Lena Ronge

My fight for survival

desember 1, 2014

Many of my English speaking friends have asked for a translation of this article
published in the Harvest magazine.

-Do you exercise often?

-No

-Not at all?

– Umm..

– I just go for walks in the forest. Three times a week. It’s a 7 kilometer walk.

-And you don’t call that exercise?

-No

-During my years here at intensive care, I have never seen a body that has come through the extreme stress as unaffected as yours. Those walks in the forest have probably saved your life.

This conversation took place the day after I returned to life. I thought I would be yelled at for not being in better shape. I felt the aging shame over my fat body.

The first thing I remember was a tube being pulled out of my throat. I retched. Someone said the operation had been a success. “Cancer fucking sucks,” I thought to myself.

The next thing I remember was the feeling of being unable to move. Being unable to talk. I understood questions being posed to me, but I barely managed to produce a yes or no. I understood that the operation had ended up being both longer, and more comprehensive, than anticipated. For fourteen hours they’d scraped my bowels free of cancer. Extracted organs I didn’t know I had. As well as a number of those I did.

On the day before I was admitted, I had sit-downs with everyone who would be involved in the surgery. I felt very distanced. Thought that this could not possibly be me. I was constantly reminded that it was indeed me, and of the importance of being present with all my body. The anesthesiologist took both my hands; asked me to feel present, and said she wanted me to work with her during the surgery. That it was important. I began to cry.

As I was standing in the special bathroom for colostomy patients, the doctors measuring out where they would place my intestines if necessary, the distance was crucial. I had Knut, the love of my life, take a picture where the two marks were eyes, and my navel was the mouth. We called it “fainted Ayatholla”. It was important that Knut was there with me. That he wasn’t affected by the gravity of the situation and didn’t show fear. If he did, fleeing would be my only option.

I knew something was wrong. There were several nurses standing over me. They said my breathing was weak. The machines behind my bed beeped. I stared at the ceiling. I thought my breathing was just fine. I heard words I could not understand. The anesthesiologist came. The one who had been holding my hands. I heard her talking about an embolism (a blood clot). I recall thinking that I hadn’t been to Africa, and thus couldn’t possibly have contracted Ebola. The serious faces hovering over me seemed to disagree. I tried to explain to them that I had not been to Africa, but my mouth only produced alien noises. They told me to focus on my breathing.

I remember making a decision. Deciding that I was going to make it. That I was going to survive this. I thought of my body as a machine that needed to be repaired. All my strength had to be used to talk to myself. Tell myself that my body was strong. That the people working on me knew what they were doing, and that they would do anything to get my machine running again. I saw Knut’s terrified glances. Felt his shivering hand in mine. I told him to go home. Thought that my strength could not be expended on assuaging him. I felt utterly alone. In this battle with death.

For twenty-four hours, I fought this lonesome battle. I was slipping in and out of consciousness, mixing reality and hallucinations. I was terrified. Since I couldn’t breathe well on my own, I was hooked up to a ventilator. I felt like I was being choked. That someone was trying to kill me. I remember one of the nurses looking directly into my eyes, and telling me that the ventilator was a necessity. It would help me survive. No beating about the bush.

Surgical drains were inserted into both my lungs. One had collapsed. The other had a large blood clot that almost filled the lung completely. Throughout all this, I kept telling myself that death was not an option.

In many ways, the battle against death happens outside of regular time. At least it did for me. Each time I felt the panic gripping me, I lifted a finger to signal that someone had to come. The white angels that watched over me day and night, were there in a heartbeat. I just wanted to hold someone’s hand. Someone who wasn’t scared.

I’ve been told that I came back to life after twenty-four hours. To me it might just as well have been a week. I could suddenly talk when they removed the ventilator. Knut had been informed that it would take two to three days before knew more about the final outcome. When he called and the nurses put me on, I could hear the man I love cry as he heard my voice once again. Shortly thereafter, a similar call came from my daughter in Australia. The calls were exhausting; physically and emotionally. I slept for hours afterwards. My husband invited those dearest to us to a feast at our home. To celebrate life, and to celebrate me. It was a soothing thing to keep in mind when I held the hand on unfamiliar nurses.

After five days in intensive care, I was moved to the gastrointestinal ward. I was given a single room with a view of the forest. I was admitted in the summer. Now, the colors of fall had arrived. In a week. It felt like a lifetime.

It was important to get me out of bed. Walking, if possible. Out into the hallway. The first time felt like a great victory. Two nurses had to walk alongside me to carry all the bags attached to my unfamiliar body. I didn’t want to look at the bags. Especially not the disgusting things inside them. The things that belong inside a body. One bag was attached to a machine that made a quiet buzzing sound. Whenever I was given morphine, the machine stopped buzzing, and started talking to me. I knew it was because I was high, but it was talking nonetheless. A clear voice calling me “grumpy” and “whiny”. At night, I could hid under my pillow. If I was walking the halls, I had to go back to bed. I was terrified of that voice.

I became a wanderer. Up and down the halls of the gastrointestinal ward. The pain drove me forward. I could not lie on my back. Couldn’t lie on my side. Nor on my stomach. I more or less had to sit upright while sleeping. Some nights, I screamed out of frustration. I just wanted to wake up from this nightmare.

I had many visitors. They thought I looked better and better for each day. I just felt emptier. I had no energy. I wavered in my belief that this would all work out.

The strength returns in infinitesimal increments. I can barely tell. I have moved to a double room, and I know that alone is a step forward. A step towards recovery. It’s been two weeks since the surgery, and I have still not had a shower. Just the thought of it makes me sick. All the bags swimming in water and hair in a dirty bathroom in a hospital that looks like it belongs in a country in the Eastern Bloc before the war. Yet again, I silently celebrate the amazing people working here. The ones who cope.

I have learnt how to string up the bags to a rack whenever I am going for a walk. Some bags have been removed. New ones have appeared. In the daily conversations with my daughter in Australia, I never mention the bags, neither new nor old. I speak only of how well I’m doing, and how much I’m looking forward to when she comes home for Christmas. We decide that we’ll bake all the seven traditional Norwegian Christmas treats this year. And that this Christmas will be epic. I silently add “if I survive”.

I remain at the gastrointestinal unit for three weeks. People come out of surgery, and then they go home. I pace the corridors, and know the first names of everyone working there. They jokingly say it’s about time I start to pull my own weight around there. I’ve learnt to administer my own injections. They say I can do the rounds.

It’s starting to feel like a safe place. They start saying I’m almost ready to move on.

The conversation with intensivist has stuck with me. The forest was the only thing I could think of when a drain was being inserted or removed. Every time I tried to sit back up. Every time I took another uncertain step through the halls of the hospital. The forest that saved my life.

I’m sent to rehabilitation. Four weeks in stunningly beautiful surroundings. Preserved forest and water and bird songs from rare species. In the cold and wet October rain, I don my raincoat and head out. I walk further and further each day. Inhale the smell of the moist soil. Raise my hands towards the sky. Grateful that I am alive. Touched to the point of tears by my strength returning. Often exhausted and drained for the rest of the day.

My body is getting stronger. It still isn’t mine. But it is carrying me further and further on my many walks in the neighbourhood. I look at myself in the mirror, and see a grey face. And eyes filled with fear. I cannot bear to look at the scar. After all, I have promised to start loving my body. That will be a challenge.

The nights on the plastic-covered mattress are the worst. I can never fall into a deep sleep. I always know where I am. Always feeling that strange, empty stomach. And the scar winding its way down my stomach. 97 surgical staples used to hold me together. Now, it’s a pink line and some bandage-covered sores that I cannot stand to look at. The nurses assure me they’re getting better every day.

To aid the recovery process, my doctor has instructed me to walk often. At the same time, recreation is important so that the body has time to heal. For me, having no clue when my body is trying to tell me something, these instructions are hard to live by. What I really want is to stay in bed all day. I want time to pass. Nevertheless, I force myself out. I speak sternly to myself. Tell myself I have to go outside. Out to build muscles. Out to the forest that saved my life. My body is resisting. I push through, just as I’ve done since I lost touch with it early in my teenage years. I have to find my way back. I know that. The physiotherapists are helping me as best they can. I do exercises that make me feel my whole body. My unfamiliar, disgusting body that I am trying to reconnect with.

On a good day, when I am out walking in the surrounding woods, I whisper softly: you’re a good, strong body. You can do this… For a brief moment I feel pride. That’s when I know I’m on the right path. And I know that this is something I can do.

Knut has invited guests. Close friends, and his parents, for a traditional Norwegian dinner. He calls me to tell me how much he misses me. Especially when he does things that we always do together. It is like the floodgates of a dam burst. I bawl, and can’t understand how I will ever stop. I want to be there so badly. At the same time, I can’t bear the thought of it. I wouldn’t be able to sit by a table with so many people. So much noise. It frightens me. Will I ever be able to? Amidst snot and tears, I explain my fears. That I will never be me again. That I will never again have the strength to sit around a crowded table. His reply is reassuring: I know what you’ve been through. Don’t forget that.

I can feel that I needed that reminder. That I have been through something that will take time to heal.

I’m known to exaggerate. Known for embellishing my stories to make them more colourful. I like good stories. And sometimes, I add some more colours. That is true. But not for all stories. Not for this story. I almost died. That is no exaggeration.

Did you like what you read? Please share!
Kirurgisk ekspedisjon

november 20, 2014

Publisert i Harvest 19.11.14

– Trener du mye?
– Nei
– Ikke i det hele tatt?
– Nei
– Hm…
– Jeg går tur i skogen bare. Tre ganger i uka. En runde på 7 kilometer.
– Er ikke det trening?
– Nei
– I løpet av mine år her på intensiven, har jeg aldri sett en kropp som har mestret de voldsomme påkjenningene så tilsynelatende uberørt som din. De turene i skogen har sannsynligvis reddet livet ditt.

Samtalen fant sted dagen etter jeg vendte tilbake til livet. Jeg trodde jeg skulle få kjeft fordi jeg ikke var bedre trent. Jeg kjente den gamle skammen over den feite kroppen min.

Det første jeg husker var en slange som ble dratt opp av halsen min. Jeg brakk meg. Noen sa operasjonen hadde vært vellykket. Jeg tenkte ‘kreft er noe jævla dritt’.

Det neste jeg husker var følelsen av å ikke kunne røre meg. Ikke kunne snakke. Jeg forsto spørsmål som ble stilt, men orket så vidt å si ja eller nei. Jeg skjønte operasjonen hadde vart lenger og var mer omfattende enn forventet. I fjorten timer hadde de skrapt buken min fri for kreft. Fjernet innvoller jeg ikke visste jeg hadde. I tillegg til mange av de jeg visste om.

Dagen før ble jeg lagt inn, var jeg til alle slags samtaler med de som skulle være med på operasjonen. Jeg kjente stor distanse. Tenkte dette ikke kunne være meg. Ble stadig påminnet at det var meg og viktigheten av å være til stede med hele kroppen. Anestesioverlegen tok begge hendene mine, ba meg kjenne bakkekontakten, sa hun ville jeg skulle samarbeide med henne også under operasjonen. At det var viktig. Jeg begynte å grine.

Da jeg sto på stomirommet for å måle hvor de skulle legge ut tarmen dersom det ble nødvendig, var avstanden helt nødvendig. Jeg fikk Knut, min elskede, til å ta et bilde, der de to merkene var øyne og navlen munnen. Vi kalte bildet «besvimt Ayatholla». Det var viktig at Knut var med meg. At han ikke var alvorstynget og viste redsel. Da tror jeg flukt hadde vært eneste mulighet.

Jeg skjønte noe var galt. Det sto flere sykepleiere over meg. De snakket om at jeg ikke pustet godt nok. Det pep i maskinene bak sengen. Jeg stirret i taket. Syntes selv jeg pustet helt normalt. Jeg hørte ord som jeg ikke forsto. Anestesioverlegen kom. Hun som hadde holdt meg i henda. Jeg hørte hun snakket om emboli (blodpropp). Jeg husker jeg tenkte jeg ikke hadde vært i Afrika og umulig kunne fått ebola. De alvorlige ansiktene over meg syntes å være av en annen oppfatning. Jeg prøvde å forklare dem at jeg ikke hadde vært i Afrika, men det kom bare rare lyder ut av munnen min. De ba meg konsentrere meg om pusten.
Jeg husker at jeg bestemte meg. Bestemte meg for at dette skulle jeg klare. Dette skulle jeg overleve. Jeg tenkte at kroppen min er en maskin som måtte repareres. Alle kreftene mine måtte brukes på å snakke til meg selv. Si til meg selv at jeg hadde en sterk kropp. At de som jobbet med meg, visste hva de gjorde og at de ville gjøre alt for å få maskinen min i gang igjen. Jeg så Knuts livredde blikk. Kjente hans skjelvende hånd i min. Jeg ba ham gå hjem. Tenkte at kreftene mine ikke kunne brukes på å berolige ham. Jeg følte meg helt alene. I kamp mot døden.

I ett døgn kjempet jeg den ensomme kampen. Jeg gled ut og inn av bevissthet, blandet virkelighet og hallusinasjoner. Jeg var vettskremt. Siden jeg ikke pustet bra nok selv ble jeg lagt i pustemaskin. Jeg følte jeg ble kvalt. At noen prøvde å ta livet av meg. Jeg husker en av sykepleierne så meg rett i øynene og sa at pustemaskinen måtte jeg ha. Den ville hjelpe meg å overleve. Ingen papp i mellom.

Det ble lagt inn dren i begge lungene mine. Den ene hadde kollapset. Den andre hadde en stor blodpropp som fylte nesten hele lungen. Jeg tenkte hele tiden at døden ikke var et alternativ.

Man går på mange måter ut av tiden når man kjemper for livet. I alle fall gjorde jeg det. Hver gang panikken grep om meg løftet jeg en finger for å signalisere at noen måtte komme. De hvite englene som passet på meg hele døgnet, var der på et blunk. Jeg ville bare holde noen i hånden. Noen som ikke var redde.

Jeg er blitt fortalt at jeg kom tilbake til livet etter et døgn. For meg kunne det like gjerne ha vært en uke. Jeg kunne plutselig snakke da de tok av meg pustemaskinen. Knut hadde fått beskjed om at det kunne ta to til tre dager for de visste mer om hvordan dette ville gå. Da han ringte og sykepleieren ga telefonen til meg, kom gråten fra mannen jeg elsker da han hørte stemmen min igjen. Deretter kom det tilsvarende telefon fra datteren min i Australia. Samtalene var utmattende, både fysisk og mentalt. Jeg sov i mange timer etterpå. Mannen min inviterte de nærmeste på fest hjemme. For å feire livet og meg. Det var en god tanke å holde fast ved hver gang jeg holdt fremmede sykepleiere i hånden.

Etter fem dager på intensiven ble jeg flyttet opp på gastrokirurgisk avdeling. Jeg fikk enerom med utsikt mot skogen. Det var sommer da jeg ble lagt inn. Nå hadde høstfargene kommet. På en uke. Føltes som et liv siden.

Det var viktig å få meg opp. Opp og gå helst. Ut i gangen. Første gang føltes som en stor seier. To sykepleiere måtte gå med meg for å bære alle posene som var festet til den ukjente kroppen min. Jeg ville helst slippe å se på posene. Særlig å se det ekle innholdet. Det som egentlig hørte hjemme inne i en kropp. Den ene posen var festet til en slags maskin som hadde en liten summelyd. Hver gang jeg hadde fått morfin, sluttet maskinen å summe og begynte å snakke til meg. Jeg skjønte det var fordi jeg var ruset, men den snakket allikevel. En helt tydelig stemme kalte meg «sura» og «sutra». Om natten kunne jeg gjemme meg under puten. Var jeg ute og gikk måtte jeg bare gå tilbake til sengen. Jeg var livredd den stemmen.

Jeg ble en vandrer. Opp og ned gangen på gastrokirurgisk avdeling. Smertene drev meg. Jeg kunne ikke ligge på ryggen. Ikke ligge på siden. Ei heller magen. Jeg måtte egentlig sitte og sove. Noen netter hylte jeg av frustrasjon. Jeg vil bare ut av dette marerittet.

Mange kom på besøk. De syntes jeg så bedre og bedre ut. Jeg følte meg tommere og tommere. Hadde ingen energi. Sleit med troen på at dette skulle gå bra.

Styrken kommer tilbake med bittesmå skritt. Det er så vidt jeg kjenner det. Jeg har flyttet på tomannsrom og vet det er et skritt i seg selv. Et skritt mot det å bli frisk. To uker siden operasjonen og jeg har fremdeles ikke dusjet. Bare tanken gjør meg kvalm. Alle posene svømmende rundt i vann og hår på et skittent bad på et sykehus som ser ut som det ligger i et østblokkland før krigen. Jeg sender igjen en vennlig tanke til alle de fantastiske menneskene som jobber her. Som holder ut.

Jeg har lært meg å hekte posene på et stativ hver gang jeg skal ut og gå. Noen poser er fjernet. Noen nye har kommet. I de daglige samtalene med datteren i Australia sier jeg ikke et ord om hverken gamle eller nye poser. Jeg snakker bare om hvor bra det går og at jeg gleder meg til hun kommer hjem til jul. Vi blir enige om at det skal bakes syv sorter i år. Og at julen skal bli episk. I mitt stille sinn legger jeg til «hvis jeg overlever».

Tre uker blir jeg på gastrokirurgisk avdeling. Nyopererte mennesker kommer og drar hjem. Jeg vandrer i gangene og er på fornavn med alle som jobber der. De tuller med at jeg nå snart burde begynne å bidra litt. Jeg har lært å sette sprøyte på meg selv. De mener jeg kan ta sprøyterunden.

Det begynner å føles trygt å være der. De begynner å snakke om at jeg snart er klar for å komme meg videre.

Samtalen med intensivsykepleieren fulgte meg i tankene. Skogen var det eneste jeg klarte å tenke på hver gang nye dren skulle settes inn eller tas ut. Hver gang jeg prøvde å sette meg opp. Hver gang jeg gikk mer usikre skritt bortover sykehuskorridoren. Skogen, som hadde reddet livet mitt.

Jeg blir sendt på rekreasjon. Fire uker i nydelige omgivelser. Vernet skog og vann og fuglekvitter fra sjeldne arter. I det kalde, våte oktoberregnet, tar jeg på meg regntøy og vandrer ut. Jeg går lenger og lenger hver dag. Drar inn luften av våt jord. Hever hendene mot himmelen. Takknemlig over at jeg lever. Rørt til tårer av at jeg kjenner kreftene kommer tilbake. Ofte utslitt og kraftløs resten av dagen.

Kroppen min blir sterkere. Den er fremdeles ikke min. Men den fører meg lenger og lenger av sted på mine mange turer i nærområdet. Jeg står i speilet og ser et grått ansikt. Og et blikk fylt av redsel. Jeg orker ikke å se på arret. Jeg har jo lovet meg selv at jeg skal begynne å elske kroppen min. Det blir en utfordring.

Nettene på plastikkmadrassen er verst. Jeg faller aldri i dyp søvn. Vet hele tiden hvor jeg er. Kjenner hele tiden den rare, tomme magen. Og arret som snirkler seg nedover hele magen. 97 stifter holdt meg sammen. Nå er det en rosa stripe og noen bandasjerte sår jeg ikke orker å se på. Sykepleierne forsikrer meg om at de blir bedre for hver dag.

For å bli frisk, har legen min sagt at jeg skal gå så mye som mulig. Samtidig er det viktig med rekreasjon, så kroppen får muligheten til å hele seg selv. For meg, som ikke aner når kroppen sier i fra, er denne beskjeden vanskelig å leve etter. Egentlig har jeg lyst til å ligge i sengen hele dagen. Jeg vil at tiden skal gå. Allikevel presser jeg meg ut. Jeg snakker strengt til meg selv. Sier at jeg må ut. Ut og bygge muskler. Ut til skogen som har reddet livet mitt. Kroppen stritter imot. Jeg overkjører den, slik jeg har gjort siden jeg mistet kontakten med den tidlig i tenårene. Jeg må finne tilbake. Jeg vet det. Fysioterapeutene her hjelper meg så godt de kan. Jeg gjør øvelser der jeg kjenner hele kroppen. Den fremmede, ufyselige kroppen min som jeg skal koble meg på igjen.

På gode dager, når jeg er ute på mine mange turer i skogen her, hvisker jeg forsiktig: flinke, sterke kropp. Dette klarer du fint…I et lite øyeblikk kan jeg kjenne stolthet. Da vet jeg at jeg er på rett vei. Og jeg vet at dette skal jeg klare.

Knut har invitert gjester. Gode venner og sine foreldre på fårikålmiddag. Han ringer meg for å fortelle at han savner meg sånn. Særlig når han gjør noe vi alltid er begge to om. Det blir som en demning som brister. Jeg hulker og skjønner ikke hvordan jeg skal klare å stoppe. Jeg skulle så gjerne ha vært der. Samtidig orker jeg ikke tanken. Jeg hadde ikke klart å sitte rundt et bord med så mange mennesker. Så mye støy. Det skremmer meg. Kommer jeg noen gang til å klare det? Mellom snørr og tårer forklarer jeg redselen. For at jeg aldri skal bli meg igjen. Aldri mer skal orke å sitte rundt et bord med mange mennesker. Det er da han sier det forløsende: Jeg vet hva du har vært igjennom. Ikke glem det.

Jeg kjenner at jeg trenger den påminnelsen. At jeg har vært igjennom noe det vil ta lang tid å hele.

Jeg er kjent for å overdrive. Kjent for å pynte på historier for å gjøre dem litt mer fargerike. Jeg liker gode historier. Og av og til maler jeg dem i flere farger. Det er sant. Men det gjelder ikke alle historier. Det gjelder ikke denne historien. Jeg holdt på å dø. Det er ingen overdrivelse.

Les også:

Når venner dør
Den sommeren tiden stoppet
Dokumentar om min datter og meg. Og om kjærlighet.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!
Jeg tilgir aldri Gro Harlem Brundtland

september 3, 2014

Publisert i Harvest

Kristiania 1909: Professor Nordal Wille stiger opp på talerstolen i Geografisk selskab på Universitetet i Oslo. Han kremter, griper ordet. Han vet det ikke selv, men han er i ferd med å sette i gang en snøball. Som skal rulle gjennom norgeshistorien, forandre og forhindre, redde og bevare. Wille taler med stø røst:

«Naturens Udseende forandres mere og mere i vort Fædreland, ligesom i alle andre kultiverede Lande, og den Jordoverflade som Naturkræfterne har tildannet i Tidernes Løb, blir forandret, og ofte ødelagt ved Menneskenes Indgriben».

Forsamlingen lytter interessert. Det er hit de kommer, de som er opptatt av fremskritt, nye oppdagelser og erobringer – professorer, direktører, politikere og militære. Ledende borgere i en nasjon som nettopp har blitt helt selvstendig. Det var i Geografisk selskab at Nansen i 1890 fortalte om den planlagte ekspedisjonen til Nordpolen. Roald Amundsen var her i 1908 med sine planer om polferd. Willes foredrag er ikke mindre viktig. Det skal bli starten på den norske miljøkampen. Den som skal føre til vern av hundrevis av umistelige områder, opprettelse av store nasjonalparker og fredning av utrydningstruede arter.
Botanikeren Wille har sett ødeleggelsene med egne øyne. Han forteller om Rjukanfossen og Hønefossen som er lagt i rør, om torvmyrer med «eiendommelige og interessante Plantesamfund» som dreneres og dyrkes opp. Om en «herlig Urskog i Vettismark i Sogn», som «Øxen forlængst har hærjet», slik at det ikke «længere er nogen Urskog at finde». Han forteller om engelske eggsamlere som truer med å utrydde «høist interessante Fuglearter» som lappspurv, fjellerke og trane.

Wille ser opp fra sitt manuskript. Han har snart holdt på i én time. Siden skal dette foredraget bli utgitt i et hefte på 24 tettskrevne sider. Snart skal komiteen som skapte naturfredingsloven og Naturvernforbundet nedsettes. Kampen for eldgamle trekjemper, vakre fosser og storslått natur skal begynne for alvor.
Men Wille er ikke ferdig ennå. Det er fortsatt noen linjer igjen i manuskriptet. Professoren er ved kjernen i sitt budskap. Han gjør en liten pause, stemmen skjelver svakt.

«Man maa derfor opdrage Ungdommen til Kjærlighed til Naturen og til Ærbødighed for Livet i alle dets vekslende Former, fra de laveste til de høieste, hvis man vil, at den skal forstaa og skatte det, som vi kalder Naturens Mindesmærker og som visselig har lige stor Værdi, som de Mindesmærker Menneskene reiser af Sten eller Metal».

Det er helt stille. Så bryter applausen løs – og siden var ikke verden helt den samme.

Året er 2014.
Verden har mottatt en nedslående klimarapport. Per Flatberg har fått Kongens fortjenestemedalje i gull for sin innsats i miljøkampen. Han er en representant for kampen til generasjonen etter professor Nordal Wille. Hva drev dem? Hvordan mobiliserte de i en tid uten sosiale medier? Var de noen gang i tvil om at det de gjorde var rett?

– Det er kjærligheten til naturen som har drevet meg, sier Flatberg til Harvest.
– Jeg vokste opp i ei fjellbygd og ved elva Gaula. Som guttunge var jeg mer ute enn inne. Mine foreldre lærte meg å sette pris på naturen. Og det er den kjærligheten som er grunnlaget for kampen jeg har kjempet siden tidlig ungdom. Vi mennesker har en forpliktelse overfor naturen og mangfoldet der. En forpliktelse vi ofte ikke overholder. Dessverre.

Per Flatberg er en av de fire som ble dømt som oppvigler for sin kamp mot å legge Altavassdraget i rør. Han sluttet i jobben for å gjøre det han anså som sin plikt for miljøsaken. Men det var ikke før alt annet var prøvd.
– Jeg er egentlig en lovlydig borger, sier han.
– Før man begår sivil ulydighet, må man tenke seg godt om. Det er en alvorlig handling. Man må ha prøvd alle andre måter å løse saken på.
– I Alta-saken gjorde vi nettopp det. Vi informerte og viste til forskningsrapporter. Men politikere ville ikke høre på oss. De var døvhørte. Som konsekvens av det samfunnsansvaret jeg følte jeg måtte ta, dro jeg til Alta og deltok i den store aksjonen i januar 1981, og fra mai var jeg informasjonsleder i Folkeaksjonen og ble i Alta ut 1981. Vi gjorde alt som var mulig for å få omgjort utbyggingsvedtaket. Men forgjeves.
– Gro Harlem Brundtland, som var statsminister på det tidspunkt i 1981, har gitt deg rett i ettertid. Hvordan føles det?
– Jeg kan ikke tilgi henne. Hun hadde all den informasjonen hun trengte for å stoppe utbyggingen. Likevel gjorde hun det ikke. Hun sviktet i Alta-saken.
– Kan du tenke deg en miljøsak i vår tid der det kan bli nødvendig med sivil ulydighet?
– Oljeutvinning i Lofoten er en like viktig miljøsak som Alta-utbyggingen var. Hvis helsa holder er jeg ikke tvil om at jeg vil engasjere meg på nytt og som en siste utvei delta i aksjoner om ikke planene skrinlegges.

Den nye generasjon.

Miljøvernforkjemperne har endret seg. Før var det en elite av naturforskere og andre akademikere som førte an i miljøkampen. Nå er Naturvernforbundet en bred organisasjon med mange fylkes- og lokallag og medlemmer fra alle samfunnslag. De sosiale mediene gir muligheter for spredning og mobilisering.
– Mange som er aktive i dag, er andre- og tredjegenerasjons naturvernere. Vi satser på å rekruttere gjennom blant annet Natur og Ungdom og Miljøagentene. Det er helt nødvendig å fortsette kampen. Og vi må ikke miste håpet om at noe kan gjøres. For meg og Naturvernforbundet er klimatrusselen og tapet av naturmangfold like alvorlig. Naturmangfoldloven fra 2009 er et viktig verktøy for å ta vare på naturen, men den bør brukes mer aktivt i miljøkampen, mener Per Flatberg.

– Vi må se summen av alt det vi gjør. Se sammenhengen i et globalt perspektiv. Men allikevel begynne lokalt, sier Marte Rostvåg Ulltveit-Moe.
Hun er en av dem Per Flatberg snakker om; en av den nye generasjonen som jobber lokalt. Hun er biolog og Naturvernforbundets leder i Kristiansand.
– Jeg vokste opp i et nabolag der mange barn lekte på samme felt. Vi laget vår egen lille verden i buskaset ovenfor boligfeltet. En morgen jeg kom ut, var en stor maskin i full gang med å sprøyte gift der vi pleide å leke. Kommunen oppfattet lekeområdet vårt bare som “rot”, og ville lage noen pene blomsterbed isteden. Heldigvis er jeg vokst opp med ei feministisk mor som hadde lært meg å si fra. Jeg løp inn og skrev plakater sammen med de andre barna i nabolaget. Men da vi kom ut med protestplakatene var det for sent. Det tente en gnist i meg. Jeg gikk i første eller andre klasse.

Marte er opptatt å gjøre miljøvern til noe forståelig. Hun finner det frustrerende å høre folk snakke om klima på internasjonale konferanser, uten å gjøre noe med utslippene i sin egen bakgård. Samtidig må vi bevare det biologiske mangfoldet og tenke på de sammenhengene vi er en del av.
– Barn forstår disse sammenhengene raskt. Askeladden var en tidlig miljøverner. Han fant og fant, og lurte på hva han kunne bruke tingene til. Mange gamle historier handler om ikke å sløse: Er du grådig og uten magemål, går det galt. Eller bibelhistorie: «Noas ark» er en klimahistorie. Den handler om at klimaet forandrer seg, og menneskene får en advarsel om at noe vil skje. Noen hører, andre ikke.

Marte forteller eventyr. Hun forteller en slags moderne Espen Askeladd-historie. Der Espen er byttet ut med ei jente som finner en joggesko, en tallerken, og andre ting som dagens barn kjenner til. De tar poenget raskt.
– Og slik tror jeg frø blir sådd.
– Jeg blir stolt når jeg ser på Naturvernforbundets hundreårige historie. De var så fremsynte! Selv om de ble hånet og trakassert, fortsatte de kampen for det de trodde på. Og som kort tid etterpå viste seg var helt riktig. Når Gro Harlem Brundtland til og med uttaler offentlig at de gjorde feil i Alta-saken, ja, da motiverer det meg til å fortsette den viktige kampen, sier Marthe, som tross alt er optimist.
– Mennesker har fått til så mye bra. Bare tenk på kampen mot apartheid. Det mektige systemet var nesten umulig å stoppe. Men den gode sak seiret til slutt, på grunn av brei mobilisering. Røykeloven er et annet eksempel på hvordan endringer kan skje. Å tenne seg en røyk i andres stue var vanlig og sosialt akseptert da jeg var barn. Vi kan hvis vi vil. Det gjelder selvfølgelig også miljøvern. Men først må alle få opp øynene og skjønne at vi må gi slipp på endel av de behagelige og vanedannende godene vi har i dag. Som at hver og en sitter i hver sin bil hver dag til jobben f.eks. Det vil vi klare å endre på, det er bare et spørsmål om tid.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Den første delen av denne saken, om Nordal Wille og Naturvernforbundets start, er basert på en artikkel i magasinet Natur & miljø nr 1-13
Den sommeren tiden stoppet

august 17, 2014

Når denne bloggposten publiseres, vet jeg mer. Jeg har kreft og jeg skal igjennom en stor operasjon. Året fremover vil bli tøft. Men jeg skal kjempe. Slik jeg har kjempet så mange ganger før. Denne gangen for livet. Et langt og godt liv.

Det startet med en undersøkelse for en måned siden i dag. Dette er hva jeg skrev da jeg kom hjem. Da hadde tiden stoppet. Den står fremdeles stille :

Da jeg som enogtjueåring jobbet med døende, kjente jeg på en utrolig livslyst. Gresset luktet sterkere. Fuglekvitter var vakrere. Lydene av barnestemmer så uendelig fint. Man skulle kanskje tro det var annerledes; at man ville bli fylt med dødsangst selv. At man ville bestemme seg for å leve sunt, trene mer og drikke mindre alkohol. For meg var det omvendt. Etter å ha pleid en døende på min egen alder, omfavnet jeg livet. Tok store kakestykker av det.
For en tid tilbake intervjuet jeg en som vet hun skal dø. Hun er yngre enn meg. Jeg kjente igjen følelsen da jeg dro hjem fra henne. Jeg suste i vill fart på E6 med alle vinduer åpne og musikken på fullt. Det sitret av livsglede i hele kroppen. Den kroppen jeg egentlig forakter. Den kroppen som er altfor stor. Den som beviser min svake viljestyrke. Men som tross alt holder meg i live. Holder seg frisk. Jeg omfavnet livet den dagen på vei hjem fra intervjuet med damen som vet hun skal dø.

Nå er jeg bare dritredd.

Livet ble snudd på hodet forrige torsdag. Det var en kontroll jeg gikk plystrende inn til. Litt engstelig for at legen skulle påpeke at jeg nok måtte ned noen kilo. Dette skambelagte emnet som fyller meg med selvforakt. Men denne dagen dog ved godt mot. Og planene klare for sommeren. Planer som et kvarter senere ble snudd på hodet og etterlot meg i dødsangst på Majorstua T-banestasjon i samtale med forsikringsselskapet. Det er funnet en svulst. Legen har sagt den må ut. Jeg hadde lyst til å be de kvitrende fuglene holde kjeft. De pludrende småbarna også.

Jeg er bare dritredd.

I morgen reiser resten av familien til Spania. Til stedet jeg kaller mitt paradis. Jeg blir igjen for å utredes. Den kroppen jeg forakter, men trodde var frisk, skal belyses og stikkes i av de hvite frakkene. De skal utrede det som vokser inni meg. Finne ut om det er godartet eller ondartet. Om det er spredning. Jeg vet jeg må heie på kroppen jeg forakter. Vet jeg må omfavne den. Si at vi skal klare dette uansett hva utredningen viser. Jeg må elske den kroppen som har gitt meg tre vidunderlige barn. Tre barn som ikke aner jeg nå går igjennom dette. Tre barn jeg ikke vil overføre min egen angst til. Som jeg heller vil skal vite når tiden er inne. Når jeg vet mer selv.

Her kan du lese om spiseforstyrrelsen jeg fikk som 14 åring.

Jeg er bare dritredd.

På fredag vet jeg mer, sier den hyggelige hvite frakken til meg. I dag er det tirsdag. På fredag vet jeg om operasjon skjer på Ullevål eller Radiumhospitalet. Enten på sykehuset min filmstjernepappa døde på for tretti år siden. Eller sykehuset jeg kjører forbi ofte og alltid sender en støttetanke opp til enkeltskjebnene jeg vet er der. Men før fredag skal jeg utredes. Inn i den hvite maskinen jeg fulgte pappa til for tretti år siden. En venninne skal holde meg i hånden. En Valium skal dempe angsten. Barna bader i bølgene i mitt paradis når jeg kjøres inn i den hvite maskinen. Det hjelper litt å vite. Det hjelper å vite at livet går videre, selv om mitt står stille akkurat nå.

Jeg er bare dritredd.

Her kan du lese om tiden etter operasjonen. Og her om ettårskontrollen. Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!
Valg og offerrollen

juli 7, 2014

«Å gjøre det beste ut fra en vanskelig livssituasjon bedre gjennom å gjøre den meningsfull, må ikke forlede omverdenen til å tro at den ikke er problematisk.»

Jeg var over førti før jeg skjønte at jeg kunne ta valg. Ikke de lette valgene, som ost eller syltetøy på maten. Nei, de store valgene; de som hadde konsekvenser for mitt liv. Og kanskje konsekvenser for andres liv også. De store valgene som man kjenner fysisk i kroppen; de som gjør vondt og som kaster deg ut i ukjent farvann.

Du tenker kanskje at det var vel sent i livet å komme til denne forståelsen? Jeg tenker det selv også. På den annen side har jeg skjønt at jeg slett ikke er alene. Jeg er heller ikke alene om å lure på hvorfor det er slik at noen føler de ikke har mulighetene for å ta de store valgene. Alle de som blir værende i forhold de vet ikke er bra for dem. Eller som tar skolevalg eller arbeidsvalg de vet er feil. Hva er det som gjør at mange av oss føler oss presset til å være i situasjoner vi ikke vil være i? Situasjoner vi vet bryter oss ned?

Jeg er vokst opp i en dysfunksjonell familie. Alle gjorde så godt de kunne. Alle strevde for å holde hodet over vann. Hele livet kjentes uforutsigbart. Det er lett å tenke dette er årsaken til at jeg måtte runde førti før jeg skjønte dette med valg. Kanskje det er grunnen også. Men en nær venn jeg drøftet dette med er vokst opp i en ressurssterk familie med stor takhøyde. Og med heiarop på vei mot sin strålende karriere. Allikevel sliter hun med det samme. Hun har kommet i en skvis hun ikke vil være i. Uten å tenke at hun har muligheten til å finne veien ut.

«Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det». Et moderne uttrykk som gir meg gåsehud. Det føyer seg inn i presset om det å tenke positivt. Eller det å ville noe nok. Samtidig ser jeg det har noe for seg. Og det er her valget kommer inn. Valget om hvordan man takler livets uforutsigbarhet. De tingene som gjør vondt og som man ikke vil vite av. Alle de tingene som skjer i livet som fører til at både hjertet og håp brister.

Alternativet til vonde valg, er å gjøre seg til offer. Offerrollen er behagelig, selv om den er smertefull. Offerrollen gir empati fra omverden. Men offerrollen gjør også noe annet; den tar fra deg egenverdet. Og den fører deg ikke videre. Jeg skulle ønske jeg skjønte dette før jeg fylte førti. Ikke at jeg tidligere var et sytende offer, for min livsglede har vært altfor stor til det. Men jeg syntes synd på meg selv. Det hindret meg i å komme videre. Videre dit jeg ville. Til et liv med mening. Jeg er glad jeg fikk hjelp til å se dette. At jeg fikk hjelp til å komme meg ut av offerrollen og inn i rollen som en som tar selvstendige valg. Endringen gjorde vondt. Veldig vondt. Og demonene som satt på skulderen min og prøvde å ta fra meg selvverdien igjen, jobbet hardt og brutalt. De dukker opp av og til ennå. Men nå kjenner jeg lusa på gangen.

Jeg tror hele familier kan gå til grunne dersom de velger offerrollen. Det samme kan en hel nasjon. Man stagnerer. Leser alt med offerbriller på. Slutter å løfte blikket og se andre muligheter. Og kommer seg ikke et skritt videre. Og slik følger slekter slekters gang.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!
Thailand og menneskemøter

juni 23, 2014
Knut og jeg var så heldige å vinne en tur til Thailand. Det ga oss opplevelser for livet. Håpet mitt med denne bloggposten er å inspirere og motivere. Til både å reise, men også til å ta kontakt med mennesker der du er. En tur på postkontoret, kan gi et møte som fester seg. Man må bare være villig til å gi noe selv. Vi vet vi var utrolig heldige. En tur til Thailand er noe de færreste av oss har anledning til. Men alle har vi muligheter til å snakke med han som jobber i lokalbutikken. Eller taxisjåføren. Eller hun som sitter på et hjørne og tigger. Det kan bli viktige og skjellsettende møter. For begge parter.

Første dagen på vår Thailandstur:

Mange kan nok tenke at ti og en halv time på fly er i drøyeste laget når man skal på ferie. Jeg tror samtidig at i det øyeblikket Thailands varme slår imot deg når du lander på flyplassen i Bangkok, så er minnet om trang benplass og skrikende småbarn en saga blott. Man blir ikke bare slått av varmen som stråler fra solen, men også fra alle de menneskene man møter. Thailand blir kalt smilets land med rette.

Den første som møter oss er Rath. Hun jobber for Orkidekspressen og skal følge oss til det hotellet vi skal tilbringe de neste to dagene. Bussturen til Hua Hin og hotellet «Let’s Sea» tar tre timer. Vi er trøtte etter flyturen, men Rath har en kunnskap og formidlingsevne som gjør at vi fort retter opp ryggen og skjerper sansene. Rath kommer fra Bangkok og hun forteller at det orginale navnet på Bangkok er verdens lengste bynavn. Vi får henne til å lese det inn på telefonen min. Det tar 37 sekunder.

Vi kjører Ring 3 sydover og jeg tenker på kontrastene til Ring 3 ved Sinsenkrysset hjemme der vi kjørte forbi bare tolv timer tidligere. Her er det vakre templer og monumenter. Boder langs veien bugner av sesongens frukt og grønt. Litchisesongen er snart over, men den blir erstattet av fruktene Durian( som lukter forferdelig, men smaker himmelsk), Rambutan (kjærlighetsfrukt) og Mangostan.

Vi kjører gjennom Thailands mest fruktbare områder, der noen ristyper kan høstes tre ganger i året. Rismarkene ligger frodig og irrgrønne. Vi passerer to av kongens palasser og Rath får stjerner i øynene. Thaier er svært glad i kongefamilien sin. De fleste tror at kongen ikke er et helt vanlig menneske, men noe mellom et gudommelig og menneskelig vesen.

Det var rart å dra til Thailand når alle landets medier hadde militærkuppet og portforbudet på forsiden. Var det trygt? Rath ler og sier at dette var det beste som kunne skje. De stridende partene må behandles som små barn, mener hun. De må settes grenser for. Rath er helt sikker på at kongen har hatt en finger med i spillet også.

Hotellet Let’s Sea er et kapittel for seg. Med vakre detaljer hvor enn du snur deg og med ansatte som raskt husker navnene våre. Vi har vårt eget lille saltvannsbasseng og takterrasse der vi kan nyte stjernehimmelen. Kai, som er vår ferievertinne, vet ikke hva godt hun skal gjøre for sine gjester. Opprinnelig var Let’s Sea en svært populær restaurant nede på stranden. Så populær at de ville bygge hotell som matchet. Det har de fått til. Små thaisnacks blir servert med valgfrie coctailer ved hotellets basseng eller resepsjonsopråde. Vi vil så gjerne at dere skal trives her, Lena og Knut, sier de. Og vi tror dem.

Dag to:

Etter en sykkeltur til Hua Hin med hotellets lånesykler, har vi i dag vært på kokkekurs. Chefen fra hotellets velrenommerte restaurant, Chef Bee, var læremester, ledsaget av kurs- og aktivitetslederen, den sjarmerende Kookai. Ikke bare lærte vi å lage de deiligste retter. Vi lærte også mye om det thailandske språket, kulturen og den politiske situasjonen i landet. Kookai snakker engelsk godt og hennes refleksjoner tar vi med oss videre.

Her er en oppskrift jeg synes du burde prøve:

Aromatisk fritert svinekjøttgeig på baguette:

1 kopp svinekjøttdeig

2 egg

1 ss hakket hvitløk

1/2 kopp hakket koriander

1 ss fiskesaus/ 1/2 ts svart pepper

4 skiver baguette eller annet hvitt brød.

Visp eggene luftige og bland i alle andre ingredienser godt. Smør det godt utover skivene med baguette. Varm olje i en kaserolle (frityrolje eller annen uten smak). Når oljen er varm, legg skivene med kjøttblandingen ned(!). Bruk en klype og snu skiven for å sjekke når blandingen er gyldenbrun.

Server med en liten dipp av eddik, sukker, med småskåret agurk, løk og chili.

Server den enten som en snacks eller som en perfekt erstatning for egg- og baconfrokost!

Mette og fornøyde besøkte vi deretter hotellets Spa, der Arr og Apple ga oss en opplevelse utenom det vanlige. Knut valgte en oppkvikkende massasje. Jeg valgte en avslappende. Vi sovnet som steiner begge to. Og med en deilig ingefær- og sitrongress-te etterpå, følte vi oss ganske oppkvikket begge to. Dermed vil jeg si at det virket begge deler, om enn på forskjellig vis.

Tre ting å tenke på avslutningsvis (fra Kookai):
1. Mediter! Det hjelper deg å forberede deg mentalt på tøffe ting i livet. Ting vi alle kommer borti.
2. Fortsett å besøke Thailand. Landet trenger turistene. Forsvinner de, vil korrupsjon og urettferdighet bre om seg i mye større omfang.
3. Thai er lett å lære. De snakker kun i presens og angir tiden i begynnelsen av det man skal si. (med mindre man skal snakke med de kongelige. Det er det få av oss som får sjansen til…)
Dag tre:

I dag har jeg sluppet Knut Røthe fri. Først måtte han merkes selvfølgelig, slik at man vet hvor han er til enhver tid. Det var et følelsesladet øyeblikk. Hvis han er heldig kan han leve der ute på havet til han er 150 år gammel.

Vi er på Koh Talu. Øya der de de har et stort skilpaddereservat. De passer på eggene, mater babyskilpaddene og når de er ca ett år merkes de og settes fri. Da har de fremdeles instinktene intakte og vil klare seg godt i havet. Og det var nettopp dette vi fikk gjøre i dag; både legge inn chipen, gi skilpadden navn og bære ham mot havet for så se ham kjenne sand under luffene for første gang. Knut Røthe nølte ikke. Han gikk rolig ned mot vannet og la på svøm. Vi sto med klump i halsen og følte vi var med på noe stort. Som nybakte skilpaddeforeldre.

Vi ble hentet tidlig fra Let’s Sea, og representanten fra Orkideekspressen, Thomas, har tatt oss med på opplevelser den private øya har å tilby i hele dag. Etter opplevelsen med lille Knut og havet, dro vi på jungeltur. Da var det godt å ha med en lokal guide, Nja. Turen var varm og fuktigheten i lufta svært høy, men turvante som vi er, hadde vi ikke problemer med å holde følge. Premien kom da vi endte på toppen ved et stup på ca 300 meter rett ned, samt utsikt mot hullet i fjellet som har gitt navnet til øya. Koh betyr nemlig øy, og Talu betyr hull.

Stedet vi bor på har helpensjon og man behøver ikke være redd for å gå sulten fra bordet. Maten er en opplevelse; enkel, men utsøkt.

I morgen skal vi på fisketur. Jeg har skikkelig fiskelykke og regner med storfangst!

Dag fire:

Dagen startet med flere timers snorkling i de vakre korallrevene utenfor Koh Talu. De lokale som er med oss viser stor respekt for det sårbare området. De forteller om turister som ikke bryr seg og tråkker eller tar på revene, som er levende organismer . Resultatet er dødt korall som viser seg som hvite områder uten liv. De lokale vil gi tilbake til naturen, ikke bare utnytte den. Derfor blir det jevnlig satt ned nye koraller, slik at livet på havets bunn igjen kommer i balanse. Men det tar tid, lang tid. Guidene viser oss ivrig rare fisker og skjell, korallrev i de merkligste formasjoner og anemoner som ser ut som de vinker til oss. De er stolte med rette.

Så var det fisketuren. En opplevelse! Vi fikk flest småfisk og små blekksprut, og jubelen var stor hver gang noen fikk napp. Hotellet sendte med forskjellige dip-sauser og salat. Drikke tok vi med selv. Grillen ble tent og etter hver som fangsten kom om bord, ble den lagt på grillen og med ett ble kapteinen kokk. Vi har spist mye god mat på denne turen, men dette tok kaka. Mere kortreist mat er det vel ikke mulig å få.

Vi fikk selv velge om vi ville gå i land eller bli med på fiske resten av kvelden. Vi hadde bestilt massasje av den sjarmerende Ay og måtte takke nei. Massasjen var god som gull, men neste gang blir vi med videre med gutta. De har fått en plass i hjertet vår alle som en.

I morgen drar vi videre fra denne øya, der det kun er 6 fastboende og der strømagregatet skrus av to ganger om dagen. Stillheten kommer som et sjokk og man skjønner hvor mye støy man omgir seg med i det daglige. (og denne øya er stille. Det sier seg selv, med 6 fastboende, kanskje…)Akkurat nå er Knut og jeg eneste turister her.

Men før vi skal ta kvelden, skal vi til strandbaren som drives av to av de andre fastboende. De har til og med underholdning. Tro det eller ei.

Dag fem:

Når siste dagen ender med flerstemt «Deilig er jorden» sammen med Koh Talus fiskere og betjeningen fra hotellet, ja da vil jeg si det har vært en vellykket kveld. Ikke bare har vi nok en gang erfart at mennesker er like overalt i verden; vi ønsker kontakt med andre og vi ønsker å bli sett. Da får språk være språk og kultur være kultur. For gøy blir det dersom man tør å gi litt selv!
Tårevåte kinn på bryggen da vi dro i formiddag, viser oss at vår glede og følelse av vennskap var gjensidig. Eller som en av fiskerne sa i går kveld, på en blanding av thai, engelsk og fingerspråk : —Thaier liker å spise sammen med hele storfamilien. Det virker det som dere også gjør. Og nå er vi familie.

Selv om kvelden ble sen, tok vi en tidlig morgen. Før avreise ville vi gjerne gi noe tilbake. Vi avtalte med Boller, sjefen for skilpaddene, (og i følge kona Ay mer glad i skilpaddene enn henne) at vi skulle være med på mating og rengjøring. Etter mating var det et par timers pause før rengjøringen kunne starte. Da dro vi inn i jungelen og til korallenes «gravsted». Der hang vi opp død korall i et tre for å vise respekt og gi et ønske om at mennesker skal ta bedre vare på naturen. Trærne rundt var fulle av slike steiner. Det var et fint lite rituale til ettertanke.

Rengjøringen var mer omfattende enn jeg trodde. Alle de ti bassengene som var i bruk skulle tappes for vann, skrubbes og fylles med rent vann. Skilpaddene skulle også rengjøres.

To ting lærte vi om skilpadder i dag:

-Noen liker bedre enn andre å bli skrubbet på ryggen.
-Jo lykkeligere en skilpadde er, jo mere mønster får den på skjellet. Denne siste påstanden er jeg litt usikker på om var sann eller ikke, men fordi den var litt morsom, velger jeg å tro på den. (Dessuten hadde skilpaddene til Boler veldig mye mønster.)

På Koh Talu har vi nå familie. I tillegg til skilpadden Knut Røthe som er ute der et sted for så vende tilbake til samme sted når det er tid for å legge egg. Vi vet ikke helt om han er gutt eller jente. Men vakker var han og full av mønster.

Dag seks:

Noen ganger kan det være vanskelig å finne ord som beskriver natur. For ikke å snakke om ord som beskriver lyden av natur. Og den intense lukten. Akkurat nå strever jeg med de ordene for å prøve å fortelle dere lesere om stedet vi har kommet til i dag.
Vi er i Khao Sok, nasjonalparken sør i Thailand, med en oppdemmet innsjø på 165 km2 og grønnkledde fjellformasjoner i alle retninger. Vi kjørte i en og en halv time med longtailbåt for å komme hit til Rai 500. Vi har fått en av ti små flytende hytter, med egen bambusbrygge og kajakk til fritt bruk. Det er ingen strøm her, ingen telefon- eller nettforbindelse. Den eneste lyden er den som er vanskelig å beskrive. Den intense lyden av jungel. Og vannet som skvulper mot hytta vår. Det er nesten for godt til å være sant.

Vi ble tatt i mot med en deilig lunch, ulik maten vi tidligere har spist her i Thailand. Ferskvannsfisken var like kortreist som den vi selv fisket i Koh Talu og god var den!

Så var det tid for en tur ut med kajakk. Noen steder var lyden av jungel så intens der vi padlet på jakt etter grotter, at fantasien levde sitt eget liv. Vi vet det er større mangfold av flor og fauna her enn i hele Amazonas. Vi vet at fem prosent av verdens arter er her. Da er det ikke rart vi så for oss tapirer, aper og papegøyer bare en grein brakk i nærheten av der vi padlet.

Apene kom faktisk frem i det solen var i ferd med å gå ned. Tre glade aper lekte rett ved siden av den flytende restauranten her, men da vi kom padlende bort forsvant de like fort som de dukket opp. I morgen skal vi på tidlig safari. Forhåpentligvis får vi med oss litt av dyrelivet da!

Dag syv:

Å være på Rai 500 er total avkobling. Det er også ideen bak hele stedet, forteller eieren Burn. Han vil gi gjestene sine noe av alt det som har gått tapt. Han vil gi oss noe vakkert å se på og tid til refleksjon. Det at det hverken er mobil- eller nettdekning her, gjør at folk må snakke sammen. Både snakke med den man reiser med, men kanskje også knytte nye kontakter. Som regel sitter alle med nesa ned i en mobil, ler han. Vi kan ikke annet enn å si oss enige.

Samtidig har Burn en filosofi om hvordan han vil drive stedet i forhold til sine ansatte. Han vil at de skal få like muligheter som han fikk til å skape noe selv. Derfor ser han på Rai 500 som et opplæringssted. Når styrmannen på longtailbåten har tatt 100 turer for hotellet, får han båten til odel og eie. Med egen båt får de muligheter de ellers aldri ville ha klart å oppnå. Han er opptatt av at personalet skal like det de gjør og sier han ikke er spesielt begeistret dersom han er på steder der personalet virker altfor servile. Da forsvinner noe av det personlige han ønsker å gi sine gjester. Vi kan på hånden på hjertet si at det virker! Vi hører latter og glede på kjøkken og under matservering. Og de gjør mange ting overfor gjestene som de gjør på eget initiativ. I går ville vår spesielle guide Tukatta vise oss noe spektakulært før vi gikk til sengs. Hun tok oss med i en båt langt ut på vannet, skrudde av motoren og ba oss ligge i fronten av båten og telle stjerneskudd. Det var magisk.

Strømmen slås på noen timer på natten, for at man skal kunne lade kamerabatterier og evt skru på aircondition. Vi lot alle vinduer og dører stå åpne hele natten og sovnet til den deilige summingen fra jungelen og bølgeskvulp.

I dag våknet vi til soloppgangen før vi dro på morgensafari. Tukatta var med og var like entusiastisk som oss over det minste lille fuglekvitter. Dessuten så vi gibboner (apekatter) igjen. Like lekne som i går, men godt kamuflerte og vanskelige å feste på annet enn sitt indre bilde. Det bildet er dog fint å ta med hjem.

Hotellet har flere utflukter det er verdt å få med seg. Vi har akkurat kommet tilbake fra tur i jungelen opp til en utkikkspost en times gange fra der båten satte oss av. Tukatta hoppet oppover, vi to andre pesende og ganske varme etter. Men det var verdt strevet. Ikke bare er denne jungelen noe å oppleve i seg selv, men da vi endte på toppen og kunne skue utover regnskogen så langt øyet kunne se, ja da måtte vi klype oss selv i armen.

Dag åtte:

Vi avsluttet kvelden i går med en ny safari. Ord blir rett og slett igjen fattige. Bildene kan vise noe av stemningen. Vi satt i båten og lo høyt til slutt da himmelen endret farge til rosa, oransje og gul. Det så ut som en filmkulisse, slik mye av det vi ser her gjør.
Vi så bisonokser, hvit vill minigris, ørn og storhornfugl og avsluttet turen på den lokale lille butikken som på folkemunne blir kalt 7-11. Den er en flytende butikk der det også selges fersk fisk. En opplevelse i seg selv.

Filosofien til hotelleieren om å ikke ha noen telefon- eller nettdekning her, slik at folk heller kan snakke sammen, fungerer helt etter planen. Ved frokostbordet i dag startet vi opp med en diskusjon om amerikansk politikk med nabobordet. De var fra Thailand men bosatt i USA, og var tilbake her for første gang på tyve år. Diskusjonen endret seg fort til å omhandle situasjonen i Thailand om dagen. Det ble en så spennende debatt at flere nabobord med thailandske gjester ville delta. Og igjen ble det som nå for oss står som oppfatningen til absolutt alle vi har møtt her og snakket med, være seg taxisjåfører, servitører, kontormedarbeidere eller andre turister: kuppet var helt riktig. De militære tok over for å skape dialog i en konflikt som hadde gått helt i stå. Thaiene vil ha tilbake stoltheten av å være thai, med alt det det innebærer. De vil ha bort all korrupsjon. Og de er livredde for at turistene skal forsvinne.

Frokosten endte med at en av thaiene ga bort sin amulett han hadde rundt halsen til Knut. For å vise sin takknemlighet over at vi hadde forstått og ikke trodde at thaier var et krigersk og korrupt folkeslag.

Nok en tårevåt avskjed med andre ord…

Dag ni:

Etter store naturopplevelser og etter å ha vært helt avkoblet fra omverden, var vi litt redde for at overgangen til Khanom og det lekre Aava Resort skulle bli i heftigste laget. Helt til vi møtte det finske paret som har fulgt en drøm og bygget dette stedet. De ba oss komme oss av gårde på scooter for å se alt det området har å by på. Et område du fort føler du er den første til å oppdage. For det er nettopp det Khanom er; en fremdeles ganske uoppdaget perle.

I Khanom møter du livet slik det faktisk fremdeles er i store deler av Thailand. Med en natur og noen strender som kan ta pusten fra en. Der maten, med en meny kun på thai, smaker himmelsk uansett hva du velger uten å kunne språket. Med et folk som tar imot deg med åpne armer, om enn litt sjenerte i starten. Med markeder med farger og lukter og en stemning som gir i alle fall meg en lykkefølelse. Det gjelder å komme seg hit før resten av verden oppdager stedet. For det kommer de til å gjøre! Og hvis du ikke er glad i oppdagelser og heller ikke tror du liker scooterkjøring; vel da kan du trygt tilbringe ferien på Aava Resort og Spa. Der finnes alt. Mere om det, samt markedet vi skal på i morgen med Jarun, Bill og Ball i morgen. Vi gleder oss!

Dag ti:

Å starte dagen med yoga, kjenner man er bra for kroppen. Selv om Aavas egen velværekoordinator Khun Check, må ha fått seg en liten latter over to norske tømmerstokker som prøvde å følge hans smidige bevegelser tidlig denne morgenen. Aava Spa & Resort har egentlig alt man trenger og det er fristende å bli værende i de vakre omgivelsene det finske ekteparet har skapt. Men som jeg skrev i går, Kati Häkkinen, vil vi skal forelske oss i området rundt. Slik hun og mannen, Atte Savisalo, gjorde som ryggsekkturister. Avgjørelsen ble tatt etter en sen og fuktig aften. Her ville de bo. Og de ville gi besøkende den samme følelsen de selv hadde fått da de kom til Khanom. Jeg håper flere får anledningen til å oppleve det genuine Thailand, slik det er her, sier Katti. Vi skjønner hva hun mener da vi går på markedet uten å møte en eneste vestlig turist. Man føler seg som en oppdager. Selv om noen andre har gjort forarbeidet.

Vi drar på byens matmarked sammen med hotellets sjåfør Jarun og hans to skjønne barn Bill og Ball. Han synes det er så gøy at vi vil se markedet at han vil bruke friettermiddagen sin til å vise oss. Det er da vi insisterer på at han i alle fall må ta med seg barna. Det blir en herlig ettermiddag, der vi smaker og lukter og har alle sansedører på vidt gap. Det lukter friskt av hav ved fiskebodene og nyansene av grønt i alle grønnsaksbodene, samt alle de små bodene med fingermat, gir oss vann i munnen.

Tilbake til Aava, har vi bestilt thaimassasje. På Spaavdelingen møter vi nok en gang to av hotellets herlige ansatte. Katti forteller at de er opptatt av at de ansatte skal trives. Hun vil ikke ha maskiner, men mennesker som har en historie å fortelle. Helt perfekt for både Knut og meg med andre ord… Thaimassasje er godtvondt, men gjør underverker dersom den er god. Og det er den på Aava. Når vi i tillegg får en times samtale med Phensri (kalt Mam) og Nadtaya (kalt Aeed) om kvinnesak, kjærlighet, korrupsjon og barneoppdragelse. Og vi blir enige om at Mam muligens er den neste statsministeren i Thailand. Ja, da er det nok en fullkommen dag i Smilets land.

Dag elleve:

Khanom er kjent for sine rosa delfiner. Arten holder til i Sørøst-Asia og parer seg mellom Sør-Afrika og Australia. Alle veiskilt i Khanom har to rosa delfiner på toppen. Og i dag, som er siste dagen vår på denne fantastiske turen, skal vi på delfintur. For de av oss som har vært på organiserte turer før, slår det oss igjen det genuine med dette stedet. For da vi settes av ved piren, står en værbitt fisker med sin longtailbåt og venter på oss. Foran i båten sitter en tannløs, smilende dame med hatt. Hun skal speide etter delfinene. Vi tenker raskt at det ikke er så farlig for oss om vi ser dem eller ikke. Naturen går sin gang. Delfinene lever sitt liv her og de dukker ikke opp på bestilling.

Landskapet minner litt om Khao Sok, med grønnkledde høye fjellformasjoner og små øyer som dukker opp her og der. En av dem stiger vi i land på. Sagnet sier det satt en munk på toppen av den lille øya. Han utrettet mirakler. Et av miraklene er en liten kulp med ferskvann. Kulpen dekkes av saltvann når det er høyvann, men ved lavvann kan man drikke fra kilden. Vannet smaker som Farris.

Noen thaier kommer i land etter oss. De forteller de akkurat har sett 6 rosa delfiner rett ved. Den værbitte skipperen vil vi skal dra. Han vil så gjerne at vi skal få se områdets stolthet. Delfinene var tydeligvis ferdige med sin frokostlek, for vi må dra tilbake uten å ha sett dem. Like blide.

I tre dager har vi kjørt rundt på scooter og gjort oss kjent med de små veiene rundt Khanom. De fleste av dem fører til strender man bare ser i glansede blader. Noen fører til fossefall, som i regntiden må være ekstra vakre, akkurat som blomsterfloraen i området blir ekstra skarpe i fargene under regntiden.

Etter delfinturen, vil Jarun (Aavas sjåfør, som var med oss på matmarkedet) vise oss noe helt spesielt og vi drar av gårde uvitende om hva som venter oss. Vi kommer til en vaktpost, der smilende menn i uniform tilbyr oss blader å tygge på for å gjøre oss sterke. Liitt skeptiske til bladenes virkning, går vi pesende opp de hundre trappetrinnene som fører til en liten inngang i fjellet. Vi kryper inn inngangen og der åpenbarer det seg et alter i en dryppstensgrotte. Thaiene viser sin respekt før de går videre, så da gjør vi det også. Vi har med små lykter og grotten vil ingen ende ta. Det er et helt univers der inne i fjellet. Guiden lyser mot formasjoner som likner drager og krokodiller, men han ber oss la være å ta på formasjonene. Engelsken hans er ikke helt stødig, men med hender og kroppspråk får vi det til allikevel. Dette er som en levende organisme, forteller han. Nesten som korallrev. Dersom man tar på det, dør det. Luften er kjølig, men ekstremt fuktig. Nederst i grotten er det et stort område, man ikke kan gå. Der finnes ingen oksygen, forteller guiden. Vi skriver i vaktpostens gjestebok før vi drar. Vi ber dem aldri innstallere lys eller musikk i grotten, slik mange tilsvarende grotter vi har vært i er jålet til for turistene. De lover oss på tro og ære.

Så er det dagens siste post på programmet. Vi skal på fiskespa, forteller Jarun smilende. Knut og jeg har vært på fiskespa tidligere i Bangkok. Der er det store basseng med småfisk som spiser døde hudceller av føttene dine når du stikker dem nedi bassenget. Føttene blir myke etterpå. Og fiskene forhåpentligvis mette…

Men fiskespaet som vi skal på, er annerledes. Jarun tar oss med til en elv med små brygger og benker der man kan sitte. I det vi stikker føttene nedi, kommer fiskene i elven, ikke alle så veldig små heller, og forsyner seg. I begynnelsen må man stålsette seg for å ikke trekke føttene til seg, men etter en stund føles det behagelig. Og føttene etterpå: Oh la la, så myke og fine!

Så er det hjem til Aava og pakke og eventyrreisen er over for denne gang. Først får jeg en stor klem av Thailands neste statsminister Phensri. Og jeg lover henne at vi skal komme igjen.

Knut reiser i den nye lyse lindressen han har fått sydd av skredderen ved siden av hotellet. Jeg ser på ham og tenker at : den kjekke mannen vil jeg gjerne på flere evntyr med!

Til info: Vi vant denne turen som testreisere gjennom bladet Reiselyst og et intervju kommer i nummeret av bladet som kommer ut denne uken(26 juni-14). Turen ble lagt opp av Orkideekspressen og betalt i samarbeid med Thai Airways. Vi blogget hver dag og dette er bloggpostene vi sendte inn, samt noen av bildene. Vil du oppleve noen av disse unike stedene, ta kontakt med Orkideekspressen. De kan skreddersy samme reise som vi tok. De kan også hjelpe deg hvis du bare ønsker å se et av stedene. Knut og jeg fant ut at vi ville kunne anbefale denne turen for alle de vi kjenner. Om man er gammel eller ung. Har barn eller skal på kjærlighetsferie. Jeg tror faktisk jeg kunne dratt alene også.

Ikke nøl med å ta kontakt med meg dersom du lurer på noe. Bildene er tatt av Knut Røthe. Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!