Lena Ronge

Kronikk i Dagbladet i dag 15 juni 2013 og i ROS-Rådgiving om spiseforstyrrelser des-13

Da jeg var liten, var jeg et skikkelig naturbarn. Jeg hørte til denne kloden med den største selvfølgelighet. Hele meg. Med hode og kropp og hele pakka.

I dag hører hodet mitt til denne kloden. Kroppen derimot, hører ikke til. Den er mislykket. Det blir bekreftet av media hver vår, når vi nærmer oss bikinisesongen. Eller rett etter jul, når ribbefettet skal av.

Da jeg var liten, spiste jeg det jeg ville. Jeg ble mett når jeg hadde fått nok. Jeg beveget meg fordi jeg ville. Jeg klatret i trær, svømte som en fisk, løp langs stiene i skogen i vårt sommerparadis, hoppet strikk, hoppet paradis. Med hele meg.

I dag har jeg dårlig samvittighet hver gang jeg åpner munnen for å spise. Egentlig er jeg aldri mett heller. Jeg er støttemedlem i et helsesenter. Jeg har nye joggesko som roper på meg i gangen. Hodet og kroppen har skilt lag.

Da jeg var liten, var det badevaktene på Frognerbadet som måtte fortelle meg at «det kanskje var slik at jeg nå var i den alderen at det var på tide å ta på bikini»og ikke springe naken rundt.

I dag går jeg helst ikke på stranden. Gjør jeg det, er jeg godt innpakket.

Jeg var 14 år da det begynte. Det var en kommentar som skulle til. En kommentar om kroppen min. Jeg bestemte meg for at «de skulle sannelig få se…at denne jenta hadde ikke tenkt å bli stor. Aldri i livet».

I årene som fulgte var mat og kontroll av mat fokuset. Og trening. 1000 meter bryst før skolen. En halv tomat til middag. Som 15 åring kom jeg inn i størrelse 10 år i bukser. Allikevel gikk jeg med store klær utenpå 10 årsbuksa. Speilet viste meg ikke alltid sannheten. Av og til syntes jeg mine 34 kilo var altfor mye. Jeg var skikkelig feit.

Tilfeldigheter gjorde at jeg ble oppdaget. Jeg ble truet med sykehusinnleggelse og tvangsforing. Min store skrekk, jeg som knapt nok turte å ta blodprøve. Taktikken min endret seg. Ingen skjønte at dette faktisk var en sykdom. Anoreksi var knapt et ord.

Anoreksi som gikk over til Bulimi. Ei heller et ord den gangen. I allfall ikke et ord jeg hadde hørt om. Ikke de som var rundt meg heller. De var bare fornøyd over at jeg endelig spiste igjen. Og så så mye da gitt!

En vektnål som gikk opp og ned som en jojo, fem Grethe Rodhekurs, fire Librakurs, et hypnoseslankekurs, tre opphold på helsefarmer i Sverige der dietten var beinhard, og tre barn senere sitter jeg altså i dag og avskyr kroppen min.

Kroppen som har fulgt meg i tykt og tynt. Bokstavelig talt. Kroppen min som har gitt meg tre fantastiske barn. Kroppen min som holder seg frisk og relativt rask. Jeg burde skamme meg.

Er det noen trøst, så gjør jeg faktisk det; jeg skammer meg over alle de som faktisk er syke og kanskje til og med skal dø. Jeg skammer meg over alle de som sulter ihjel. Jeg skammer meg over alle de som kanskje er skadet og ikke lenger kan bruke hverken armer eller bein. Jeg skammer meg over å ikke klare å ta meg sammen. Jeg skammer meg over at jeg ikke kommer inn i størrelse 38 lenger. Jeg skammer meg over at jeg egentlig er en sterk kvinne som burde heve meg over slike overfladiske ting som klesstørrelse. Jeg skammer meg over at jeg ikke redder verden i stedetfor å være opptatt av min egen skam. Jeg skammer meg over at jeg ikke kan være mer takknemmelig over at jeg er frisk. Eller de nevnte tre fanastiske barna. Eller den fantastiske mannen. Og de to bonusbarna. Og alle de fine vennene. Og søstrene mine.

Samtidig sluker jeg tips på forsiden av landets aviser. Eller i blader jeg leser hos frisøren og på legekontor. Sluker suksesshistoriene om de som har gått ned 30 kilo på fem uker. Som har gjort alle de livsstilsendringene som skulle til for et lettere liv. Og om hvor lykkelige de er som slanke og veltrente. Og vet at det burde jeg også ha gjort. Det har jeg ressurser til.

Når mannen min spør meg om vi skal ta en sykkeltur eller en skitur i marka, blir jeg sur. På ham. Jeg tror han prøver å si jeg ikke er bra nok. Det er selvfølgelig ikke slik det er og det vet jeg. Eller det vil si, hodet vet det. Ikke den avskyelige kroppen. Jeg vil så gjerne at de skal høre sammen igjen. Jeg vil så gjerne klatre i trær og løpe i skogen fordi jeg har lyst. Jeg vil så gjerne spise en is i sommervarmen uten å gremmes. Og så kan jeg redde verden.