Det sies så mye rart. For eksempel at du ikke får mer motgang enn du tåler. Eller at motgang gjør deg sterkere. For noen dager siden snakket Knut og jeg om livet, om fremtiden og hvordan vi trodde den ville se ut. Det er så vanskelig av og til å planlegge fremover, sa jeg, for livet kommer jo plutselig i veien.
I dag kom livet i veien.
Vi har funnet en kul, sa legen på Radiumhospitalet. Det ser ikke dramatisk ut, men vi må operere den ut før jul. Jeg var alene med legen på kontoret i fjerde etasje. Hjertet hamret, jeg ble svimmel. Så ut av vinduet ut mot Ring 3, regnet utenfor, den røde bussen, ungdommer med skolesekk og munnbind.
Tenkte, hva vet de om det som skjer her nå.
Alt jeg har vært redd for i seks år, hver enste kontroll, ventetiden, brev fra sykehuset, de lange gangene, heisen opp i fjerde, den hvite maskinen.
Disse to setningene. Vi har funnet en kul. Operers før jul.
Nylig leste jeg i et intervju: «Gjør meg en tjeneste, vær så snill. Skriv ned: «What doesn’t kill you only makes you stronger» på et stykke dopapir og tørk deg i ræva med det!»
Det oppsummerer ganske godt hvordan jeg har det akkurat nå.
Jeg har ikke drukket en dråpe alkohol på fire uker. Jeg liker å drikke når jeg har det gøy, når det er fest, gjerne på en tirsdag. Jeg visste denne måneden ikke ville være en fest, med den årlige kontrollen og ventetiden før resultatet to uker etter. Derfor bestemte jeg meg for en hvit måned. Fordi jeg ikke har drukket, har jeg vært koronapoliti.
Jeg skjønner det har vært veldig irriterende.
Kanskje mest fordi jeg sikkert hadde vært løssluppen selv, hvis jeg hadde tatt et glass eller ti. Jeg hadde gitt den klemmen, tatt en slurk av det glasset, droppet munnbindet på T-banen hjem etter en lystig kveld.
Klokken er 08.00, jeg våkner av telefonen. Knut og jeg har dratt noen dager på fjellet for å puste. Jeg har våknet flere ganger i natt, tenkt at det ikke er sant, at det bare er en dårlig drøm, at jeg er frisk som en fisk.
– God morgen, det er din kreftkoordinator. Jeg har sendt deg en innkalling til operasjon neste fredag. Du må ta koronatest tre dager før, du får en innkalling til det også. Du blir lagt inn torsdag morgen. Unngå kontakt med andre, med mindre det er helt nødvendig. Er det noe du lurer på?
– Jeg kan ha med mannen min, ikke sant?
Nei, det kan jeg altså ikke og det forstår jeg faktisk godt.
Nå er jeg livredd for at korona skal komme til Radiumhospitalet, at de må stenge, utsette operasjoner, utsette min operasjon. Det er en liten operasjon, den er udramatisk, som legene sier. Jeg må tro på dem. Jeg må tro på dem.
Men kroppen min husker, den er satt tilbake seks år i tid og er katastrofemodus. Å ikke ha Knut der, jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg skal klare det. Men så må jeg tenke på dem som er virkelig syke, dem som ligger der i ukesvis, slik jeg gjorde sist. Dem som ikke kan ha en å holde i hånden.
Og da holder jeg det ut.
Men da våkner også koronapilitiet igjen, stiller seg på barrikadene og roper: Vask hendene, hold avstand, dropp den ekstra vinen som gjør at du gir blaffen, ta på munnbind, ikke klem, alt det der! Please!
This too shall pass. Og da blir det fest!
Vi sitter i dagligstuen i femte etasje, møter hverandres blikk.
Det er en felles forsåelse i lufta, mellom oss som sitter her. Han i nystrøket blå skjorte, som leser DN, hun med en utvasket, blå morgenkåpe og bandasje på hodet, han som bare vil stå, med slanger og poser ut av kroppen, slik jeg hadde sist jeg var her.
Vi er i den samme bobla på gastrokirurgisk avdeling. Vi smiler tappert til hverandre.
TV står i på dagligstuen, alvorlige stemmer høres, alt det viktige som skjer i verden. Presidentvalg, korona, smitte, valgjuks, presidentvalg, korona, smitte, valgjuks. Utenfor graves det, trafikken på ring 3 durer.
Ingenting når inn, ikke hos meg, ikke hos de andre. Vi smiler tappert, forstår hverandre uten ord.
Det er min tur, jeg trilles ned til operasjon.
Jeg tenker på fjellet som står der, på treet jeg klemte for noen dager siden, på lukten av fuktig jord, på barna mine, Knut og alle de fine menneskene jeg har i livet mitt. Jeg tenker på hvor heldig jeg er.
De grønnkledde, de hvitkledde, de vet ikke hva godt de kan gjøre for oss som har fått livet på vent her, som er redde og alene.
Nå er kulen ute, de tror den lå igjen fra sist, at det var en luring som sneik seg unna cellegiften.
Jeg er tilbake i femte etasje. Så uendelig lettet.
Livet er i dag, folkens. Lev det!
10 november, klokken 13.17:
-Ja, hei du! Det er Stein Larsen fra Radiumhospitalet som ringer. Jeg bare lurte på hvordan det går med deg?
Det er fem dager siden operasjonen. Den var ukomplisert, jeg fikk dra hjem dagen etter.
-Det går fint fysisk. Men det har gått litt opp og ned mentalt, svarer jeg. Jeg svelger klumpen i halsen.
Stein Larsen er mest opptatt av det fysiske, han er kirurg, en av de beste på sitt felt. Larsen reiser verden rundt og forteller om sine operasjoner på den sjeldne kreftformen jeg hadde og som jeg fremdeles ikke har lært meg navnet på.
Larsen tenker praktisk og konkret, ikke på nervene mine, ikke på dødsangsten min.
-Vi har sendt kulen til biopsi, men jeg blir svært forundret om ikke teorien min om at dette var rester fra sist gang, holder stikk. Den har opptrådt helt likt med din kreftform, langsomt voksende og ikke veldig aggressiv. Vi tror den lurte seg unna sist, nedi lymfekanalen din. Nå er den ute, vi tok den hel og regner med at det var det. Vi trenger ikke se deg noe oftere enn før, til de årlige kontrollene.
Ute er det tåke, det er grått og trist. Oslo stenger ned igjen, smitten øker, mange er fortvilet.
Men akkurat nå hører jeg bare fuglesang!
Lena Ronge 