Kategori: Sykdom/Kreft

Den sommeren tiden stoppet

@Knut Røthe

I morgen reiser resten av familien til Spania. Til stedet jeg kaller mitt paradis. Jeg blir igjen for å utredes. Den kroppen jeg forakter, men trodde var frisk, skal belyses og stikkes i av de hvite frakkene. De skal utrede det som vokser inni meg. Finne ut om det er godartet eller ondartet. Om det er spredning

En klagesang

For meg holder ikke helsa til å gå tilbake til jobben jeg har hatt i 26 år. Som de fleste vel har fått med seg, har jakten på de billige billetene kostet. Konkurransen er blitt så rå, at kostnadene ligger hos oss som produserer på bakkeplan. Vi betaler med helsa. Men nok om det. Jeg har hatt en jobb jeg har elsket. Og skal ikke gråte over spilt melk.

Min kropp. Mitt tempel?

Jeg var 14 år da det begynte. Det var en kommentar som skulle til. En kommentar om kroppen min. Jeg bestemte meg for at «de skulle sannelig få se…at denne jenta hadde ikke tenkt å bli stor. Aldri i livet».

Epilepsi og barn

For syv år siden fikk min sønn epilepsi. Han falt om med kramper helt plutselig og uten forvarsel. Jeg hadde aldri sett epilepsi på nært hold og det at det skjedde med barnet mitt var en grufull opplevelse. For meg var epilepsi en diagnose noen få hadde, ofte i forbindelse med andre sykdommer og det innebar alltid kramper med fråde ut av munnen. Syv år senere vet jeg at sannheten er en helt annen. Jeg vet også veldig mye mer om hva diagnosen innebærer for dem som har den. Men også for de familier som rammes.

Når verden raser langsomt sammen

Vi lever i et samfunn der man skal se det positive i ting. Tenke positivt. Ikke
klage. Vi bor tross alt i verdens beste land. Sammenligner man med hvordan familier med syke barn har det andre steder på kloden, kommer skammen som et knyttneveslag.