Kategori: Familie
-
Om å lade batteriene når man driver et pensjonat
For to år siden fant jeg meg selv som driver av verdens mest utakknemlige hotell i Spania. Drev det sammen med mannen min. Vi smurte brødskiver og handlet og bar litervis med vann og brus og sjokoladefrokostblandinger og fersk melk. Vi kostet og vasket opp og smurte rygger med solkrem.
-
Malboromannen, min pappa
To måneder senere, kjente han meg ikke igjen. Han skjønte fremdeles ikke hvorfor han var på sykehus. Vi fant ham flere ganger i sykehusskjorta og underbukse vandrende i Kirkeveien. Forvirret. Fortvilet. Han døde da jeg var på do. Jeg skrek så høyt at det gjorde vondt i ørene.
-
Valg og offerrollen
Kan man ta aktive valg, selv om livet går en imot? «Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det». Et moderne uttrykk som gir meg gåsehud. Det føyer seg inn i presset om det å tenke positivt. Eller det å ville noe nok. Samtidig ser jeg det har noe for seg. Og det er her valget kommer inn.
-
Asparges og kjærlighet
Ett år hadde mannen min lest om aspargesen. Hvordan den først kan høstes etter fire års kjærlig pleie. Hvor viktig den første tiden er for hvordan planten gror. Og hvordan man så, etter de fire tålmodige årene, kan høste disse vidunderlige grønnsakene, som kommer opp av jorda som raketter.
-
Pakk ørepropper og den røde kjolen!
Stranden er full av intetanende turister som smører seg med faktor 20 og spiser middagen sin på samme sted de har gjort siste fem dager. Mange aner ikke hva de går glipp av bare noen hundre meter unna.
-
Å vanne trær med tårer
Jeg leser om de to åtteåringene som arrangerte bursdag der ingen kom. Det er brutalt. Som livet. Vårt ansvar som foreldre er å følge med. Jeg skulle ønske jeg hadde fulgt med bedre. Det var en tøff lekse. Tøffest for den lille gutten min som sto midt i det.
Lena Ronge 