Lena Ronge

Tenk Tanken

recent posts

about

Frilansjournalist og podkastvert i Generasjonsbroen
  • Bildene som skapte Norge

    Bildene som skapte Norge

    Jeg har vært på omvisning på Nasjonalgalleriet. Her er hva som kom ut av det møtet. Publisert i Harvest i dag.

    Selv om du bor i tjukkeste byen, er naturen en del av deg. Noe mange lengter til eller skremmes av. Og noe du gjenkjenner straks du ser den.
    Mange av bildene vi nå skal vise deg, ble malt i mørke rom opplyst av stearinlys. Kanskje til og med i et annet land. Men straks du ser det, vil du tenke at dette kjenner du igjen. Dette er «typisk norsk». De treffer deg i den norske folkesjela, der naturen spiller en stor rolle.

    Harvest er på Nasjonalgalleriet, som er et av fire museer som danner Nasjonalmuseet, og blir vist rundt av avdelingsdirektør Nils Ohlsen.
    Det første bildet vi stopper ved er «Skibbrudd ved den norske kyst» av I. C. Dahl. Malt i 1832 og et av hans mest kjente verk.

    – I.C Dahl tok på seg ryggsekk med skisseblokk og reiste langs norske fjell og fjorder. Han tegnet steinformasjoner, bølger, skyer og skipsvrak. Tilbake i Dresden, komponerte han bildene sine ved bruk av skissene, forteller Ohlsen.

    De komponerte maleriene inneholdt akkurat det et kunstverk skulle i romantikken: Den monumentale naturen, det lille mennesket, dramatikk, energi og litt melankoli. På dette bildet ser vi frådende hav, svarte skyer og et skipsvrak. Bildet forteller en historie. Vi skjønner fort at en katastrofe har skjedd. Mannskapet på skipet jobber intenst med å redde noe av lasten. De er som små maur rundt fjellmassene og det frådende havet. Skyene på himmelen vitner ikke om bedre vær. På siden av bildet sitter en mann alene med en hund. Han har bøyd hode. Skipseieren?

    Han fortsetter: Før romantikken var mennesket i sentrum av kunsten. Det skjedde en stor endring i kunstverdenen rundt 1800-tallet. Med større naturvitenskapelig innsikt, ble mennesket en del av noe større. Naturen ble malt monumental og lunefull og maleriene viser hvor lite og sårbart mennesket er. Og hvor avhengig vi er av naturen rundt oss.

    Vi går videre til Peder Balke og bildet «Fyr på den norske kyst» fra 1855.

    Peder Balke gikk to skritt foran sin tid, forteller Ohlsen. Og kritikken lot ikke vente på seg. Her er stilen helt annerledes. Han er ikke opptatt av detaljer, men maler med store pensler og tekstilduk. Tekstilduken har han dratt rundt på lerretet i store og små sirkler og streker. Man kan nesten kjenne det blåser kaldt fra havet. Han plasserte til slutt et fyr på et svaberg, malt realistisk og detaljert med liten pensel.

    Mennesket leter etter noe gjenkjennelig og med en gang fyret er der, forstås landskapet raskt og man kan orientere seg. Hadde ikke fyret vært der, kunne bildet nesten ha vært abstrakt. Han var en av de første store kunstnerne som dro mot Nordkapp og malte. Og den voldsomme nordnorske naturen med krappe fjell og spisse tinder, er med på mange av de store maleriene hans.

    På vei mot «Brudeferden i Hardanger» går vi gjennom et rom fullt av oljeskisser. Skisser som ser ut som fullverdige kunstverk, men som ble brukt enkeltvis for å komponere de store verkene. Her er svaberg og fjell, fugler og strender og skyformasjoner i alle former og fasonger. Kunstnerne tok dem så med seg til sine små mørke krypinn der de malte de utroligste verk. Som man kan lukte og kjenne på kroppen når man står fremfor dem.

    «Brudeferd i Hardanger» er et av den norske kunsthistoriens mest kjente malerier, utført i 1848 av Adolph Tidemann og Hans Gude i samarbeid. Gude malte landskapet og Tidemann skikkelsene.

    Her beveger vi oss over til nasjonalromantikken. Der I.C Dahl var opptatt av å vise menneskets holdning til naturen, ble det nå viktigere å spisse det typisk norske mennesket i typisk norsk natur. I dette bildet er det hele med: Fjorden med krystallklart vann, snødekte fjell, isbre, en stavkirke og en båt fylt av festglade mennesker i de vakreste bunader. Bruden selv i gullkrone og felespilleren som spiller i strålende solskinn. Det er nesten som en teaterscene. På denne tiden hadde vi en 30 års lang union med Sverige, og i behovet for fullstendig selvstendighet, ble ultranasjonale symboler og skikkelser som dette viktige. «Brudeferden i Hardanger» har blitt et ikon for den norske kjærligheten til sitt land, sier han med et smil.

    I dag ville ikke bilder av naturen blitt malt på denne forskjønnende måten. Det blir nesten regnet som litt «kitch». Vi er mer bevisste overfor naturvern og miljøspørsmål og denne forskjønningen av naturen stiller vi oss dermed mer ambivalente til. «Brudeferd i Hardanger» ble til og med brukt i en kampanje mot høyspentledninger over Hardangerfjorden for en tid tilbake. Det finnes kjente natur- og landskapsmalere også i dag, men de maler ofte naturen på en mindre fotografisk måte og gir betrakteren muligheter til å assosiere seg frem til sin personlige tolkning av hva bildet viser.

    Vi skal nå gjøre et lite tidssprang, forteller Ohlsen. Fra å ha vært sterkt påvirket av tyske kunststrømninger, beveget kunstnerne seg videre mot Frankrike og impresjonismen. Nå var det ikke lenger så viktig med det iscenesatte og teatralske, realismen rådet. Det ser vi tydelig i det neste bildet «Vinter i Simoa» av Fritz Thaulow fra 1887. Dette gir et helt annet bilde av livet i Norge.

    Bildet ser ut som et fotografisk snapshot. Horisonten er kuttet, og nesten halve bildet er refleksjoner i vannet. Bildet er vakkert å se på, men man skjønner med en gang at det er bitende kaldt på elven der den fattige kvinnen ror over til den enkle, litt skjeve husmannsplassen på andre siden. Det er nesten så man kan kjenne neglespretten på kvinnens fingre. Spillet på vannet og refleksjonene i det, er typisk for sin tid. Det var viktig å vise optiske fenomener i naturen, samt gi et inntrykk av det sosiale liv.

    Det var få kvinner som ble kunstnere i Norge på denne tiden, sier professoren. De slapp ikke inn på akademiene. Kvinnerollen var definert som en som holdt hus og hjem i orden. Ikke en som reiste utenlands og bodde alene blant kunstnere. Men noen, de som var sterkt målbevisste, klarte allikevel å få en plass. Kitty Kielland var en av dem. Hun dro både til Paris og til Munchen. Og ble inspirert av kunsten der.

    Her er vi nesten over i en romantisk stil igjen. Selv om motivet «Sommernatt 1886» på mange måter er likt Thaulows bilde. Vi ser en person roende på et vann. Det er lys sommernatt. Alt er rolig og stille. Selv fargene holdes i en harmonisk fargepalett i grønt. Effekten er nesten musikalsk. Vi vet ikke om personen på vannet er ute i et ærend, eller om det er for turens og refleksjonens del han er ute på vannet. Den lyse sommernatten er typisk for Norge og man kan lukte den fuktige skogbunnen som omkranser vannet. Det er vakre vannliljer i front og bildet er godt å dvele ved.

    Det neste bildet bruker også denne harmoniske fargepaletten, men nå i blåtoner. Dette bildet er ikke naturalistisk. Det er et bilde fullt av stemning og det setter straks igang fantasien. Vi står foran «Vinternatt i Rondane» av Harald Sohlberg. Den første utgaven av bildet ble til i 1901, men dette vi nå står foran ble ferdig vinteren 1913-14.

    Ohlsen forteller ivrig: I Sohlbergs bilde ser du den norske kvelds- og nattstemningen som var så typisk for denne tiden. Man ser noen helt surrealistiske fjellformasjoner. De ser nesten ut som sovende kjemper. De er langt borte, men allikevel helt fremtredende i bildet. En stjerne er plassert helt symmetrisk i bildet og et kors skimtes på en av fjellsidene. På de andre monumentale fjellformasjonene, kan man se øyne og hår. Dersom man ser godt etter.

    Sohlberg ville vise hvor små vi mennesker er i fjellheimen. Man forsvinner nesten i landskapet. For å skape ytterligere distanse til fjellene, er noen trær eller grener malt i forgrunnen. Ei heller de i naturalistisk form. Mellom grenene og fjellene er avstanden umulig å tolke. Man vet heller ikke om man skimter en skog langt der borte eller kanskje noen hytter. Dette gjør at man spaserer med øynene rett inn i bildet og opp i det storartede, eventyrlige fjellet og den stjerneklare nattehimmelen.

    Selv om man aldri har vært i Rondane, eller i den norske fjellheimen, er dette noe som berører oss strekt. Den treffer den norske folkesjelen. Den treffer også klisjeen om Norge i utlandet. Disse verkene er på mange måter en del av vår identitet.

    Munch malte også bilder med mye stemning. Som regel hadde han mennesket med, men ikke alltid. Som her i «Hvit natt» fra 1901.

    Bildet er fra Ljan utenfor Oslo. Her malte Munch flere av sine landskapsbilder. Man ser utover Oslofjorden og de små øyene der ute. Man ser en nydelig skog og hvit snø. Men for å komme inn i bildet må man forsere noen mørke trær som gjør en usikker.

    Munch brukte ofte naturelementer for å skape usikkerhet og for å gi bildet en magisk stemning. Alle formene er organiske og fargepaletten oppfattes som harmonisk. Ser du nøyere etter, vil du oppdage en blanding av rosa, sort, grønn og blåfarger, som til slutt danner en slags naturfargevifte, sier Ohlsen.

    Som betrakter er du i bildet. Slik Munch var bevisst på å sette deg inn. Han ville gi deg følelsen av å være i situasjonen. Og han ville at at du skulle reagerte følelsesmessig på det du opplevde. De mørke, litt skumle trærne du som betrakter må forsere for å skue utover det vakre landskapet bak, gir umiddelbart ubehag.

    Til slutt står vi foran «Jonsokbål» av Nikolai Astrup.

    Her er du som betrakter en del av bildet. Du står på utsiden av det sosiale fellesskapet. Det er lett å assosiere seg til å være den lille gutten som sitter med ryggen til i forgrunnen av bildet. Hele kroppspråket viser en ensomhet. Nikolai Astrup malte mye fra sin oppvekst i Jølster på slutten av 1800- tallet. Som prestesønn fikk han ikke lov til å delta på St.hans-feiringen. Det er nok han selv som er den lille, fortapte gutten. Sammen med oss.

    Bildet viser også norske tradisjoner om fellesskap ute i naturen. Bålet er omgitt av høye, flotte fjell og en vakker innsjø. En liten foss skimtes i en av fjellsidene. Fra I. C Dahl og til rundt 1930 går det noen linjer med mange fellestrekk i så måte. Naturen på dette bildet kan nesten virke en tanke nasjonalromantisk. Samtidig hadde han en langt grovere måte å male på. Røyken fra bålet ser ut som en stor, svart tornado. Fargene er skitne og jordaktige. Ser man nøye på et lite isolert område av fjellmassen, er det lite som minner om natur. Det virker nesten abstrakt og fargene blir mer en materie. Retter du derimot blikket utover igjen, blir både naturen og situasjonen gjenkjennelige. Som en liten romantisk tvist i bildet, kan du også observere et kjærestepar som ligger ved en liten fjellsprekk. De har laget sitt eget lille St.hans-bål. Som betrakter kan du varme deg på begge bålene.

    Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

  • Alta museum, verdensarvsenteret for bergkunst

    Alta museum, verdensarvsenteret for bergkunst

    Publisert i Kronstadposten april-2015.

    Da jeg begynte som flyvertinne for 27 år siden, hadde jeg aldri vært nord for Trondheim. Men jeg hadde reist verden rundt. Jeg var medlem av Nepalkomiteen og var opptatt av indianerenes rettigheter. Men trodde våre egne samer var en utdødd kultur. Jeg ble satt grundig på plass. Min kunnskap om eget land og egen kultur ble en spennende reise. En reise i hvordan geografiske forskjeller i vårt lille, men langstrakte land, viste meg at det som var gjeldende på vestlandet, slett ikke gjalt i Finnmark.

    Noe var bare små observasjoner, som at bergensere gjerne ville sitte foran i flyet. Og at nordlendinger røkte langt mer enn sørlendinger. At de nord for Bodø, stort sett drakk te. Mens vestlendinger var en gjeng kaffedrikkere. Slike småting som for meg gjorde jobben mer spennende. Hver eneste dag ble et studie i menneskers særegenheter. Og da mest nordmenns.

    Historien jeg skal fortelle er fra mitt første besøk i Alta. Tidene var annerledes. Det gikk ikke fly hver dag til Alta. Dette var i tillegg pinse og jeg skulle tilbringe en hel helg der oppe. Alene og ukjent. Men globtrotter som jeg var, bestemte jeg meg for «when in Alta….osv». Det startet ikke så bra, da jeg spurte om veien til sentrum i resepsjonen. Hotellet lå selvfølgelig i byens midte.

    Men mitt åpenbare ønske om å gjøre som altaværinger flest gjorde en helg, gjorde at jeg allikevel ble møtt med en viss overbærenhet. Søring var jeg også. Og dermed per definisjon ikke helt «god». Etter oppskrift fra resepsjonisten, satt jeg noen timer senere og spiste bløtkake med de lokale på hotellet i sentrums midte. Da hadde jeg vært på handletur på Rimi, vært innom byens møbelbutikk, drukket kaffe på kafeterian samme sted og så fulgt strømmen til lørdagsbløtkake. Slik seg hør og bør.

    Forskjellen fra storbyen jeg kom fra, der man helst latet som man ikke kjente igjen hverandre, selv etter at man selv betegnet seg selv som stamgjest på en av byens mange kaffer, var at her ble jeg kjent igjen. Sågar invitert til å sette meg ved bordet til en familie på lørdagstur. På vei til gratis påfyll av kaffe, var jeg på hils med flere av dem jeg hadde møtt tidligere. Noen av dem kledd i samedrakt. Fra kulturen jeg trodde var utdødd.

    Kvelden skulle tilbringes i pizzakjelleren på hotellet i byens midte. Jeg danset halve natten, drakk øl med begge henda og var vitne til et sjalusidrama med kniv involvert på vei opp på rommet. Jeg følte meg som tatt ut av en film.

    Søndagen er dagen jeg vil fortelle om. Dagen da jeg fikk en natutopplevelse utenom det vanlige. Som jeg aldri har glemt. Bergkunsten som var funnet i strandkanten utenfor Alta ble satt på Unesco’s verdensarvliste i desember-85. Et halvt år etter var jeg på vei dit på sykkel, lånt av en av mine nye venner fra gårsdagens lørdagsbløtkake. Jeg hadde ikke noen spesielle forventninger, men det var deilig med den friske luften etter nattens dans i pizzakjelleren. Det skulle vise seg å være noe skjellsettende jeg fikk oppleve den søndagen i pinsen 1986.

    Uansett hvor i verden man reiser, ser man menneskets behov for å markere seg. Bli sett. I frykten over å ikke bli sett eller være noen, fylles avisenes kommentatorfelt med hån og hat. Og vegger med kjærlighetserklæringer eller samfunnsprotester. Eller hån og hat. Noen har noe å formidle om samfunnet rundt oss. Som provoserer eller bekrefter. Som er ubehagelig eller vakkert for øyet. Andre vil bare bli sett. For enhver pris.

    Bergkunsten i Alta ble laget av jeger- og fangstfolk. Den viser en del av datidens trosforestillinger og ritualer. Noen av tegningene tror man er elementer fra myter eller historier. Men helleristningene forteller også om de naturlige omgivelsene og ressursene gjennom utvalget av dyreliv som er avbildet. (rein, elg, bjørn, hund/ulv, rev, hare, gjess, ender, svane, skarv, kveite, laks, hval). Bare i området rundt bergmuseet finner du mange tusen av dem. Tegninger fra livet for 6000 år siden.

    Jeg må ha sett helt gal ut, der jeg sprang mellom svabergene og laget historier. Historier om mennesker som hadde hatt behov for å markere seg. For å ble sett. For ufattelig lenge siden. Jeg så for meg våre forfedre komme tilbake fra jakt- og fisketurer for så tegne ned sine historier. Var historiene samfunnskritiske? Var de hate- eller kjærlighetsfulle? Tenkte de over hva fremtiden ville bringe? Eller var det de «enkle» tingene som opptok dem; om de fikk nok mat og om helsa holdt. Elsket de slik som vi gjør? Var de bekymret for barna sine slik vi er? De mange tusen tegningene i strankanten ga mange svar, men hadde, akkurat som nåtidens uttrykksformer store rom for tolkninger.

    Noe av det som gir livet mitt mening, er menneskemøter. Og her følte jeg at jeg kunne leke meg med menneskemøter fra historien. Jeg så for meg hvordan de hadde ledd av alle tolkningene mine. Der jeg satte deres liv inn i mitt perspektiv av livet. En flyvertinne fra hovedstaden på 25 år. Opplevelsen fra Alta den pinsehelgen for 27 år siden sitter i meg fremdeles. Både hjertevarmen fra folket der oppe som tok imot en uvitende ung søring og viste meg deres liv. Men også reisen i historien. Og menneskemøtene jeg hadde der.

  • De frivillige heltene

    De frivillige heltene

    Publisert i Harvest

    Hvem risikerer frivillig sitt eget liv for å redde deg og meg? De finnes overalt. De lemper stein etter bomber i Syria. De deler ut ris i flyktningleirer. De drar ut i storm for å finne deg. De er Norges frivillige helter. Som vi ikke klarer oss uten, men sjelden tenker på. Med mindre vi selv blir rammet eller kjenner noen som blir det. Hva driver dem? Det er jeg på vei til å finne ut, på toget til Finse.

    Noen av dem har allerede vært der en uke. De 16 som er på årets såkalte A-kurs skal læres opp til å lede store redningsaksjoner. Det er aksjoner vi andre kommer til å lese om i avisen eller se på TV. På de bildene pleier det røde korset bak på jakka til hjelpemannskapet å være godt synlig.

    37 kursdeltagere og en stab på 29 personer har tatt en uke fri fra jobben, uten lønn, for å lære å redde deg og meg. Katastrofer kommer til å skje. De vet det, men ikke hva eller hvor. Denne gangen er det bare en øvelse.

    På B-kurset er det 21 deltagere. De skal være fire dager på kurs for å bli lagledere i lokale redningsaksjoner. De jobber sammen i små grupper og bistår A-laget som mannskap i de store øvelsene. Dagene er intense. A-kurset avsluttes med 48 timers sammenhengende øvelser ute. Kulde og snø gjør redningsarbeidet vanskeligere. Derfor må øvelsene skje nettopp der naturen er tøffest. På Finse går det fra påskevær til full orkan på to timer.

    På Finse møtes vi av en kjempe med is i barten og bjørnenever. Fra togstasjonen til Finsehytta er det bare noen hundre meter. Hundre meter inn i et hvitt landskap. Jeg ser ikke hvor fjellet slutter og himmelen begynner. Vinden uler. På mitt livs første snøscootertur, til Finsehytta, sitter jeg gjemt bak ryggen til kjempen. Det serveres hjemmelaget lapskaus. I spisesalen sitter redningsfolket. Flere kjemper, isen i barten har smeltet. Men også tøffe damer med røde kinn. Og en haug med unge mennesker fulle av liv og latter. Og mellom dem løper barn med stillongs og ullsokker. Vi får beskjed om å møte utenfor om en halv time. For å sjekke forholdene til kveldens to leteaksjoner og morgendagens store skredøvelse.

    Jeg tar plass bak en ny kjempe. Foran ham sitter Trym. Trym er 8 år. Han elsker å være med når hjelpekorpset arrangerer kurs. Tryms pappa, Roger Lynghamar, er kursleder på B-kurset. Kjempen foran meg er bestefaren til Trym og faren til Roger. Han har vært frivillig i 26 år. Det skal vise seg at familien Lynghamar ikke er den eneste familien der tredje generasjon er på full fart inn i frivillig hjelpearbeid. Trym kjører selvsikkert inn i de hvite viddene.

    Jeg blir vist hvor det store snøskredet skal gå i morgen tidlig. Det blir pekt på et sted opp i det hvite. Og jeg kan skimte en fjellrygg. Der skal det være nasjonal øvelse i redningsarbeid. Hvis været tillater skal tre helikoptre være med i aksjonen. Og hundepatruljen. De har øvelse samme uken som Røde Kors og samarbeider tett.

    Vi kjører til en fjellside der B-laget har gravd biuvakk (snøhule). Samarbeid er viktig og gruppene jobber i lag på fire der oppgaven som leder byttes på. Jeg spør Tryms pappa om når han begynte i hjelpekorpset. Han svarer med latter. «Jeg ble født i 1981…og det var vel akkurat da jeg begynte», sier han. Kurslederen han jobber sammen med ble lurt inn i hjelpekorpset av en venninne. Røde kors er en del av livet hennes nå. Større enn jobben hun har til daglig. De drives av det samme; et ønske om å hjelpe kombinert med et liv ute i naturen. Hva kan vel være en bedre kombinasjon? Med ett synes storbylivet med designervaser og caffe latte noe meningsløst.

    Tre lag har fått i oppdrag å finne to ungdommer som har forsvunnet. Det fjerde laget sitter inne i en såkalt KO-gruppe. De skal organisere og koordinere redningsarbeidet. Alle gruppene blir nøye fulgt opp av veiledere og kjempene med is i barten. Spenningen er til å ta og føle på. For følgende vet de: Den neste gangen de sitter i tilsvarende KO-gruppe, handler det om liv eller død.

    Logistikken rundt en redningsaksjon er avgjørende for utfallet. En aksjon er avhengig av at noen vet hvilket mannskap som er hvor, hvem som kan stille raskest opp og hvilket utstyr som er tilgjengelig. De som trenes opp i KO vet dette. Og de vet også at om de mister kontrollen, rammer det noen andre. De har skjermer som viser posisjonene til de andre gruppene av mannskap. De har kontakt med politi og andre nødetater. De loggfører hver telefon de tar. På kurset sitter en veileder og følger med argusblikk. Tilbakemeldingene kan være brutale, som «dette er ikke lederskap» eller «her var du vel ute å sykle et øyeblikk?»  Ikke alle egner seg til logistikkarbeid og ledelse. Noen passer best i felten. De får prøve begge deler denne uka.

    Senere kommer meldingen om at en hel skoleklasse har gått seg vill. Mørket føles som en vegg og den bitende vinden gjør det vanskelig å holde varmen. Og umulig å høre ropene til mannskapet. Jeg ser bare lyset fra hodelyktene. Når de finner spor i snøen er gleden stor. Klassen blir funnet i god behold. Nå må mannskapet sove. Den store øvelsen er i morgen.

    Det er tidlig morgen. Den store øvelsen starter med frokost sammen med kursledere, staben og barn og ungdom som gleder seg til å være markører i skredøvelsen. Jeg forstår først etterpå at markører lar seg grave flere meter ned i snøen. Der kan de ligge i timevis og vente på å bli funnet. De blir riktignok utstyrt med radiosender og førstehjelpsskrin. Men dog; jeg tenker på mine barn hjemme. Jeg tror ikke de hadde stått først i køen for å bli gravd ned. I alle fall ikke uten musikk i ørene. Eller en smarttelefon i lomma. Ved frokosten kommenterer jeg det voldsomme været. Vinduene er snødd igjen. Flaggstangen står og vibrerer. Vinden og snødrevet går vannrett med heftig styrke. Ingen skjønner hva jeg snakker om. Været er da helt greit?

    En av kjempene og primus motor på Finsekursene, Arild Himle, har vært oppe siden klokken 0500 for å lage et snøskred. Han forteller at de før i tiden laget slike skred for hånd. Da brukte de hele natta. Når jeg senere kommer ut og får se det enorme området, skjønner jeg ikke hvordan det har vært mulig å gjøre dette arbeidet for hånd. Rasområdet er en hel fjellside. Snømassene enorme.

    Arild jobber til vanlig som lærer på Voss jordbruksskole. Han bruker flere timer hver dag på frivillig redningsarbeid. Mye av tiden går til organisering av Finsekurset. Ikke en eneste brikke er overlatt til tilfeldighetene. Arild har stålkontroll. Elevene hans stiller som ekstra hjelpemannskap og markører. De to lærerne de har med forteller at elevene, som går første året på videregående, gleder seg hele høsten til uken på Finse. Det virker som de heller ikke har hørt om dårlig vær.

    A-kurset, som har sovet ute i natt, fremdeles med søvn i øynene etter leteaksjonen kvelden før, får beskjeden først. De fire første kommer kort tid etter alarmen har gått: «Et stort skred er gått og opptil ti mennesker er savnet.»

    Rasområdet er uoversiktlig og de må først se etter overflatetegn på liv. En vott, en ski, en stav. Alt som kan vise hvor det har gått folk i rasområdet. Deretter kommer de andre lagene og søket organiserer seg. Lagleder i skred blir utnevnt. Kontakt med KO opprettes. Hundepatruljen er på plass. Politiet likeså. Flere av kursdeltagerne er fra politiet. Denne øvelsen gir dem viktig erfaring. B-kursdeltagere kommer som ekstra hjelpemannskap. Hele skoleklassen fra jordbruksskolen også. De vet de har knapt med tid. De tre helikoptrene har meldt avbud på grunn av været. Slik er det hvert år. Helikoptre kan sjelden lande på Finse, forteller Arild. Der og da skjønner jeg viktigheten av at det finnes mennesker som finner meningen med livet ved å redde andre. Jeg føler meg liten i dette hvite, enorme landskapet der vinden har 25 m/s i kastene. Jeg sender Arild en takk, som etter et blikk på meg før vi skulle ut, kom med en ekstra scooterdress. Han har et blikk for alle.

    Markørene, som vi har sett bli gravd ned bare minutter før, er umulig å spore nå. Selv for oss som var der da de ble gravd ned. Jeg trodde jeg hadde oversikt, men området er stort og alt er hvitt. Likevel tar det kort tid før alle ti er funnet og livreddende arbeid er begynt. Vi blir fortalt at man kan overleve lenge i et skred dersom man bare har en luftlomme foran nese og munn.

    Vi som har vært observatører blir kjørt tilbake i scooter. Kursdeltagerne spenner på seg skiene og venter på nye oppdrag etter en gjennomgang med lagleder. Fra alarmen gikk til øvelsen er over, har det gått to timer. Forskjellen på liv eller død. Nok et oppdrag utført av disse heltene, som til vanlig jobber som lærere, sjåfører, snekkere og regnskapsmedarbeidere. Men som slipper alt de har i henda når alarmen går. Uten å få et øre betalt for det.

    Skoleelevene og de tøffe barna er også tilbake på Finsehytta. De skal sminkes til neste oppdrag. Denne gangen ønsker staben å komme med en fullstendig overrumplende øvelse; en som ikke skal foregå ute i det tette snødrevet. Denne gangen går alarmen med beskjed om en eksplosjon inne i en tunnel. Det gamle rallarmuseet på Finse er røyklagt og mørklagt. Inne i bygget som også er fylt med snø, står et gammelt lokomotiv og tre passasjervogner. Røyken er tett, det er bekmørkt og skrikene som høres der innefra trenger gjennom marg og bein. Selv om jeg vet det er en øvelse, kjenner jeg adrenalinet og redselen. Første gruppe fra A-laget kommer til «tunnellen». Det er kaotisk. De må krabbe langs bakken med lommelykter og gå etter lyden av skrikende mennesker.

    Det er viktig med lagledelse for å holde oversikten. Samtidig er det frustrerende å ikke kunne gå inn og hjelpe. Jeg ser det lyser avmakt i ansiktet til hun som har tatt ledelsen. Samtidig har hun hendene fulle med å registrere antall skadde som blir hentet ut, samt holde kontakten med øvelsens KO-gruppe. Flere kommer til og øvelsen avsluttes etter halvannen time. 23 mennesker er reddet ut. Mange av dem kritisk skadd. Noen døde. Bare å se på føles som å løpe maraton.

    Før hjemreise har vi møte med staben for kurset. Selv om alt for oss virket knirkefritt, forteller de om utfordringer også i den frivillige redningstjenesten. De forteller om vanskeligheter med å få øve der det trengs. For å bli lokalkjente er det viktig med kunnskap om store områder. Men snøscooterforbud i visse områder gjør dette umulig. Hvis en ulykke skjer i dårlig vær i disse områdene, finnes ingen kjentmann.

    De snakker også om nyrekruttering. Mange ungdommer flytter fra bygda og er dermed ute av redningstjenesten i flere år. De oppfordrer derfor alle som kommer tilbake med nye partnere og kanskje familie om å verve seg til redningstjenesten. Flytter man til en bygd i Norge, er dette en fantastisk måte å bli kjent med miljøet på. Og få nye venner, sier de forlokkende. De står med armene åpne. Og et hjerte av gull. Arild presiserer at skikunnskap ikke er så viktig. Man må like å være ute. Man må like å hjelpe andre, like å samarbeide. Og man må være forberedt på å få seg en familie på kjøpet. For det er det de frivillige er; de er en stor familie.

    Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

    http://harvest.as/artikkel/pa-kurs-med-rode-kors-hjelpekorpset

  • Asparges og kjærlighet

    Asparges og kjærlighet

    Mange har en drøm om å flytte på landet. Slippe unna byens mas. Kanskje dyrke egne grønnsaker og ha noen høner gående på tunet. Jeg har det ikke sånn. Jeg blir rolig av trafikkstøy, ulende sirener og folkemengder. De eneste gangene jeg vil flytte på landet, er når jeg leser romantiske historier om glade barn og kvitrende fugler hos de som har gjort alvor av drømmen. Men det går fort over. Jeg lever drømmen min. Her og nå.

    _DSF3741Mannen min, derimot, har drømmen i seg. Aller helst er det fjellet som kaller. Lukten av snø og tjære. Stillheten og lange turer. Telt og brekende geiter.
    Når livet går ham skikkelig imot, er det drømmen om et bortgjemt sted i India som kaller. Et sted der ingen kan nå ham. Helst uten dekning.

    Vi bor midt i Smestadkrysset. Midt i et av Oslos største veikryss. Det sier seg selv at vi har måttet inngå noen kompromisser.

    Jeg vil helst bo i blokk. Eller en gammel bygård der jeg kan høre tassende trinn over meg og slamrende dører. Vi bor i en enebolig med hage. Der er jeg ubrukelig. Det er i denne hagen mannen min lever ut drømmen. Han plukker bær og lager saft. Han plukker epler og plommer og lager syltetøy. Han har laget potetåker og hvitløksbed. Tomatranker og urter. Han har til og med laget sin egen logo til avlingene, «Smestadkryssets egen».

    Ett år hadde han lest om aspargesen. Hvordan den først kan høstes etter fire års kjærlig pleie. Hvor viktig den første tiden er for hvordan planten gror. Og hvordan man så, etter de fire tålmodige årene, kan høste disse vidunderlige grønnsakene, som kommer opp av jorda som raketter.

    Så tenkt, så gjort. Et lite stykke jord ble pløyd opp ved siden av bringebærbuskene. Et område der solforholdene skulle være perfekte. Mannen min, som ofte har lange samtaler med planter og ugress når han tror ingen hører ham, ble nesten besatt av denne lille jordlappen. I alle fall etter at frøene var sådd og ventetiden startet. Jeg er ikke sikker, men jeg tror han var ute på natta og sang litt for frøene så de skulle gro seg store og potente. Og føle seg elsket (noe min mann mener er helt essensielt for at planter skal gro.)

    Etter noen uker kom det opp tre små dill-liknende stengler. De var så sarte og tynne at vi nesten ikke fikk lov til å se på dem av frykt for at de skulle brekke. Bortsett fra mannen min. Han sang små godnattsanger hver kveld for dem.

    Nå ville skjebnen det slik at mannen måtte på jobbetur til Italia. Han skulle være borte en hel uke. Han fikk panikk. Han overbrakte en nøye gjennomtenkt beskrivelse om hva jeg måtte gjøre. Mine litt fjerne nikk og fleipete kommentarer var alt annet enn beroligende. Hver dag ringte han for å sjekke at jeg hadde gjort som jeg skulle. Det gikk en faen i meg.

    Tredje dagen sa jeg at det hadde kommet opp noen aspargesliknende greier opp av jorda. Fjerde dagen sa jeg de hadde vokst seg større. Femte dagen fortalte jeg at jeg hadde ringt noen venner, som akkurat den sommeren, var på reise rundt i landet for å intervjue bønder. De hadde nylig vært hos en aspagesbonde på Lier. De hadde kommet innom og mente det hadde skjedd et mirakel. Sjette dagen kjøpte jeg to store, grønne aspagesbunter og satte dem opp som raketter i bedet ved siden av bringebærbusken. Våre venner ble informert og tok spøken videre til bonden på Lier. Vi gledet oss til den syvende dagen. Da skulle mannen komme hjem til underet.

    Han gjorde store øyne. Kunne ikke tro det var sant. Han ringte alle han kjente og fortalte hva som hadde skjedd. Bonden fra Lier hadde sagt han gjerne ville komme og se på dette; at det kanskje var noen helt spesielle triks som hadde gjort at avlingen hadde kommet så fort. Triks som han kunne bruke i sin produksjon. Mannen min ønsket bonden stolt velkommen. Vi holdt på å le oss ihjel. Bonden også. Han vurderte å ta turen bare for spøkens skyld.

    Mannen min elsker bruksanvisninger. Han følger dem slavisk. Og han synes jeg har et altfor slapt forhold til dem. Det hadde stått at aspargesene ikke skulle høstes før etter fire år. Da skulle de heller ikke det. Selv om det var skjedd et mirakel.
    Derfor ble han nå vaktmann. Passet på så ingen skulle la seg friste av å smake. Han luket rundt bedet og vannet dem daglig. Jeg var redd han skulle komme borti en av dem så de skulle velte. Da ville han se at dette var grønnsaker kjøpt i bunt fra Rema og ikke hans egne små mirakler.

    Den fjerde dagen hjemme, begynte de å henge litt med hodet. Vi hadde en italiener på besøk. Han hadde fortalt livaktig og løgnaktig om sin bestemors aspagesdyrking; om hvordan hun ville synes det var fantastisk å høre om dette underet som hadde skjedd langt i nord. Da min stolte mann skulle vise sin italienske venn de skjøre dillkvastene som fremdeles sto rundt de potente grønnsakene, kom han borti en av dem. Den veltet. Og vi holdt pusten. Italieneren handlet raskt og fortalte at dette skjedde hos hans bestemor rett som det var. Da måtte man bare sette den på plass i samme hull sammen med en kobbermynt. Lommer ble tømt og en femtiøring ble lagt ned i jorda sammen med aspargesen. Mannen min var lettet over at vi hadde kyndige venner tilstede. At han ikke måtte forholde seg til alt dette overveldende alene. Da han snudde ryggen til, ristet italieneren på hodet. Han mente jeg hadde verdens mest lettlurte mann.

    Jeg begynte å tvile; tenkte han kanskje hadde skjønt det fra første stund? Og lurte oss alle tilbake? Jeg håpet nesten at det var slik det hang sammen.

    Kort avsluttet:

    Den sjette dagen etter at han kom hjem, en fuktig aften på Herregårdskroa med de vennene som kjente bonden fra Lier, klarte jeg ikke mer. Spøken ble avslørt. Nattmaten den sommerkvelden var asparges fra Rema med mannens hjemmelagde Hollandaise. Inntatt mellom hikstende latterkuler.

    Seks år har gått siden spøken. Dillkvastene er høye som små fjellbjørk. Og aspagesene skyter opp som raketter. År etter år. Vi har lest at de blir best dersom man plukker dem før soloppgang og fortærer dem før solnedgang. De er verdt fire års venting. Og med en spøk underveis gikk tiden ganske fort.

    Og mannen min? Vel er han lettlurt. Men jeg ville ikke byttet ham bort for alt i verden.

    Aspargeshistorien i VG!

  • The only emotion greater than fear, is hope

    The only emotion greater than fear, is hope

    Smak på den setningen.

    Jeg har akkurat hatt en halv times intervju med mannen som søndag 30. mars skal holde foredrag i Oslo konserthus: Paul Nicklen. Marinbiologen, nå fotograf i National Geographic, er internasjonalt kjent for sine bilder og filmer fra arktiske strøk. Han har en lidenskapelig kjærlighet til en verden han ser at vi er i ferd med å ødelegge. Det er dette han reiser verden rundt for å dokumentere – og fortelle om.
    – Isen smelter. Og den smelter altfor raskt. Ved å vise den vakre naturen og dyrene som har sitt livsgrunnlag der, ønsker jeg at vi skal kjenne ansvaret for å stoppe det som nå skjer. For det er ikke lenger slik at vi bør gjøre det; vi må, sier han.

    Jeg tenker på filmen jeg akkurat har sett om leopardselen som prøver å fore Paul Nicklen med pingviner. Selen som egentlig er sett på som «stygg» (men som ikke vet dette selv) blir et nydelig vesen. Selv med en blodig, opprevet pingvin i kjeften.
    Paul Nicklen vokste opp blant inuittene på Baffin Island. Det var der hans kjærlighet for naturen ble etablert. Det var der forståelsen for økosystemet og hvordan overleve i arktiske strøk ble lært.

    – Jeg har det i blodet, sier han.

    – For mens barn andre steder satt inne og så på TV, var vi ute og lærte å lese værtegn, grave snøhuler og overleve i Arktis slik våre naboer hadde gjort i generasjoner.»

    Når jeg kommer med uttrykket «å velge sine kamper» (to pick your fights), skjønner han med en gang hvor jeg vil.

    – Det er klart jeg kunne involvere meg i Facebooksider som vil verne katter og hunder og marsvin. For de er en del av naturen de også. Men med bakgrunnen min og jobben som fotograf for National Geographic, som gir meg de mulighetene den gjør, har jeg valgt min kamp. Den handler nå om isen som smelter. Og om økosystemet vårt som står i fare, sier han, og fortsetter:

    – Jeg ser på meg selv som en oversetter. En som oversetter det forskere over hele verden nå sier. Mister vi isen, mister vi hele vårt økosystem. Jeg kan ikke få sagt det ofte nok. Jeg håper gjennom bildene mine og gjennom historiene jeg forteller at menneskets oppmerksomhet rettes mot det ansvaret vi har. Hver og en av oss.

    Hvilket gjør overgangen til neste spørsmål enkel:

    – For oss som også vil velge en kamp. Men som hverken har evnene eller mulighetene dine. Hva kan vi gjøre?

    -Jeg tror alle må begynne med seg selv. Jeg har den indre kampen i meg hele tiden; jeg reiser jo rundt i fly, kjøper kamerautstyr for tusenvis av dollar og går med klær som kanskje ikke alltid er miljøvennlige. Vi må huske å leve også. Men vi må ha et bevisst forhold til hvordan vi lever. Jeg kunne ikke kommet frem med budskapet mitt dersom jeg ikke kunne gjort det jeg gjør nå. Jeg kan nesten ikke gå rundt i Arktis med bastskjørt og gressko heller!»

    -Gjennom jobben min får jeg muligheten til å møte mange mektige mennesker. Mennesker som har muligheter til å gjøre store endringer. Håpet mitt er at de som har makten blir så tent at de tar de rette bestemmelsene. Selv om det koster. Selv om vi kanskje må gi opp noe av det vi idag tar for gitt. For det kommer til å koste å snu dette som nå er i ferd med å skje. Både økonomisk og for livsførselen vår, som må endres radikalt på noen områder.

    Bare tenk på dere som bor i Norge; jeg har akkurat vært og filmet i nordområdene deres. Der dere nå drøfter om dere skal grave etter mer olje. Det er jo galskap!»

    Paul Nicklen forteller at det er langt lettere i dag enn for bare fem år siden å snakke om polarisen som smelter. Før, da han holdt foredrag, måtte han bruke mye tid på å forklare hva dette innebar. Og at det faktisk skjedde. Mange var skeptiske. «Nå vet folk at det skjer. Og de vet konsekvensene. Hvis mine foredrag med bilder og filmer kan gi dem det lille ekstra for også å ville gjøre noe, er jeg nærmere målet mitt. Vi har ikke lenger et valg.»

    Jeg spør om han ser noe håp. Det er da setningen kommer; den jeg begynte med:

    «The only emotion greater than fear, is hope. Vi må ikke hate verden. Vi må omfavne den.»

     

    Intervju av Paul Nicklen/for Harvest

     

  • Med barndommen på vent

    Med barndommen på vent

    Debattinnlegg i Dagbladet i dag  26 mars-14.

    Jeg forstår ikke hvorfor det er slik, at vi i verdens rikeste land, aksepterer at mange hundre barn lever med barndommen sin på vent. Noen i mange år. Hvorfor er det slik, at vi, som er opplært til å ikke stjele, med åpne øyne stjeler barns barndom. Uten å foreta oss noe.

    Hvorfor er det slik, at vi som nasjon, har akseptert alle forklaringer og tolkning av lover som rammer barn. Barn som ikke har gjort noe galt. Barn som er som mine og dine barn. Som ønsker seg en barndom uten krig og forfølgelse. Jeg forstår det ikke.

    På lørdag var jeg med i et demonstrasjonstog, arrangert av «Foreningen av tolvte januar» og støttet av mange av våre store hjelpeorganisasjoner, samt to politiske partier. Samtidig var det markeringer i flere byer i Norge. I Oslo var vi noen hundre som trosset regn og vind for å si hva vi mener om norsk asylpolitikk. Denne gangen handlet det utelukkende om barn. I min naivitet var jeg sikker på at det ville samle mange tusen mennesker. I byen med det store hjertet.

    Kari Slaatsveen presenterte, Per Fugelli, Sturla Stålsett og flere av hjelpeorganisasjonene holdt appeller. Appeller som traff akkurat der de skulle.
    Jeg skammer meg over at jeg ikke roper høyere, over at jeg ikke gjør mer og over at jeg bor i et land som er et av Europas kaldeste. Der vi behandler barn som kriminelle. Med åpne øyne. Og der vi forsvarer vår rett til å gjøre det.

    Det er under en måned siden vi samlet oss i solidaritet mot reservasjonsretten. Ti tusener av oss sa nei og gikk i tog for å protestere. Med fare for å blande snørr og barter: hva med de barna som allerede er født? De barna som har tilbragt store deler av sin barndom i Norge. De barna som kanskje startet sitt liv på flukt. Og som trodde de kom til et land som kunne gi dem trygghet. Hvorfor samler dette klare bruddet på menneskerettigheter kun noen hundre mennesker? Jeg forstår det ikke.

    Det er ikke bare barna som strever. Les her om da jeg var på NAV-kurs.

    FN’s barnekonvensjonen er helt klar på hva vi har en plikt til å gi. Det er lite rom for tolkning i konvensjonens lover. Det handler om plikten vi har for å gi barn trygghet. Plikt vi har som medmenneske og som nasjon. Her er to av konvensjonens punkter:

    2. INGEN DISKRIMINERING Konvensjonens rettigheter gjelder for alle barn uten forskjellsbehandling og uten hensyn til barnet og dets foreldres rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse, eiendom, funksjonshemming eller oppfatninger. Staten skal sørge for at ingen diskrimineres.

    22. FLYKTNINGEBARN Barn som søker flyktningestatus eller som anses som flyktninger, skal få nødvendig vern og humanitær hjelp. Staten skal i samarbeid med internasjonale organer hjelpe et barn som er alene til å bli gjenforent med sine foreldre

    Det finnes ildsjeler som har jobbet for disse barna i mange år. De mottar trusler og hån fra nordmenn som synes vi skal ha rikdommen for oss selv; som setter de svake gruppene i samfunnet opp mot hverandre i et skittent retorisk grep og snakker om eldreomsorg og helsevesen som ikke fungerer. Det er lett å la seg vippe av pinnen. Det er jo typisk norsk å være god. Vi ønsker å være gode. Vi ønsker å være solidariske. Hvorfor lukker vi da øynene for de lengeværende asylbarna?

    Den rødgrønne regjeringen lot det skure og gå. Det samme gjør den blåblå. Det er vi som må gi disse barna en stemme. En stemme som krever å bli hørt. Som krever at FN’s barnekonvensjon følges.
    Norge er en fredsnasjon. Nasjonen som reagerer mot terrorisme med rosetog. Vi er en nasjon med dugnadsånd. Vi står sammen i nasjonale katastrofer. Viser mot og kjærlighet. Men når det gjelder barn som lever i landet vårt med trusler om tilbakesendelse til et liv med sult, krig og forfølgelse:

    Hvor er dugnadsånden, motet og kjærligheten?

    Jeg forstår det ikke.

    Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!