Her kan du se dokumentaren TV2 og’ Vårt lille land’ laget om oss.
Vi er så stolte over å ha vært med på dette, både Knut, Tora og jeg. Vi er glade for at det gikk så bra som det gjorde til slutt. Samtidig har det gitt meg innsikt i noe jeg skulle ønske jeg hadde sluppet. En erfaring jeg gjerne skulle ha vært foruten.
Kategori: Sykdom/Kreft
My fight for survival
The first thing I remember was a tube being pulled out of my throat. I retched. Someone said the operation had been a success. “Cancer fucking sucks,” I thought to myself.
Kirurgisk ekspedisjon
Døden var i rommet jeg lå i.
Jeg husker at jeg bestemte meg. Bestemte meg for at dette skulle jeg klare. Dette skulle jeg overleve. Jeg tenkte at kroppen min er en maskin som måtte repareres. Alle kreftene mine måtte brukes på å snakke til meg selv. Si til meg selv at jeg hadde en sterk kropp. At de som jobbet med meg, visste hva de gjorde og at de ville gjøre alt for å få maskinen min i gang igjen
Den sommeren tiden stoppet
I morgen reiser resten av familien til Spania. Til stedet jeg kaller mitt paradis. Jeg blir igjen for å utredes. Den kroppen jeg forakter, men trodde var frisk, skal belyses og stikkes i av de hvite frakkene. De skal utrede det som vokser inni meg. Finne ut om det er godartet eller ondartet. Om det er spredning
En klagesang
For meg holder ikke helsa til å gå tilbake til jobben jeg har hatt i 26 år. Som de fleste vel har fått med seg, har jakten på de billige billetene kostet. Konkurransen er blitt så rå, at kostnadene ligger hos oss som produserer på bakkeplan. Vi betaler med helsa. Men nok om det. Jeg har hatt en jobb jeg har elsket. Og skal ikke gråte over spilt melk.
Min kropp. Mitt tempel?
Jeg var 14 år da det begynte. Det var en kommentar som skulle til. En kommentar om kroppen min. Jeg bestemte meg for at «de skulle sannelig få se…at denne jenta hadde ikke tenkt å bli stor. Aldri i livet».
