Om en gryende politikerforrakt

Debattinnlegg i Dagbladet 6/9-13

Jeg liker godt å lese små korte intervjuer i lørdagsavisene. Slike intervjuer som avsluttes med spørsmålet om hvem man helst ville sitte fast i heisen med. Eller hvilket forhold man har til bruksanvisninger. Hvis spørsmålet om politikerforakt kommer, da spisser jeg ørene litt ekstra. For kan man egentlig ha politikerforakt?

Jeg er full av beundring for politikere. De som kanskje startet allerede på ungdomsskolen med sitt heftige engasjement. For miljøet. Eller skolen. Jeg tar av meg hatten. Når jeg lukker øynene og tenker på en politiker, så tenker jeg at slik er det; de vil vårt aller beste og de er villige til å bruke hele sin karriere for å oppnå akkurat disse fine tingene for samfunnet vårt.

Fred og ren natur og velferdsordninger og friske, røde eplekinn på glade barn født med ski på beina. Det vil de ha.

Jeg er ikke født i går. Jeg skjønner at politikere, akkurat som alle oss andre, også har dager da troen på de gode løsningene og kanskje også troen på de gode menneskene får seg en knekk. At tvilen kommer snikende. Og at man kanskje akkurat da er i valgkamp. Alles blikk er rettet mot dette politikermennesket, som kanskje akkurat da tviler på alt. Det må være et mareritt.

Jeg har det sånn nå. Uten å være politiker. Jeg har begynt å tvile. Tvile på troen på de gode løsningene. Og på de menneskene som styrer og bestemmer og har vår skjebne i sine hender. For min familie er avhengig av at vi har et samfunn styrt av noen som ser oss og de behovene vi har. Og som kan hjelpe oss når vi trenger det som mest. Og som tror på oss når vi en sjelden gang ber om hjelp.

Vi har et barn som trenger mye ekstra. Hele døgnet. Han er selvfølgelig verdens skjønneste. Men han krever mye. Han kan ikke noe for det. Ikke vi heller. Grunnen til dette innlegget og denne tvilen, og hvorfor jeg blander politikerene inn i dette, er som følger:

De siste dagene har flere medier skrevet reportasjer om hvor dårlig stilt det er for familier med sånne barn som oss. Når de skal flytte hjemmefra, finnes det ikke noe tilbud til dem. Noen heldige har funnet bolig der ungdommen sitter med samme bleie hele dagen, knapt får frisk luft og lever et liv så uverdig at man knapt orker lese om det. De som kommunen ikke finner plass til, setter seg i milliongjeld. Selv om de altså et langt liv allerede kanskje har spart samfunnet for det dobbelte. Jeg orker nesten ikke lese om det. Samtidig må jeg. For hva skal vi gjøre den dagen vår gutt må flytte hjemmefra? Han vil fremdeles trenge hjelp til alt. Hele døgnet. Milliongjelden har vi allerede.

Les mer om vår familie her.

Min mann og jeg twittrer og skriver på flere Facebooksidene til Høyre og Venstre og Rødt og FRP. Hva vil de gjøre med dette? Men stillheten er øredøvende. Jeg forstår hva det betyr. Hjelpen kommer ikke til å være der.

Så sitter jeg her da, dag ut og dag inn og lytter til partilederdebatter og ser på store plakater av en smilende Erna som ber oss stemme blått. Og jeg kjenner for første gang i livet politikerforakt. Og jeg tenker at mange av de idealene og tankene om et bedre samfunn som de engasjerte politikerene kanskje hadde da de gikk på ungdomsskolen, må ha gått tapt et sted på veien.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Stopp tidevannet!

Jeg har en mann som kjemper mot tidevannet. Hver dag. Han gjør det for sønnen sin. Ikke bare kjemper han for et verdig liv for barnet sitt. Han kjemper også mot et system som egentlig ønsker et sorteringssamfunn. De tør bare ikke si det høyt. De bruker fine ord og snakker om verdens beste land å bo i. Egentlig vil de ha slike som mannen min sin sønn bort. Utryddet. De koster for for mye. De vil nok helst ha mannen min bort også. Bråkemakeren. Som kjemper og klager på avslag og trygler om et verdig liv for sønnen sin. Og blir sintere og sintere. På systemet som gjør kampen for tilværelsen så mye, mye verre.

Les kronikken min om politikerforakt her.

For å overleve lever vi et liv på grensen til det glade vanvidd. For å gjøre kampen mot tidevannet litt lettere. Vanviddet kan misforstås. For det å gjøre det beste ut fra en vanskelig livssituasjon, gjennom å gjøre den «meningsfull»,  forleder lett omverdenen til å tro at den ikke er problematisk. Da må vi igang å motbevise. Si at selv om vi gjorde noe for å gjøre det meningsløse meningsfylt, trenger vi all den hjelpen vi kan få nettopp for å få det til.

Hjelp av det systemet som ønsker både gutten og mannen dit pepper’n gror.

Vel, det var dagens lille klagesang. Nå vil jeg gjerne ha deg som leser inn i bildet. Jeg trenger hjelp av deg til å stoppe tidevannet, om enn en stakket stund. Vi vil nemlig sende systemet dit pepper’n gror. I stedet for å dra dit selv. Det sises at det kun er seks ledd mellom deg og all verdens kjente personer. (Six degrees of separation) Og det er en verdenskjendis vi trenger. Bare en.

Det burde være mulig. Med din hjelp.

Min manns sønn har et band «Cloudberry Cream». Der spiller noen av Norges beste musikere i tillegg til min mann som kjemper mot tidevannet. Sønnen og mannen har laget en sang som skal gjøre sønnen verdensberømt. Og ja, målet er høyt, men husk at vi kjemper mot tidevannet. Ganske ambisiøst det også.

Ved å bli verdensberømt kan systemet seile sin egen sjø; systemet som vil ha et sorteringssamfunn, men ikke sier det høyt. Ved å bli verdensberømt kan sønnen skaffe seg det han trenger for et verdig liv. Når tiden er inne og egen bolig står for tur, kan sønnen slenge millionene på bordet og skaffe seg den hjelpen han trenger. Uten å være avhengig av et system som ønsker ham bort.

I sangen som «Cloudberry Cream» har laget er avslutningen lang. I den lange avslutningen trenger vi lyder fra verdensberømtheter. De som det bare er seks mennesker til fra deg og meg. Men som har vist seg det er utrolig vanskelig å få fatt i for å komme med en liten lyd. TV2 laget en dokumentar om prosjektet i serien «Vårt lille land». Det ble mye ståhei i forbindelse med programmet og norske kjendiser kom raskt på banen og ville bidra med en lyd til sangen. Det er selvfølgelig rørende og fint. Men hvor blir den ene verdensartisten av? TV2 oversatte med engelske undertekster slik at mannen mot tidevannet kunne sende link til programmet til de store verdensstjernene. Han ber ikke om penger. Han ber om en lyd. En nøkkel i døra, en hund som bjeffer (bare den tilhører en berømthet), en skapdør som lukkes. Bare en lyd. Men verdensstjernen lar vente på seg, og sangen skal ikke ut før en stjerne er på plass. Det har mannen og sønnen bestemt.

Tidevannet lar seg ikke stoppe. Det vet vi alle. Men det hjelper å få en hjelpende hånd for å holde det tilbake. Om enn en stakket stund.

Klikk på linken under for å se historien om far og sønn. Passordet er: Axel

http://vimeo.com/user19146239/review/69161904/ebf1567441

Min kropp. Mitt tempel?

Kronikk i Dagbladet i dag 15 juni 2013 og i ROS-Rådgiving om spiseforstyrrelser des-13

Da jeg var liten, var jeg et skikkelig naturbarn. Jeg hørte til denne kloden med den største selvfølgelighet. Hele meg. Med hode og kropp og hele pakka.

I dag hører hodet mitt til denne kloden. Kroppen derimot, hører ikke til. Den er mislykket. Det blir bekreftet av media hver vår, når vi nærmer oss bikinisesongen. Eller rett etter jul, når ribbefettet skal av.

Da jeg var liten, spiste jeg det jeg ville. Jeg ble mett når jeg hadde fått nok. Jeg beveget meg fordi jeg ville. Jeg klatret i trær, svømte som en fisk, løp langs stiene i skogen i vårt sommerparadis, hoppet strikk, hoppet paradis. Med hele meg.

I dag har jeg dårlig samvittighet hver gang jeg åpner munnen for å spise. Egentlig er jeg aldri mett heller. Jeg er støttemedlem i et helsesenter. Jeg har nye joggesko som roper på meg i gangen. Hodet og kroppen har skilt lag.

Da jeg var liten, var det badevaktene på Frognerbadet som måtte fortelle meg at «det kanskje var slik at jeg nå var i den alderen at det var på tide å ta på bikini»og ikke springe naken rundt.

I dag går jeg helst ikke på stranden. Gjør jeg det, er jeg godt innpakket.

Jeg var 14 år da det begynte. Det var en kommentar som skulle til. En kommentar om kroppen min. Jeg bestemte meg for at «de skulle sannelig få se…at denne jenta hadde ikke tenkt å bli stor. Aldri i livet».

I årene som fulgte var mat og kontroll av mat fokuset. Og trening. 1000 meter bryst før skolen. En halv tomat til middag. Som 15 åring kom jeg inn i størrelse 10 år i bukser. Allikevel gikk jeg med store klær utenpå 10 årsbuksa. Speilet viste meg ikke alltid sannheten. Av og til syntes jeg mine 34 kilo var altfor mye. Jeg var skikkelig feit.

Tilfeldigheter gjorde at jeg ble oppdaget. Jeg ble truet med sykehusinnleggelse og tvangsforing. Min store skrekk, jeg som knapt nok turte å ta blodprøve. Taktikken min endret seg. Ingen skjønte at dette faktisk var en sykdom. Anoreksi var knapt et ord.

Anoreksi som gikk over til Bulimi. Ei heller et ord den gangen. I allfall ikke et ord jeg hadde hørt om. Ikke de som var rundt meg heller. De var bare fornøyd over at jeg endelig spiste igjen. Og så så mye da gitt!

En vektnål som gikk opp og ned som en jojo, fem Grethe Rodhekurs, fire Librakurs, et hypnoseslankekurs, tre opphold på helsefarmer i Sverige der dietten var beinhard, og tre barn senere sitter jeg altså i dag og avskyr kroppen min.

Kroppen som har fulgt meg i tykt og tynt. Bokstavelig talt. Kroppen min som har gitt meg tre fantastiske barn. Kroppen min som holder seg frisk og relativt rask. Jeg burde skamme meg.

Er det noen trøst, så gjør jeg faktisk det; jeg skammer meg over alle de som faktisk er syke og kanskje til og med skal dø. Jeg skammer meg over alle de som sulter ihjel. Jeg skammer meg over alle de som kanskje er skadet og ikke lenger kan bruke hverken armer eller bein. Jeg skammer meg over å ikke klare å ta meg sammen. Jeg skammer meg over at jeg ikke kommer inn i størrelse 38 lenger. Jeg skammer meg over at jeg egentlig er en sterk kvinne som burde heve meg over slike overfladiske ting som klesstørrelse. Jeg skammer meg over at jeg ikke redder verden i stedetfor å være opptatt av min egen skam. Jeg skammer meg over at jeg ikke kan være mer takknemmelig over at jeg er frisk. Eller de nevnte tre fanastiske barna. Eller den fantastiske mannen. Og de to bonusbarna. Og alle de fine vennene. Og søstrene mine.

Samtidig sluker jeg tips på forsiden av landets aviser. Eller i blader jeg leser hos frisøren og på legekontor. Sluker suksesshistoriene om de som har gått ned 30 kilo på fem uker. Som har gjort alle de livsstilsendringene som skulle til for et lettere liv. Og om hvor lykkelige de er som slanke og veltrente. Og vet at det burde jeg også ha gjort. Det har jeg ressurser til.

Når mannen min spør meg om vi skal ta en sykkeltur eller en skitur i marka, blir jeg sur. På ham. Jeg tror han prøver å si jeg ikke er bra nok. Det er selvfølgelig ikke slik det er og det vet jeg. Eller det vil si, hodet vet det. Ikke den avskyelige kroppen. Jeg vil så gjerne at de skal høre sammen igjen. Jeg vil så gjerne klatre i trær og løpe i skogen fordi jeg har lyst. Jeg vil så gjerne spise en is i sommervarmen uten å gremmes. Og så kan jeg redde verden.

Epilepsi og barn

For syv år siden fikk min sønn epilepsi. Han falt om med kramper helt plutselig og uten forvarsel. Jeg hadde aldri sett epilepsi på nært hold og det at det skjedde med barnet mitt var en grufull opplevelse. For meg var epilepsi en diagnose noen få hadde, ofte i forbindelse med andre sykdommer og det innebar alltid kramper med fråde ut av munnen. Syv år senere vet jeg at sannheten er en helt annen. Jeg vet også veldig mye mer om hva diagnosen innebærer for dem som har den. Men også for de familier som rammes.

I Norge lever ca 45 000 mennesker med epilepsi. Slett ikke alle har kramper.

Den gangen, for syv år siden, kom vi innunder Ullevål sykehus for oppfølging og medisinering. Oppfølgingen innebar en innkalling i året der pasienten ble veid og målt og tok blodprøver for å se om medisinene hadde optimal effekt. Det var alt.

Vinteren 2012 hadde overlege Lossius fra Spesialsykehuset for epilepsi et innlegg i Aftenposten der han fortalte om en studie som viste at 20% av friske ungdom i dag sliter psykisk. Blant ungdom med epilepsi er tallet doblet. 40% er mange skjebner. Som kanskje kunne blitt hjulpet tidlig, nettopp med denne kunnskapen i hende.

I mai 2012 fikk min sønn et opphold på SSE. Det var starten på en svært positiv endring for ham og en kunnskapsøkning hos meg som SSE skal ha all ære for. Ungdommen på avdelingen der vi var, kom fra hele landet og hadde ulike utfordringer som følge av epilepsien.

Skolen på SSE ble drevet av kyndige mennesker, med god kunnskap om både typer anfall og typer utfordringer. De kjente godt til trøtthet og utmattelse, selv uten påviselige anfall. De forsto viktigheten av repetisjon for de som «bare» hadde fjernheter (egen type anfall); fjernheter som bare varte noen sekunder, men kunne oppstå flere hundre ganger om dagen. De forsto viktigheten av å motivere mange av elevene som hadde blitt stemplet som «dumme» eller late i alle år på skolen.

Samtlige ungdommer gikk til skolen på SSE med et smil om munnen. Mange for første gang siden første klasse.

På avdelingen var det liten eller ingen gjennomtrekk av personale. Det har alltid ligget prestisje i å være tilknyttet SSE og det merkes. De ser hele mennesket. Ikke bare høyde og vekt. Ikke bare om medisinene har optimal medisinsk effekt.

De ser også hele bildet når det gjelder familien rundt. Det er undervisning hver formiddag. Det er foreldremøter og tilbud om samtaler både med sosionomer, familieterapeuter og skolepersonell. I tillegg følges man opp av sin egen kontaktsykepleier og overlege.

Det er nesten for godt til å være sant.

Når noe nesten er for godt til å være sant, er det ofte nettopp det. SSE har, som de fleste kompetansesykehusene/enhetene i Norge, desentraliseringsspøkelse hengende over seg; kompetansen skal flyttes til de enkelte sykehusene spredt rundt om i landet. I min verden betyr dette oppsmuldring eller utvanning av kompetansen. Bort med helheten. Tilbake til en verden med mål, vekt og optimal medisinering. Tilbake til mange barn som blir stemplet som dumme eller late. Tilbake til de 40% med psykiske plager som kunne vært unngått.

Hva koster egentlig slike tiltak samfunnet vårt? Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner en stor tomt i Bærum kommune der SSE ligger, innebærer mange penger i kassa hvis det en gang selges til eiendomsbaroner som kan sette opp mange hundre terrassehus for millioner og milliarder. En virkelighet som forhåpentligvis er langt unna, men som lurer i horisonten med stadige nedskjæringer i personell og aktiviteter. Og en bygningsmasse som forfaller.

Jeg lurer noen ganger på om noen tenker litt mer langsiktig. Litt lenger enn til når neste valgflesk skal presenteres. Hvor mye koster det samfunnet på lang sikt og legge ned, eller nedbygge, et kompetansesenter der mange hundre barn og unge får hjelp til å takle egen sykdom hvert år? Der de kanskje blir «sett» for første gang på skolen? Der foreldre blir undervist og hjulpet gjennom jungelen av støtteordninger og hjelpetiltak. Der man alle sammen kan være sammen med andre som vet noe om hvordan man har det.

Nå er ikke jeg økonom. Men jeg mener det er relativ enkel hoderegning som skal til for  å komme frem til at samfunnet vil måtte betale veldig mye mer på sikt hvis kompetansesenterene rundt om i landet forsvinner. Den hoderegningen håper jeg flere forstår snart.

 

Om å lukke dører. Og åpne nye

Jeg har en klok venninne. Hun har en enda klokere far. Begge har vært ute en vinternatt. Begge har reist seg gang på gang og sett nye muligheter. Begge driver med noe de finner meningsfylt. Faren til min venninne sier man må tørre å lukke døren helt, før man åpner nye. Eller før de nye kommer til syne. Det høres veldig klokt ut, synes jeg.

Det høres veldig klokt ut. For alle andre. Men ikke for meg, for jeg vil ha døren på gløtt før jeg tør åpne en ny. Hva med hvis jeg lukker den helt og den går i vranglås. Blir helt umulig å lukke opp igjen. Selv med ekstranøkkel eller en låsesmed med åpningstider 24/7. Så står jeg der da, med en dør i vranglås, og leter etter nye dører å åpne. Men så ser jeg ingen? Ikke en eneste dør? Grøss.

Jeg har vært sykemeldt i åtte måneder. Fra en jobb jeg har elsket i 26 år. Hjertet mitt banker fremdeles for  fimaet. Gir meg klump i halsen når jeg ser den blå logoen på flykroppen. I 26 år har jeg ikke trengt å tenke på en endring i karrieren. Jeg skulle bli pensjonist i firmaet, flytte til Spania, kanskje drive en liten kafe og leve livets glade og ubekymrede dager. Selve jobben har endret seg enormt, til tider nesten over grensen til hva man kan klare, men lønningen har kommet på konto måned etter måned, år etter år. Trygt og godt. Har sluppet å lukke en eneste dør. Og slik hadde jeg tenkt å forsette. Helt til den dagen jeg plutselig ble syk og tanken om en tvungen endring begynte å spire så smått.

Kan jeg noe? Vil noen ha mine kvalifikasjoner? Er jeg attraktiv nok i arbeidslivet?

50 år, uten utdannelse, men med arbeidserfaring siden jeg var fjorten og begynte som stuepike på hotel. Holder det i et arbeidsmarket der man vet det kan velges og vrakes i mennesker med gode papirer fra universiteter i utlandet? Burde jeg sette mine egne ønsker og krav til et minimum? Være fornøyd om jeg får jobb som avisbud?

Les litt mer om hvordan det faktisk har gått her.

Da jeg ble skilt for mange år siden, hadde jeg noen år som singel. Flere mente jeg måtte slutte å være så kresen når det gjaldt menn. Ta til takke med en som ville ha meg og sette pris på det. Heller lete på nest øverste hylle. Jeg må innrømme samme tanken slår meg når jeg treffer single damer på min egen alder som leter etter kjærligheten. Kan de ikke bare senke kravene litt; ta til takke med «nest best». Jeg er glad jeg ikke fulgte de velmenende rådene jeg fikk den gangen. I dag sitter jeg med en fra øverste hylle. Ingen over, ingen på siden.

Jeg tror jeg skal velge den samme måten når jeg nå kanskje skal ut på arbeidsmarkedet til høsten. At jeg skal tillate meg å ha ønsker om en meningsfull arbeidsdag. At jeg kan sette noen krav om hva jeg ønsker å gjøre. At jeg skal lukke noen dører helt og tørre åpne nye. Stole på at nesten 40 års arbeidserfaring betyr noe. Uten papirer fra universiteter i utlandet.

Døren står fremdeles på gløtt. Jeg vet  ikke om den blir lukket og låst utenfra eller om jeg selv må (les: vil) lukke den.

Men avgjørelsen om jeg vil ha en meningsfull arbeidshverdag og hva egentlig en meningsfull arbeidshverdag betyr for meg, den må jeg ta selv. For jeg har mye å gi, selv om det ikke blir kafe i Spania og tidlig penjonsalder. Selv uten de berømmelige papirene fra utlandet.

Jeg tok en test på nettet i går om yrkesvalg. Den konkluderte med at jeg hadde egnet meg som statsminister. Testen var riktignok fra Donald, men i følge min fine mann, valgt fra øverste hylle, har han mye av sin livslærdom fra Donald. Selv om han har papirer fra universiteter i utlandet.

Tror jeg skal ta den testen hver gang jeg tviler. Hver gang jeg tenker at jeg ikke er bra nok. Og før jeg vet ordet av det, er jeg kanskje statsminister?

Hvis barn blir sett på med forakt

Kronikk i Dagbladet 5 mai-13

I deler av min barndom, bodde min far i Spania. Franco styrte landet med jernhånd. Nederst på rangstigen sto «los gitanos», eller sigønerene som vi kalte dem da jeg var liten. Akkurat som nå var de nederst og utstøtt.

For Franco var «los gitanos» en hodepine. Akkurat som de er for oss nå. Han bygget store ghettoer for å ha dem samlet. Kontrollere dem. De skrudde løs alt som var mulig å skru løs, la det i kjerrer og vogner og trasket videre i nattemørket. Vasker, ubrukte toiletter, fliser og gasstanker ble solgt langs landeveien og på markeder.

Men et sted i Spania fungerte ghettofiseringen. Og det er denne byen jeg skal fortelle om nå. En liten landsby like ved Alicante. Vi kom dit for første gang for 6 år siden og ble det man på godt norsk kaller «blown away».

Gatene i gamlebyen der vi bodde, var fylt med musikk og sang. Gitarer og farger. Smilende barn og voksne uten tenner i blomstrete kjoler. På stoler og benker utenfor de fargerike husene satt voksne og barn, de spilte fotball, kjeftet, sang, lo og gråt. Hver dag, hele dagen, hele uken satt de der. Vi ruslet forbi på vei til stranden. Vi hilste, men sjelden ble det hilst tilbake. Nede på stranden ble det hvisket om de ekle sigøynerene. De som søplet til. De som gjorde det skummelt å være i byen. Mens Sangeriaen gikk ned på høykant. Og hvite kropper ble lyserøde.

Barna våre var de som brøt isen. De som gjorde det mulig å fortelle denne historien. De spilte fotball med «los gitanos». Ikke på en fotballbane, men på siden av den nedlagte skolen. Ikke med en ordentlig fotball heller, men en badeball noen av de lyserøde hadde kastet da de dro hjem. De var ganske rå. Et realt ballespark om du sparket ballen feil, var ikke uvanlig. Heller ikke ukvemsord ropt på engelsk- ord de ikke hadde peiling på hva betydde. Men det som festet seg mest hos våre barn, var måten de ble behandlet på av turistene. De som trodde våre barn var «en av dem», de utstøtte, søplete tjuraddene. Sigønerene.

«Vanligvis når vi går sammen med dere, hilser alle turistene på hverandre. De smiler og hilser. Er de norske eller svenske, stopper de gjerne og slår av en prat, særlig hvis de har barn. Men når vi er med sigøynerbarna, ser de stygt på oss. I går var det en mann som spyttet på oss. De rister på hodet og det virker som om de er kjempesinte på oss. Hvorfor, mamma? Hvorfor oppfører de seg så annerledes mot oss når vi er sammen med sigøynerene? Vi spiller jo bare fotball…»

Et spørsmål som er helt på sin plass. Som presser en til å se på egne fordommer. Hva gjør det med et barn å bli sett på med forakt hele livet? Hva gjør det med et barn å bli spyttet på når de spiller fotball? Hva gjør det med et barn å bli oversett eller sett på med frykt og nedlatenhet, av alle, bortsett fra av sitt eget folk?

Svaret gir seg egentlig selv. Barnet- og etterhvert den voksne skjønner at verden ikke vil ha dem. At de er foraktlige. Og søplete. Og så fyller de rollen. Som de tjuraddene det ikke går an å stole på. Som de som søpler til og ikke bidrar til fellesskapet. Det er, i min verden, ren logikk.

Året etter fotballopplevelsen var vi lykkelige eiere av et hus midt på sigøynerplassen. Vi var henrykte. Et av våre barn, og min stesønn, har en sykdom som har gjort ham blind. Denne gangen var det ham som brøyt isen. Den som var annerledes. Utenfor. De tok ham til seg som sin egen. Er helt sikre på at han må ha sigøynerblod i årene. Kaller ham bror.

Min stesønn er rå på å spille trommer og i huset vårt på plassen, tok han med en Djembe på flyttelasset. Den tok han med ned til benkene og stolene og de tannløse med de blomstrete kjolene. Rytmene endte fort i full konsert der på plassen. Gitarer og klappende hender. Syngende, dansende småjenter. Lykken hos vår gutt var stor. Gråten satt øverst i halsen hos oss andre. Vi som er vant til at gutten vår alltid faller utenfor.

Årene har gått og kunnskapen om dette folket som ble tvangsflyttet til «vår lille by» har blitt større og kanskje litt mer nyansert. Siden jeg snakker spansk, har jeg deltatt på flere bystyremøter og frustrasjonen blant de «vanlige spanjolene» er stor. «Los gitanos» har sine egne regler, overholder ikke ro og orden, slipper å bidra til fellesskapet, betaler hverken strøm eller vann. Gamlebyen er fredet og alle som eier hus der står ansvarlige for vedlikehold og restaurering. I de vanskelige tider Spania opplever, må flere og flere flytte ut. De har ikke råd til vedlikeholdet som kreves. Sigøynerene blir boende. De vedlikeholder ikke, de forsøpler og parkerer sine biler i den bilfrie gaten vår.

De har blitt sett på med forakt gjennom generasjoner. Og de fyller rollen som foraktlige med glans. Inntil du kommer med en blind gutt. En som viser at vi også er annerledes. Da tar de frem hjertet sitt og kaller oss familie. De tannløse damene i blomstrete kjoler hilser og nikker. Vi blir invitert i brylluper og dåpsritualer, tre dager til ende.

Det er lett å trekke parareller til diskusjonen rundt romfolket som sitter på hvert gatehjørne i Oslo by om dagen. Tannløse de også. Av og til med blomstrete kjoler og instrumenter i hendene. Møtt med forakt. Spyttet på både fysisk og mentalt. Fyller til dels rollen som foraktelige, der de gjør fra seg i parker og gatesmug. Søpler til. Bor i en steinrøys under Sinsenkrysset. I verdens rikeste land. Verdens beste land å bo i.

En hodepine for de som bestemmer i landet. Kanskje like stor hodepine som Franco hadde i sin tid? En hodepine for meg også egentlig. Skal jeg gi til alle? Er de kjeltringer? Tjuradder?

Hva med kampen vi selv fører mot systemet, et system som snart tar knekken på vår familie. Kampen for et verdig liv for vår blinde gutt? Burde jeg ikke heller bry meg om han? Om min familie? Kan de ikke bare jages ut, de som sitter der og tigger. Så jeg slipper å se dem. Slipper å forholde meg. Slipper å ta et valg om hvem jeg skal hjelpe, eller om jeg skal hjelpe.

Hva om løsningen ligger delvis i at hver enkelt av oss snur holdningene våre. At vi begynner å behandle dem med verdighet. Møte blikkene deres. Putte en tier i koppen. Kjøpe en kaffe. Hva med om myndighetene gjør det samme. Sørger for et verdig tilbud. Dusj og toilett. Et sted de kan være uten å bli jaget gjennom natten. Noen må ta ansvar. Noen med myndighet til å kunne gjøre en endring . En endring må jo skje. Og jeg håper den blir verdens rikeste land verdig.

Kanskje det da også viser seg at «de» ikke er så forskjellige fra «oss» At «de» er glad i barna sine akkurat som «oss». At «de» behandler sine medmennesker med kjærlighet og repekt, akkurat som «oss».

«Los gitanos» i vår lille by i Spania har lært meg noe om nettopp dette. Kankje «vi» til og med har noe å lære av «dem.» I verdens beste land å bo i.

Lena Ronge, mor, stemor, litt sigøyner og blogger tenktanken.com