Døden var i rommet jeg lå i.
Jeg husker at jeg bestemte meg. Bestemte meg for at dette skulle jeg klare. Dette skulle jeg overleve. Jeg tenkte at kroppen min er en maskin som måtte repareres. Alle kreftene mine måtte brukes på å snakke til meg selv. Si til meg selv at jeg hadde en sterk kropp. At de som jobbet med meg, visste hva de gjorde og at de ville gjøre alt for å få maskinen min i gang igjen
I morgen reiser resten av familien til Spania. Til stedet jeg kaller mitt paradis. Jeg blir igjen for å utredes. Den kroppen jeg forakter, men trodde var frisk, skal belyses og stikkes i av de hvite frakkene. De skal utrede det som vokser inni meg. Finne ut om det er godartet eller ondartet. Om det er spredning
For meg holder ikke helsa til å gå tilbake til jobben jeg har hatt i 26 år. Som de fleste vel har fått med seg, har jakten på de billige billetene kostet. Konkurransen er blitt så rå, at kostnadene ligger hos oss som produserer på bakkeplan. Vi betaler med helsa. Men nok om det. Jeg har hatt en jobb jeg har elsket. Og skal ikke gråte over spilt melk.
For syv år siden fikk min sønn epilepsi. Han falt om med kramper helt plutselig og uten forvarsel. Jeg hadde aldri sett epilepsi på nært hold og det at det skjedde med barnet mitt var en grufull opplevelse. For meg var epilepsi en diagnose noen få hadde, ofte i forbindelse med andre sykdommer og det innebar alltid kramper med fråde ut av munnen. Syv år senere vet jeg at sannheten er en helt annen. Jeg vet også veldig mye mer om hva diagnosen innebærer for dem som har den. Men også for de familier som rammes.
