Lena Ronge

Verdens mykeste teppe, kalte vi det. Det var selvfølgelig bare noe tull vi hadde funnet på for at barna ikke skulle krangle hver gang de skulle legge seg. Vi var en dyne i manko og det ble totalt krise hver kveld. Som regel ga den blinde seg.
Jeg hadde glemt alt dette.

Helt til i dag.

Knut og jeg var skikkelig forelsket. Jeg mener, skikkelig, skikkelig forelsket. Vi hadde ikke trodd at det kunne skje igjen. Og plutselig var vi som to fnisete ungdom. Vi var ganske sikre på at vår kjærlighet var nok til å gjøre at alt ble fint. Alt skulle bli fint. Skikkelig, skikkelig fint.

Det var mens vi pusset opp stedet vi skulle bo i, at verdens mykeste teppe dukket opp. De tre yngste gutta var som Ole, Dole og Doffen. Min yngste ville gjerne ha dem på rommet sitt, dele alt med de to nye. Vi så på med blussende kinn, med magen full av forventning til alt det fine som skulle skje.

Gutta gikk fem på med teppet. Selvfølgelig gjorde de det, barn er lette å lure. En dyne i manko var ikke lenger problemet. Det var det myke teppet vi skulle hatt flere av. Verdens mykeste teppe.
Jeg hadde glemt alt dette.

Helt til i dag.

Årene har gått, mange ganger har jeg ønsket at alt bråket snart skulle være over. At slagverket på rommet over kjøkkenet ble stille, at våte håndklær ble hengt til tørk og svett gymtøy lagt til vask, at middagsbordet ble ryddet uten sure fjes. Mange ganger ønsket jeg at vi ikke alltid måtte være ti mennesker til bords, at sommerferiene kunne være litt mindre masete, at det ikke kostet en halv million hvis vi en sjelden gang gikk på kafé. Mange ganger gledet jeg meg til det skulle være over og stille i huset. Mange ganger syntes jeg tiden gikk veldig sakte.
Jeg hadde glemt alt dette.

Helt til i dag.

Det er over, ekko i huset. Slagverket er stille og håndklærne er der jeg hang dem i morges. Ingen leter etter gymtøy, ingen har vokst ut av langbuksene. Ingen begynner å grine over at vi sier de kan få beri-beri hvis de ikke spiser opp grønnsakene sine. Rommene står tomme, sengene oppredd, ingen snus på skrivebordet, ingen halvspiste pizzastykker med mugg under sengen.
Rundt middagsbordet sitter Knut og jeg. Vi spiser opp grønnsakene uten å mukke. Jeg rydder av bordet. Huset er som et par for store sko. Det er over, ekko i huset. Hvor er alle sammen, spør de voksne barna når de kommer på besøk.

Jeg går opp på de to tomme rommene. På den ene, tomme sengen ligger verdens mykeste teppe, pent brettet sammen.

Jeg tenker at tiden gikk alt for fort, at jeg glemte å nyte den, glemte å stoppe og kjenne etter. Jeg mener, kjenne skikkelig etter. Jeg glemte å høre hva de sa, glemte å spørre hvorfor. Jeg glemte å lukte dem i nakken. Jeg glemte å nyte lydene av barnelatter, den deiligste lyden i verden.

Jeg trodde det skulle vare. Vare evig. Snakk om tosk. Jeg har verdens mykeste teppe rundt meg. Det er ikke mykt i det hele tatt.

Vil du lese mer av det jeg har skrevet, kan du jo begynne med historien om «Da pappa døde» eller rett og slett «Om meg»  

Innlegget fikk såpass mye oppmerksomhet, at jeg ble invitert til God Morgen Norge for å snakke om det. Vil du se innslaget, klikk her. Det ble dessuten publisert i kk.no