Når verden raser langsomt sammen

Følgende kronikk ble publisert av nrk.no den 8. januar 2013

Hva gjør man når man våkner hver morgen og lurer på hva hjelperne kommer til å finne på for å gjøre en allerede uholdbar situasjon enda verre? Hva gjør man når man vet det begås lovbrudd, til og med har det skriftlig fra fylkesmannen, men lovbruddene ikke har noen konsekvenser for dem som begår dem? Hva gjør man når man har to syke barn i verdens beste land å bo i, og verden langsomt raser sammen?

Hva gjør man når livet består av innviklede søknader, avslag, klager på avslag og nye avslag? Når man hverken er advokat eller lege, men brevene til det offentlige krever nettopp dette for å bli hørt. Hva gjør man når man ikke forstår noe av bunken med brev og avslag og klagefrister og paragrafer. Og bunkene vokser.

Og verden raser langsomt sammen.

En stopper for optimismen

Etter to ukers juleferie med påfyll av åndelig føde, barnelatter- og gråt, epileptiske anfall, lite søvn, mye uro, mye glede, gode samtaler, gode venner, pepperkaker og julesild, starter jeg hverdagen igjen ved godt mot. En rask morgentelefon til NAV for å etterlyse et vedtak som skulle blitt tatt 1. oktober 2012, en rask telefon til Ullevål sykehus for å prøve å få kontakt med nevrologen til det ene syke barnet mitt og en telefon til fastlegen, setter en stopper for min lett optimistiske innstilling til at 2013 skal bli et enklere år.

Vedtaket er ikke sett på, nevrologen skal ringe tilbake ved leilighet. Fastlegen anbefaler meg å bestille time. Bunken av papirer vokser. Verden raser langsomt sammen.

Først og fremst sysselsetting?

Slik er det. Slik er byråkratiet vårt. Sysselsetting for alle pengene. Om folk holdes i arbeid for å sørge for at de som trenger hjelp, ikke får det, så holdes de i alle fall i arbeid.

Og de skriver brev. Uforståelige brev fulle av henvisninger til lovverket. Fulle av faktafeil. Fulle av forakt. Med trusler om sanksjoner dersom ikke frister og dokumentasjon overholdes; dokumentasjon som hoper seg opp på skrivebordet og i permer gjør meg fysisk dårlig.

Dokumentasjon som er sendt hundre ganger før, men som må sendes på nytt og på nytt, til nye saksbehandlere og nye skrivebord. Til nye avslag og nye klagemuligheter. Og samtidig raser verden langsomt sammen.

En knyttneve av skam

I det offentlige er ikke dette ny informasjon. Rapporter på rapporter viser at for familier med syke barn, er det ikke den syke som er det største problemet, men kampen mot det offentlige. Kampen for å få det man trenger for å overleve. For å leve et verdig liv. For å gi kjærlighet, omsorg og få hverdagen til å fungere. For oss brukes dagen stort sett til bunken med papirer, telefoner, der man aldri får tak i den man trenger å snakke med, og bekymringer for fremtiden. Og ikke til å gjøre livet godt for de som er så avhengige av at vi står på begge beina. Gir dem håp og støtte. Gir dem troen på at samfunnet vårt er godt og trygt. Og at vi som foreldre vil være der for dem uten å selv gå til grunne. For vi går snart til grunne. Hvem tar over da?

Vi lever i et samfunn der man skal se det positive i ting. Tenke positivt. Ikke
klage. Vi bor tross alt i verdens beste land. Sammenligner man med hvordan familier med syke barn har det andre steder på kloden, kommer skammen som et knyttneveslag.

Jeg burde kanskje ikke kreve noe? Burde kanskje droppe denne jungelen av uforståelige papirer og vedtak? Burde kanskje sette pris på at vi har til smør på bordet hver dag? Sette pris på at det ikke er krig? Sette pris på at venner og familie stiller opp i den grad de makter i sine egne travle liv? Sette pris på at sysselsettingen er så høy i den offentlige sektor? At jeg foreløpig har en jobb å gå til? At mannen min, som ikke lenger makter jobbe i tillegg til å forholde seg til den uforståelige papirbunken, får et minimum av hva han har krav på av økonomisk støtte? (Etter samme papirmølle med avslag og vedtak og klager, selvfølgelig.)

Bygge opp, ikke rive ned

I et forsøk på å holde på egen verdighet, prøver jeg å fortelle om ting vi får til. Seiere i hverdagen. Hvordan vi av og til har klart å snu noe som nesten var umulig, til noe som ble bra og ga følelse av mestring. Noe som bygger opp i stedet for å rive ned.

Men i den offentlige forvaltning, er dette å gi seg selv et realt ballespark (unnskyld uttrykket). Får man til noe, så ikke si det til noen.

Da ligger nye papirbunker og venter ved neste mulighet, med sanksjoner og frafall av tidligere vedtak. For mestringen tydeliggjør at «behovet for hjelp ikke lenger er til stede», står det gjerne. Men vi kan klage på det nye avslaget. Bare send med dokumentasjon og forhold deg til klagefristen.

Og imens raser verden langsomt sammen.

Et ønske for det nye året

Jeg har et ønske for dette året. Et ønske om et brev eller en telefon fra det offentlige som gir meg et klapp på skulderen i overført betydning.

«Vi har fått den dokumentasjonen vi trenger. Vi har fattet de vedtakene og de forblir urørt, for vi har skjønt situasjonen i din familie ikke vil endre seg. Vi er her for å hjelpe deg. For å tilrettelegge for at dere i familien kan fortsette å stå på beina. For at dere kan fortsette den gode jobben dere gjør for dem som trenger det som mest. Bare ring om det er noe dere lurer på, så skal vi hjelpe dere så godt vi kan.»

Tenk hvilke krefter jeg ville hentet, hvilket håp det ville gitt. Tenk hva det ville
spart samfunnet for, av både tid og penger.

Og mens jeg har skrevet dette, har bunken med papirer vokst med enda to uforståelige brev. Fulle av faktafeil. Fulle av forakt.

Og verden raser langsomt sammen.

Den opprinnelige artikkelen kan leses hos nrk.no

Noen betaler prisen

Følgende kronikk ble publisert i Aftenposten 5. desember 2012

Få vet at på min jobb er vi unndratt arbeidsmiljøloven. Få vet at jeg tilbringer tre av fire helger på jobb i måneden. Få vet at i min jobb som flyvertinne har jeg reddet flere menneskeliv enn i mine år i helsesektoren. Få vet at jeg stort sett spiser mine måltider i dokøen når jeg er på jobb.

Få vet at min sommerferie ofte er avsluttet når barnas sommerferie starter, og at jeg jobber annenhver jul. Få vet at jeg får vite mitt arbeidsprogram bare én måned av gangen. Jeg vet ikke hvor jeg skal, ikke hvor mange dager jeg blir borte, ei heller når jeg har mine fridager.

Få vet at jeg ikke har helge-, kvelds- eller nattillegg. Ikke helligdagstillegg heller, for den saks skyld. Dette er min hverdag i dag. Nå skal alt bli mye verre.

Får fri for eget bryllup

Allikevel har jeg i 26 år elsket jobben min. Forstå det den som kan. Mine tre barn er vokst opp med at det er mer unntaket enn regelen at jeg har kunnet være med på bursdagsfeiringer og skoleavslutninger. Venner og familie vet at jeg ikke kan takke ja til noe før tidligst måneden før.

Jeg kan glemme å takke ja til å være fadder eller forlover. I mitt eget bryllup har jeg krav på fri til selve dagen, men slett ikke dagen etter. Er det begravelse for en nær tante eller en niese, er det ikke nært nok. Da er det bare å ta på seg uniformen og gå på jobb.

Skal redde liv

Til tross for alt dette, har jeg elsket jobben min. Jeg har elsket tanken på å gi det lille ekstra til passasjene, både de trofaste kundene våre, men også de som er ute og reiser for første gang. Jeg har vært stolt over å jobbe i en bedrift som aldri har veket fra det viktigste med jobben vår – sikkerheten.

Det er derfor vi er der, for de av dere som ikke vet. Vi skal redde liv, og det ligger godt forankret i ryggmargen hos oss alle. Vi skal slukke branner og starte opp hjerter og gi oksygen og roe ned passasjerer og evakuere et fly på 90 sekunder.

I tillegg skal vi være punktlige, helst Europas mest punktlige, vi skal yte service fra vi tar på oss uniformen og blir en SAS-representant, til den igjen blir tatt av etter en arbeidsdag på 14 timer (husk, vi er ikke medregnet i arbeidsmiljøloven). Vi skal smile, helst være slanke og pene og unge også.

«Kravstore, gamle hurper»

I mediene leser jeg stort sett at flyvertinnene i SAS er en gjeng kravstore, gamle hurper som ikke klarer å følge med på samfunnsutviklingen. At vi er lite fleksible, snobbete og at vi tjener altfor godt. Det siste er heldigvis dementert etter siste ukes dekning i mediene. Men hva med alt det andre?

Hva gjør det med et menneskes selvfølelse og egenverd, når man etter å ha viet sitt liv og ofret så mye, får beskjed om at man som betaling skal få knapper og glansbilder? At man skal være mye mer borte fra familien. At man skal kunne ha 14 timers arbeidsdager og 60 timers arbeidsuke. At sommerferien er i mai eller september. At vi skal være glad vi har en jobb å gå til. Er det en pris jeg orker å betale? Er SAS verdt min egenverd?

Sosial dumping

I politiske kretser snakkes det om sosial dumping med forakt. Det vil vi ikke ha noe av her i Norge, verdens beste land å bo i! De rødgrønne, med Jens Stoltenberg i spissen, skal passe på oss. Men «oss» gjelder ikke i flybransjen, for der gjelder ikke arbeidsmiljøloven, vet du.

Der kan man ansette vikarer fra land som sliter, gi dem en knapper-og-glansbilde-lønn og arbeidsbetingelser som vi ikke har hatt i Norge siden arbeiderbevegelsen innførte 37,5 timers uke i 1986. Det er helt greit, bare billettene er billige.

Bare billettene er billige, lukker vi øynene for utslitt mannskap. Vi lukker øynene for en samfunnsutvikling vi helst ikke vil se. Helt til den dagen du selv ligger i midtgangen med hjertestans, eller i verste fall et fly ramler ned.

Da kommer granskningskommisjonene på banen, og det blir spennende å se unnskyldningene som kommer på hvorfor man lot det gå så langt.

Tenk på dette neste gang du velger en flyreise til 149,90. Eller en T-skjorte til 25,50. Eller en kyllingfilet til 14,90. Noen betaler prisen.

Til syvende og sist er det kanskje oss selv som bevisstløse forbrukere som betaler denne prisen og kanskje det er fortjent at vi til slutt må betale for vår holdning, eller mangel på sådan. Men ikke kom og si at du ikke visste.

Den opprinnelige artikkelen kan finnes hos Aftenposten