatten, helt til topps
September 2014. Solen skinner. Turfølget møtes hjemme hos Lena i Larvik. Alle er spente. Lena også. Hun vet dette er å tøye strikken vel langt. Hun har vært på Skuggenatten før flere ganger. Før tragedien rammet. Hun kjenner ruta og vet den er krevende, selv for friske mennesker. Turistforeningens skilt forteller at 500 høydemeter skal bestiges for å nå Skuggenattens 706 meter over havet. For Lena er det som å bestige Mount Everest. Hjertet gjør et ekstra hopp.
Sist hun kjørte sekshjulingen oppover den steinete stien, veltet den. Kast i kast nedover, med Lena sittende i. I teorien skulle man hoppe motsatt vei hvis uhellet var ute og bilen veltet. Det var teori. I praksis gjorde tyngdekraften at Lena fulgte med bilens voldsomme fart nedover. Hun havnet under bilen da den stoppet. Uskadet. Lena ler når historien fortelles.

Første hinder denne dagen i september, er den store myra. Sekshjulingen klarer seg over. (På returen må de bruke vinsj for å dra den synkende doningen opp av samme myr.) Så starter oppstigningen med de store steinene der Lena rullet ned i sitt forrige liv. Denne gangen gjør doningen jobben. Timene går. Lena vil gå mest mulig selv. I alle fall der stien gjør det mulig for hennes sviktende muskler. Ved den siste etappen mot toppen, må sekshjulingen parkeres. Det er for bratt. Lena holder seg hardt fast i armene til to av sine tidligere kollegaer
Det er vill jubel på toppen. Utsikt til skog og vann i alle retninger. Den deilige lukten. Det er ikke vinden som gjør alles øyne våte. En vill drøm er gjennomført. Lena er lykkelig. Hun er fjellgeita på toppen. Denne dagen må aldri ta slutt.

Det grilles pølser og seigmenn. Smaken gir Lena gode minner fra tiden ute i felten. Det var et tilfeldig påfunn å prøve seigmenn på grillen. Så ble det tradisjon; Lenas tradisjon. Etter endt oppdrag, gjorde de det alltid.
– Tanken på den vakre høstsolen, utsikten, lukten av fjell og skog, og synet av telemasten, kommer jeg til å leve lenge på, sa hun da jeg snakket med henne etter turen i fjor.
– Telemasten?
– Jeg er nok litt miljøskadd. Får klump i halsen bare jeg ser en mast. Synes de er så fine.
Lena måtte ligge til sengs i halvannet døgn etter turen.

Et år senere
Et år har gått siden den magiske toppturen til Skuggenatten. Og nå skal mange som var med, møtes igjen. Eldstedatteren har kommet fra London med kjæresten. Lena kommer kjørende mot meg i den elektriske rullestolen. Jeg har fulgt turgruppa hennes på Facebook i et år. Før skrev hun statusoppdateringer. Nå må assistenten gjøre det. Fingrene duger ikke lenger. Stemmen er mer anstrengt nå enn ved møtet i fjor. Hun vet det bare er et tidsspørsmål før den forsvinner for godt. Lena insisterer raskt å finne en liten topp med utsikt til vannet. Jeg er en fjellgeit, husk det, sier hun.
Hun kjører rullestolen inn i furuskogen, over røtter og småstein. Vi følger etter. Det virker som hun tror rullestolen innehar samme kvaliteter som den tidligere omtalte sekshjulingen. Så ser hun toppen hun vil bestige. Rullestolen parkeres ved foten av den lille fjellskrenten. Mount Everest igjen. Lavere denne gangen. Like høyt for Lena. Hjertet gjør et lite hopp, før hun tar tak i to sterke armer.
Tilbake i hytta ved vannet. Tiden før. Og tiden nå.
– Jeg var vant til å løse mye alene på jobb. Sto jeg langt inni fjellheimen midt på natten og hadde glemt noe verktøy i bilen fem kilometer unna, gjaldt det å finne alternative løsninger. Da jeg fikk diagnosen, tror jeg evnen til å tenke andre løsninger hjalp meg til å takle beskjeden. Jeg måtte finne nye verktøy til å løse utfordringene mine. Men såklart blir det tunge dager. Jeg sliter med å finne alternative verktøy når jeg kjenner meg ensom. Da trenger jeg hjelp, sier hun.
– Mange spør om det går bra når de møter meg. Det virker som de forventer at jeg skal si ”jo, takk, det går bra”, så de kan gå videre i livene sine. Jeg vil så gjerne at de heller skal spørre meg om hvordan det går. Men da må de også tåle å høre svaret mitt. Det er det kanskje ikke alle som orker. Jeg skjønner at det er vanskelig å vite hva man skal si til en som er så syk. Man behøver ikke alltid si noe. Det hjelper med et stryk på kinnet eller et klapp på skulderen. Bare ikke gå over veien for å slippe å møte meg. Det er det verste jeg kan oppleve.

Det blir kveld ved Farrisvannet og vi trekker inn i hytta. Vi sitter rundt et nydelig pyntet bord. Lena spanderer champagne. Hun forteller at hun har skrevet bok og at 400 eksemplarer kom fra trykkeriet dagen før. Kartongen med bøker står ved siden av henne. Nok et mål er nådd for Lena. To av de tre store ønskene er gjennomført: toppturen og boka. Det tredje ønsket holder hun for seg selv. Å sette seg mål, hjelper henne til å finne meningen ved å leve litt lenger. Underveis må hun ha delmål. Et av dem oppnådde hun ved den lille toppturen ved Farrisvannet i dag. Kampen for å ha et meningsfylt liv kjempes hver dag.
Rundt bordet sitter latteren løst. Lena ler så hun setter champagnen i halsen. Lykken bobler over, bokstavelig talt. Vi leser utdrag fra boka. Mange rundt bordet er nevnt. Klumpen i halsen er påtrengende mellom latterkulene. Lena mates av sin eldste datter. Små biter hun lett setter i halsen. Det er vanskelig å svelge. Lettere å drikke. Fire glass med fargerike sugerør foran henne på bordet. Rødvin, vann og Baileys. Champagne for boka. Praten går lett. Også om de tunge tingene.
– Sykdommen har ført til så mange sterke menneskemøter. Noen gamle venner har dukket opp igjen. Noen nye har kommet til. Og så er det den gamle arbeidsplassen min; det er rørende hvordan de har stilt opp. Boka begynner med den mailen jeg sendte til Netcom da jeg fikk diagnosen. Den startet slik: «Fjellgeita fra Sørøst, landet for godt.» Så fortalte jeg historier fra mine 14 år som feltingeniør. Responsen var overveldende. Flere mente jeg burde skrive bok. Det inspirerte meg. Og resultatet har dere i henda nå. Det er kroppen min som er rammet av sykdom. Inni meg er jeg fremdeles den sterke, aktive problemløseren ute i felten. Fjellgeita, som elsker den klare luften på høsten.
– Hva tenker du om døden?
– Jeg har et avklart forhold til døden. Er ikke redd for den. Men jeg bekymrer meg for dem som blir igjen. Alt er planlagt. Jeg har skrevet en takketale presten skal holde i begravelsen. Det var tungt å gjøre det, men bare tanken på at barna mine skulle måtte planlegge begravelsen, gjorde at jeg fant kraften i meg selv. For meg betyr ordet sorg alt det man ikke har muligheten til å endre på. Jeg håper jeg kan dø med verdighet. Jeg vil selv bestemme når respiratoren skal slås av. Men det valget har jeg ikke rett til å ta. Det synes jeg er tungt. Jeg har ikke tenkt å gi meg.
– Hva mener du med at du ikke vil gi deg?
– Jeg har hele tiden puttet informasjon om fremtidige utfordringer i hver sin skuff i hodet. En del ting som ligger i fremtiden må jeg la ligge i skuffen til jeg må ta det frem. Jeg har ikke latt meg overtale til å operere inn matsonde. Det har jeg holdt igjen i to år, men vet nå at tiden er inne. Jeg bruker for mye energi og tid på å få nok næring. Jeg har reservert meg mot å koble inn respirator, nettopp fordi jeg selv ikke kan velge når tiden er inne for å slå den av. På hver kontroll blir jeg spurt om jeg har endret standpunkt. Tema aktiv dødshjelp er komplisert. Noe jeg mener det bør være. Hvem har den fulle retten til å avslutte et liv? Er jeg selv i stand til å ha riktig dømmekraft når jeg ligger der svekket og lei av livet? Jeg ønsker at tema aktiv dødshjelp holdes levende. Vi vet jo alle at mulighetene er der hvis man virkelig vil. Da tenker jeg på muligheten til å utføre det i Sveits.
– Har du endret deg etter at du fikk diagnosen?
– Ord mange tenker det finnes en allmenn definisjon på, har endret betydning. Et ord som «håp», for eksempel. For en med min diagnose er alt håp ute. Jeg kan ikke klamre meg til at det skjer et mirakel. Da kommer jeg meg ikke videre i prosessen jeg er i. Nå har håp blitt er et verktøy til å mestre utfordringene. Håp for meg handler nå om de nære ting, små ting, som håpet om et meningsfylt møte eller en hyggelig tekstmelding. Å få kjenne gresset mellom tærne. Få til en bitteliten topptur. At noen finner boka mi verdt å lese. Eller at jeg får kjenne mannsarmer rundt meg igjen. Armer som holder meg fast.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Boken Fra fjellgeit til rullestolbundet er den gitt ut på eget forlag. Overskuddet går til utdanning av Lenas døtre. Bestilles her: lenachristinasolberg@gmail.com

FAKTA OM ALS

ALS er en nervesykdom som angriper motoriske nerveceller i ryggmargen og hjernen. Den er uhelbredelig, og behandlingen er i stor grad symptomatisk, det vil si at man ikke kan iverksette helbredende tiltak, kun tiltak som reduserer symptomene og plagene. Gjennomsnittlig levetid etter diagnosetidspunkt er tre-fire år (variasjoner fra seks mnd. til mer enn ti år). Sykdommen debuterer oftest etter 50-års alder. De fleste ALS-pasienter dør av sviktende pust/lungefunksjon fordi kraften i pustemuskulaturen forsvinner. Litt over 100 mennesker dør årlig av ALS i Norge. Kilde: Wikipedia

Grunnfølelser, vi har dem enten vi vil eller ikke

Det sies at vi har ni grunnfølelser. Ni følelser inni oss selv. Vi velger dem ikke. De bare er der. Og så kommer de til oss, ofte som ubudne gjester. Gjør at vi handler, at vi blir forvirret og redde, kanskje overrasket.
Mange ganger kommer følelsene som gjester vi ønsker skal forsvinne.
De ni grunnfølelsene er:

  • interesse/iver
  • velbehag/glede
  • frykt/skrekk
  • sinne/raseri
  • skam/ydmykelse
  • tristhet/fortvilelse
  • misunnelse/sjalusi
  • skyldfølelse
  • ømhet/hengivenhet

Vi har dem alle sammen. Alle de følelsene. Enten vi liker det eller ikke. Noen ganger kommer følelsene fordekt. De gjemmer seg i fjonge klær. Da lar vi oss lure. Gang på gang. De fjonge klærne får oss til å tro at:

  • vi er glade når vi egentlig er triste
  • vi er sinte når vi egentlig er skamfulle
  • vi dekker over skyldfølelsen. Så ingen ser den
  • vi er sinte, ikke redde. Absolutt ikke redde

En dyktig psykolog jeg gikk hos for flere år siden, sa det kunne være lurt å gi alle de ni grunnfølelsene navn. Navn det var lett å assosiere med. Det kunne være farger, lukter eller figurer. Siden jeg var en verdensmester i å forvirres av mitt eget følelsesliv, bestemte jeg meg for å prøve. Jeg valgte figurer.

Donald ble sinne/raseri, fetter Anton fikk rollen som sjalusien/misunnelsen, Ole, Dole Doffen for interesse/iver, Pluto som den hengivne osv.

Det jeg oppdaget, var et mønster.
Eksperimentet var utrolig spennende. Det viste seg ganske raskt at skammen/ydmykelsen( Langbein) var en skikkelig sleiping som nesten alltid gjemte seg bak Donald. Jeg trodde jeg ble sint, men følte meg skamfull/ydmyket. Eller jeg var bare utrolig redd.(Nasse Nøff)

Misunnelsen/sjalusien, den ekleste av alle grunnfølelsene, gjemte seg godt. Jeg ville helst ikke ha den i det hele tatt. Jeg ville være raus og inkluderende. Jeg ville unne alle berømmelse og seire. Derfor kom sjalusien/misunnelsen langt bak, gjemt bak Ole, Dole og Doffen. Til og med gjemt bak velbehag/glede (bestemor Duck). Det tok meg lang tid å oppdage fetter Anton luskende og forkledt. Jeg ville ha ham bort igjen.

Det var med stor forundring jeg konstaterte at få av mine reaksjonsmønstre var representert av de reelle følelsene. For å illustrere det, skal jeg komme med et eksempel:
Jeg hadde gledet meg til en hyggelig kveld hjemme med mann og barn. Kanskje kjøpt inn noe godt til kveldskos. Inni hodet mitt kom bilder av den lykkelige, harmoniske familien som snakket om alt. Bare inne i hodet mitt. Ingen av de andre i min familie visste om mitt vellykkede bilde.
Så ringte først det ene barnet. Hun skulle sove hos en venninne. Tristheten kom sammen med sjalusien, godt forkledt begge to. Og skammen som et resultat av disse. Men i mine reaksjoner i telefonen kom Ole, Dole og Doffen, ivrige og glade. «Så hyggelig for deg», ropte de i kor.
Hvis nå mannen og det andre barnet i familien fant ut at i kveld var kvelden for en kinotur, bare de to. Ja, da kom Ole, Dole og Doffen løpende igjen, henrykte over at far og sønns kinotur.
Tilbake satt tristheten (Tussi) og slikket sine sår sammen med Langbein og fetter Anton. Ganske patetisk.

Hva skulle jeg egentlig med denne kunnskapen om alle mine ubudne gjester/følelser i forkledning? Og hva gjorde dette eksperimentet med meg?

Jo, jeg ble ærlige med meg selv. Ærligere på hva jeg følte når jeg følte det. Dersom Donald eksploderte i sinne ved de minste bagateller, da var det ofte Nasse Nøff som skulle være der. Hver gang Ole, Dole og Doffen kom løpende, ringte en bitteliten bjelle. Ikke det at jeg ikke kunne bli ivrig/ interessert mer, men jeg stoppet et lite øyeblikk opp og tenkte om det var noen andre følelser som egentlig ville frem i lyset.

Min nye innsikt behøvde ikke snakkes ihjel, hverken med mann eller barn. Eller venner og familie. Det kan lett bli for mye føling i fjæra. Men jeg bruker den fremdeles som et nyttig redskap. Jeg kjenner igjen mønstrene mine. Og gjennom gjenkjennelsen kan jeg agere ærligere. I alle fall prøve.

Det går an å endre mønstre, bare man vet hvordan mønsteret ser ut.

Ler her om da jeg var innlagt på Modum Bad

Boyan Slat, gutten som skal rense havet for søppel

Publisert i Harvest 24/9-15. Intervju med Boyan Slat. Det ga håp.

Mens de fleste 21-åringer akkurat har flyttet hjemmefra, har Boyan Slat satt seg et voldsomt mål han bruker ungdomstiden på å realisere: Han skal rense havet for halvparten av de enorme mengdene søppel som truer kloden.
En jobb det er hevdet tar minst 70 000 år å gjennomføre. Boyan Slat sier han kan klare det på ti år. Kanskje fem. Han kaller prosjektet sitt The ocean clean up project. Det hele startet da Slat var 17 år.

I to måneder har vi ventet på et intervju. Det er lettere å få tak i Nato-sjefen eller Norges statsminister. Slik har verden blitt. Etter at ideen til Boyan Slat brøt lydmuren, er han blitt like kjent som popstjerner på samme alder.

– Hva får en syttenåring til å tenke at han skal redde kloden?
– Som sekstenåring dykket jeg i Hellas. Jeg ble sjokkert over å oppdage mer plast enn fisk i havet. Da jeg kom hjem fra hellasturen, ville ikke tanken på hva jeg hadde sett slippe taket. Jeg måtte gjøre noe. Jeg har alltid vært lidenskapelig opptatt av ingeniørkunst; å bygge og finne løsninger. Kombinert med stor nysgjerrighet og forskertrang, ballet det på seg. I april, året etter hellasturen, mottok jeg en pris for beste tekniske design på det tekniske universitetet i Delft for en struktur jeg utarbeidet på videregående. Jeg var sikker på at det måtte finnes en enklere måte å rense havet på enn den tradisjonelle måten med båt og nett. Man vet at havet beveger seg i et forutsigbart mønster og tanken min var at jeg ville utnytte dette. Jeg begynte å studere, men hoppet av etter et halvt år, for å drive med The ocean clean up project på heltid. Det ble altoppslukende, sier Boyan Slat.

– Du har videreutviklet denne strukturen etter at du sluttet på universitetet. Hvordan ser den ut i dag og hvordan fungerer den?
– Den ser ut som en stor V med en innsamlingsplattform i midten. På enheten vi har tenkt å bruke på ‘The great Pacific garbage Patch’ i 2020, har hver arm en lengde på 50 kilometer. Selve plattformen har en bufferstørrelse på 10.000 kubikkmeter, drives av 162 solcellepanel og tømmes cirka hver 1,5 måned. Og vi bruker altså ikke nett slik som man tidligere har gjort og tenkt er eneste mulige måten. Metoden vår gjør det mulig å fange partikler mindre enn det andre metoder klarer. Det gjør også at det er skånsomt overfor økosystemet. Konseptet baserer seg på det faktum at vannmassene er i kontinuerlig bevegelse, og dermed drar med seg de enorme søppelmassene i et forutsigbart mønster, sier Slat.

Det er vanskelig å forstå hvor mye søppel som driver rundt i havområdene våre. Havstrømmene gjør at søppelet samles i såkalt gyrer. Gyrene er ikke som et fjell av søppel man kan gå på. Det er mer som en slags suppe eller velling av søppel som beveger seg med havstrømmene. I disse gyrene er det i snitt seks ganger mer plast enn dyreplankton, regnet i tørrvekt. Det finnes fem slike gyrer i våre verdenshav. Den største ligger i Stillehavet. Det antas at denne gyren, kalt ‘The great Pacific garbage patch’, har et omfang på 700 000 til 15 000 000 kvadratkilometer. Til sammenlikning er USA i underkant av ti millioner kvadratkilometer stort.
Globalt produseres det i overkant av 288 millioner tonn plast i året. 10 prosent av dette, altså nærmere 30 millioner tonn plast, havner etter hvert i havet. Plast og annet søppel beveger seg fra land og kystsoner langs kontinentalsokler og ender opp i havet. Det er funnet sprøyter, lightere og tannbørster i magene til døde sjøfugl. Det er funnet hval med magene tilstoppet av plastposer. Millioner av fugl, sjøpattedyr, skilpadder og fisk dør hvert år som følge av plastmateriale i havet, enten fordi de hekter seg fast i det, eller fordi de spiser det. Sugerøret du kastet, posen du la fra deg i veikanten etter rasten, sigarettsneipen på fortauet.

– Det tok av på sosiale medier etter TED intervjuet, men så ble det brått stille rundt deg. Hva skjedde?
– Det var jo bare en idé i begynnelsen. Det var ikke gjennomarbeidet eller planlagt, og jeg hadde ikke noe mer enn det jeg hadde sagt på foredraget. Jeg trengte litt tid, så det ikke bare skulle bli med en idé som ikke lot seg gjennomføre. Slik mange selvfølgelig tenkte. Så jeg la alle henvendelser til side, mange tusen av dem, i en hel uke. Det var faktisk bare en uke. I løpet av den uken fikk vi litt ro til videre undersøkelser. Vi gjør det slik fremdeles; vi prøver å nå ut til media når vi har noe nytt å komme med. Da vi publiserte en rapport i juni i fjor, hadde vi mye nytt å komme med. En prototype i havet utenfor Asorene viste seg å fungere slik vi hadde tenkt. Den var 40 meter lang. På bakgrunn av resultatene derfra, vil neste test være utenfor Japan i første halvdel av 2016. Den vil være 2000 meter lang og vil bli den lengste flytende gjenstand noen gang sjøsatt i havet.

– Fortell mer om den rapporten fra juni 2014?
– Rapporten på 530 sider er et resultat av analyser og data samlet inn og testet etter forsøket utenfor Asorene. Analysene er skrevet av 70 forskere og ingeniører. Den neste utfordringen nå er hvordan den vil oppføre seg i større målestokk og i villere farvann. Rapporten konkluderer med at ‘The ocean clean up project’ er gjennomførbart. Lykkes prosjektet, vil det bli den største globale opprydding av maritimt søppel i historien. Etter publisering av rapporten samlet prosjektet inn to millioner amerikanske dollar gjennom folkefinansiering.

Rapporten ble publisert en måned før Boyan Slats 20 årsdag.

– Den 23 juli, for en måned siden, reiste 30 båter ut fra havnen I San Francisco sammen med moderskipet Ocean Star. De er forventet tilbake i slutten av august. Hva slags informasjon skal de innhente?

– I begynnelsen av 2015 skjønte vi at vi ikke vet nok om mengden eller omfanget av søppel i gyrene. Noen hevdet at det bare var noen hundre tusen tonn søppel, noen mente at det var millioner av tonn. Og det er klart at det er viktig å vite mer eksakt, for utgiftene for å få plasten ut av havet er avhengig av kunnskapen om hvor mye det egentlig er. Samtidig må vi vite det for å bygge et design som tåler massen og for å finne ut av hvordan vi skal klare å resirkulere avfallet. De siste 40 årene er det foretatt ekspedisjoner for å finne ut nettopp omfanget, men det er gjennomført med en og en båt. Det vil si at det ikke er nok fakta, og opplysningene er spredd over flere år, noe som igjen gjør at dataene ikke er til å stole på. Derfor tenkte vi: Hvorfor ikke gjøre innsamlingen av data ti ganger større ved å sende ut 30 båter på samme tid?

– Har dere fått noe informasjon ennå?
– Bare at det går etter planen. Vi vet at de allerede har samlet inn enorme mengder plast. Moderskipet har foreløpig den mest interessante dataen, for hun samler også inn de store plastgjenstandene, som plastnett og gamle bøyer. Om bord i den båten har vi en skipskontainer for å lagre funnene i, men den er allerede full. Så nå må plasten lagres på dekk. Det er langt mer enn vi trodde. Når båtene kommer inn i slutten av måneden, vil vi ha 5 måneder med analyser og innhenting av data. Vi har mennesker i laboratoriet som vil telle og analysere 10 millioner plastgjenstander for hånd. En drittjobb, bokstavelig talt. Så må det samles og analyseres. Og så må det skrives rapporter. Jeg vil tro det er klart i løpet av første halvår 2016.

– 25 på lønningslisten. 120 frivillige. Mange jobber på forskjellige steder. Hvordan holder du deg oppdatert?
– Hovedkontoret ligger i Nederland og der er jeg. Ellers er det ikke så vanskelig, med dagens teknologi. Det siste halve året har jeg brukt mye tid på å danne et solid team. Men jeg vil gjerne ha en hånd med i alt, er egentlig en liten kontrollfreak. Utfordringen er at jeg må stole på at alle gjør jobben sin, at det finnes folk som er flinkere enn meg innenfor noe av det vi driver på med. Vi må jobbe mot et felles mål. Døgnet har jo bare de timene det har. Optimalt sett skulle jeg ønske at arbeidet mitt besto av 50% ingeniørkunst og 50% organisering. Men det er ikke helt sånn foreløpig. 75% av min arbeidsuke består av organisering. Fremover håper jeg å kunne fokusere mer på strategien videre. Min lidenskap ligger jo i det å bygge, skape og tenke ut gode løsninger.

– Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut?
– Haha, jeg står opp om morgenen og går på jobb, går hjem og rett i seng. Det er lite tid til annet. Som å for eksempel å ha et sosialt liv; jeg ser venner altfor sjelden. Samtidig føler jeg at jeg får noe meningsfylt ut av livet mitt. Det har sin pris og jeg må gjøre kompromisser. Jeg får hele tiden flere ideer, men jeg må fokusere på dette nå og ingenting annet. Jeg er nok laget litt slik at jeg hele tiden tenker på neste ting jeg skal gjøre. Da må være streng og fokusere. Ellers blir det bare distraherende og det kan jeg ikke tillate. Ikke nå.

– Hva med plasten på bunnen av havet, som noen mener er det største problemet?
– Det svaret er todelt. For det første utgjør det et praktisk problem på grunn av dybden og framkommelighet. For det andre vet vi at plasten på bunnen gjør mindre skade. De fleste sjødyr og fisker oppholder seg ved overflaten på grunn av sollyset. Det er også der fuglene tar feil av mat og mikrobiter av plast. På bunnen imiterer plasten sand mer enn plankton og er derfor ikke så farlig for livet i havet. For et halvt år siden var det mye snakk om at det meste av plasten ville synke til bunns, men en ny studie fra universitetet i Plymouth viser at det er en annen type plast som synker enn den som blir værende på overflaten. Den på overflaten deler seg opp i mindre og mindre partikler helt til den blir en slags suppe eller velling som så går inn i økosystemet vårt. Det er ikke slik at det synker til bunns etterhvert, slik man tidligere har trodd.

-Hva svarer du ditt prosjekts kritiske røster?
– Jeg deler de kritiske røstene i to; de som faktisk vet hva de prater om og som jeg kan lære noe av. De som vet hva de prater om, gjør oss skjerpa og konsentrerte. De er egentlig våre viktigste støttespillere. Så er det dem som ikke vet hva de prater om. Som kritiserer ideer og kunnskap utenfor deres eget fagområde. Vi må differensiere mellom disse to gruppene. Den ene er uhyre viktig, den andre er ikke verdt tiden din. Noen er også kritiske fordi de mener hovedfokuset må ligge i forebygging av problemet. I min verden er ikke disse to tingene i konflikt. Begge deler må gjøres. Og jeg håper å være med på den ene delen, nemlig oppryddingen i havet, sier han.
– For meg handler det om å løse et enormt problem. Ikke om å bevise at andre tar feil. Det er ikke enten eller. Det er både og. Samtidig gjør vi problemet synlig for verden. Jeg synes vi gjør tanken på fremtiden lysere ved ikke å høre på kritikerne som bare sier: ”la oss ikke gjøre det verre”. Hvis vi skulle bruke all vår tid energi og penger på å sørge for at fremtiden ikke blir verre enn nåtiden, blir jeg umotivert. Målet må være en lysere fremtid. Jeg vil i alle fall det. Den eneste måten å få til det, er faktisk ved å faktisk rense opp i det som allerede er der. Det forsvinner ikke av seg selv, sier han, og fortsetter:
– Jeg ser det som en tikkende bombe. Vi har dårlig tid. Det trengs ikke mer fakta enn å ta en titt på Facebook-siden vår hva en båt har fanget opp i løpet av bare en time. Det er endel store ting der, som blir brutt ned til små ting for så bli spist av fugl og sjødyr. Det ender i vårt eget økosystem og gjør ubotelig skade. Vi kan ikke vente i femti nye år. Vi holder oss til planen om at vi kan begynne den store oppryddingen i 2020.

– Er det noe du har lyst til å si til norske lesere?
– Ja, vi trenger flere folk som engasjerer seg. Og så trenger vi flere fagfolk, ingeniører først og fremst. Ta kontakt!

Les intervjuet om gutta som syklet Norge på langs og utelukkende levde på mat de fant i søpla, her!

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!