Lena Ronge
Tenk Tanken
Hvis barn blir sett på med forakt
Kronikk i Dagbladet 5 mai-13
I deler av min barndom, bodde min far i Spania. Franco styrte landet med jernhånd. Nederst på rangstigen sto «los gitanos», eller sigønerene som vi kalte dem da jeg var liten. Akkurat som nå var de nederst og utstøtt.
For Franco var «los gitanos» en hodepine. Akkurat som de er for oss nå. Han bygget store ghettoer for å ha dem samlet. Kontrollere dem. De skrudde løs alt som var mulig å skru løs, la det i kjerrer og vogner og trasket videre i nattemørket. Vasker, ubrukte toiletter, fliser og gasstanker ble solgt langs landeveien og på markeder.
Men et sted i Spania fungerte ghettofiseringen. Og det er denne byen jeg skal fortelle om nå. En liten landsby like ved Alicante. Vi kom dit for første gang for 6 år siden og ble det man på godt norsk kaller «blown away».
Gatene i gamlebyen der vi bodde, var fylt med musikk og sang. Gitarer og farger. Smilende barn og voksne uten tenner i blomstrete kjoler. På stoler og benker utenfor de fargerike husene satt voksne og barn, de spilte fotball, kjeftet, sang, lo og gråt. Hver dag, hele dagen, hele uken satt de der. Vi ruslet forbi på vei til stranden. Vi hilste, men sjelden ble det hilst tilbake. Nede på stranden ble det hvisket om de ekle sigøynerene. De som søplet til. De som gjorde det skummelt å være i byen. Mens Sangeriaen gikk ned på høykant. Og hvite kropper ble lyserøde.
Barna våre var de som brøt isen. De som gjorde det mulig å fortelle denne historien. De spilte fotball med «los gitanos». Ikke på en fotballbane, men på siden av den nedlagte skolen. Ikke med en ordentlig fotball heller, men en badeball noen av de lyserøde hadde kastet da de dro hjem. De var ganske rå. Et realt ballespark om du sparket ballen feil, var ikke uvanlig. Heller ikke ukvemsord ropt på engelsk- ord de ikke hadde peiling på hva betydde. Men det som festet seg mest hos våre barn, var måten de ble behandlet på av turistene. De som trodde våre barn var «en av dem», de utstøtte, søplete tjuraddene. Sigønerene.
«Vanligvis når vi går sammen med dere, hilser alle turistene på hverandre. De smiler og hilser. Er de norske eller svenske, stopper de gjerne og slår av en prat, særlig hvis de har barn. Men når vi er med sigøynerbarna, ser de stygt på oss. I går var det en mann som spyttet på oss. De rister på hodet og det virker som om de er kjempesinte på oss. Hvorfor, mamma? Hvorfor oppfører de seg så annerledes mot oss når vi er sammen med sigøynerene? Vi spiller jo bare fotball…»
Et spørsmål som er helt på sin plass. Som presser en til å se på egne fordommer. Hva gjør det med et barn å bli sett på med forakt hele livet? Hva gjør det med et barn å bli spyttet på når de spiller fotball? Hva gjør det med et barn å bli oversett eller sett på med frykt og nedlatenhet, av alle, bortsett fra av sitt eget folk?
Svaret gir seg egentlig selv. Barnet- og etterhvert den voksne skjønner at verden ikke vil ha dem. At de er foraktlige. Og søplete. Og så fyller de rollen. Som de tjuraddene det ikke går an å stole på. Som de som søpler til og ikke bidrar til fellesskapet. Det er, i min verden, ren logikk.
Året etter fotballopplevelsen var vi lykkelige eiere av et hus midt på sigøynerplassen. Vi var henrykte. Et av våre barn, og min stesønn, har en sykdom som har gjort ham blind. Denne gangen var det ham som brøyt isen. Den som var annerledes. Utenfor. De tok ham til seg som sin egen. Er helt sikre på at han må ha sigøynerblod i årene. Kaller ham bror.
Min stesønn er rå på å spille trommer og i huset vårt på plassen, tok han med en Djembe på flyttelasset. Den tok han med ned til benkene og stolene og de tannløse med de blomstrete kjolene. Rytmene endte fort i full konsert der på plassen. Gitarer og klappende hender. Syngende, dansende småjenter. Lykken hos vår gutt var stor. Gråten satt øverst i halsen hos oss andre. Vi som er vant til at gutten vår alltid faller utenfor.
Årene har gått og kunnskapen om dette folket som ble tvangsflyttet til «vår lille by» har blitt større og kanskje litt mer nyansert. Siden jeg snakker spansk, har jeg deltatt på flere bystyremøter og frustrasjonen blant de «vanlige spanjolene» er stor. «Los gitanos» har sine egne regler, overholder ikke ro og orden, slipper å bidra til fellesskapet, betaler hverken strøm eller vann. Gamlebyen er fredet og alle som eier hus der står ansvarlige for vedlikehold og restaurering. I de vanskelige tider Spania opplever, må flere og flere flytte ut. De har ikke råd til vedlikeholdet som kreves. Sigøynerene blir boende. De vedlikeholder ikke, de forsøpler og parkerer sine biler i den bilfrie gaten vår.
De har blitt sett på med forakt gjennom generasjoner. Og de fyller rollen som foraktlige med glans. Inntil du kommer med en blind gutt. En som viser at vi også er annerledes. Da tar de frem hjertet sitt og kaller oss familie. De tannløse damene i blomstrete kjoler hilser og nikker. Vi blir invitert i brylluper og dåpsritualer, tre dager til ende.
Det er lett å trekke parareller til diskusjonen rundt romfolket som sitter på hvert gatehjørne i Oslo by om dagen. Tannløse de også. Av og til med blomstrete kjoler og instrumenter i hendene. Møtt med forakt. Spyttet på både fysisk og mentalt. Fyller til dels rollen som foraktelige, der de gjør fra seg i parker og gatesmug. Søpler til. Bor i en steinrøys under Sinsenkrysset. I verdens rikeste land. Verdens beste land å bo i.
En hodepine for de som bestemmer i landet. Kanskje like stor hodepine som Franco hadde i sin tid? En hodepine for meg også egentlig. Skal jeg gi til alle? Er de kjeltringer? Tjuradder?
Hva med kampen vi selv fører mot systemet, et system som snart tar knekken på vår familie. Kampen for et verdig liv for vår blinde gutt? Burde jeg ikke heller bry meg om han? Om min familie? Kan de ikke bare jages ut, de som sitter der og tigger. Så jeg slipper å se dem. Slipper å forholde meg. Slipper å ta et valg om hvem jeg skal hjelpe, eller om jeg skal hjelpe.
Hva om løsningen ligger delvis i at hver enkelt av oss snur holdningene våre. At vi begynner å behandle dem med verdighet. Møte blikkene deres. Putte en tier i koppen. Kjøpe en kaffe. Hva med om myndighetene gjør det samme. Sørger for et verdig tilbud. Dusj og toilett. Et sted de kan være uten å bli jaget gjennom natten. Noen må ta ansvar. Noen med myndighet til å kunne gjøre en endring . En endring må jo skje. Og jeg håper den blir verdens rikeste land verdig.
Kanskje det da også viser seg at «de» ikke er så forskjellige fra «oss» At «de» er glad i barna sine akkurat som «oss». At «de» behandler sine medmennesker med kjærlighet og repekt, akkurat som «oss».
«Los gitanos» i vår lille by i Spania har lært meg noe om nettopp dette. Kankje «vi» til og med har noe å lære av «dem.» I verdens beste land å bo i.
Lena Ronge, mor, stemor, litt sigøyner og blogger tenktanken.com
Kommentarfelt og lettlurte troll
Da jeg hadde en kronikk på trykk i Afteposten i begynnelsen av desember, fikk den utrolig stor oppmerksomhet. Kronikken ble mest delt og mest lest samme uke den sto på trykk. Smigrende selvfølgelig. Det ga meg en følelse av å bli sett. Det ga meg også en anledning til å si noe om yrket mitt som jeg så gjerne ville flere skulle vite. Gi litt heder og ære til kollegaer, rett og slett.
Når man stikker seg frem på den måten, kommer det også endel andre reaksjoner man kanskje ikke er helt forbredt på som amatør på feltet; kommentarene under innlegget. Mange hyggelige og støttende kommentarer. Mange kritiske og konstruktive kommentarer. Men også kommentarer fulle av hets og ukvemsord. Om jobben min. Om meg. Om innvandrere – ja, det kommer alltid litt langt ned i kommentatorfeltet. Kommentarer fulle av skrivefeil og med en innsikt som viser at det innlegget handlet om, ikke engang er lest.
For et par år siden gjorde mannen min et eksperiment. Han laget en standard kommentar som lød som følger: «Typisk norsk og dra nisselua langt nedover. Selv er jeg bosatt i Spania. Der ville dette aldri ha skjedd» Denne limte han inn i samtlige nettdebatter han fant. Det var skremmende. Han fikk mange «likes» og beskjed om at det var som om de «skulle ha sagt det selv». «Fortsett sånn!» «Si fra!»» Vi kan ikke finne oss i alle disse innvandrerene som kommer og tar jobbene våre!» – jada de kommentarene kom der også – «Helt enig. Spania er bedre!»
Så skremmende var det, at han måtte slutte med det. Det ble limt inn i reportasjer om eldreomsorg, oljeboring og midtøstenproblematikk. Det ble limt inn i debatter om barnehagedekning, matintoleranse og treningsmetoder. Overalt fikk han oppmuntende kommentarer over at noen endelig tok bladet fra munnen og sa fra hvor skapet skulle stå. Mange var enige i at her var nisselua godt trukket ned.
I begynnelsen var det utrolig morsomt. Vi moret oss over hvor dumme folk kunne være. Hvor ureflekterte de var. Så ble det bare trist. Egentlig viste det bare hvilket behov som ligger i oss over å bli sett. Ha en stemme. Usakelig eller ikke, stemmen sto på trykk! Det betyr at jeg finnes!
Vi måtte slutte. Både med nisseluekommentaren og underholdningen ved å lese i kommentatorfeltet. Av og til faller jeg fremdeles for fristelsen. Som i går for eksempel. Da skrev jeg en kronikk om flybransjen, sett i lys av avsløringene rundt Ryanair de siste dagene. Egentlig burde jeg bedt mannen min finne frem den gode, gamle med nisselua, for den hadde passet helt perfekt blant mange av de andre som sto der. Tok ikke lange tiden for den med innvandrere kom. Ei heller den om at det nå var på tide at SAS gikk konkurs. At Ryanair hadde penere flyvertinner. (Sukk, ja, det er viktig om uhellet er ute…) At jeg sutret om uviktige ting. Og selvfølgelig at jeg burde finne meg en annen jobb hvis det var så ille.( Det ville visst de i Ryanair også gjort om det var så ille som pressen skulle ha det til.)
Til en kollega, som noe oppgitt skrev til meg i dag at han hadde blitt så deppa over hva folk kunne få seg til å skrive av usakeligheter, fant jeg rett og slett ut at det «bjuder jag på». Det er kanskje det det koster å ha en stemme. Det er prisen man må betale for å stikke seg fram. Si noe om det man synes er viktig. Så får folk kalle det sutring og klaging.
«Det bjuder jag på»
Jakten på de billige billettene
Kronikk i Dagbladet, 14. april 2013
For en tid tilbake kjøpte vår familie en sau. Denne sauen har et godt liv. Den beiter ute hele året. En gang i året får denne sauen lam. Vi blir invitert til slakting og partering av sauens lille lam. Kjøttet legges i fryseren og er nok til vår families forbruk av lammekjøtt. Kjøttet spises med større andakt og respekt for det dyret som faktisk har ofret livet for at vi skal få mat. Det at hele vår familie vet hvor kjøttet kommer fra har gjort noe med oss.
En god kamerat har vært «matpoliti» i vår vennegjeng i årevis. Veldig irriterende sådan. Han har pirket borti mine valg av råvarer på en måte som raskt har fremkalt mitt forsvarsverk. Det skal sies at han har, gjennom sin jobb, besøkt gårder over hele landet. Sett hvordan maten vi spiser produseres. Og altså blitt matpoliti. Billige kyllingfileter, gjerne kjøpt på harrytur til Sverige, kjøttdeig likeså og skinke…lista er lang og forsvaret mitt er på topp. «Vi har så mange munner å mette» «Barna er i tenårene og spiser som hester»»Det er kanskje ikke alle som tjener så godt som deg og som faktisk derfor må handle billigbillig?» Alle argumentene er på plass. Men jeg vet han har rett. Jeg vet jeg må forholde meg til hvordan maten jeg putter i munnen blir produsert. Det er et samfunnsansvar. En verdi jeg har en plikt til å føre videre til mine barn. Respekten for mat i verdens rikeste land.
Så til bakgrunnen for dette innlegget. Jeg jobber som flyvertinne. Har gjort det i 26 år og elsket det fra den dagen jeg begynte. Flybransjen er, som de fleste nå har fått med seg, i krise. Alle vet det. I årevis har billigselskapene vokst frem og gitt oss mulighetene til å reise land og strand rundt for 99 kroner. Fantastisk! Også for meg og min familie. Jeg sitter på nettet og sammenlikner priser med fem vinduer oppe på pc’en. Triumfen er stor når jeg ser hvor billig jeg kan få det. 7 personer og en assistent til sol og varme for en slikk og ingenting. Jeg gjør som med den billige kyllingen fra Sverige og argumenterer godt inni meg. «Vi hadde jo aldri hatt råd til ferie hvis jeg skulle kjøpe billetter fra et annet selskap»»De kan da ikke ha det så ille de som jobber der?»»De hadde ikke fått lov til å fly utfra Norge, verdens rikeste (les:beste) land, hvis det hadde vært så ille»» Alle ryktene om at de har presset sine ansatte og gir folk som stiller spørsmål sparken; det er helt sikkert feil» «Dette er bare noe pressen har funnet på» Joda, argumentene ligger som perler på en snor for at jeg skal få tak i de billigste billettene og lukke øynene godt igjen.
Les en annen kronikk her.
Etter å ha sett en usedvanlig opplagt og fornøyd O’leary, sjefen for Ryanair på TV i går klarer jeg ikke annet enn å reagere. Han argumenterer godt. Det skal han ha. De to tøffe damene som nå står frem, fikk faktisk sparken pga sikkerhetsbrist på den ene. Den andre stilte ikke på jobb. Nå vil de bare hevne seg. Retorikken hans er god. Den fungerer for alle som vil lukke øynene. Det er da bare å slutte hvis man er misfornøyd?
Vel, her er jeg igjen. Flyvertinnen med 26 år bak seg. Som nå ser en flybransje som er på vei til samme sted som Ryanair for å tilfredsstille folks behov for billigbillige billetter mens de lukker øynene. For det er faktisk slik at mens transportarbeidere i Norge, verdens beste land, har store begrensinger på hviletid/ matpauser og slike basale behov, så har transportarbeidere som jobber på «internasjonalt farvann- og vei» helt andre begrensinger. Faktisk så forskjellige at jeg tror folk hadde fått sjokk om de hadde visst. Eller enda bedre fulgt oss i fotsporene en uke eller to på jobb. Og i mitt selskap er dette bare begynnelsen. Ryanair har holdt på slik i flere år. De driver det man, i min verden, med rett kan kalle vestens slavedrift. Blir man syk, får man sparken. Får man barn, får man sparken. Man får betalt det man i Norge anser for å være på fattigdomsgrensen, selv om man bor i verdens beste land (les: dyreste), uttaler man seg i negative former får man sparken. Man kan ikke organisere seg. Ingen ivaretar dine rettigheter som arbeidstager. Vil vi virkelig ha det sånn? Er iveren etter billige billetter verdt prisen?
Heldigvis kan vi organisere oss. Til manges irritasjon. Ja, jeg kjenner argumentene: «Alle de foreningene i SAS…»» De har altfor stor makt». «De ansatte klarer ikke følge med i utviklingen.» «Er det så ille, er det da bare å slutte?» Jeg må si jeg er glad i min forening og hva de har gjort for å minimalisere de ekstreme forandringene vi står overfor. For vi er på vei mot Ryanair. Det vil jeg alle skal vite. For å tilfredsstille behovet for de billige billettene. Koste hva det koste vil. O’leary sa det så greit i går «Vi forholder oss til de reglene EU har bestemt». Jeg tror ham, for her er begrensingene minimale. Hviletid, maksbelastning, spisepauser, tidsforskjell, fatigue er fremmedord i praksis. At flere hundre piloter og kabinpersonal stiller i Brussel for å snakke om fatigue, interesserer faktisk ikke. De billige billettene derimot….
Kronikk i Aftenposten
Myndighetene vet dette. De har visst det lenge. Men også de velger å lukke øynene for hvilken retning flybransjen tar. Oljefondet har investert i Ryanair. Og det tjener vi nok mange penger på og kan le hele veien til banken. Men selv flyr visst ikke statsministeren Ryanair. LO snakket en tid tilbake om å boikotte Norwegian fordi de brukte billig arbeidskraft og ansatte folk på kontrakter uten de samme rettighetene som vi har i Norge. Og med EU lønn. Men så ble det stille. Jeg tror de billige billettene er viktigst der også.
Helt til et fly ramler ned. Da kommer kommisjonene på banen og rister oppgitt på hodet over at ingen sa fra. Vel, jeg har sagt fra nå. Våkn opp!
Lena Ronge, purser
Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!
Den opprinnelige kronikken kan leses hos Dagbladet.
Et hjertesukk
Et hjertesukk til LO og Trine Lise Sundnes innlegg i Klassekampen:
Vi leser med stor interesse ditt innlegg i Klassekampen og samtidig undres vi over hvordan en yrkesgruppe er unndratt absolutt alle «lover og regler» når det gjelder regulert arbeidstid. Og når det gjelder kompensasjonen for den uregulerte arbeidstiden. Vi forstår at i vårt yrke kan man ikke bare lande mitt i Sibir fordi 9 timer har gått, og arbeidstiden dermed burde avsluttes. Vi forstår også at fly må på vingene på natta for å rekke over kontinenter og tidssoner. Vi forstår at vi må jobbe på søndag og helligdager, og natta og jula og påske og pinse og i sommerferien. Vi forstår at konkurransen i luftfarten er så stor, at hvis ikke vi gjør det, står det tusenvis i kø for å utføre vårt arbeid. Vi forstår at folk vil ha billige flybilletter. Alt dette forstår vi. Men punktet der du skriver «Skal man ha økt fleksibilitet, skal man også ha økt anstendighet, økt lønn og økt respekt for den viktige jobben som gjøres» er der vi stusser over hvilken retning vår bransje har tatt.
Les her om du vil vite mer.
Det er vel ingen hemmelighet at SAS, der vi jobber, strever. Vi strever for overlevelse i en bransje der billige billetter er hovedfokus i folks valg. De ansatte har gitt og gitt i en årrekke og de siste 10 årene har samtlige gått ned i lønn og økt sin produktivitet. For å redde firmaet vårt. Etter det vi vil kalle helvetesuka i november 2012, der vi ble fortalt at SAS var på konkursens rand, har følgende skjedd:
Vi er unndratt arbeidsmiljøloven paragraf 10. Hele kapittelet som handler om regulert arbeidstid. Greit nok. Som tidligere nevnt er forståelsen stor for nettopp dette. Men:
- Vi har gått kraftig ned i lønn. Så kraftig at mange har sett seg nødt til å slutte for å kunne betjene lån. Så kraftig at vi nesten ikke tror det er sant fremdeles, selv når vi står med lønnsslippen i hånda.
- Vi har krav på fri hver 7 helg. Vi gjentar: Hver 7 helg. Vi kan altså jobbe 6 helger på rad. 6 helger der andre drar på hytteturer, lager familiemiddager, drar på fotballturneringer, skiturer, barnebursdager og jubileer.
- Vi får fremdeles vite vårt arbeidsprogram en måned av gangen. Dette gjelder både arbeids- og friperioder. Vi kaller dette temmelig fleksibelt for arbeidsgiver. Temmelig uforutsigbart for oss.
- Vi sitter sjelden ned og spiser. De gangene vi gjør det, sitter vi med et brett på fanget med dokøen langsomt sneglende forbi (med de odører man kan tenke seg de gangene dodøra går opp- og igjen) Av og til er det beregnet spisepause mellom Oslo og Bergen, der 140 passasjerer skal serveres kaffe og snacks og kabinen skal ryddes og sikres før avgang og ankomst. Det sier seg selv hvordan den spisepausen går…
- Vi jobber annenhver jul (ryktene sier at det etter den siste avtalen er snakk om at det er endret til hver jul).
- Når vi er på jobb, er vi som regel borte i 5 dager i strekk. Vi er altså mer borte fra vår egen seng og familie enn det vi er hjemme i løpet av året.
Det er da vi lurer på; Hvor er den økte anstendigheten, hvor er den økte lønnen, hvor er den økte repekten LO mener enhver arbeidsgiver burde bestrebe seg på?
Ann Lisbeth Briseid og Lena Ronge
Air Purser i SAS
Trykket i Klassekampen, 5 mars 2013
Når verden raser langsomt sammen
Følgende kronikk ble publisert av nrk.no den 8. januar 2013
Hva gjør man når man våkner hver morgen og lurer på hva hjelperne kommer til å finne på for å gjøre en allerede uholdbar situasjon enda verre? Hva gjør man når man vet det begås lovbrudd, til og med har det skriftlig fra fylkesmannen, men lovbruddene ikke har noen konsekvenser for dem som begår dem? Hva gjør man når man har to syke barn i verdens beste land å bo i, og verden langsomt raser sammen?
Hva gjør man når livet består av innviklede søknader, avslag, klager på avslag og nye avslag? Når man hverken er advokat eller lege, men brevene til det offentlige krever nettopp dette for å bli hørt. Hva gjør man når man ikke forstår noe av bunken med brev og avslag og klagefrister og paragrafer. Og bunkene vokser.
Og verden raser langsomt sammen.
En stopper for optimismen
Etter to ukers juleferie med påfyll av åndelig føde, barnelatter- og gråt, epileptiske anfall, lite søvn, mye uro, mye glede, gode samtaler, gode venner, pepperkaker og julesild, starter jeg hverdagen igjen ved godt mot. En rask morgentelefon til NAV for å etterlyse et vedtak som skulle blitt tatt 1. oktober 2012, en rask telefon til Ullevål sykehus for å prøve å få kontakt med nevrologen til det ene syke barnet mitt og en telefon til fastlegen, setter en stopper for min lett optimistiske innstilling til at 2013 skal bli et enklere år.
Vedtaket er ikke sett på, nevrologen skal ringe tilbake ved leilighet. Fastlegen anbefaler meg å bestille time. Bunken av papirer vokser. Verden raser langsomt sammen.
Først og fremst sysselsetting?
Slik er det. Slik er byråkratiet vårt. Sysselsetting for alle pengene. Om folk holdes i arbeid for å sørge for at de som trenger hjelp, ikke får det, så holdes de i alle fall i arbeid.
Og de skriver brev. Uforståelige brev fulle av henvisninger til lovverket. Fulle av faktafeil. Fulle av forakt. Med trusler om sanksjoner dersom ikke frister og dokumentasjon overholdes; dokumentasjon som hoper seg opp på skrivebordet og i permer gjør meg fysisk dårlig.
Dokumentasjon som er sendt hundre ganger før, men som må sendes på nytt og på nytt, til nye saksbehandlere og nye skrivebord. Til nye avslag og nye klagemuligheter. Og samtidig raser verden langsomt sammen.
En knyttneve av skam
I det offentlige er ikke dette ny informasjon. Rapporter på rapporter viser at for familier med syke barn, er det ikke den syke som er det største problemet, men kampen mot det offentlige. Kampen for å få det man trenger for å overleve. For å leve et verdig liv. For å gi kjærlighet, omsorg og få hverdagen til å fungere. For oss brukes dagen stort sett til bunken med papirer, telefoner, der man aldri får tak i den man trenger å snakke med, og bekymringer for fremtiden. Og ikke til å gjøre livet godt for de som er så avhengige av at vi står på begge beina. Gir dem håp og støtte. Gir dem troen på at samfunnet vårt er godt og trygt. Og at vi som foreldre vil være der for dem uten å selv gå til grunne. For vi går snart til grunne. Hvem tar over da?
Vi lever i et samfunn der man skal se det positive i ting. Tenke positivt. Ikke
klage. Vi bor tross alt i verdens beste land. Sammenligner man med hvordan familier med syke barn har det andre steder på kloden, kommer skammen som et knyttneveslag.
Jeg burde kanskje ikke kreve noe? Burde kanskje droppe denne jungelen av uforståelige papirer og vedtak? Burde kanskje sette pris på at vi har til smør på bordet hver dag? Sette pris på at det ikke er krig? Sette pris på at venner og familie stiller opp i den grad de makter i sine egne travle liv? Sette pris på at sysselsettingen er så høy i den offentlige sektor? At jeg foreløpig har en jobb å gå til? At mannen min, som ikke lenger makter jobbe i tillegg til å forholde seg til den uforståelige papirbunken, får et minimum av hva han har krav på av økonomisk støtte? (Etter samme papirmølle med avslag og vedtak og klager, selvfølgelig.)
Bygge opp, ikke rive ned
I et forsøk på å holde på egen verdighet, prøver jeg å fortelle om ting vi får til. Seiere i hverdagen. Hvordan vi av og til har klart å snu noe som nesten var umulig, til noe som ble bra og ga følelse av mestring. Noe som bygger opp i stedet for å rive ned.
Men i den offentlige forvaltning, er dette å gi seg selv et realt ballespark (unnskyld uttrykket). Får man til noe, så ikke si det til noen.
Da ligger nye papirbunker og venter ved neste mulighet, med sanksjoner og frafall av tidligere vedtak. For mestringen tydeliggjør at «behovet for hjelp ikke lenger er til stede», står det gjerne. Men vi kan klage på det nye avslaget. Bare send med dokumentasjon og forhold deg til klagefristen.
Og imens raser verden langsomt sammen.
Et ønske for det nye året
Jeg har et ønske for dette året. Et ønske om et brev eller en telefon fra det offentlige som gir meg et klapp på skulderen i overført betydning.
«Vi har fått den dokumentasjonen vi trenger. Vi har fattet de vedtakene og de forblir urørt, for vi har skjønt situasjonen i din familie ikke vil endre seg. Vi er her for å hjelpe deg. For å tilrettelegge for at dere i familien kan fortsette å stå på beina. For at dere kan fortsette den gode jobben dere gjør for dem som trenger det som mest. Bare ring om det er noe dere lurer på, så skal vi hjelpe dere så godt vi kan.»
Tenk hvilke krefter jeg ville hentet, hvilket håp det ville gitt. Tenk hva det ville
spart samfunnet for, av både tid og penger.
Og mens jeg har skrevet dette, har bunken med papirer vokst med enda to uforståelige brev. Fulle av faktafeil. Fulle av forakt.
Og verden raser langsomt sammen.
Den opprinnelige artikkelen kan leses hos nrk.no
Noen betaler prisen
Følgende kronikk ble publisert i Aftenposten 5. desember 2012
Få vet at på min jobb er vi unndratt arbeidsmiljøloven. Få vet at jeg tilbringer tre av fire helger på jobb i måneden. Få vet at i min jobb som flyvertinne har jeg reddet flere menneskeliv enn i mine år i helsesektoren. Få vet at jeg stort sett spiser mine måltider i dokøen når jeg er på jobb.
Få vet at min sommerferie ofte er avsluttet når barnas sommerferie starter, og at jeg jobber annenhver jul. Få vet at jeg får vite mitt arbeidsprogram bare én måned av gangen. Jeg vet ikke hvor jeg skal, ikke hvor mange dager jeg blir borte, ei heller når jeg har mine fridager.
Få vet at jeg ikke har helge-, kvelds- eller nattillegg. Ikke helligdagstillegg heller, for den saks skyld. Dette er min hverdag i dag. Nå skal alt bli mye verre.
Får fri for eget bryllup
Allikevel har jeg i 26 år elsket jobben min. Forstå det den som kan. Mine tre barn er vokst opp med at det er mer unntaket enn regelen at jeg har kunnet være med på bursdagsfeiringer og skoleavslutninger. Venner og familie vet at jeg ikke kan takke ja til noe før tidligst måneden før.
Jeg kan glemme å takke ja til å være fadder eller forlover. I mitt eget bryllup har jeg krav på fri til selve dagen, men slett ikke dagen etter. Er det begravelse for en nær tante eller en niese, er det ikke nært nok. Da er det bare å ta på seg uniformen og gå på jobb.
Skal redde liv
Til tross for alt dette, har jeg elsket jobben min. Jeg har elsket tanken på å gi det lille ekstra til passasjene, både de trofaste kundene våre, men også de som er ute og reiser for første gang. Jeg har vært stolt over å jobbe i en bedrift som aldri har veket fra det viktigste med jobben vår – sikkerheten.
Det er derfor vi er der, for de av dere som ikke vet. Vi skal redde liv, og det ligger godt forankret i ryggmargen hos oss alle. Vi skal slukke branner og starte opp hjerter og gi oksygen og roe ned passasjerer og evakuere et fly på 90 sekunder.
I tillegg skal vi være punktlige, helst Europas mest punktlige, vi skal yte service fra vi tar på oss uniformen og blir en SAS-representant, til den igjen blir tatt av etter en arbeidsdag på 14 timer (husk, vi er ikke medregnet i arbeidsmiljøloven). Vi skal smile, helst være slanke og pene og unge også.
«Kravstore, gamle hurper»
I mediene leser jeg stort sett at flyvertinnene i SAS er en gjeng kravstore, gamle hurper som ikke klarer å følge med på samfunnsutviklingen. At vi er lite fleksible, snobbete og at vi tjener altfor godt. Det siste er heldigvis dementert etter siste ukes dekning i mediene. Men hva med alt det andre?
Hva gjør det med et menneskes selvfølelse og egenverd, når man etter å ha viet sitt liv og ofret så mye, får beskjed om at man som betaling skal få knapper og glansbilder? At man skal være mye mer borte fra familien. At man skal kunne ha 14 timers arbeidsdager og 60 timers arbeidsuke. At sommerferien er i mai eller september. At vi skal være glad vi har en jobb å gå til. Er det en pris jeg orker å betale? Er SAS verdt min egenverd?
Sosial dumping
I politiske kretser snakkes det om sosial dumping med forakt. Det vil vi ikke ha noe av her i Norge, verdens beste land å bo i! De rødgrønne, med Jens Stoltenberg i spissen, skal passe på oss. Men «oss» gjelder ikke i flybransjen, for der gjelder ikke arbeidsmiljøloven, vet du.
Der kan man ansette vikarer fra land som sliter, gi dem en knapper-og-glansbilde-lønn og arbeidsbetingelser som vi ikke har hatt i Norge siden arbeiderbevegelsen innførte 37,5 timers uke i 1986. Det er helt greit, bare billettene er billige.
Bare billettene er billige, lukker vi øynene for utslitt mannskap. Vi lukker øynene for en samfunnsutvikling vi helst ikke vil se. Helt til den dagen du selv ligger i midtgangen med hjertestans, eller i verste fall et fly ramler ned.
Da kommer granskningskommisjonene på banen, og det blir spennende å se unnskyldningene som kommer på hvorfor man lot det gå så langt.
Tenk på dette neste gang du velger en flyreise til 149,90. Eller en T-skjorte til 25,50. Eller en kyllingfilet til 14,90. Noen betaler prisen.
Til syvende og sist er det kanskje oss selv som bevisstløse forbrukere som betaler denne prisen og kanskje det er fortjent at vi til slutt må betale for vår holdning, eller mangel på sådan. Men ikke kom og si at du ikke visste.
Den opprinnelige artikkelen kan finnes hos Aftenposten
