En klagesang

For meg holder ikke helsa til å gå tilbake til jobben jeg har hatt i 26 år. Som de fleste vel har fått med seg, har jakten på de billige billetene kostet. Konkurransen er blitt så rå, at kostnadene ligger hos oss som produserer på bakkeplan. Vi betaler med helsa. Men nok om det. Jeg har hatt en jobb jeg har elsket. Og skal ikke gråte over spilt melk.

Nasse Nøff, Ole Brum og hedersprisen du aldri har hørt om

Vi vet vi er endringsdyktige. Vi overlever personlige tragedier, dødsfall og skillsmisser. Vi evner å finne nye løsninger når vi må. Men for å redde miljøet eller dele på godene; hvor langt er vi villige til å gå da? Hvor villige er vi til å lukke øynene?

Om en gryende politikerforrakt

Jeg er ikke født i går. Jeg skjønner at politikere, akkurat som alle oss andre, også har dager da troen på de gode løsningene og kanskje også troen på de gode menneskene får seg en knekk. At tvilen kommer snikende. Og at man kanskje akkurat da er i valgkamp. Alles blikk er rettet mot dette politikermennesket, som kanskje akkurat da tviler på alt. Det må være et mareritt.

Min kropp. Mitt tempel?

Jeg var 14 år da det begynte. Det var en kommentar som skulle til. En kommentar om kroppen min. Jeg bestemte meg for at «de skulle sannelig få se…at denne jenta hadde ikke tenkt å bli stor. Aldri i livet».

Hvis barn blir sett på med forakt

Hva om løsningen ligger delvis i at hver enkelt av oss snur holdningene våre. At vi begynner å behandle dem med verdighet. Møte blikkene deres. Putte en tier i koppen. Kjøpe en kaffe. Hva med om myndighetene gjør det samme. Sørger for et verdig tilbud. Dusj og toilett. Et sted de kan være uten å bli jaget gjennom natten. Noen må ta ansvar. Noen med myndighet til å kunne gjøre en endring . En endring må jo skje. Og jeg håper den blir verdens rikeste land verdig