• Vi har funnet en kul

    Det sies så mye rart. For eksempel at du ikke får mer motgang enn du tåler. Eller at motgang gjør deg sterkere. For noen dager siden snakket Knut og jeg om livet, om fremtiden og hvordan vi trodde den ville se ut. Det er så vanskelig av og til å planlegge fremover, sa jeg, for livet kommer jo plutselig i veien.

    I dag kom livet i veien.

    Vi har funnet en kul, sa legen på Radiumhospitalet. Det ser ikke dramatisk ut, men vi må operere den ut før jul. Jeg var alene med legen på kontoret i fjerde etasje. Hjertet hamret, jeg ble svimmel. Så ut av vinduet ut mot Ring 3, regnet utenfor, den røde bussen, ungdommer med skolesekk og munnbind. 

    Tenkte, hva vet de om det som skjer her nå.

    Alt jeg har vært redd for i seks år, hver enste kontroll, ventetiden, brev fra sykehuset, de lange gangene, heisen opp i fjerde, den hvite maskinen.

    Disse to setningene. Vi har funnet en kul. Operers før jul.

    Nylig leste jeg i et intervju: «Gjør meg en tjeneste, vær så snill. Skriv ned: «What doesn’t kill you only makes you stronger» på et stykke dopapir og tørk deg i ræva med det!»

    Det oppsummerer ganske godt hvordan jeg har det akkurat nå.

    Jeg har ikke drukket en dråpe alkohol på fire uker. Jeg liker å drikke når jeg har det gøy, når det er fest, gjerne på en tirsdag. Jeg visste denne måneden ikke ville være en fest, med den årlige kontrollen og ventetiden før resultatet to uker etter. Derfor bestemte jeg meg for en hvit måned. Fordi jeg ikke har drukket, har jeg vært koronapoliti. 

    Jeg skjønner det har vært veldig irriterende. 

    Kanskje mest fordi jeg sikkert hadde vært løssluppen selv, hvis jeg hadde tatt et glass eller ti. Jeg hadde gitt den klemmen, tatt en slurk av det glasset, droppet munnbindet på T-banen hjem etter en lystig kveld.

    Klokken er 08.00, jeg våkner av telefonen. Knut og jeg har dratt noen dager på fjellet for å puste. Jeg har våknet flere ganger i natt, tenkt at det ikke er sant, at det bare er en dårlig drøm, at jeg er frisk som en fisk.

    – God morgen, det er din kreftkoordinator. Jeg har sendt deg en innkalling til operasjon neste fredag. Du må ta koronatest tre dager før, du får en innkalling til det også. Du blir lagt inn torsdag morgen. Unngå kontakt med andre, med mindre det er helt nødvendig. Er det noe du lurer på?

    – Jeg kan ha med mannen min, ikke sant?

    Nei, det kan jeg altså ikke og det forstår jeg faktisk godt. 

    Nå er jeg livredd for at korona skal komme til Radiumhospitalet, at de må stenge, utsette operasjoner, utsette min operasjon. Det er en liten operasjon, den er udramatisk, som legene sier.  Jeg må tro på dem. Jeg må tro på dem. 

    Men kroppen min husker, den er satt tilbake seks år i tid og er katastrofemodus. Å ikke ha Knut der, jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg skal klare det. Men så må jeg tenke på dem som er virkelig syke, dem som ligger der i ukesvis, slik jeg gjorde sist. Dem som ikke kan ha en å holde i hånden. 

    Og da holder jeg det ut.

    Men da våkner også koronapilitiet igjen, stiller seg på barrikadene og roper:  Vask hendene, hold avstand, dropp den ekstra vinen som gjør at du gir blaffen, ta på munnbind, ikke klem, alt det der! Please!

    This too shall pass. Og da blir det fest!

    Vi sitter i dagligstuen i femte etasje, møter hverandres blikk.

    Det er en felles forsåelse i lufta, mellom oss som sitter her. Han i nystrøket blå skjorte, som leser DN, hun med en utvasket, blå morgenkåpe og bandasje på hodet, han som bare vil stå, med slanger og poser ut av kroppen, slik jeg hadde sist jeg var her.

    Vi er i den samme bobla på gastrokirurgisk avdeling. Vi smiler tappert til hverandre.

    TV står i på dagligstuen, alvorlige stemmer høres, alt det viktige som skjer i verden. Presidentvalg, korona, smitte, valgjuks, presidentvalg, korona, smitte, valgjuks. Utenfor graves det, trafikken på ring 3 durer.

    Ingenting når inn, ikke hos meg, ikke hos de andre. Vi smiler tappert, forstår hverandre uten ord.

    Det er min tur, jeg trilles ned til operasjon. 

    Jeg tenker på fjellet som står der, på treet jeg klemte for noen dager siden, på lukten av fuktig jord, på barna mine, Knut og alle de fine menneskene jeg har i livet mitt.  Jeg tenker på hvor heldig jeg er.

    De grønnkledde, de hvitkledde, de vet ikke hva godt de kan gjøre for oss som har fått livet på vent her, som er redde og alene.

    Nå er kulen ute, de tror den lå igjen fra sist, at det var en luring som sneik seg unna cellegiften.

    Jeg er tilbake i femte etasje. Så uendelig lettet.

    Livet er i dag, folkens. Lev det!

    10 november, klokken 13.17:

    -Ja, hei du! Det er Stein Larsen fra Radiumhospitalet som ringer. Jeg bare lurte på hvordan det går med deg?

    Det er fem dager siden operasjonen. Den var ukomplisert, jeg fikk dra hjem dagen etter. 

    -Det går fint fysisk. Men det har gått litt opp og ned mentalt, svarer jeg. Jeg svelger klumpen i halsen.

    Stein Larsen er mest opptatt av det fysiske, han er kirurg, en av de beste på sitt felt. Larsen reiser verden rundt og forteller om sine operasjoner på den sjeldne kreftformen jeg hadde og som jeg fremdeles ikke har lært meg navnet på. 

    Larsen tenker praktisk og konkret, ikke på nervene mine, ikke på dødsangsten min.

    -Vi har sendt kulen til biopsi, men jeg blir svært forundret om ikke teorien min om at dette var rester fra sist gang, holder stikk. Den har opptrådt helt likt med din kreftform, langsomt voksende og ikke veldig aggressiv. Vi tror den lurte seg unna sist, nedi lymfekanalen din. Nå er den ute, vi tok den hel og regner med at det var det. Vi trenger ikke se deg noe oftere enn før, til de årlige kontrollene. 

    Ute er det tåke, det er grått og trist. Oslo stenger ned igjen, smitten øker, mange er fortvilet. 

    Men akkurat nå hører jeg bare fuglesang!

  • Verdens beste mamma

    I mars 2015 var jeg på mitt første skrivekurs. Det var et halvt år siden jeg hadde overlevd kreftsykdom og livet var litt halleluja. Alle de små tingene ble viktige, alle de bittesmå tingene, jeg kunne begynne å grine av å kjenne gresset under føttene.

    Oppgaven vi fikk, var å skrive et mors- eller farsportrett. Få mor eller far til å stige opp av arket, sa læremesteren, Niels Christian Geelmuyden. 

    Jeg har alltid vært glad i å skrive. Men på dette kurset fant jeg min stemme.

    Jeg kjenner fremdeles et savn etter en mamma, men er forsont med at jeg aldri hadde en. Jeg er forsont med at vi ikke hadde kontakt, selv om det var smertefullt. Hun døde i mai 2020 og alt jeg kan føle er lettelse. Her er et utdrag av portrettet jeg skrev:

    Verdens beste mamma

    Jeg er verdens beste mamma. Du er heldig som har meg. Det finnes så mange kjedelige familier. De som har middag på bordet hver dag klokken fem. De med tøfler på beina. De som har hjemmeværende mødre som venter med brødskiver og melk når barna kommer hjem fra skolen. Vi liker ikke de menneskene. Heldigvis er ikke jeg sånn. Sa mamma.

    Jeg sa til mine venner fra de kjedelige familiene at jeg var glad det sjelden var middag hjemme hos oss.

    Mamma var full av historier. Hun lo og fortalte til alle som ville høre. Hun hadde alltid nylagt hår og lange rødlakkerte negler. Hun duftet av dyr parfyme. Hver fredag var hun hos frisøren og la håret. Hun vasket aldri håret selv. Det gjorde ikke jeg heller. Mitt skitne, lange hår ble satt opp i en strikk.  

    Mens mamma satt på sitt faste bord på Theaterkaféen med lange, rødlakkerte negler og nylagt hår og fortalte morsomme historier, lekte jeg mor- og far- og barn med dukkene mine. 

    Dukkene fikk liksommiddag klokken fem hver dag. Og grøt på lørdager.

    Mamma var vakker som Marilyn Monroe. I motsetning til alle de kjedelige mammaene til mine venner. De med ruller i håret og skaut på hodet, subbende over gulvet med tøfler på beina og melkeglass i henda. Mamma gikk med høyhælte sko inne. Kjøleskapet vårt var alltid tomt.

    Menn når kvinner følelsesmessig til knærne, sa mamma. De er ikke til å stole på. En sommer leide hun ut hytta vår med min lillesøster og meg inkludert. Jeg ble forsøkt voldtatt av den ukjente mannen som skulle passe på oss den sommeren. Mamma sa at det var sånn menn er. Det er ikke noe å gjøre med. Man må bare holde dem på armlengs avstand, sa hun og lo. Jeg var glad jeg hadde verdens beste mamma. Som lærte meg sannheten om menn.

    
Da jeg måtte trekke fire brune melketenner i fjerde klasse og jeg beit tannlegen til blods, lo vi godt av det, mamma og jeg. Vi var like redde for tannlegen begge to. Jeg kjøpte min egen tannbørste. Den gjemte jeg på rommet mitt, under senga. Jeg ble kastet ut av skoletannlegen for evig tid. Mamma syntes ikke tannleger var så viktige. De har sikkert middag klokka fem, tenkte jeg.

    Jeg har ofret alt for barna mine, sa mamma. Jeg hadde lært lillesøstera mi å sykle og gledet meg til å fortelle. Det var mamma som hadde sendt meg ut. Etter alt hun hadde ofret, var det på tide å betale litt tilbake. Hun møtte meg gråtende i døra. Jeg måtte sende deg ut, sa hun. For jeg måtte ta livet av hunden din. Det var så forferdelig. 

    Hele kvelden måtte jeg trøste mamma for å ha tatt livet av hunden min. 

    Jeg er et ødelagt menneske, sa hun til meg for ti år siden. Det var for sent. Hun ville forsones. Jeg var livredd. Trodde hun skulle ta livet av meg.

    Mamma jobber på eldresenteret i bydelen der hun bor. Rett ved meg. De på eldresenteret sier de ikke vet hva de skulle gjort uten henne. 

    Jeg er redd for å møte henne på gaten. Fremdeles redd for at hun skal ta livet av meg. 

    Vil du lese farsportrettet, trykk her


  • Vi er i dette sammen

    Jeg våknet etter det kritiske døgnet. En sykepleier kom med en TV til meg. På skjermen var det minutt for minutt om den ebolasmittede kvinnen som kom hjem fra Afrika. Det var bilder av sykebilen som fraktet henne, av medisinsk personell i fullt smittevernsutstyr, av den syke kvinnen på spesialbåre på vei inn på Ullevål sykehus. Det var bekymrede stemmer, ville den dødelige sykdommen nå komme hit, hvor mange ville dø, hva med de sårbare som allerede lå på sykehuset, ville de bli lettere smittet?

    Jeg var nyoperert, ville jeg dø av Ebola?
    Jeg husker redselen, den forferdelige redselen for å dø.

    Det var mange sinte stemmer på skjermen. Folk i gata som mente noe om ebola, om smitte, om kvinnen, om Afrika. De mente spesielt mye om dem som hadde gått for nære for å ta bilder av transporten av den syke. De mente selvfølgelig også mye om bistandsmidler, hvordan de ble brukt.
    De snakket med utestemme.

    Jeg måtte be dem skru av TV. For å bevare håpet.
    Jeg måtte overlate Ebolaen til dem med kunnskap. Kreften, jeg måtte stole på sykehuset, at de som jobbet der kunne faget sitt. At de passet på meg.

    Jeg måtte hente styrke og håp i de små tingene. Det var nødvendig, jeg kunne ikke la redselen styre. Tenk på de små tingene, Lena, sa jeg til meg selv. Noen ganger med litt streng stemme, hvis minutt for minuttbildene kom på netthinnen.

    Tenk på sykepleierens varme hånd, stemmen som sa hun skjønte du var redd. Husk den befriende latteren da en av kirurgene stoppet ved den lille trefiguren på nattbordet og mente den så ut som ham. Husk hvor nødvendig den latteren var etter alle tårene, Lena. Husk naboen, som kom med kantareller hun hadde plukket. Eller sønnen, som kom med den store tekoppen, den som minte ham om deg. Tenk på storesøsteren som masserte føttene dine og lillesøsteren som børstet håret ditt fritt for floker. Tenk på sykepleieren som brukte egne penger på en tørrsjampohette hun varmet i mikroen. Og på koret ditt, som sendte et opptak av «An Irish blessing». Som du riktignok bare klarte å høre halvparten av, fordi det var så vakkert. Husk spillelisten en venninne laget til deg, full av musikk hun tenkte ville trøste. Og ponchoen storesøsteren strikket, så du ikke skulle fryse. Tenk på mannen din, den store kjærligheten. Tenk på familien din, den fine, fine familien din.

    Slike ting måtte jeg tenke på, De små, kjempestore tingene.

    Nå har et virus lammet verden.
    Det er minutt for minutt i alle kanaler, en varslet katastrofe. Vi ser mennesker i respiratorer, statistikker og karanteneregler, dødsfall, de som bestemmer har flakkende blikk. På sosiale medier peker vi på hverandre, bruker utestemme. Hvem handlet for mye, hvem dro på hytta, hvilke barn leker med hvilke, hva med russen, hva med syttende mai, sommerferien, hvem har skylda for alt dette.

    Jeg må skru av. La dem holde på.
    De vet ikke noe om mitt liv, jeg vet ikke noe om deres.

    Jeg må kjenne lukten av kaffe om morgenen, høre lyden av staver i snø, holde min elskede i hånden, se harespor utenfor og lure på hvor den har hoppet, høre vinden i trekronene, lese den nydelige meldingen jeg fikk, igjen og igjen. Jeg må se på stjernehimmelen, lure på hva som er der ute. Jeg må lese den boka, rydde i det skapet, sende den mailen, kjenne at sola varmer i fjeset.

    Jeg må lytte til råd fra dem som vet. Stole på at de kan faget sitt. La dem gjøre jobben som trengs. Vi er avhengig av dem, helsepersonell, renholdsarbeidere, transportarbeidere og dagligvarehandelen.
    La dem for guds skyld gjøre jobbene sine.

    Slutt å rop. Slutt å pek. Vær så snill!  Gjør som best du kan. Stol på at andre gjør det samme.

    La deg bevege. Lytt, lukt, kjenn. Ring noen du er glad i. Lukk opp vinduet, slipp inn litt luft. Gjør som du får beskjed om. Bruk innestemme.
    Vi er i dette sammen.

    Til inspirasjon:
    https://www.independent.co.uk/news/world/europe/coronavirus-italy-siena-song-canto-della-verbena-video-lockdown-a9399176.html

    https://www.youtube.com/watch?v=GEnOMDhzq68

  • Livet etterpå

    For fem år siden holdt jeg på å dø.

    Ikke av kreften, den ble heldigvis oppdaget tidlig. Jeg holdt på å dø av en blodpropp i lungene, etter en fjorten timer lang operasjon.

    Kirurgene fjernet milten, blindtarmen, livmoren, eggstokker, fettforklet.
    De skar bort hele bukhinnen. Som man fileterer en fisk, forklarte kirurgen.
    De skrapte tarmene fri for kreft. Leveren også. Til slutt fylte de buken med varm cellegift. Som et badekar, forklarte kirurgen.

    Morgenen etter operasjonen, ble den ene lungen min fylt av en stor blodpropp. Den andre lungen klappet sammen. Det neste døgnet var kritisk.

    Jeg tilbragte en måned på Radiumhospitalet. Deretter en måned på rehabilitering.

    Da jeg kom hjem, var alt forandret.

    Dagen før operasjonen.
    Radiumhospitalet, Kirurgisk ekspedisjon, 9 september 2014. Klokken er 10.00

    -Kan jeg få fullt navn og personnummer. Har du fulgt skjemaet du fikk tilsendt, tømt tarmen?

    Hun ser på meg, et mildt blikk. Hun gjør dette hver dag, dette er rutine, tenker jeg.

    -Strekk frem armen, jeg skal feste det rundt håndleddet ditt.

    Armen er tung, er den min? Jeg kjenner den søte lukten fra vaflene i kafeen, får en sur smak i munnen. Telefonen til Knut ringer, han går noen skritt til siden, snur seg. Takk for at du ringte, sier han lavt.

    Så, mot meg:
    -Han er død.

    Vi er på rommet i syvende etasje. På magen har jeg to tusjmerker. Der skal tarmen ut hvis det blir nødvendig, forklarer den unge, hvite frakken. Jeg pynter nattbordet med ting jeg har med hjemmefra. Tenker på han som er død. Han var ti år yngre enn meg, to små barn. Falt om mens han grillet på en festival nordpå. Min venninnes lillebror.

    En ulykke kommer sjelden alene. Jeg presser tanken bort.

    Anestesisykepleier har gått ut. Hun holdt begge mine hender i sine, sa jeg måtte hjelpe henne, være tilstede, også under operasjonen. Kjenn føttene dine på gulvet, sa hun. Kjenn at du er her med hele deg. Pust rolig.

    Jeg er frakoblet. Dette er ikke meg. Jeg er ikke her. Han er ikke død.

    Jeg husker maskinen som pep, husker Knuts redde blikk. Jeg husker en stemme som sier det haster, at jeg ikke puster. Jeg blir kvalt, en av de hvite frakkene tar på meg en maske. Den presser luften inn, i utakt med min rytme. Jeg vil rive den av, vil ikke dette mer. Jeg vil hjem, være frisk.
    Jeg hater dette sykehuset, hater kreft.

    Kreften er borte, sien mannen med den grønne frakken. Utenfor ser jeg trær, det går mot høst. På hver side av sengen, henger det poser. Noen på stativ, noen på siden av sengen. Urin og blod. Det lukter død.

    Jeg går til enden av korridoren, til vinduet. Døren ut til verandaen, der røykerne sitter. Bensinstasjonen utenfor, det hvite kirkespiret, den jevne lyden av trafikk fra Ring 3. Den samme lyden som fra soverommet hjemme, bare noen hundre meter unna. I det hvite huset, der mitt liv er, der jeg burde vært nå.

    Et stativ på hver side. I posene, kroppsvæsker. Morfinpumpen piper. Jeg snur, går veien tilbake mot heisen. Et par kommer ut, ser seg rundt. Hun holder ham i armen. Jeg ser hun har plastikkbåndet rundt håndleddet. Slik jeg fikk den dagen han døde. Jeg smiler oppmuntrende.

    I dag er begravelsen.

    Det kommer besøk. De gråter. Snakker om begravelsen, hvor jævlig det var. Snakker om de to små guttene hans, nå farløse. Snakker om hvor heldig jeg er som overlevde. Jeg gråter med dem. Tenker på mine egne barn.

     Så heldig jeg er.

    97 stifter holder operasjonssåret sammen.

    Nye slanger blir koblet til kroppen. Små komplikasjoner, kaller de grønne frakkene det. Smertene holder meg våken, jeg sitter i dagligstuen hele natten. En hvit frakk klapper meg på skulderen, sier det kommer til å bli bedre.

    Legevisitten neste morgen, ny komplikasjon, ny slange i kroppen, ny pose på stativet. Ansiktet mitt i speilet, helt grått. Du ser mye bedre ut nå, sier de som kommer på besøk.

    Jeg er så heldig.

    Det har gått fem år. Graven til han som døde er vakkert pyntet. Han minnes, snakkes om, tapet er fremdeles tungt. De farløse guttene er blitt større. Vi forteller historier om ham, vil de skal huske. Huske hvor fin han var.

    Det har gått fem år. Ingen grunn til å snakke mer om blodet og slangene, det grå ansiktet, redselen.  Flere har dødd etter den tid. Min eldste venninne for eksempel. Oppdaget en klump i halsen i mai, død i oktober. To morløse sitter igjen, en av dem fikk barn i fjor. Min venninne hadde vært mormor hvis hun hadde fått leve.

    En venninne har mistet sin far. En venn har mistet sin mor.
    Den jevne lyden av trafikk fra Ring 3 er den samme, det går mot høst.

    Er det bare meg som tenker at alle går videre? At jeg fortsetter, men litt saktere, litt reddere, litt mer ensom.

    De sier at jeg burde kommet over det nå, kommet meg videre. Det sier de stemmene jeg lytter til. Jeg tenker de har rett, at jeg må videre, glemme kreften. Glemme at jeg holdt på å dø. Glemme alt det dumme, tenke positivt.

    Videre Lena, videre, sier jeg strengt til meg selv.

    Jeg tenker på det når jeg er på kontroll en gang i året. Når jeg går forbi kafeen i første etasje, der de lager vafler. Når de hvite frakkene tar blodprøver og kjører meg inn i den hvite maskinen. Jeg tenker på det når jeg våkner om natten, våt av svette, skrekkslagen. Har jeg en kul i brystet, er den føflekken rar i fasongen, er jeg så sliten fordi en svulst vokser i hjernen min.

    Jeg tenker på det når jeg skriver takknemlige oppdateringer på Facebook og får to hundre likes og hjerter.

    Er det bare meg som føler alt så sterkt. Som synes jeg burde være mer takknemlig for at jeg lever. Som skammer meg for at jeg ikke alltid er det. Er det bare meg som ikke klarer å legge dette bak meg?

    Videre, Lena. Videre nå.

    Jeg må ikke gjøre meg til et offer. Det får være måte på selvopptatthet, er jeg kanskje narsissist?

    Av skade blir man sterk, heter det seg.

    «Traumatisk vekst» er et problematisk begrep. Det er enkelt å romantisere. Av skade blir man først og fremst skadet, skriver psykiater Finn Skårderud.

    Jeg har lyst til å gi Skårderud en klem.


    Jeg skrev denne teksten på et skrivekurs hos Aftenposten, sensommeren 2019. Teksten ble kjøpt av Kamille, som skrev den om litt for å passe deres format. Både Skårderud og Thorhallsdottir skrev kommentarer til teksten. Du kan lese den redigerte artikkelen, samt deres kommentarer her:  klikk.no.


  • Fjelltur med bråk i hodet

    – Så feit du har blitt, Lena. Eier du ikke kontroll over livet ditt?
    – Se Lena! De gule blomstene, den lilla lyngen, kulturlandskapet. Blånene langt der borte, fjellvannet, den røde hytta.
    – Lena, du som har hatt kreft, burde ikke du ha prioritert litt annerledes, slik at du ikke får det igjen. Var overvekt grunnen til at du fikk det sist?
    – Kjenn, Lena! Lukten av fuktig jord. Kjenn den varme tjærelukten når vi passerer hytta ved vannet.

    Hjertet banker, beina er bly. Stemmene inne i meg, krangler om oppmerksomheten.

    – Så heldig du er, Lena. Han går jo der foran deg, i nypussede engelske støvler og en lang, rar anorakk fra krigens dager. Du elsker ham.
    – Men hva ser han i deg, Lena? Han hører sikkert pusten din, ser hvordan du vralter når du går. Du burde skamme deg.

    Vi skal til toppen. Det er den andre toppturen i sommer. Jeg elsker det.

    Den lystige stemmen er entusiastisk:
    Dæven så bra! Her går du i fjellet med mannen du elsker. Ferie har du også. Kroppen virker jo, beina går fremover, se deg rundt, se så vakkert!

    Den andre stemmen, den jeg hører mest på, er uenig:
    Du puster som en gris, Lena. Ta deg sammen. Slutt å finne på unnskyldninger. Typisk folk som sliter, de tar ikke ansvar selv. Når skal du slutte å skylde på en ulykkelig barndom?

    Han jeg elsker, er i sitt rette element, spretter opp som en fjellgeit. Hopper fra stein til stein over de små bekkene. Så venter han litt, spretter videre. Jeg vil han skal gå foran meg, aldri bak. Vil ikke han skal se hvor tungt jeg går, høre pusten min.

    Vi snakker om skam på veien ned. Jeg refererer til en bok av Sissel Gran som jeg leser nå, den treffer meg på mange plan. Boken handler om å bli gammel, kanskje kjenne på ensomheten, trenge hjelp.

    Jeg må ha en hånd der steinene er glatte. Er redd for krampene jeg får i magen, hvis jeg gjør brå bevegelser, hvis jeg faller. Jeg skammer meg når jeg ber om hånden, selv om jeg ikke kan noe for det. Det er på grunn av den store kreftoperasjonen jeg hadde, alle blødningene i ettertid, tarmene som har vokst sammen til en stor klump.

    Det har ingenting med overvekten å gjøre, kjefter jeg på drittstemmen inni meg.

    Den lystige overlevelsesstemmen, den jeg vil høre mest på, prøver å nyansere, balansere. Snakker til meg om mestring, om livslyst, om gleden ved de små ting.

    Det er den stemmen jeg vil lene meg mot. Den som oppmuntrer, som ikke dømmer.

    Vi er tilbake på hytta. Sild og nypoteter til middag. Vinden utenfor. Laftet tømmer, bingo på Valdres radio. Mannen jeg elsker i sofaen ved vinduet. En flue summer. Utenfor står skigarden, det er fremdeles litt snø på fjelltoppene.

     

  • Det lille i det store