Lena Ronge

Tenk Tanken

recent posts

about

Frilansjournalist og podkastvert i Generasjonsbroen
  • Jeg ser ut som før. Alt er forandret

    Jeg ser ut som før. Alt er forandret

    Noen hender er ru ved det ytterste leddet av pekefingeren. Jeg kjenner det og tenker de kanskje driver med noe annet når de kommer hjem fra jobb. Noen hender har kalde fingertupper. Noen er litt svette inni håndflaten. Ingen av henda har ansikter. Ingen har stemmer. Ingen sier at dette skal gå bra. Alle er likevel trøstende. Bortsett fra en. Hans travle, hårete hender er best til å få pustemaskinen på. Det føles som å bli kvalt hver gang. Litt mindre kvalt når han gjør det.

    Jeg er en levende organisme. Lukket inne i meg selv. Fra magen tyter det ut plastslanger. Som et spagettifyrverkeri kommer slangene ut fra huden rundt navlen. Slangene ender i poser med innhold som egentlig hører hjemme inni en kropp. Posene henger på siden av sengen og tømmes hver time. Jeg er glad jeg slipper å se. Prøver jeg å åpne øynene, vrenger magen seg. Rommet snurrer og jeg må igjen konsentrere meg om pusten jeg ikke har. Livsnødvendige instrumenter som tikker og skjermer som piper er eneste lyder i rommet. Sammen med lyden av nærmende skritt når redselen min for å dø tar overhånd og jeg trykker på den knappen de trøstende hendene har lagt i min høyre hånd.

    – Hvorfor gråter du?
    – Jeg er så redd.
    – Hva er du redd for?
    – Jeg er redd for å dø.
    – Det skjønner jeg. Jeg blir her litt til.

    Etter sjette dagen er øynene åpne. Rommet med hendene er byttet ut. De ekle slangene og posene er der fremdeles. Utenfor vinduet er sommeren på hell. Tett i tett står løvtrærne med begynnende høstfarger. Trafikken fra den store veien ved sykehuset dundrer forbi. Som om ingenting har skjedd.

    Syv uker tidligere. Den varmeste sommeren i manns minne. Sjokkbeskjeden. Sykdommen jeg knapt orker å uttale navnet på, har overtatt store deler av buken min. Syv uker i marerittet jeg ikke kan flykte fra. Syv uker med trøst og forsikringer fra venner og familie om at dette går bra. Trøstende hender som lover at alt skal bli som før når marerittet er over. Jeg tror på dem og maler bilder av late dager i solen med iskald hvitvin i glasset. Jeg maler bilder av reiser til fjerne Østen med farger og lukter og smaker jeg elsker. Alt skal bli som før. Først må dritten ut.

    Jeg går to skritt. Så fire. Posene henger på stativet jeg triller med meg. Jeg ser meg i speilet på badet. Ser en fremmed. Venner og familie kommer på besøk. De holder meg i hånden og sier jeg ser godt ut. Sier alt snart skal bli som før. Jeg tenker på det fremmede fjeset i speilet. Og jeg tenker tilbake på de trøstende hendene som ikke lovet meg noen ting.

    Barna kommer på besøk og jeg ser hvor store de har blitt. Det slår meg hvor fort tiden har gått. De nettene jeg sover, drømmer jeg at de er små igjen. Jeg hører barnelatteren deres. Det eneste jeg klarer å tenke på når jeg er våken, er naturens friske farger og lukter. På TV’n på rommet ser jeg bare naturprogrammer. Om ekorn og hvaler og bladenes klorofyll.

    På Facebook ser jeg bilder av nylakkerte tær i Italia. Duggfriske glass med hvitvin. Som om om ingenting har skjedd.

    Jeg går hele korridoren opp og ned nå. Hvileløst gjennom lange korridorer med kunst for tusenvis av kroner på spygrønne vegger. Venner og familie holder meg trøstende i hånden og sier jeg nesten ser ut som før. De forsikrer meg om at vi snart skal reise til fjerne strøk og heve duggfriske glass. Trærne utenfor har eksplodert i farger. Jeg vil ut. Jeg vil kjenne lukten av våt jord og furu.

    To måneder har gått. Jeg er på et hjem med gamlinger. Har akkurat kastet gåstolen og gamlingene kaller meg ungdom. Det spilles gamle svisker i Den blå salongen hver mandag. Køen utenfor heisen er uendelig lang. Gåstoler, krykker og prekestoler sloss om plassen for å komme ned til sviskene. På dagtid ruller vi store baller mellom oss og sitter i grupper for å snakke om avføring etter omfattende operasjoner. De gamle liker samtaleemnet. Jeg skjønner jeg tilhører ungdommen. Lengselen ut driver meg lenger og lenger bort fra hjemmet med de gamle. Venner og familie kommer på besøk. Jeg ber dem ta med turtøy. Høstbladene dekker skogbunnen. Fuglene flyr i flokk sørover.

    Syv måneder og jeg er hjemme. Nyter lyden av vekkerklokken hver morgen. Nyter følelsen av tregulv under føttene. Nyter å vekke sure tenåringer og smøre matpakker de kanskje kaster. Livredd før neste kontroll. Jeg ser på bilder på Facebook av nylakkerte tær i Italia. Jeg er glad jeg ikke er der.

    Jeg ser ut som før. Alt er forandret. Alt har skjedd.

    Ingenting blir som før. Les om etterkontroll her.

    Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

  • Vår blant byens løse fugler

    Vår blant byens løse fugler

    -Du skulle sett’a, Grete! Gamle kjerringa med rullator og greier. Hu rappa et brød som hu gjemte i kurven sin. Rett foran meg i køen.

    -Det er dem gamle som rapper mest, har jeg hørt. Husker du ikke hu dama som besvimte fordi hu hadde putta en frossenkylling oppi hatten.

    De ler høyt, begge to. Grete er den eneste med tenner i munnen.

    Grete blir tilbudt en nyinnkjøpt øl fra Bunnpris, men takker nei. Hun vil ikke stinke på undersøkelsen hun skal ta. Hun gruer seg. Ber ham spare litt til hun er tilbake. Han spør om hun vil ha noen piller for nervene. Grete sier nei igjen.

    -Jeg vil gjøre et godt inntrykk på legen, svarer hun stille.

    Hun går med usikre skritt bort mot byens fullsatte uterestauranter. Øl serveres av blide, svenske ungjenter. Lystig latter og forventningsfulle blikk.  Det er vår i luften. Forbi dem går Grete i Mariusgenseren sin. Kjøpt på Fretex, får jeg vite etterpå.

    Han blir utålmodig når Grete går. Hun skal ta røntgenbilde av lungene. De høres ikke friske ut.

    -Det må ikke skje no med’a. Hu er det beste i livet mitt, sier han alvorlig. Han tar frem en halv flaske sprit fra en skitten sekk han har under den grønne trebenken.

    -Jeg  var i militæret i Bodø en gang på åttitallet. Bare tanken på det å sitte på brygga og fiske gir meg skikkelig gåsehud. Han lurer på om jeg har vært i Bodø. Når jeg forteller jeg har vært der mange ganger, vil han vite alt som har skjedd der siden åttitallet.

    -Jeg er glad du satte deg ned med oss, sier han. Da går tia til hu kommer tilbake litt fortere, veit du.

    Grete kommer tilbake. Lettet. Legen hadde vært så hyggelig. Hun forsyner seg grådig av spritflasken hans.

    Jeg får klem når jeg går. De smiler og vinker. Det er vår i lufta. Også blant byens løse fugler.

  • Tiden det tar å kjøpe en kaffe

    Tiden det tar å kjøpe en kaffe

    Nylig gikk jeg forbi to gråtende kvinner. De snakket om en venn de hadde mistet. Det var tydelig at dødsfallet kom uventet. Jeg gikk for å kjøpe en kaffe og mens jeg sto i køen tenkte jeg på de sørgende jeg akkurat hadde gått forbi. Jeg tenkte at det kunne ha vært meg som var død. Og at de to kvinnene kunne ha vært mine venninner.

    Jeg lurte på om han hadde kjæreste. Eller barn. Og om det var mange som gråt akkurat nå fordi de hadde mistet ham.

    Da jeg kom ut av kafeen i vårsola, satt de to sørgende venninnene og lo høyt. De snakket om en veske den ene damen hadde kjøpt. Den kostet altfor mye; langt over hennes budsjett. De snakket om å gripe dagen og lo enda høyere. Jeg satt en time. Den døde vennen ble ikke nevnt mer.

    For et halvt år siden, holdt jeg på å dø. Da jeg lå på sykehuset med slanger ut av hele meg og stinkende poser hengende ved sengen, var tiden jeg hadde til refleksjon uutholdelig. Ensomheten føltes som et svart hull som fylte hele meg.

    Jeg så bilder på Facebook av skålende venner til bords. Jeg så bilder av kollegaer i den blå uniformen, vinkende på flytrappen. Jeg så bilder av strender og palmer langt borte. Av små, søte barn. Av katter og hunder. Av nymalte tær og solnedganger.

    Jeg så bilder av livet. Jeg følte meg død. Utenfor.

    Jeg fikk mye besøk. Nattbordet ble fylt opp av sjokolade og bøker og gode ønsker for fremtiden. Facebooksiden min var full av tomler opp og hjerter og visdomsord. Jeg følte meg elsket. Og bunnløst ensom.

    Jeg lengtet ut. Jeg ville sitte sammen med dem som skålte. Jeg ville vinke på flytrappen. Jeg ville lukte og smake og synge og være en del av fellesskapet. Jeg ville tilbake til livet slik det hadde vært før dette forferdelige. Jeg visste ikke da at den døren var lukket. For alltid.

    Livet utenfor dundret videre. Det ble kranglet og elsket. Bord ble dekket og glass hevet. Historier ble fortalt og latteren runget. Lekser ble gjort og matpakker smurt.

    Tårer rant også. I akkurat så lang tid det tar å kjøpe en kaffe.

    Det har gått et halvt år. Det har gått et helt liv. Det har vært smertefullt og ensomt. Til tider bittert. Men livet videre har fått ny mening. Bitterheten er borte. Smerten og ensomheten også.

    Vissheten om at livet går ubønnhørlig videre uten meg. Og oppdagelsen av at jeg ikke er uunnværlig, har gitt en helt ny følelse av frihet. Mange vil kanskje si at det var på tide. Jeg er glad erkjennelsen kom. Å si det var verdt helvete jeg har vært igjennom er dog å trekke det langt. I alle fall i dag.

    Jeg tenker på alle valg jeg har tatt og hvor avhengig jeg har vært av aksept. Hvor redd jeg har vært for å såre. Hvor lite jeg har lyttet til hva jeg egentlig har lyst til selv. Hvor ofte jeg har sagt ja når jeg egentlig mener nei.

    Jeg vil igjen heve glass. Krangle og elske. Jeg vil igjen føle fellesskap med alle dem jeg er glad i. Le og fortelle historier. Sikkert være redd for å såre. Si ja når jeg mener nei. Ønske aksept for mine usikre valg.

    Men samtidig vet jeg at alt er forandret. Inni meg. Arret, som går fra brystet og helt til skrittet er det synlige beviset.

    Det var døren til frihet som ble åpnet da den gamle ble lukket. Og nå går jeg ut i solen!

    Publisert som blogg hos Kreftforeningen 4/6-15

    Les  her om du vil lese om da jeg så døden i hvitøyet. Her kan du se filmen som ble laget om datteren min og meg.

    Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

     

  • Brevet til Tora

    Brevet til Tora

    Da jeg ble syk sommeren 2014, ville tilfeldighetene det slik at vi ble spurt om programserien ‘Vårt lille land’ kunne få følge oss underveis i prosessen. Før vi visste noe særlig, annet enn at det var en kreftsvulst i magen, sa vi ja.

    Det var et lett valg for Knut og meg. Jeg skjønner mange ville valgt annerledes.

    Det var uklart hva historien skulle handle om, så vi filmet alt mulig, Knut og jeg. Kameraet ble en slags krykke vi kunne lene oss mot. Beina våre skalv som aspeløv. Da var den krykken god å ha.

    Datteren min, Tora, hadde akkurat reist til Australia for å studere i tre år. Det var da hun ba meg om et avskjedsbrev, og jeg faktisk skrev det, at historien sto frem. Den de ville bruke.

    Historien var om så mye mer mer enn en kreftsyk mor og hennes datter i Australia. Den handlet om kjærligheten mellom foreldre og barn. Den handlet om den moderne familien. Den handlet om redselen for å miste. Og om det å leve videre.

    Filmen ble vist i sesongpremieren av Vårt lille land lørdag 28 februar-15. Den traff mange. Den traff på mange plan. For meg var den nær og personlig, men ikke privat. Grensene våre ble hele tiden ivaretatt. Vi hadde alle muligheter til å stoppe, endre, fjerne eller legge til.

    Da vi så dokumentaren, ferdig klippet, tok det ikke lang tid før vi nesten glemte at det var oss vi så. Fordi den handlet om noe annet, noe allment. Noe alle kunne kjenne seg igjen i.

    Jeg er glad jeg skrev brevet til Tora. Både fordi jeg fikk sagt noe til henne som var viktig. Om kjærlighet og tilgivelse  Men også fordi det fikk meg til å innse at verden går ubønnhørlig videre. Selv uten meg. Det var tøft. Samtidig ga det meg en frihet jeg ikke tidligere har kjent. Valgene mine er bare mine. Det er ikke så farlig hva andre mener, så lenge jeg følger hjertet i valgene jeg tar. Da er det heller ikke så mange hensyn å ta. De idiotiske hensynene som gjør at, i alle fall jeg, ofte tar valg jeg slett ikke vil.

    Vi er så stolte over å ha vært med på dette, både Knut, Tora og jeg. Vi er glade for at det gikk så bra som det gjorde til slutt. Samtidig har det gitt meg  innsikt i noe jeg skulle ønske jeg hadde sluppet. En erfaring jeg gjerne skulle ha vært foruten.

    Her er filmen i sin helhet, dersom du ikke fikk sett den eller du ønsker å se den igjen:

    http://www.tv2.no/v/895385/

    Og her er intervjuet fra God morgen Norge to dager etter programmet:

    http://sumo.tv2.no/programmer/hvordan-gaar-det-med-lena-fra-vaart-lille-land-891274.html

    Det er aldri hele historien som blir fortalt. Det var det heller ikke i denne lille filmen.

    Og mens livet stoppet opp i vår familie sommeren og høsten-14, gikk verden ubønnhørlig videre. Og den fortsetter videre. Heldigvis med meg fremdeles med på lasset. Jeg skal nemlig leve irriterende lenge.

    Her kan du lese hva jeg skrev rett etter operasjonen.

     

  • Rolf Utgård, med skøyter på beina

    Rolf Utgård, med skøyter på beina

    Publisert i  Harvest 

     

    – Jeg er oppvokst på Hvaler, en øygruppe utenfor Fredrikstad. De fleste av oss hadde ski, men på Hvaler var det sjelden nok snø til at skiene kunne brukes. Skøyter derimot, smiler Rolf.

    – Jeg har gått på skøyter så lenge jeg kan huske. Vi hadde en lek vi kalte ‘sista’. Det var en slags sisten. Gamle som unge var med på den leken. Eller gamle og gamle. De var kanskje tredve år, men gamlinger for oss barna. Vi kunne leke ‘sista’ i timesvis. Utstyret var enkelt: beksømstøvler og skøyter med remmer vi festet støvlene med. Vi dro ofte helt ut i havgapet, men vi var forsiktige og fant ut måter å sjekke isen på. Jeg husker egentlig ikke om foreldrene våre var engstelige for at vi skulle gå igjennom isen. Det skjedde, slik jeg husker det, sjelden. Jeg var godt voksen første gang uhellet var ute. Og det var kun min egen uforsiktighet som var årsaken. Jeg ble for ivrig og sjekket ikke isen grundig nok. Heldigvis gikk det bra. Jeg var tilbake på skøyter dagen etter.

    – For meg rommer skøyteopplevelsene så mye. Både den friske lufta, alle de fantastiske naturopplevelsene og det faktum at man kan gå ved siden av hverandre og skravle, smiler han. Selv om man går mange mil, blir man ikke våt av svette. Likevel er det trening, både for kropp og sjel. Det er dessuten noe man kan drive med uansett alder og fysisk form. Jeg snakket nylig med en dame i syttiårene. Hun kviet seg fordi hun var redd for balansen. Det er jo helt tvert om, sa jeg. Du får bedre balanse av å gå på skøyter. Det er bare å ta det rolig. Hun gikk tre mil på sin fjerde tur. Jeg blir så glad når jeg opplever slikt. Forrige helg var jeg på tur med barn og barnebarn. Vi hadde med kjelke og akebrett, tente bål og koste oss. Og i motsetning til skiløypene i marka, der man i helgene gjerne går i kø, var vi nesten helt alene. Det var magisk.

    Og her kan du lese om en ung jente som elsker naturen.

    – Jeg vil ikke anbefale noen å starte med dette helt på egenhånd dersom man ikke har forkunnskap om is og sikkerhet. Skiforeningens turskøytegruppe  arrangerer kurs. Ellers tar man med en kjentmann på tur.

    – Når det gjelder utstyr tror jeg dette må være noe av det rimeligste man kan holde på med. Gode turskøyter med vanlige skibindinger til skistøvler betaler man et par tusen for og de har man resten av livet. Man kan bruke hockeyskøyter. Sikkerhetsutstyr er ikke dyre saker. Går man kurs, får man låne skøyter og det man trenger. Slik kan man se om dette er noe man tenner på. Jeg tør vedde på at det er nettopp det man gjør; tenner!

    Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

    https://player.vimeo.com/video/119211432?title=0&byline=0&portrait=0&player_id=player10&api=1&wmode=opaque
  • Jenta som velger et liv i naturen

    Jenta som velger et liv i naturen

    Intervju publisert i Harvest 23/1-15. Et møte med en jente som gjorde dypt inntrykk.

    Hun er jenta som gikk «Norge på langs» som 17-åring. Som droppet ut av skolen for å følge drømmen sin. Drømmen om et liv i frihet. Og frihet for Tonje Helene Blomseth innebærer at ingen skal fortelle henne når hun skal spise lunch. Eller hvem som er vennene hennes. Frihet for Tonje Helene er et liv ute i naturen. Og alle de menneskemøtene hun har på sin vei. Nå har hun bosatt seg i Karasjok, der hun hjelper samene med reindriften. Vinteren 2014 krysset hun Lappland alene (bildene i denne saken er fra den turen).

    Harvest snakket med Tonje underveis. Hun var ferdig med den mørkeste tiden, men skulle fortsette ekspedisjonen, uten kontakt med omverdenen i to måneder fremover. Hun visste det ville bli tøft. Samtidig visste hun at lyset kom tilbake i løpet av den andre måneden.

    – Jeg møter mange mennesker helt tilfeldig. Men noen følger også bloggen min og skriver mailer eller sms der de ber meg komme innom dersom jeg er i nærheten. Jeg er hos en slik familie nå. Nyter de siste timene før jeg skal ta den siste etappen på turen, forteller hun i mars 2014.
    – Det er den lengste etappen uten kontakt med omverdenen. I to måneder fremover skal jeg være alene. Da er det godt å ha en familie rundt meg. Som serverer meg varm middag. I to måneder fremover skal jeg spise havregrøt, kjeks annen turmat/tørrfor. Jeg må prioritere hundematen framfor min egen mat. Pulken er tung nok som den er.

    Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel! Og her kan du lese om Ragnild på 15 år. Hun vil være den yngste som går Norge på langs og Tonje er hennes store forbilde.

    Da vi snakker med henne befinner Tonje Helene seg i Dividalen i Troms fylke. Hun har vært ute og gått siden november. Ferden startet i Hetta i Finland og i mai er hun fremme i Tydalen, endestasjonen.
    «Noen reiser verden rundt for å finne seg selv. Jeg har dratt til verdens navle og der fant jeg min egen art», står det under en av Facebook-oppdateringene til Tonje Helene Blomseth. På bildet der teksten står, er hun omgitt av rein.
    – Hva har det kostet å ta valgene du har gjort?
    – Det har ikke vært bare lett. Jeg er vokst opp i en familie der det har vært viktig med en akademisk utdannelse og med et liv som følger det man kaller «normalen». Med hus og bil og jobb og familie og alle de tingene som hører «normalen» til. Men jeg har strittet i mot så lenge jeg kan huske. Jeg har villet gå mine egne veier. De veiene har vært i naturen og ikke på fest. Selv om jeg egentlig alltid har vært god på skolen, så har skolen bare frembragt lengsel i meg. Lengselen ut. Og bort fra pulten. Da jeg gjorde alvor av drømmen, mistet jeg mye. Men jeg vant mer.

    http://harvest.as/artikkel/den-nye-lars-monsen