I søppelbøtta når du er over 50 og arbeidsledig, sa du? Ikke faen

Det er lett å miste motet når man leser avisa.

Det er enda lettere å miste motet når man leser avisa, er over 50 år og arbeidsledig.

Da sies det nemlig, som en opplest og vedtatt sannhet, at det bare er å glemme å få seg ny jobb. At man verken blir kalt inn til intervju eller i tatt med i betraktningen. Man har gått ut på dato, rett og slett. Rett i søpla, liksom.

Da jeg ble sendt på NAV-kurs, les her.

Ikke faen. Unnskyld språkbruken.

Moren min startet eget firma da hun var 53. Norges første eventbyrå. Jeg syntes overhodet ikke det var noe rart med det. Ikke andre rundt oss heller. Hun hadde fått en idé, hadde trua og gjennomførte. Etter få år solgte hun firmaet med stor gevinst. Hun hadde fått en ny idé. Malerskole i Frankrike. Ikke noe rart med det heller, syntes jeg.

I 26 år har jeg mottatt lønn på den samme datoen hver måned. Jeg har fått et skjema som sier akkurat hva jeg skal gjøre. Selv om arbeidsoppgavene har vært varierte og vær og vind har ført til store endringer, har forutsigbarheten allikevel vært der. Tryggheten likeså.

Helsa har satt meg på prøve. Gjort at tryggheten er borte. Samtidig har den åpnet for noe nytt. Noe jeg hadde glemt.

Da oppsigelsen kom, les her.

Jeg har måttet lete inni meg for å finne. Husket plutselig at jeg hadde helt panikk da jeg signerte kontrakten om fast stilling i SAS. Kjente den gang hvordan friheten min ble innskrenket. Det var henne jeg måtte finne tilbake til da tryggheten forsvant; hun som elsket friheten i livet. Så høyt at det å signere en arbeidskontrakt var helt krise.

Det er en forskjell på å være 53 og 25 år. Jeg forstår det. Det er forventet at gjeld skal nedbetales og hytter skal kjøpes. Pensjonssparing. Golf. Alle de tingene der. Barna er voksne og nå skal livet nytes. Weekendturer til London eller Paris. Eller på ski-in-ski-outhytta på Hafjell. Men hvem er det egentlig som sier det? De samme som sier at livet er over for arbeidsløse femtiåringer?

Ikke faen. Unnskyld språkbruken.

Jeg har mange år igjen i arbeidslivet. Og jeg skal ha det gøy i de årene. Leke. Le. Oppleve. Jeg må ha til smør på bordet, det skjønner jeg. Men jeg trenger heller ikke mer. Friheten er gratis (i alle fall i Norge) Latter og glede også.

Det første jeg skal leke med er podkasting. Ante ikke hva det var for jeg sa ja til å være programleder i to stykker. Egentlig fungerer podkaster som en slags samtale uten avbrytelser. Noe du kan høre på tur med bikkja, på reise, når du pendler eller i stedet for å få firkanta øyne.

For meg har en helt ny verden åpnet seg. Og jeg kjenner jeg lever litt mer.

Nye tanker etter 40. Les her.

Tjener selvfølgelig ikke noe penger på dette ennå. Først må vi på lufta. Så må vi ha lyttere. Men jeg har trua. Og jeg kjenner friheten.

Det blir litt lettere å puste.

I søppelbøtta når du er over 50 og arbeidsledig, sa du? Ikke faen.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Her er første episode av Foreldremøtet. I hver episode av Foreldremøtet, svarer spesialpedagog Torill Øyre Westby og jeg på innsendte spørsmål om alt fra tenåringsutfordringer til startvansker i første klasse. Foreldremøtet ønsker å gå i dybden, og er mer opptatt av raushet og ærlige, velfunderte svar, enn lettvinte tips.

GRY_1561

Den andre podkasten er Norges første Reisepodcast! Jeg sitter i studio med to av Norges mest erfarne reisejournalister og øser ut  informasjon om hvor du burde dra og hvorfor!Og kanskje også hvor du slett ikke burde dra? Dette er virkelig noe å glede seg til!

Her finner du den første episoden av Reisepodden. Enjoy! Og har du lyst til å se vår lille opptreden på God Morgen Norge, se her!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sexkjøpsloven

Av og til deltar jeg på Civitas frokostmøter i Oslo. Det kan være en forfriskende start på dagen. En tidlig morgen i mars 2014 var en slik forfriskende morgen. Selv om jeg møtte meg selv i døra.

Jeg skal fortelle hvorfor.

En fersk rapport, utarbeidet av den liberale tenketanken Civita, konkluderer med at sexkjøpsloven ikke fungerer; at den ikke hjelper dem den skal hjelpe. Men tvert imot gjør livet vanskeligere. Konklusjonen er altså at den rammer sterkest der den ikke skal ramme; nemlig de som selger sexuelle tjenester. Den norske tilnærmingen til prostitusjon er ment å skulle skjerme sexarbeidere fra kriminalisering, mens det er sexkjøperen, bakmenn og andre faktorer som skal begrenses og bekjempes. Men mange mener at det er de prostituerte som rammes hardest av lovverket.

Trenger vi en ny tilnærming til prostitusjon? Har kriminaliseringslinjen feilet? Hvilke tiltak bør iverksettes for å bedre forholdene for prostituerte?

Civita inviterer til frokostdebatt og stiller med et panel bestående av stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde (H), stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Ph.D-stipendiat ved UiB og forsker på Politihøgskolen, Synnøve Økland Jahnsen, og sosionom og humanitærarbeider med 30 års erfaring fra Pro Sentret, Liv Jessen.

Jeg stiller med ferdige holdninger. Og møter meg selv i døra.

Debatten åpner med innlegg fra de fire i panelet. Jeg tenker i mitt stille sinn at jeg er glad jeg ikke er politiker. Og at jeg har friheten til å endre mening. I alle saker. Også denne. Selv om mine tanker om prostitusjon i mitt hode er «de riktige»; de riktige tankene som vil de prostituerte vel.

De tankene er «riktige» i to minutter. Og etter det er da jeg er glad jeg ikke er politiker.

Heidi Nordby Lunde presenterer rapporten som er utarbeidet av Kristian Tonning Riise. Hun er i overkant tøff etter min smak. Men hun er klar og troverdig i sin fremstilling. Det samme er forsker på Politihøyskolen Synnøve Økland Jahnsen. Egentlig stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad også. Men det er da Liv Jessen kommer på talestolen, at døren jeg snart skal møte nærmer seg. Den lille, tøffe dama med sterk stemme har 30 års erfaring ved Pro Senteret. Hun forteller at hun startet som en noe aggressiv Akp ml-er og kvinneforkjemper. Hun var overbevist om at alle prostituerte var ofre. Og alle sexkjøpkunder kriminelle griser. Hun startet med en hyttende neve. Jeg ser det for meg.

Hvem har størst tyngde til å uttale seg om konsekvensene av sexkjøpsloven?
-Er det de som har jobbet med de prostituerte i mange år? Som nettopp Liv Jessen eller noen i salen som jobber for Kirkens bymisjon eller Krisesenterene.
-Eller er det de som mener de riktige tingene av prinsipielle årsaker? Som kanskje ikke har satt seg ordentlig inn i hva loven innebærer. Som tror at politiet er de prostituertes beste venn. Som meg. Og kanskje politikeren fra KRF.
-Er det de som har de etisk prinsipielle meningene om at prostitusjon ikke burde eksistere og at det burde forbys.
-Eller er det de som sier at prostitusjon er noe som alltid har eksistert og kommer til å fortsette å eksistere så lenge vi har fattigdom i verden. At vi heller må gjøre det best mulig for dem det gjelder og gi dem rettigheter. I stedet for trusler om å bli kastet ut og tilbake til endeløs fattigdom. At det å gi de prostituerte rettigheter ikke betyr at menneskesmuglere og andre kriminelle ikke skal forfølges og straffes hardt.

Vel, jeg kjenner jeg vakler i min overbevisning.

Jeg tror debatten stopper opp fordi vi ikke orker å se. Fordi vi har gjort oss opp noen tanker vi ikke vil endre. Fordi de føles riktige utfra et snevert perspektiv. Og fordi vi mangler kunnskapen.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Kunnskapen om konsekvensene av våre meninger. Konsekvenser som rammer dem vi, med våre «riktige meninger», egentlig vil beskytte.

En fra salen kommer med en sammenligning. Han sier at hvis man er prinsipielt/etisk motstander av abort, men samtidig ser at et forbud av abort får svært uheldige/helseskadelige konsekvenser og dermed er enig i at abort burde være selvbestemt. Kan man ikke da også være prinsipielt/etisk motstander av prostitusjon, men allikevel se at konsekvensene av et forbud gjør at menneskesmuglere og/eller hallikvirksomhet vil øke, og den prostituerte vil miste alle rettigheter som menneske, og dermed endre synet på et forbud?Jeg kjenner at jeg savner en tilsvarende debatt fra venstesiden; den siden jeg føler meg mest hjemme i. Jeg vil ha en debatt der de som har den praktiske erfaringen og kunnskapen slippes til. Selv om denne kunnskapen ikke passer inn i vårt syn på hva som er politisk korrekt å mene. Eller etisk riktig for den sakens skyld. Jeg savner å sitte i et debattfora der det er høyt under taket for meninger som er annerledes og som setter spørsmålstegn ved etablerte og velmenende sannheter.

En ny rapport kommer visstnok i juni. En rapport bestilt fra den tidligere rødgrønne regjeringen. Jeg håper de inviterer til tilsvarende debatt. Gjerne under åpen himmel.

Linker om saken fra Aftenposten ,  Dagbladet  og en litt eldre fra Aftenposten

Spørsmål man burde stille oftere

For noen år siden fikk familien en lekker innpakket eske med konversasjonskort i gave. Kjøpt på Guggenheim museum i New York, så lekker var den. Vi lo rått, syntes presangen var festlig, og brukte den for å tulle med middagsgjester vi hadde på besøk. Midt i en samtale, kunne en av oss spørre om det var noe gjestene hadde gjort som tenåringer som de angret på. Eller om de ville valgt et annet yrke i dag, dersom de kunne velge om igjen. Gjestene svarte entusiastisk. Spørsmålene åpnet for noen viktige refleksjoner. Refleksjoner vi vanligvis ikke hadde når vi møttes rundt bordet med god mat og drikke.

Da vi ble mer og mer intense, avbrøt og stilte nye, nærgående spørsmål, skjønte gjestene det var noe muffens og de lekre kortene mannen min og jeg hadde gjemt under bordet, ble avslørt.

Kortene ble lagt på hylla under det runde bordet vårt i stua. Bordet ved siden av lenestolen. Der har de ligget siden spøken rundt bordet. Helt til julen i år.

Vi burde definitivt tatt dem frem oftere.

En slapp romjulskveld, med magen full av ribbefett og gode forsetter om et magrere liv, spurte en av ungdommene i huset om vi ikke kunne sitte med kortene og stille fem spørsmål til hver som vi måtte svare ærlig på. Igjen åpnet kortene og spørsmålene for refleksjoner rundt livene våre. Refleksjoner vi vanligvis ikke tar oss tid til. Refleksjoner vi definitivt burde hatt oftere. Ikke bare tenkte jeg gjennom egne valg og mangel på sådanne. Jeg fikk også innblikk i min datters tanker rundt temaer vi ikke snakker så ofte om. Temaer vi burde snakket oftere om. Om livet og kjærligheten. Om drømmer og håp. Om anger og forsoning.

Alle burde egentlig hatt konversasjonskort.

Da jeg var liten, holdt jeg det meste for meg selv. Jeg vokste opp i en utadvendt familie. Det var mange på besøk og huset var alltid åpent for venner og familie. Allikevel holdt jeg inne med tankene mine. Jeg syntes alle så så glade ut, så bekymringsløse. Jeg holdt inne med alt jeg bekymret meg over. Det var ikke lite.

Hvorfor var jeg så mye redd? Hvorfor skalv jeg i beina og svettet i håndflaten så ofte? Ville det bli krig i Norge? Når skulle jeg til tannlegen neste gang? Måtte vi flytte igjen? Hva snakket man med gutter om?

Jeg skulle ønske jeg bare hadde spurt noen. Turt å kaste meg ut i det. I følge min datter, gjør ungdommen det i dag. De prater om alt, sier hun. Også de kjipe tingene. Hun mener det er en av forskjellene mellom hennes og min generasjon. Hun synes vi holder for mye inne. At vi er for redde. Jeg kjenner jeg blir svett i håndflaten.

Jeg har vært svært åpen i denne bloggen jeg startet for tre år siden. Noen kaller meg modig og synes vi trenger flere av sånne som meg; som tør å eksponere seg, tør å være personlig. Det er viktig for meg å presisere at det er stor forskjell på å være personlig og privat. Å være personlig er  et valg jeg har tatt. Et valg jeg er så glad for. Det har gjort meg mindre ensom. Det har gjort meg mindre redd. Jeg har skjønt at vi er mange der ute som tenker det samme. Og som ofte blir svette i håndflaten.

Da jeg var syk i fjor, tenkte jeg mye på hvor viktig aksepten var for meg for å klare å gå videre. Aksepten over at livet er som det er, med alt det innebærer. Det går ikke å dvele over alt som burde vært gjort annerledes, hvis man bare kunne få velge på nytt. For å bevege seg videre, må man godta livet slik det er her og nå. Samtidig er valgene vi tar, hver eneste dag, så uendelig viktige for hvordan vi skal takle her- og nåsituasjonen.Og da er det ikke så dumt å reflektere litt over nettopp de valgene vi har tatt. Hva vi kanskje ville gjort annerledes, og hvorfor.

Jeg tror det må være mitt nyttårsforsett, bortsett fra en magrere hverdag; jeg skal fortsette å tørre å dele det personlige. Utfordre mine nære til det samme. Om jeg så må ha hjelp til det ved å medbringe noen små kort i lomma.

Hvis du kunne endret på en sårende ting du sa til en nær venn en gang; hva ville du sagt?

Godt nytt år!

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Oppsigelsen

SAS

Jeg visste det jo; at oppsigelsen ville komme. Allikevel var det som et knyttneveslag i magen. Hardt. Kaldt. Ingen følelser. Et yrkesliv oppsummert på noen linjer.

Et yrkesliv jeg vil takke dere for.

Jeg visste det jo; at jeg ville få en reaksjon. Allikevel er klumpen i halsen vanskelig å svelge. Jeg har elsket den jobben fra den dagen jeg begynte. Selv om jeg har vært opprørt og oppgitt, skrevet sinte kronikker og kjeftet på ledelsen.

Nå sitter jeg igjen med det gode. Alle de fine samtalene på andre siden av jorda. Kanskje med mennesker jeg aldri har sett igjen. Men som allikevel har spilt en rolle. Sagt noe viktig. Delt noe av seg selv. Vi har ledd og grått og jobbet som piska skinn, trøtte og fnisete. Vi har trøstet hverandre og gitt oppmuntrende ord i tøffe tider. Holdt rundt hverandre når det har stormet som verst.

Da jeg ble sendt på NAV-kurs. Les her.

Det vil jeg takke dere for.

Jeg visste det jo; at SAS ville klare seg fint uten meg. Men det er litt rart allikevel. Jeg føler jeg sitter i veggene. Jeg kan kjenne lukta av fly på huden og i håret. Lukta av kaffe på grytidlige morgener. Lydene av flyplass og trøtte morgenstemmer. Lyden av smell fra skap og traller i hardt metall. Følelsen av fellesskap når man starter arbeidsdagen midt på natta. Jeg har følt meg som en brikke i et puslespill. En nødvendig brikke for å få alt til å gå opp. Det har vært en fin følelse. Følelsen av å være inkludert.

Livet mitt videre, les her.

Det vil jeg takke dere for.

Når jeg er ute og flyr som passasjer, kjenner jeg at det er mye jeg ikke savner. Jeg savner ikke de sure kommentarene om den manglende plassen til håndbagasje, eller benplass eller om den dårlige maten eller nettsiden. Jeg savner ikke jetlagen. Jeg savner ikke måltidene i dokøen.

Men i dag er det ikke dette jeg vil huske. Jeg vil huske de fine passasjerene og gode samtalene. Alle de som har tatt hånden min på slutten av flyvningen og takket. Alle de som har vist takknemlighet når jeg har tørket spy eller gitt oksygen eller holdt flyredde i hånda. Jeg skal tenke på alle som har sett meg i øynene og sagt at de får en følelse av å komme hjem. Jeg har vært så stolt over selskapet mitt. Over den blå uniformen med en vinge på. Over kollegaer som har evnet å gjøre en forskjell. Av og til under vanskelige forhold med passasjerer som har det tungt.

Det vil jeg takke dere for.

Jeg har skrevet mange bloggposter om dere før. Har til og med takket for meg. Men da har døren vært på gløtt. I dag ble den lukket. Og med det starter et nytt liv. Jeg tror det blir fint.

Her er en kronikk jeg skrev om jobben min i SAS.

Jeg vet jeg vil kjenne jeg kommer hjem hver gang jeg går inn i et SAS-fly.

Det vil jeg takke dere for.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Et farvel til sauen Kitty

Publisert på Ytring, nrk.no 28 nov.-15. Senere intervjuet P2 om saken.

Vi vet det jo, at vi burde spise mindre kjøtt. At om hele jordas befolkning hadde hatt ett kjøttfritt måltid i uken, hadde det gjort mye for klima. Når mitt og ditt forbruk har konsekvenser for klimaet, er ikke lenger det vi putter i munnen en privatsak. Hvis vi blir mer kritiske til hva slags kjøtt vi putter i oss, vil forbruket gå ned av seg selv.

Vi kjøpte en sau. Det gjorde noe med oss.

 Jeg hører latteren når jeg går opp bakken. Kjenner lukten av bål. Blir møtt med en klem av en av gammelkara. Jeg har ikke turt å ta veien helt opp hit før. Tidligere har jeg bare vært på hyggelige gårdsbesøk. Klappet sauene.

– Er du nervøs, spør mannen med klemmen.

Ved bålet står resten av mannfolka klare. Rutete skjorter i flanell og svære overarmer. Termoser med kaffe på bordet. Noen matpakker. Jeg er eneste dame.

3. Trygge sauer

 

I fem år har vi eid en spælsau her. Vi har kalt henne Kitty. Samme navnet som katten vår hjemme. Det har vi ledd mye av. Sammen med sine medsauer, har hun gjort en jobb på gården. Hun har beitet ute på et enormt område. Gjort krattskog om til vakkert kulturlandskap. Dessuten har Kitty lammet hvert år. Lammet har vi lagt i fryseren.

Det å vite hvor kjøttet kommer fra, har gjort noe med oss. Ganske teit kanskje, ettersom alle jo vet at kjøttet vi kjøper, pent oppskåret og innpakket i plast, en gang har vært et dyr. Å vite at det er Kittys lam, gjør det annerledes. Det gjør at vi spiser opp maten. Det gjør at vi kniper på kjøttet. Det gjør at vi koker kraft av beina.

I fjor vinter ble Kitty syk. Veterinæren var redd hun ikke ville overleve. Vi fikk bekymrede mailer og telefoner fra gårdeier. Men hun kom seg, og fikk to lam etterpå. Tøffe, sterke Kitty, tenkte vi hjemme hos oss.

Vi har blitt invitert til slaktingen hvert år. Bare Knut har blitt med opp bakken. Jeg har holdt meg hjemme. Eller vært nede på gården og klappet lam. Sett på utsikten og drømt om småbruk på landet. Følt meg ganske feig i grunnen. I år må Kitty slaktes. Det er hennes tur til å bli mat. Hun har hatt et godt liv, men vil ikke tåle en vinter til, sier veterinæren.

1. Sauene på låven

Jeg bestemmer meg for å være med. Jeg elsker får-i-kål og har ingen planer om å bli vegetarianer. Da får jeg tåle såpass.

-Ja, jeg er skikkelig nervøs, svarer jeg mannen med klemmen.

Den gamle væren, Timmy, er tatt før vi kommer. Gårdeieren syntes det var det verste. Han måtte ringe kona da det var over. Hun gråt.

2. Sauehus og beitemark

 

Vi er skikkelig glad i disse dyra, sier han. De har gjort en fantastisk jobb med å beite ned kulturlandskapet her. Klarer ikke å venne meg til slakta. Synes på mange måter det blir verre og verre. Samtidig tenker jeg at så lenge jeg ikke vil bli vegetarianer, er det bedre at jeg spiser kjøtt fra glade dyr, fortsetter han.

Jeg er enig. Det er derfor jeg er her.

Dyrene er samlet på en tilhenger. Åtte av gangen. De er rolige så lenge de får stå tett sammen. En og en blir tatt ut og satt en bolt i pannen på. Bolten bedøver dem momentant. Så blir de slaktet med kniv. Det er brutalt. Den første sauen er verst. Jeg tvinger meg til å se på. Sier strengt til meg selv at jeg får tåle dette hvis jeg skal fortsette å spise kjøtt. Mannfolka med rutete skjorter jobber rolig og konsentrert. Sørger alltid for å fjerne det døde dyret før et nytt tas ut fra tilhengeren.

4. Nyslaktet

Etter flåing og fjerning av innvoller, henges skrotten opp. På rekke og rad, ser de ut som hos slakteren. Jeg kjenner det er mer behagelig å se på. Ikke så ekkelt som trillebåren med innvoller og de avkuttede hodene like bak meg. Skrottene er nærmere bilder i hodet av kjøttstykker man finner innpakket i butikken. Det er allerede vanskelig å tenke at Kitty henger der.

7. Hengende slakt

Kaffepause med gode historier. Noen grove vitser. Latteren sitter løst. Melkesjokolade deles broderlig. En flaske Jägermeister står uåpnet. Den er til etterpå.

17 dyr slaktes. Det blir et dyr til hver av oss som er med i sauelaget. Jeg tenker at får-i-kålen i år skal spises med ekstra andakt og takknemlighet. Det kan være Kitty.

Vi velger oss ut et nytt lam før vi drar hjem. Hun skal vokse opp og forhåpentligvis gi oss lam i årene som kommer. Hun heter Kitty den yngre. Hun er brun og vakker og fremdeles ganske vill.

Alle kan kanskje ikke kjøpe en sau. Eller en gris. Eller glade høner. Men vi er blitt så fjerne fra maten vi putter i oss. Ved å nærme oss maten igjen; vite hvor den kommer fra og være trygge på at den har hatt et godt liv, tror jeg vil gjøre at flere kniper på kjøttet og lager kraft av beina. Det har både kropp og klima godt av.

Jeg skal fortsette å gå opp den bakken i årene som kommer. Såpass burde jeg tåle. Såpass burde vi alle tåle.

5. Flåing

 

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Fakta:

* Kjøttproduksjon står for 15 prosent av klimautslippene i verden. Mer enn all transport.

* I Norge var jordbrukets del av klimautslippene 8,7 prosent i 2014 . Andelen i Norge blir lavere pga olje- og gassutvinning og fordi vi reiser mye.

* I norsk jordbruk kombineres melk- og kjøttproduksjon. Det gir lavere utslipp per kalori mat produsert.

* Metan står for halvparten av klimautslippene fra norsk jordbruk.

8. Kebab etterpå

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den hudløse måneden

 

Snart går vi inn i den hudløse måneden. Så lenge jeg kan huske har jeg elsket den måneden. Kongerøkelse og stearinlys, julekalender og pepperkaker, Mahalia Jackson på full guffe, graven til pappa med en liten klunk akevitt på julaften, varme klemmer fra hjemkomne barn fra det store utland, deilig lukt av pinnekjøtt, familie, samhørighet og fred i sinnet.

I år er alt annerledes. Jeg blir kvalm bare tanken. Finner ikke freden. Det eneste jeg gleder meg til er de varme klemmene fra hjemkomne barn.

Det er mange som ikke får klemt barna sine i år.

Fordi de har druknet under flukt eller fordi de er sprengt i fillebiter av ekstremister.

Barn sitter alene på mottak i et land, der de som ønsker dem velkommen, blir kalt godhetstyranner.

Her kan du lese om en annerledes jul.

Skoler blir stengt og mottak satt i brann. Og midt oppi det, ber handelsstanden oss kjøpe mer julegaver, russ må gå på audition for å få være med på russebuss og mette unger vet ikke hva de ønsker seg til jul.

Jeg blir kvalm.

Unge mennesker skriver desperate innlegg til SiD i Aftenposten. De skader seg selv, føler seg presset til suksess fra de begynner på skolen, har ingen å snakke med og roper så høyt de kan på hjelp. Hjelp fra oss. Det er vi som må vise dem at livet i seg selv er meningsfullt. Det er vi som skal fortelle dem at hver og en av dem har verdi.

Jeg skjønner ikke hvor jeg skal begynne.

I fjor jul hadde jeg akkurat overlevd alvorlig sykdom. Jeg var høy på livet. Elsket det. Tok noen avgjørelser for fremtiden. Noen viktige. Alle rom luktet røkelse, fred og harmoni. Lykken satt i veggene.

«All is calm, all is bright» sang Mahalia Jackson.

I dag ser Brussel ut som en beleiret by. Paris som en gravplass. Sosiale medier og kommentarfelt er fulle av hat og redsel. Trusselnivåer heves. Fremmedfrykt og mistenksomhet.

Og jeg skal ut og kjøpe julegaver?

Jeg må ta noen beslutninger. Begynne i det små. Vise vei. Fortsette å invitere inn, smile til forbipasserende, droppe kommentarfelt, beholde troen på det gode, fortsette å elske livet. Og julegavene i år, blir gaver med mening.

Jeg har funnet to steder og oppfordrer deg som leser dette om å gjøre det samme. Finn noen du har tro på gjør en forskjell for mennesker som ikke har det så bra. Vær med å gjør denne forskjellen. Og la de mette ungene oppleve at de er med på det samme.

Jeg har troen på de små endringene. De som kan vokse seg store. Nå ble jeg litt mindre kvalm. Jeg skal snart hente Kongerøkelsen fra kjelleren.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Jeg har kjøpt julegaver herfra i år:

http://www.coexista.com

«Etter terroren i Brüssel, Paris og København, og tilbakevendende trakassering av muslimer og jøder i Europa, har jeg utviklet et «verktøy». Dette verktøyet kaller jeg Coexista og kommer i form av et enkelt armbånd som appellerer til ytringsfrihet, toleranse, forbrødring og fredelig sameksistens.» Nina Grünfeld, august 2015.

https://butikk.blindeforbundet.no/hjem

I 2015 er vårt mål å gi synet tilbake til 16.000 mennesker, for hver gang du kjøper et produkt eller gir et bidrag rykker vi nærmere målet. En operasjon for å gi et menneske synet tilbake koster 250,- kroner.