Min mor skrev et bokmanus, «Et kvinneliv». Den skulle gis ut etter hennes død.
Mange av kapitlene var skrevet med store bokstaver.
Det første kapittelet fikk jeg tilsendt da jeg var tretti år og nybakt tobarnsmor. Kapittelet het «Sannheten om Arne Kjell» (min far). Jeg svarte henne vennlig, sa jeg forsto det hadde vært vanskelig, at han nok ikke var verdens beste ektemann, men at jeg helst ikke ville vite hvem han hadde ligget med den natten jeg ble født.
Siden den gang kom det jevnlig kapitler tilsendt. De handlet om familien hennes, om vennene hennes, om søstrene mine, etter hvert også om mine barn. De handlet om svik, om hvor snill hun var og hvor slemme alle andre var. En gang fikk jeg også et kapittel om meg.
Lena er ikke akkurat av det følsomme slaget, sto det med store bokstaver.
Mange av setningene i «Et kvinneliv» hadde flere utropstegn.
Min mor hadde en fæl barndom, skikkelig fæl. Jeg har vondt av henne, de som skulle vært der for henne, sviktet. Hun burde ha blitt ivaretatt, passet på, elsket.
JEG ER SÅ SKUFFET!!!!!!!, sto det i bokmanuset hennes.
Det var vondt, jeg kjente hennes fortvilelse i hele meg.
Min mor fortalte meg gjennom barndommen at hun var verdens beste mamma. Det syntes jeg også at hun var, selvfølgelig syntes jeg det. Det var meg det var noe galt med. Ikke henne.
Det var først da jeg tilbragte tre måneder på Modum Bad, jeg forsto hvorfor jeg var så redd hele tiden. Hvorfor jeg satt i sengen med lyset på hele natten da jeg var liten, hvorfor jeg gjemte meg i oppganger på vei hjem fra skolen hver gang jeg hadde panikkanfall, hvorfor jeg sluttet å spise som trettenåring.
Min mor kunne være god til å skrive. Noen ganger fikk hun også ting på trykk. Jeg skriver selv. Noen ganger får jeg ting på trykk. Den evnen har du arvet fra meg, sa min mor.
Da tok jeg en pause i skrivingen. Alle ord satt fast.
Det var Knausgårds «Min Kamp» som endret noe. Hans måte å hele tiden minne leseren på at dette var slik han opplevde det, husket det. At én subjektiv sannhet ikke fantes, at vi opplever verdenen ut fra oss selv, ut fra vårt lille perspektiv. Jeg hadde vært redd manuset til min mor i over tjue år. Redd hver gang det kom en tykk konvolutt med hennes skrift utenpå. Redd hver gang det kom en e-post fra henne. Da jeg la fra meg Knausgårds sjette bind, la jeg også fra meg redselen for hennes historie. Hennes definisjon av meg som den ufølsomme, var hennes opplevelse. Det samme med alle de andre hun syntes var slemme, de menneskene jeg var og er aller mest glad i.
Det var hennes, ikke mitt.
Slik kunne jeg også fortsette å skrive.
Nå leser jeg Linn Ullmanns siste bok «Jente, 1983» Måten hun skriver om minner og opplevelser, er noe helt nytt for meg. I små glimt følger vi henne, den unge sekstenåringen, hun er usikker på om minnene er sanne. Vi følger henne også i nåtid, som mor, hvordan hendelser har preget henne, plaget henne. Og selv om hun er usikker på om det som hendte faktisk hendte slik hun husker det, er følelsene hennes er sanne, det kjennes i hele kroppen.
Takk, Linn Ullmann. Nå kan jeg fortsette å skrive små glimt fra mine egne minner, uten å være min mor.
Da jeg var liten, lærte jeg at menn rakk kvinner følelsesmessig til knærne. At alle menn var notoriske, utro drittsekker man ikke kunne stole på. Det gjelder å holde avstand til dem, sa moren min til meg. Hun sa det da jeg fortalte om den fremmede mannen som tok hånden ned i underbuksen min da jeg sov, jeg var ti år. Det er sånn menn er, sa moren min til meg. Å være pen og festlig var det aller viktigste. Da kunne man komme seg langt i livet, sa moren min til meg. Det verste var å være tjukk og kjedelig.
Med den lærdommen gikk jeg inn i voksenlivet.
Jeg vil tilbake til dette ordet markedsverdi som så mange kvinner blir rasende på om dagen (legger ved diverse medieoppslag nederst) De rasende kvinnene vil ikke bli kalt noe som minner om en vare som kan veies og kanskje finnes for lett. Eller for tung, for gammel, for grå. Det forstår jeg og respekterer at de ikke ønsker det. Det koster meg dessuten en peanøtt å la være å kalle det markedsverdi hvis mennesker jeg er glad i blir lei seg for det.
Men jeg er litt nysgjerrig på hva det er som trigger sånn. Så unnskyld for at jeg bruker ordet litt til, bare en siste gang.
Jeg tenker nemlig at min markedsverdi har økt kraftig. Til tross for tjue kilos overvekt, grå hår og to kreftoperasjoner. På Tinder tror jeg derimot min verdi har sunket med årene, for det er jo et sted der man først går etter utseende, der mange bare vil ha seg et ligg. Kanskje helst med en som er langt yngre enn meg. Jeg tror ikke mange hadde sveipa til høyre (eller er det venstre) på et bilde av meg der, gitt. Men på sjekkemarkedet ute i den ordentlige verden, der har min verdi økt.
Jeg er en langt mer interessant partner i dag enn jeg var for førti år siden.
Som tjueåring trodde jeg ikke menn kunne snakkes med. Jeg trodde heller ikke jeg hadde noe jeg skulle ha sagt, at jeg hadde en stemme jeg kunne bruke til å fortelle hva jeg hadde behov for. Jeg tenkte nesten at jeg ikke hadde noen behov egentlig. Jeg var pen og jeg var festlig. Det var min valuta, og det var en valuta jeg hadde lært var riktig å bruke overfor menn.
Det var det menn var verdt. Det var det jeg var verdt.
Jeg hadde griseflaks da min nåværende mann Knut fant meg. Han viste meg en, for meg, fullstendig ukjent vei til kjærlighet. Han hjalp meg til å se min verdi, fikk meg til å forstå at det er de menneskelige kvalitetene, de menneskelige verdiene, som gjør deg til et attraktivt menneske.
For med det på plass, blir vi mennesker vakre. Om vi er tykke eller tynne, fattig eller rike, høye eller lave.
Mamma døde i fjor, hun hadde rødlakkerte negler og det rosa skjerfet jeg hadde kjøpt til henne rundt halsen da hun ramlet. To dager etter var hun død. Jeg hadde ikke sett henne på ti år.
Du likner på moren din. Det har vært for meg noe av det verste jeg kunne høre, jeg var så redd for at jeg liknet på henne, en gang kostet det nesten et vennskap.
Hun døde i fjor. Jeg behøver ikke være redd henne lenger, redd for hva hun vil kalle meg i sine lange brev og mailer, redd for hennes dom over meg som menneske, som datter, som mor. Ved hennes død, klarer jeg endelig å akseptere, til og meg anerkjenne at ja, jeg likner faktisk ganske mye på moren min.
Jeg var 29, husker jeg satt på sykkelen, kjente det boblet i magen. Foran meg syklet kjæresten med sønnen vår i bæremeis. Den lille gutten hvinte av fryd.
Foran dem, mamma.
Hun strakk begge beina ut i været, hele ansiktet hennes lyste. Sykkel var det første hun kjøpte seg da de flyttet til Frankrike. Det er som å være på film, sa hun. Når vi var her, på mammas øy, var alt såre vel. Frykten for å tråkke feil, si noe feil, være feil, var tåkelagt. Akkurat her, akkurat nå, var alt fint. Vi var på sykkeltur. Jeg var stolt. Av henne. Av den lille gutten i bæremeisen. Han hvinte, det boblet i magen min.
Vi visste ikke hvor vi skulle, hun hadde bare spurt om vi ville være med, skaffet sykler vi kunne låne. Typisk mamma, plutselig hadde hun skaffet sykler, plutselig var vi på sykkeltur. Alt var såre vel, alt var fint. Mamma var glad, den lille gutten hvinte av fryd.
Timene gikk. Mammas sykkel var langt der fremme. Den lille gutten hadde sovnet, hodet hans vinglet fra side til side. Pappaen hans snudde seg, hvor skal vi? Tok vi med bleier? Har vi med noe å drikke, penger? Mammas sykkel var langt der fremme. Nei, vi skulle jo bare på en liten sykkeltur, mamma hadde ordnet sykler til oss, kan vi ikke bare være glade, vise litt takknemlighet.
Mamma stoppet langt der fremme. Hun vinket, hoiet. Hit skal vi! Det var favorittstranden hennes, den lå på andre enden av øya. Her kunne hun sole seg helt naken. Er det ikke helt fantastisk, sa hun og løp mot vannet i Evas drakt. Det var varmt, gutten gråt, vi skulle jo bare på en liten sykkeltur, pappaen var sur, gutten hysterisk, kan vi ikke bare late som ingenting, late som om vi er takknemlig for syklene, for turen hun ordnet for oss, jeg hysjet på den gråtende gutten, det var vårt ansvar å ta med bleier, nei, vi hadde ikke med penger.
Nå kan jeg si at jeg likner min mor.
Jeg ville skaffet sykler, vist favorittstranden, strukket beina ut i været, ansiktet mitt ville kanskje lyst, jeg ville følt jeg var på film, det er ikke sikkert jeg hadde sagt hvor lang det var å sykle, jeg hadde ikke tatt med bleier.
Så hva er det, hvorfor endte turen med at dagen ble ødelagt, hvorfor syklet vi tilbake, mens hun ble igjen, fremdeles smilende og naken i sanden. Hvorfor var det siste gangen vi var på øya hennes, hvorfor ble jeg så utrygg og redd for hennes dom. Fordi dommen kom, hard og brutal som alltid, jeg var verdiløs som menneske, datter og mor, allikevel tok det nesten tjue år før jeg klippet av båndet til henne, at jeg turte å gjøre det. For man bryter vel ikke med sin egen mor, tenkte jeg, sa folk.
Sommeren 2020 dro Knut og jeg på bobilferie til Finnmark. Finnmark traff en streng i oss, det var som en puslespillbrikke som falt på plass. Folket, gjestfriheten, luften, luktene, utsynet, skiftningene, dyrene, banningen, tilstedeværelsen. For Knut og meg, med brusende sjømannsblod i årene, er Finnmark et av de mest eksotiske stedene vi har vært. Her har jeg samlet de små reisebrevene jeg skrev på sosiale medier underveis. Jeg håper du vil bli med på ferden!
Før avreise:
Da jeg var liten misunte jeg venninnen min som pleide å dra på campingtur. Hver sommer pakket de bilen full og i mitt hode reiste de fra sted til sted, møtte nye barn å leke med, kjente ulik grunn under føttene. I min familie var camping skikkelig harry, vi lo litt av de folka. Men drømmen min fortsatte i det stille. Da jeg fikk barn, tenkte jeg ofte at camping hadde vært toppen. Da jeg senere giftet meg med en teltivrig mann, var jeg faktisk på en visning på en bobil. Jeg så for meg nydelige turer med alle barna og glade foreldre. Hadde tenkt å gi bobilen som en overraskelse i morgengave (grøss og gru, skjønner det ikke hadde gått så bra, altså) Men nå, nå er drømmen virkelighet! Knut og jeg har leid verdens absolutt kuleste lille ombyde varebil og har satt nesen mot Finnmark!
Slottet i midnattsol
Hvor, spør du kanskje? Vi vet ikke helt… Har dere vinterdekk? Nei Vet dere egentlig hvor enorme avstander som er der oppe? Nja… Det jeg vet er at vi har pakket varmt tøy, badetøy, regntøy, NAF´s veibok og Knuts lindress. Vi har pakket glass med stett, sølvbestikk og Mannen (han er alltid med på tur) Og vi har hverandre. Og vi elsker eventyr.
Mannen er alltid med på tur
Vi startet fra Oslo og kjørte hele veien opp til Finnmark. Først over Dovre:
Knut: Her står det at hvis du er heldig kan du se Moskus her på Dovre. Har du sett Markus noen gang, Lena? Jeg: Nei, men hva er det brune der borte?
Fire Moskuser så vi gitt. For en naturopplevelse! Nå tar vi kvelden, ved Steinvikholm slott. Borgen Norges siste katolske erkebiskop, OIav Engelbrektssson bygget ferdig i 1532. Det var hjem og arbeidsplass for Engelbrektsson, og fram til 1537 var Steinvikholm Norges maktsentrum. Hit førte biskopen mange av Nidarosdomens kostbarheter, blant annet Hellig Olavs skrin. Og her sitter vi nå og skal spise Knuts hjemmelagde sild. Ute ligger Trondheimsfjorden blikkstille.
Klart jeg måtte bade, her fra Nordland, Hamarøy i bakgrunnen
Jeg husker hver gang jeg lukket opp flydøren på Ålesund lufthavn Vigra, hvordan sjøluften fylte nesen. Jeg gledet meg alltid til akkurat det øyeblikket, før jeg stilte meg i døren og sa farvel til passasjerene. Slik var det å våkne i dag og åpne opp døren til vårt lille Slott på hjul. Ah, sjøluft og måkeskrik! Så var det kaffe på sengen, litt frokost i fjæra, før vi tok veien om Farøya. For så sannelig fikk vi en kaffeinvitasjon i går kveld. Egentlig ville vi blitt der på Farøya i dagevis, så hyggelig var det, men Slottet ville videre og så måtte vi! Før vi kjørte inn i Nordland, tok vi farvel med sommeren. Men først: Innom gårdsbutikken på Steinvik og kjøpe Limousinkjøtt, oksekjøtt som skal mørne på Slottet noen dager. Fargerike grøftekanter og duften av fjøs langs E6, beitende smålam, så søte at de var til å spise opp, tepper med hvitveis, jeg mener virkelig tepper, så langt øyet kunne se. Veien over Saltfjellet, møtte reinsdyr rundt hver sving. Dessuten en rev som stoppet og kikket litt ekstra . Vi krysset polarsirkelen med en rovfugl over oss. Der kom vi også på at Rosévinen vi skulle ha i kveld ikke var kald, så da måtte vi plukke eksklusiv snø fra Saltfjellet for å legge vinen på kjøl.
Et bein på hver side av Polarsirkelen
Vinteren er fremdeles her, men veiene er bare og vi gisper og gisper over hvor vakkert det er. Vi kom nesten til Narvik i dag. Knut er hes etter å ha lest alt det gøye i NAF-veiboka og jeg er stiv i skuldre og nakke etter å ha speidet etter reinsdyr og holdt Slottet på veien i nesten ti timer. Nå ble det sen middag, men fy søren så god. Og iskald rosévin a la Saltfjellet! Siste nytt: To hvaler dukket opp rett foran oss akkurat nå, altså akkurat nå!
Ta den litt lengre fergeturen så dere kommer til foten av Stetind, sa en kjentmann til oss. Vi hadde egentlig ikke tid til omveier, for målet vårt var jo Finnmark, men heldigvis lot vi oss overtale.For det første fikk vi se hval på fergeleiet i går natt. I tillegg fikk vi se nasjonalfjellet så vakkert at det ikke går an å beskrive. Vi lot hastverk være hastverk, stoppet bilen og dekket bordet. Så satt vi og stønnet over dette synet, mens vi drakk kaffe og snakket om hvor heldige vi er, hvilket vidunderlig land vi lever i.
Tannpuss ved nasjonalfjellets fot
Men det stopper jo ikke der. Først langs Efjorden, der så vi en elg langs veikanten. Så over fjellet ved Bardu, rein over alt, men det er jo ikke så rart. En liten rype som vagget over veien så vi også, hvis fauna først skal nevnes. Vi ventet å se jerv, ettersom den største bestanddelen av dyret finnes nettopp her. Men vi får si oss fornøyd med elg og rype, ettersom moskus og hval tross alt er tikket av. Stooooopp, ropte Knut. På vei ned fra Bardu, var elveleiet grønt og frodig. Der hadde Knut spottet en hel haug med vill asparges( eller strutseving om du vil) Alle som kjenner Knut, vet at han har en ekstra kjærlighet til denne grønnsaken. Som sagt så gjort og her sitter vi, mette i magen etter dampet asparges med smør og estragon. Hvor vi sitter, lurer du kanskje på? Langs Altaelven selvfølgelig! Her sitter vi tett i tett med altaværinger som venter på at det skal bli midnatt, for 1 juni starter laksefisket i elven. Knut lager bål og jeg sitter med tungen langt inni seksårsjekselelen min. For vi skulle spise karamell for å feire at vi hadde nådd Alta i dag og det gikk ikke så bra. Er det noen som kjenner en tannlege her?
En forbipasserende ungdom med fiskestangen over skulderen, kikket på oss, på Slottet, på glassene med stett, på bålet og sa: Dere ser ut som en filmkulisse. Haha, akkurat, svarte vi. Dette er jo som en film! Det er så mye vi ikke vet. Som at natten til 1 juni er julaften for mange altaværinger. De må ha stusset de to vi spurte etter et hyggelig sted ved elven vi kunne parkere Slottet. For ved elvebredden vi fikk anvist, var stemningen til å ta og føle på. Det nærmet seg nemlig midnatt. Humpete veier gjennom furuskogen. Helt nede ved elven, et yrende folkeliv. Bål var tent, reinsdyrskinn hang over furugreiner, til allment bruk, hvis juninatten blir for kald. Båtene lå klare langs bredden. Knut og jeg ble raskt invitert bort til en gjeng som satt i ring på medbragte campingstoler. Vi kjente finnmarkingen i oss våkne. -Når elva buer seg er det for høy vannføring, når du ser et søkk i midten, da er det perfekt. Nå renner det to hundre kubikk og det er for mye vann. I morgen er det ventet opp til tjue grader og da blir snøsmeltingen enorm, du kan selv tenke deg, elleve hundre kubikk nedover her. Han rister på hodet. Knut også (Knut lurer imidlertid på om det er mengde vann per sekund, per minutt eller per døgn det er snakk om, at det er mye skjønner han, men tør ikke spørre. Vi er tross alt søringer som har tråkket inn på julaften til fremmede) Natten til første juni starter fisket i Altaelva. Mange venter på denne natten hele året. Snakk om flaks for oss!
Fornøyd altaværing!
-Kom innom oss og ta en kaffe eller en øl eller noe da vel! Vi står på parkeringsplassen utenfor det enorme kjøpesenteret i Alta. Jeg kløner med å parkere Slottet, men straks er noen der for å hjelpe. Like raskt blir vi invitert hjem til paret som hjelper oss. Vi blir entusiastiske til kaffeinvitasjonen og spør hvor de bor. Vi bor på Kamøyvær, bare tre og en halv time herfra, svarer paret. De er i Alta en liten tur, for å kjøpe blomster. Vi har lovet hverandre å være raske med handlingen, men på vei inn går vi forbi kafeen Kokkejævel og tenna løper i vann (www.hoftepluss.no) Etter en saftig Kautobab, med røkt reinskav, fetaostkrem og rørte tyttebær, blir handleturen en lek. Vi drar innom den fantastiske ishavskatedralen, før vi tar farvel med Alta for denne gang. Vi er nyfrelste finnmarkinger.
Ishavskatedralen i Alta
Slottet forlater et Alta i lysegrønt, barn med is i hånda og smilende altaværinger som tenker sommeren endelig er her. Båten ut til Stjernøya, der vi skal besøke fiskeren Alf, går klokken seks på ettermiddagen. Vi beregner heldigvis god tid. Det er enormt med rein på veiene nå, advarer alle oss. Tjue minutter utenfor byen, er vi på høyfjellet. Åh, kontrastene, sier den nybakte finnmarkingen ved siden av meg. Båten blir lastet full av post som skal leveres til øyboere. Ta hånda mi, sier kapteinen og gir meg en svær neve. Jaså, dere skal besøke han Alf, det er onkelen min det, sier han og smiler under barten. Veien over sundet er litt ruskete, men tryggheten selv sitter i førersete. I gamledager rodde man over for å komme seg på skolen eller få handlet, forteller skipperen. De var sterke som faen de gamle kara, jeg husker jeg sto sammen med faren min en gang og vi møtte en av gamlekara med en femti kilos melsekk under hver arm. Vi ble stående et kvarter og prate uten at han satte fra seg sekkene. Alf er over åtti, men står på brygga for å ta imot både oss og posten som skal i land på øya. Det er sant som han har sagt, en meter snø ligger fremdeles utenfor huset, men lysegrønne museører sees allikevel på trærne. Det snødde hver dag fra nyttår til 17 mai, forteller Alf. Han gadd ikke måke til slutt. Nei det vår herre har plassert her, får han ta vekk sjøl, sier Alf og følger oss opp bakken.
Vi ror fiske med fiskeren Synnøve på hennes sjark Astrid. Alf Aksel er med som mannskap.Fornøyd førstegangsfisker!
Det er vanskelig å legge bak seg opplevelsen på Stjernøya, folka vi møtte, hvordan de ga oss en følelse av å høre til. Det sitter i kroppen over fjellet, eller fjell og fjell, det ligger bare noen hundre meter over havet, men det ser ut som vi er på månen. Reinsdyr, rev, ryper, her er det mange wow-øyeblikk. Vi mangler dog ulv og bjørn, sier den nybakte finnmarkingen tørt. Fra månen, lander vi på Kystveien til Havøysund, en nasjonal turistvei, leser vi i NAV- veiboken. Vi skjønner den er en nasjonal turistvei for å si det sånn. Fjellformasjonene er helt spektakulære, vi stopper, tar bilder, men det går ikke an å få det fotografert slik det ser ut. Fjellformasjonene er fra under og etter siste istid (mellom 110 000 til 10 000 år siden) En av dem, Måsøyløven, minner om den egyptiske Sfinxen som hadde løvekropp og menneskehode. Høy som et treetasjers hus og lang som en 80 fots fiskebåt står Måsøyløven som et tydelig kjennetegn i naturen.
Etter dette følger et langt stykke med nydelige, små vann, der vannspeilet av de typiske fargeglade, nordnorske husene står spredt i terrenget. Knut roper stopp ved annet hvert lille vann. Midnattsolen gjør at vi mister følelsen av tid. I det vi runder fjellet ved Havøysund roper Knut stopp igjen, klokken er lengst over midnatt og vi har enda ikke spist middag. Vi parkerer ved siden av kirkegården, en båt kommer tøffende inn, sukk.
Nasjonalveien til Havøysund. Det er umulig å ta bilder!Kjenn lukta av salt og senk skuldrene
Dere må treffe Siss på Rolvsøy har en venn sagt. Har dere ringt Siss, har han mast, dere burde det altså! Jeg sender en melding til Siss etter frokost på havna og får raskt svar. Ta ferga klokken 1530, jeg henter dere når jeg er ferdig på fiskebruket. Kystveien ender i vakre Havøysund, står det i NAF-veiboka. Og ja, Havøysund er absolutt verdt et besøk. Yrende folkeliv, små kneiper og et lite hotell nede ved havna. Men er man først der, er Rolvsøy et must! Møt meg i butikken, dere må handle med dere middag, sa Siss. Dere finner veien, det er bare én vei på Rolvsøy. Den smale veien opp til butikken, vi er på film igjen. Vi har fått høre at det bor rundt 70 fastboende her, fraflyttingen har vært stor. Men når vi entusiastisk sier at vi føler vi er ved verdens ende, svarer en rappkjefta Rolvsøyboer: Rolvsøy er bare noen timer unna en paraplydrink på Mallorca. Hurtigbåten til Alta og fly videre, vips er du der. Hvis du absolutt må da, legger han tørt til… Nei, vi må ikke, tenker jeg.
Et av Norges største fiskemottak ligger på Rolvsøy, Siss står på leverbåndet i dag. Finnmarkinger er ramsalte, alt kommer rett fra levra. Knut prøver å finne folk til å stille opp til filming for Vårt lille land. Finnmarkinger er gjestfrie, men linselus er de definitivt ikke. En av gutta som jobber på mottaket, tar på fisken og sier æsj, jeg liker ikke fisk. Kan du si det til TV-kamera spør Knut. Ikke faen, sier han og gir oss en kopp kaffe. Når en fisker fra naboøya Ingøy til slutt sier ja og Knut spør om han kan stå i den fine båten når kamera går, svarer han at, nei, det blir for teit, her kan jeg stå ellers gidder jeg ikke. Og sånn blir det.
Vi plukker gressløk på Rolvsøy som vi fremdeles får vann i munnen av å tenke på
Siss fortjener en hel bok, egentlig. For et fyrverkeri av en dame. Jeg hadde prøvd å finne litt ut av hva hun egentlig driver med på Tufjord brygge. Men man må nesten ut dit for å skjønne hvilken kapasitet hun er i det lille øysamfunnet på 71 grader nord. Dere må snakke med Linn, har Siss sagt. Vi gjør alt Siss sier, skjønner det er lurt. Linn er svigerdattera, hun venter sitt første barn og er dermed en del av babyboomen på Rolvsøy. Hele to barnefødsler er hipp hurra for det lille øysamfunnet. Men først skal vi hente bil på fiskemottaket, et av Norges største, blir vi fortalt. Her er alle nasjonaliteter representert, noen sesongarbeidere, men også noen som har flyttet til øya. Vi er et internasjonalt samfunn her, sier Siss. En av lærerne er fra Lahore i Pakistan. Hun har bodd her i ett år med mann og to barn, de kom flyttende fra Grønland i Oslo. De elsker å bo her, men fordi vi ikke lenger har et barnehagetilbud, må de flytte. Heldigvis bare til Havøysund, da. Vi tar turen innom Linn. Hun er fra Høibråten i Oslo, men flyttet først til Ingøy, så til Rolvsøy, for kjærligheten til sønnen til Siss. Joda, sier den unge fotografen (https://www.facebook.com/IslandPhotoLinnSaether/) Jeg kom hit på grunn av kjærligheten for en mann, men ikke ti ville hester kan få meg herfra. Hver dag her er et eventyr. Det er ikke bare jeg som får tårer i øynene av både nordlyset og midnattsola. De mest hardbarka fiskerne fra øya, tørker også en tåre fordi de ikke kan la det være. Det er altfor vakkert, jeg tror det treffer en streng hos oss mennesker. Snufs, jeg svelger klumpen jeg kjenner i halsen.
Før vi drar, tar vi turen langs veien. Alle som sitter ute, vinker og hilser. vi spiser lunsj på den kritthvite stranden, før vi tar farvel med Rolvsøy for denne gang.
Den kritthvite sydhavsstranden
Natten tilbringes på et rufsete Nordkapp, med Netflix på storskjermen i Slottet. Og husker du paret fra Alta, de som inviterte oss på kaffe? De tilbragte vi formiddagen med. Fy søren, fine folk! Mer om det senere. Nå er det finnbiff på bål på en strand like ved Lakselv. Knut har fått noen nye venner ved bålet, jeg skriver. Men nå tror jeg sannelig jeg gir meg. Her skinner sola og kvelden er ennå ung.
Alene på Nordkapp
Først natten på Nordkapp i går. Vi kom kjørende oppover på de golde fjellveiene, møtte noen reinsdyr her og der, men følte oss ganske alene i verden på vei til platået. Det blåste som pokker og vi så mørke skyer nærme seg. Da vi kom opp, knipset jeg raskt et bilde, før jeg gikk for å betale parkering. På vei tilbake, så jeg knapt bilen, Knut sto på kjøkkenet og lagde mat. Jeg prøvde å finne ut av om noen noengang hadde blitt blåst over platået, for jeg hadde ikke lyst til å ende turen her. Min nybakte finnmarking syntes jeg var hysterisk, dette var da ikke vind, du skulle bare kjent på skikkelig ruskevær, sa han med sin nye dialekt. Da vi våknet, hadde kafeen åpnet og vi var ikke alene lenger. Skyene hadde lettet, vinden løyet. Kafeens vafler anbefales! På vei ned fra platået, hadde vi bestemt oss for å ta turen innom Kamøyvær, til paret vi møtte på parkeringsplassen i Alta. Vi visste jo ikke engang hva de het. Vi har den fineste verandaen, på sommeren er det tjukt av turister og fotograferer huset vårt, sa de. Knut har bedt meg være forsiktig med altfor mange gispeord når jeg skriver…men i det vi svinger av veien og kommer inn til Kamøyvær, er det akkurat det vi gjør: Vi gisper.Verandaen finner vi med en gang, på den står Lars Peder barbeint og med kortermet t-skjorte. Det er sommer må vite, selv om vi søringer har på ullgenser og vindjakke.
Lars Peder og Ragnhild mente alvor da de inviterte på kaffe på parkeringsplassen i Alta
Jeg ringer Ragnhild sier han, hun mekker sykkel. Ragnhild kommer, vi får påsmurte brødskiver og kaffe og så sannelig får også Knut en øl. Jeg forteller om stormen på Nordkapp, Knut blir flau, Ragnhild flirer og kaller gårsdagens vind en liten bris. Været skifter så brått her at vi har lært oss å leve i nuet, gripe hvert øyeblikk. Jeg tenker på hvordan vi går på kurs for å lære om mindfullness. Kanskje et år i Finnmark hadde vært bedre? Vi har en nydelig formiddag med Lars Peder og Ragnhild. Og huset deres er virkelig noe helt spesielt. Vi er akkurat en uke for tidlig, før eksplosjonen av farger vil gjøre det enda finere. Den lille bekken ved siden av huset, har vært Ragnhilds drøm i årevis å få bygget.
Gisp! Kamøyvær…
Hva med bygdedyret på en så liten plass, prøver jeg meg. Joda, det lever i beste velgående, men slikt må man jo bare gi faen i, svarer Lars Peder. Vi er så avhengig av hverandre her, det kan være tøft å bo her gjennom lange vintre. Alle driter seg ut en gang i blant, og det å bære nag og sladre om hverandre kommer man ingen vei med, hvis veien har rast og man trenger noe i butikken. Vi har lyst til å bli, men har et langt strekk foran oss, jeg sier stopp når Knut tilbys en øl til det andre beinet. Knut leser i veiboka at det finnes et helt spektakulært område på veien, Trollholmsund. Vi er glad vi tar veien innom, før vi ender her vi er nå, på en nydelig strand like ved Lakselv. Det ble en sen aften i natt, for i det vi parkerte Slottet, kom folk på besøk. Det ene tok det andre, slik som skjer her i Finnmark. Det er ikke vanskelig å få kontakt med folk, for å si det sånn.
Tenner man bål, får man venner. Sånn er det!
I dag morges måtte jeg la den nyfødte finnmarkingen sove litt. Utenfor Slottet lå skyene svarte i horisonten, bortsett fra en regnbue som strakk seg som en fargesprakende bro over himmelen. Jeg regner med den endte akkurat der vi står parkert nå, for denne plassen er en ekte skatt. Jeg gned søvnen ut av øynene og forbi meg kom en ny bobil, mannen inne vinket og hilste, slik vi har skjønt man gjør her. Det var Jimmy. Et par timer senere, var frokosten fortært og vi klare for avgang. Da kom Jimmy bort til oss. Han hadde kjørt hele natta, fortalte han, så han trengte et par timer på øyet. Men to timer er da altfor lite, sa jeg. Nei, for svarte, vi har så kort tid her på jorda, men vi skal være daue så lenge, svarte han. Nå skulle han på fisketur i elven ved siden av, sist hadde han fått noen svære rugger (eller hva han nå kalte det, rugg var uansett det jeg så for meg) Vil dere ville være med på fisketur en tre fire dager, spør Jimmy? Jimmy er Finnmarks snåsamann. Tusenvis har fått hjelp av ham, han legger hånden på armen til Knut. Kjenn, sier han. Knut, som overhodet ikke tror på den slags, kjenner det prikker i fingrene. Jimmy forteller oss mye annet også, som vi ikke forteller videre. Vi må dessverre takke nei til tre dagers fisketur med Jimmy, men telefonnummeret hans har vi og en stående invitasjon til ranchen hans et sted i Troms. Vi lærte mange vitser i går, som sparket i alle retninger. Knut flere enn meg, for i totiden måtte jeg gi meg. Da var det full fest rundt bålet. Du kan kanskje selv tenke deg språkbruken i Slottet i dag? Men se til hælvete å fløtt dæ, din jævla kveite, roper Knut, når jeg skal kjøre forbi en eldre dame på søndagstur. Livet i Finnmark er tøft. Vil du oppleve Skagen, prærien, vidda, Sola, Mordor, ørken, fiskevær, en canyon, Hardangervidda og månen, på en og samme dag? Da bør du ta Turistveien til Hamningberg! Ytterst ut mot Barentshavet står vi nå, Knut har tent bål, fiskekaker til middag, hvitvin i glass med stett. Vi hadde egentlig ikke tenkt å dra til Øst-Finnmark, tenkte det var for langt å kjøre. Men det var så mange som sa vi måtte få med oss den delen av Finnmark, at det var noe helt annet enn i vest. For det første er 100 km nå som en tur i butikken for oss. 400 km, som en tur i parken. Så østover dro vi og hjelpe meg, så glade vi er for det. Det er det store landskapet man er omsluttet av her i øst, det luftige og frie. I går da vi kjørte Varanger Nasjonale Turistvei helt ut til Hamningberg, satt vi til slutt og lo. Vi måtte gi oss ende over, rett og slett. Det ble for stort, for heftig å ta inn (Selv vår medreisende, Mannen, skiftet uttrykk i sitt måpende fjes) I dag tok vi den smale veien tilbake, stoppet for å prøve å ta bilder av dette voldsomme. Og der, rett under oss, en hval svømmende i Barentshavet. Jada, på film, jeg vet. (Tips: Selv utedoen på Hemningberg var superduperrenogpen. Slottet har ikke do, så slikt settes pris på)
Veien til Hamningberg er spektakulær. Og selve Hamningberg, sukk
Så kom vi til Vardø. Å, Vardø, altså! Vi falt pladask, så lange vi var. For en sjarm, så kul og røff, for en historie og sist, men ikke minst: Heksemonumentet! Jeg fikk klump i halsen allerede da Slottet svingte ned til minnesteinen. Fra 1600 til 1692, ble i alt 135 mennesker brent på bålet, dømt fordi de hadde utøvd såkalt heksekunst. Steinen var en ting, men minneinstallasjonen, med både hver og en historie fortalt, samt huset med den evig brennende stolen, gjorde dypt, dypt inntrykk. Så respektfullt laget, til minne om disse kvinnene (og noen menn) som ble torturert og brent på bålet. Et must dersom man drar til Vardø.
Heksemonumentet i Vardø. Den evig brennende stolenHeksemonumentet i Vardø. Et must!
Nå har vi stoppet ved Tanaelva, solen lyser inn på Slottet og Knut har akkurat servert sin berømte Tanaplatte (les: restemat). I morgen står Karasjok og Kautokeino på planen, gitt ikke flommen setter en stopper for oss. Kanskje vi skal ringe Jimmy og spørre? Knut banner og kommer med besvergelser, slik han har begynt med, før han bestemmer seg for å dra innom sølvsmia og kjøpe seg en skikkelig samekniv. Han diskuterer verdensvant, eller finnmarksvant, knivenes egenskaper med jenta bak disken. Nå kan han hogge, skjære, kutte, ja, alt mulig kan han nå fikse med den kniven. Jenta driver med rein. Hvor mange spør jeg. Det er så rart at dere søringer alltid spør om det. For oss er det det samme som å spørre hvor mange penger du har i banken, svarer hun.
Med samekniven ombord, ruller vi videre mot Karasjok. Tanaelva renner over sine bredder og Knut leser med finnmarksdialekt fra NAFs veibok. Det tar ikke lange tiden langs elven før alle skilt er på samisk, alle små rasteplasser og stedsnavn likeså. Det høres ut som de har viddas luft i munnen når de snakker, sier Knut og slår om dialekten, leser med viddas luft i munnen hver gang vi passerer et skilt. Der er Finland, peker Knut. Langs Tanaelva kan man plukke den helt spesielle tanatimianen, leser han. Vi ankommer Karasjok og lurer på om de vil ta vel imot oss. 80% av innbyggerne er samiske, resten er finner i Karasjok. Det finnes tre samiske språk (ikke dialekter) De tre språkene forstår ikke hverandre. I Karasjok snakker de nord-samisk. Vi finner straks veien til byens bokhandel og der treffer vi en same og en finne som snakker sammen på samisk. Knut skryter av sine finskkunnskaper, med ordet Ilmastointi (aircondition) og jeg med ordet kumisaappaat (gummistøvler)Jeg tror de synes vi er litt rare.
Et lite bålmåltid på Finnmarksvidda
Vi kjører videre til Kautokeino og parkerer Slottet for kvelden. Knut har tent bål, brukt den nye kniven og lager spagetti med reinkjøtt. Vidde rundt oss, midnattsola skinner, snart vil nok Knut prøve seg på en joik. God natt, har jeg lyst til å skrive på samisk. Men det finnes ikke som språk i google translate.
Dere må dra innom Juhls sølvsmie i Kautokeino hadde flere sagt til oss. Vi tenkte vi allerede hadde vært i et par sølvsmier på veien, at én til var unødvendig. Men så fant vi denne fine plassen med vidda så langt øyet kunne se. Rundt bålet snakket vi om alt vi hadde opplevd, hvor bergtatt vi har blitt av denne landsdelen. I tillegg hadde jeg sendt en tekstmelding til Sunniva Juhls og sagt vi ville komme innom. Det er ikke så ofte jeg er tom for ord. Besøket i Kautokeino berører meg dypt, som et jordskjelv langt inni meg. Men jeg vil fortelle, så unnskyld hvis det blir for voldsomt. Bær over med meg om det blir irriterende klisjéfylt. Det går ikke an å beskrive hva Juhls sølvsmie er. En opplevelse, et livsverk, et museum, et galleri, et verksted, en kulturinstitusjon. Det er som om alt faller på plass inne i hodet, bare ved å være på denne plassen (Jeg advarte dere!) Regine, 81 år gammel, kom til Kautokeino fra Tyskland som attenåring, den gangen en bygd uten veiforbindelse. Hun møtte danske Frank og sammen bygget de, med sine egne hender, dette eventyret av et sted. Historien deres er en bok i seg selv.
Regine i stillaset. Hele plassen fikk meg til å grine, for et sted!
Nå finner vi Regine sittende på et stillas ved den store mosaikkveggen hun har satt seg som mål å fullføre. Det spilles klassisk musikk. Hun sitter med synål og renser, snur seg mot oss og hilser. Jeg begynner å grine. Er det kanskje første gangen din her, spør hun. Jeg nikker og prøver å slutte. Det var jordskjelvet, og etterskjelvene kommer igjen og igjen. Rett under stillaset der hun står, tommelen til hennes elskede Frank. Sjelevenn, ektemann, kunstner, far til Sunniva. Frank døde i februar, et lys brenner for ham og tommelen med hans fingeravtrykk er foreviget. Bare den er verdt besøket. Vi har en guide, Susanna fra Finland. Hun forteller levende historien til denne første sølvsmien i Finnmark. Som alle som jobber på smia, er hun selv sølvsmed. Fire timer er vi der. Jeg spør Susanna om vi kan overnatte. Når vi drar må jeg fremdeles svelge og svelge klumpen i halsen.
Regine Juhl
Vi fyller bensin og jeg sender en melding til Sunniva, forteller om besøket vårt. Hun ber oss komme opp igjen, hilse på Andreas og henne. Hva skal jeg si, annet enn at ja, etterskjelvene fortsatte. Vi snakket også mere med Regine og jeg velger å bruke hennes ord: Hva er poenget med å gjøre noe hvis det ikke blir vakkert? Hvis dere skal til Finnmark, er denne sølvsmien verdt turen alene. Dra dit, gjør det!
Det er nesten så jeg ikke orker å fortelle at vi endte på fjellet med et nydelig ungt par som var på sommerbeite med reinflokken sin,. Og at Knut fikk prøve å kaste lasso og hadde et slags talent. Men, ja det gjorde vi, før vi slo leir for natta.
Johan Ante med kjæresten som synes han er verdens søteste!
Fremdeles oppskaket etter jordskjelvet på Juhls sølvsmie, vet vi at tiden er inne for å begynne hjemreisen. Banningen fra min sidemann er innbitt og beksvart. Han vil absolutt ikke dra hjemmefra. Men vi har et lyspunkt i det svarte: Endelig hadde en reineier sagt ja til å bli filmet på samisk! Det har vært helt komisk, vi har knapt opplevd maken til gjestfrihet og kontaktsøkende folk enn her i Finnmark. Men så fort Knut har tatt frem kamera, har de fått panikk. I butikken i Kautokeino spør Knut en av dem som jobber i kassa om hun kjenner en reineier som er på sommerbeite. Det blir stille, usikre blikk veksles. Så får Knut nummeret til Johan Ante, på beite med reinflokken sin fra mai til september. Kjør opp på fjellet, ved bodene på venstre side, kjæresten min og jeg møter dere der, sier Johan Ante. Bli med opp til lavvoen vår, Johan Ante gir meg en hånd i den dype snøen. Er han ikke søt, hvisker kjæresten til meg. Etter intervjuet, spør han Knut om han vil prøve å kaste lasso. Det beste er å øve seg på en spark i bevegelse, det er slik vi pleier å gjøre det, forteller han. Knut får den rosa lassoen Johan Ante har gitt i kjærlighetsgave til kjæresten sin. Er han ikke søt, hvisker hun igjen.
Knut får lære å kaste lasso
Knut har talent, mener Johan Ante. Knut snakker med viddas luft i munnen hele veien til Alta. Johan Ante har invitert oss tilbake, sier Knut, de vil ha oss med å kjøre rein på vinteren. Minus 51,2 grader var det i Kautokeino for to år siden, prøver jeg meg. Det heter ikke dårlig vær, men dårlig klær, sier finnmarkingen, etterfulgt av et par saftige ord jeg ikke tør skrive her. Alle snakker om vinteren, men de kaller det ikke mørketiden. Det heter fargetiden her, sier Knut finnmarksvant. Vi vinker farvel og setter nesa sydover mot Troms. Vi har fått tips om verdens nordligste whiskydestilleri, Aurora Spirit Distillery, 87 minutter fra Tromsø. Etter en omvisning i destilleriet, sjekker vi like godt inn i hytte nummer 5.
Grei utsikt fra hytte nummer 5
De som har fulgt med på denne reisen, vet at Knuts lyse lindress og min lange, svarte silkekjole er pakket med på reisen. Man vet jo aldri, et bryllup kan dukke opp eller noe annet av det mer høytidelige slaget. Sølvtøyet og glass med stett har vært i daglig bruk, men ikke fintøyet. Selv om Slottet er utstyrt med utedusj, må det innrømmes at det ikke har blitt prioritert så ofte, til tross for vellystige jubelrop over hvor deilig det er å bruke den, de to gangene vi har varmet opp vann (Oj, bare to ganger?) I går derimot, kom dress og kjole på. Det var etter omvisningen på verdens nordligste whiskydestilleri, Aurora Spirit. Det var som et sus fra den store verden (https://www.bivrost.com) Jeg kan ikke mye om whisky, ei heller om destillasjon, men på prøvesmakingen etter omvisningen, skjønte vi at lin og silke måtte frem fra bagasjerommet. Vi sjekket inn på hytte nummer 5. Jeg vasket jeg håret for første gang på to uker.
Dress og lang kjole må til
Først om Bivrost: For seks år siden satset Tor og kona Anne-Lise det de hadde, sammen med kompisen og gründeren Hans, og klinte til for å følge drømmen om et destilleri i Lyngens ville natur. Heldigvis fortsatte kona som frisør, sier Tor til oss. Slik fikk vi en sikker inntekt i en usikker tid. Mange år fulgte, med møter og forsøk på å hente inn kapital. I skrivende stund er Whiskyen utsolgt på polet, en av flaskene ble auksjonert bort til 77 000 kroner nettopp. Ha! De har gin også forresten. Og akevitt. Og akevittlikør. Og disse hyttene helt med havet rett inn. Om jeg så hval? Selvfølgelig, to ganger! Ørn? Jada, det også. Hadde det ikke vært for at destilleriet går så bra, hadde det vært kroken på døra for gutta på Lyngen. De er, som mange andre vi har møtt på denne turen, veldig preget av koronakrisen. På samme tid i fjor, var hyttene overbooket. Turistene kom fra hele verden, for å nyte naturen og denne whiskyen de hadde lest om, laget av norsk brevann.
Tor, en av gründerne bak verdens nordligste whiskydestilleri, Aurora Spirit
Med bållukt i fintøyet, whisky i magen og full av inspirasjon om å følge drømmen, tok vi fergeturen som blir regnet som en av verdens vakreste (i følge vår bibel på turen: NAF´s veibok) Og der, med piknikkurv på armen og strålende smil, sto sannelig venner og ventet på oss! Kaffe, skolebolle på Slottet. Hjemmelaget øl, hjemmerøkt laks og tørrfisk, syltetøy og alskens godsaker med på ferden videre. Makan! Sydover, sydover, paraplydrink og lakkerte tånegler. Grønne trær, is i hånden, fnisete ungjenter langs veien. Narvik med dem vi kaller familie. Det var tungt å forlate Finnmark, men dette er et godt alternativ når vi først måtte forlate det høye nord. Vi er på sydentur! I Narvik.
Jeg ser dere er på vei til Dutta, skrev en venn til meg forleden dag. Dutta har drevet foodtruck i 30 år. Hun lager verdens beste smultringer med sukker og kanel. Kjøp med en pose, man blir avhengig, skriver han overbevisende. Damen foran oss kjøper 49 stykker, hun ser unnskyldende på oss, sier fort at ikke alle er til henne. Dutta selv forteller at hemmeligheten ligger i å ikke kødde med kundene sine. Har man sagt fem egg-kake, kan man ikke bruke fire egg, det lærte jeg fra bestemor, sier hun. Vi kjøper en pose med ti, ingen av oss liker smultringer spesielt godt. Etter fire mil er de borte alle ti. Det gir energi til mange nye omveier, blir vi enige om.
Dutta kødder ikke med kundene sine.
Knut og jeg er skikkelig dårlige til å planlegge. Det har sine ulemper, som at fergen ikke går igjen før i morgen, eller at restauranten vi har gledet oss til å besøke, har gått konkurs. Men for oss gjør dette først og fremst at vi må finne nye veier, at vi kanskje ender opp et helt annet sted enn der vi hadde tenkt. For å finne disse veiene, må vi snakke med folk, eller hvis det er langt mellom folk, lese i NAF´s veibok. Plutselig blir jo omveien vi tar, snarveien til helt rå opplevelser, sier Knut. Han har fremdeles finnmarksdialekt, litt avslepet. Jeg sitter bak rattet og speider etter rein, skvetter når jeg ser en sau. Stopp! sier Knut. Han har sett et brunt skilt. Du vet, det brune med en firkant med krøll i hvert hjørne. Jettegryter står det på skiltet. Vi stopper, tar på tursko og legger i vei innover i skogen. En kilometer på eget ansvar, står det også, det er litt uvisst hvilket ansvar det er snakk om. Mulig samene har det på samme måte med avstand som med klokka, peser jeg bak Knut, jeg vil egentlig tilbake til Slottet, droppe jettegrytene det ikke står ett ord om i veiboka. Jeg er glad jeg ikke snudde. For i enden av stien, langt inni skogen, dukker jettegrytene opp. Det er her man trodde trollene lagde mat, leser vi. På veien tilbake til Slottet, ser alle små, mosekledde kneiser ut som sovende troll. Vi ser dessuten ulvespor. Ulv er sett i Engerdal, leser finnmarkingen på nettet, når vi er trygt tilbake på veien. Slike små, men store opplevelser har vi hatt hele veien. Og nettopp det at vi klarer å se det store i det lille, tror jeg gjør at turen har blitt så skjellsettende som den har.
De små omveiene som gir store opplevelser
Et lite øyeblikk tenkte vi at vi skulle finne et helt spesielt sted den siste kvelden, spise middag og overnatte på en av de historiske hotellene, for eksempel. En syvretters meny av lokale råvarer, vinpakke, hele den greia der. Men så tenkte vi at det går jo ikke, Slottet må være med på avskjeden! Vi begynte å lete i veiboka. Jeg ønsket meg et idyllisk vann, der vi kanskje kunne ta en dukkert før avreise i morgen. Oj, et par timer innover dette fjellet her, finnes Norges eldste innenlands fiskevær, jubler Knut. Her finnes det også en reinflokk, riktignok satt ut som tamrein på tjuetallet, men nå er den vill. Knut tar en glad fiskevær- og reinjoik. Latterlig fin solnedgang, vidde, fiskevær, Slottet stortrives i kjente omgivelser. Finnmarkingen min også. Vi må pynte oss, sier Knut, sølvtøyet må frem. Bli med meg, Knut åpner døren til Slottet. Har du lest «Sommerhuset» av Johan Borgen? Vi følger stien mot neset, jeg ser hele vannet er oransje. Og der, helt ytterst, et bord, en bålpanne. Ingen hytteeiere er her. Det ser penere ut etter at vi har reist, Knut vanner til og med blomstene. Les den novellen.
Siste natten på Slottet
Jeg sitter og snufser litt, at vi skal hjem i morgen er ikke til å tro. Jeg har vendt meg til dette livet. En bobil står aller høyest på min ønskeliste. Jeg simpelthen elsker denne måten å reise på! (Unnskyld, Knut, for at jeg brukte det svulstige ordet, men jeg fant ikke noe annet dekkende) Knut vurderer å ro fiske et par ukers tid. Dette er et gjeddeparadis, leser han i veiboka.Det er en liten detalj vi ikke opplevde der oppe i nord: Mygg så store som spurver! Om vi har myggspray? Niks. Om vi har tatt livet av noen hundre, blodige mygg? Jepp.
Turen hjem i morgen, en is, en podcast, en samtale, vi får gjøre det beste ut av det.
Et menneske kan ikke ha det bra uten sitt eget samtykke -Mark Twain
Disse ordene henger i glass og ramme rett utenfor rommet mitt. Rommet ligger i den gule sommerfløyen. Utenfor vinduet er sansehagen. Magnoliatreet er fullt av knopper, men først skal bladene falle av. Jeg skal være her i fire uker. Du har det jo bra, du burde kanskje gitt denne plassen til en som trengte det mer enn deg? sier den lille djevelen som sitter på skulderen min. Jeg vakler, har jeg plager nok, vondt nok, er jeg redd nok, burde jeg gitt plassen til noen andre? Vi sitter på kontoret i vinterfløyen. To kreftsykepleiere, en fysioterapeut. Fortell historien din, sier de og skyver boksen med Kleenex mot meg. Jeg har skrevet om kreften, men det er sjelden jeg snakker om den, at jeg sier ordene høyt. Det er sjelden jeg snakker om smertene også, de hersens smertene. Og frykten. Og triggere. Og tilbakefallet i november, som jeg forresten nesten har glemt. Det er vanlig å tenke man ikke fortjener plassen, sier sykepleieren. Den avgjørelsen har vi tatt. Det gjør du, så legg det fra deg med en gang. Sånn, da er det lagt fra meg.
Medisinsk yoga, står det på timeplanen. Jeg liker ikke yoga, blir hverken avslappet eller fornøyd etterpå. Ikke klarer jeg å sitte på gulvet med beina i kryss heller. Sitt på krakken, det går fint sier instruktøren med mild stemme. Her skal du bare gjøre øvelser som kroppen din klarer. Det med kroppen og hva den klarer synes jeg er veldig vanskelig. Jeg har egentlig bare syntes kroppen har vært et irriterende vedheng siden jeg fikk anoreksi som tenåring. Det er ingen forbindelse, jeg har ikke forbindelse. Jeg er god til å plage kroppen min, sulte den, overfore den, skamme meg over den, trene altfor mye, trene altfor lite, gå fort ned i vekt, gå fort opp i vekt, sånne ting har jeg klart ganske godt. Men å kjenne etter hva kroppen min klarer? Er ikke det litt vel navlebeskuende? Kunne jeg like gjerne begynt på afrikansk trommekurs eller studert interiørdesign? (Null forkleinelse for dem som gjør det altså, sikkert gøy) Og hvorfor har jeg klump i halsen hele tiden her, hvorfor har jeg bare lyst til å grine? Jeg tror det handler om å bli tatt på alvor. Når jeg snakker om føttene mine som jeg har vært plaget av siden kreftoperasjonen for seks år siden, ja, så skjønner de med en gang hva jeg snakker om. Er det som å gå på puter, spør de. Ja, sier jeg og svelger klumpen. Og når jeg snakker om redselen ved brå bevegelser, krampene i magen, pukkelen jeg har fått i nakken. Det er forståelig sier de, du beskytter magen din, det er helt normalt å gjøre. Vi skal hjelpe deg. Kan noen sende Kleenexboksen?
I mitt barndomshjem var det sjelden middag på bordet. Jeg elsket å leke med dukker, de hadde alltid middag klokken fem. Min venninnes foreldre brukte fløyte ute i gata for å kalle henne hjem til mat. Jeg ønsket meg sånne foreldre. De er kjedelige folk, mente mamma og pappa. Kjedelig var det verste man kunne være. Det sitter i ryggmargen min her jeg følger institusjonens faste timeplan. Frokost åtte, lunsj tolv, middag fire, kveldsmat syv. Kjedelig, sier jævelen på skulderen. Morgenstrekk kvart på ni, samtale ti, utegym elleve, svømming ett. Dritkjedelig, gjesper jævelen på den andre skulderen. Men så er det kroppen da, den jeg skal bruke fire uker på å lære meg å lytte til. Frokost åtte, lunsj tolv, middag fire, kveldsmat syv. Hurraaaaa, jubler kroppen med stabilt blodsukker. Pust, strekk, hold balansen, bøy i knærne, strekk i ryggen, skru av hodet, kjenn føttene som bærer deg gjennom livet, pust, slipp kjeven ned, rekk ut tungen, kjenn pulsen, bra, klapp deg selv på skulderen, slapp av. Mer, mer, mer, sier kroppen. Om kveldene blir kjedelige? Jeg leser, prater med andre her, går en tur, ser på TV, leser litt igjen. Og blir kvelden for lang og hodet for fullt, ja da er det hobbyrom her. Jeg har ti tommeltotter, men tok opp igjen en hjernerolig aktivitet i går, der resultatet for meg faktisk er helt uvesentlig: Decoupage! Førstemann i nærfamilien som har bursdag kan glede seg, haha!
-Nå skal vi løpe! -Løpe??? -Jeg glemte å si det på forhånd, sorry, sier hun når timen er over. -Det var like greit, sier jeg, for da hadde ikke jeg kommet. -Hm, interessant, svarer hun. Hun er psykomotorisk trener. Vi er så forskjellige. Jeg vil helst forberedes minst mulig, om det er hos tannlegen, hos legen, på trening. Eller om det er før en kreftoperasjon. I dag er det syv år siden jeg ble trillet inn på operasjonsstuen. Jeg husker så mange detaljer. Hun som trillet meg, kameramannen fra «Vårt lille land», en likbleik Knut, lyset i heisen, gangen vi ventet i, stemmen da hun la masken over ansiktet mitt og ba meg telle. Jeg er så glad jeg ikke visste hva som kom, hva jeg skulle igjennom. De hadde prøvd å forberede meg, men jeg lukket ørene, tenkte på ungene mine, på Knut, på et iskaldt glass rosévin på takterrassen i Spania. Jeg har ennå ikke lært meg navnet på kreftsykdommen min. Det er jeg glad for, for ellers hadde jeg sikkert googlet som en gal, lett etter forekomster av tilbakefall. Tilbakefallet kom derfor som en stor overraskelse etter seks ganske bekymringsløse år, kun avbrutt av den årlige kontrollen. Denne dagen hvert år leser jeg gjennom det jeg skrev. Ikke for å bade i min egen sykdom, men for å minne meg på hvor langt jeg har kommet. Så gir jeg meg et klapp på skulderen. Og i dag kan jeg også si, du har løpt Lena!
Kosthold, søvn, fysisk aktivitet, står det på plansjen foran oss. Disse tre basale tingene, så enkelt. Og likevel så vanskelig. Skorter det på en av disse tre behovene, kommer kroppen i ubalanse, sier fysioterapeuten. Kosthold, ja. Jeg starter gjerne hver morgen med en slankekur, blodsukkeret går opp og ned som en yoyo resten av dagen, kroppen min vet aldri når den får mat og når den får for mye. Et regelmessig, variert kosthold er helt essensielt, sier fysioterapeuten. Viktig for tarmene, for hjernen, for hele kroppen. Søvn, jeg sover ganske godt bortsett fra hvis jeg har drukket alkohol. Søvn må du ha, sier fysioterapeuten, ellers vil du ikke klare å få opp energien din. Helst syv-åtte timer hver natt, hvis ikke legg inn gode hvilepauser i løpet av dagen. Kroppen må ha hvile skal du få opp energinivået. Fysisk aktivitet er trening, trening klarer jeg ikke, tenker jeg og blir motløs. Fysisk aktivitet er en tur rundt huset, reise deg opp av stolen uten å bruke armlenet, gå i trapper, gå rundt huset, støvsuge og av og til få opp pulsen litt, for eksempel med stavgang, sier fysioterapeuten. Stavgang? stammer jeg. Brått husker jeg stavene jeg kjøpte på Modum Bad for 12 år siden. Jeg digget å bruke stavene på tur og var sikker på de kom til å bli flittig brukt hjemme. De står fremdeles pakket inn i plast med prislappen på, innerst i boden. Dagens timeplan: Vanngymnastikk etter frokost, medisinsk yoga der jeg klarte å sitte på gulvet med beina i kors (måtte sitte på krakk for en uke siden) og en tur i skogen med staver. Ja, med staver! Og mellom vanngymnastikken og yoga kom Knut innom for et kyss. Han luktet skog og jeg kjenner varmen i kroppen fremdeles.
Det er som å være i en boble, jeg får en pause fra livet der ute. Det er deilig, men også helt nødvendig for mange av oss som er her. Jeg kjenner det igjen fra Modum bad. Etter å ha gått i terapi siden tenårene, en gang i uken, var det å være i den boblen i tre måneder noe helt annet. Jobben måtte gjøres, hodet måtte heles. Og den jobben var det vanskelig å gjøre med det andre som skjedde i livet, både hjemme og i jobben min. Det er ikke alle som har anledning til tre måneder borte, eller en måned, tror jeg mange tenker. Og nei, det er ikke lett å bryte opp slik, prioritere seg selv og egen helse, stole på at familien klarer seg, at jobben klarer seg. Jeg får mange meldinger i innboksen min om det å være borte fra familien og jobben, derfor skriver jeg om dette i dag. Jeg opplevde akkurat det samme den gangen på Modum, det var mange som lurte på hvordan jeg klarte å være borte, særlig fra barna, så lenge. Jeg har jo ikke fasitsvaret for alle, men skal jeg svare for meg selv, så er det ingen tvil om at jeg både ville kostet langt mye mer for samfunnet dersom jeg ikke hadde gjort det den gangen. Jeg hadde også vært en langt dårligere mor. Men i stedet for å belaste samfunnet med mitt sannsynligvis økende behov for hjelp, fikk jeg ryddet opp i en vanskelig barndom, jeg turte å kjenne ordentlig på den betingelsesløse kjærligheten og jeg ryddet grundig opp i flere skadelige relasjoner jeg hadde i livet. Dessuten fikk jeg mange, nydelige år videre som purser i SAS. Jeg har allerede en følelse at oppholdet her på Catosenteret vil gjøre mye av det samme for den fysiske helsen min. Og akkurat dét er jeg glad for at dere fikk meg til å forstå da jeg kom med mitt lille hjertesukk på sosiale medier tidligere i vinter rundt senplagene jeg har etter kreftsykdommen. For uten rådene jeg fikk der, hadde jeg faktisk ikke vært her! Takk!
Kreft er skikkelig uflaks. Det har tatt meg mange år å akseptere. Selvfølgelig finnes det livsstilssykdommer, de som gir uhelse på en eller annen måte. Men de som utvikler kreft på grunn av en dårlig livsstil, har også skikkelig uflaks. Selv har jeg tatt skylda for egen kreft. Kreftlegene mine har sagt overvekten min ikke har noen ting å gjøre hverken med den opprinnelige kreften eller tilbakefallet i fjor. Deres ord har prellet av. På Catosenteret finnes kreften i alle fasonger. De som har trent masse, de som er vegetarianere, de som aldri har drukket alkohol, de som har trent for lite, de som spiser for mye. Allikevel har mange stilt seg de samme spørsmålene: Var det studieåret i Frankrike da jeg drakk vin hver dag, var det alle somrene jeg solte meg toppløs, var det alt stresset på jobben, var det søvnen jeg manglet, var det godteriet med alle e’ene i, var det det ulykkelige ekteskapet eller solkremen med innhold som var kreftfremkallende. Nei, det var uflaks, har legene svart dem også. For noen er uflaksen dessuten genetisk. Jeg er dritgod på skam. Har også skammet meg over alle etterplagene. Jeg har tenkt de har vært min skyld. Jeg har trent for lite, spist for mye, drukket alkohol for ofte, jobbet skift med natt og tidsforskjell i over tjue år. På Catosenteret kommer etterplagene i alle fasonger. De som har overtrent fordi de ville at kroppen skulle bli som før, de som har endret kosthold men ikke fikk i seg riktig næring, de som skulle bevise for arbeidsgiver og omgangskrets at de var som før, som har brettet opp ermene og jobbet dag og natt, de som ikke har snakket til noen om alle smertene og plagene. Og de som har ligget på sofaen og ikke orket noen ting. Det som forener mange av oss er takknemligheten over å ha overlevd. Den takknemligheten gjør oss til verdens sprekeste, tøffeste og minst klagende. For vi som har overlevd, har jo vunnet kampen over kreften. Vil det si at alle de som har dødd ikke har kjempet nok, at de har tapt? Kreft er skikkelig uflaks. De som har livslange plager etter kreftbehandling har skikkelig uflaks. De som dør av kreft har skikkelig uflaks. Pass på kroppen din, den er et fantastisk maskineri, lev her og nå, nyt de små øyeblikkene, gjør noe meningsfullt, ha gode mennesker rundt deg, spis godt, spis sunt, ha det gøy! Jeg har hatt permisjon i helgen. Knut var ikke hjemme, men på en måte var han det allikevel. Jeg har vært ute med sykkelen min, plystret den irriterende brelettsangen, spist frokost med min vidunderlige datter, hatt gode venninner på alkoholfri middag, og snart skal jeg hilse på lillesøster og kona. Så blir det godt å komme tilbake til Son!
Det er så mye jeg ikke kan lenger. Jeg kan ikke hoppe ned fra en stein i fjæra, jeg kan ikke ligge på ryggen og ta beina over hodet, jeg kan ikke svømme tusen meter på førti minutter. Noen ganger blir jeg så fortvilet over at den tiden er forbi, at kroppen mine er blitt en annen. På Catosenteret snakker de om alt det vi kan. De snakker om balanse, trening og hvile, om ernæring. De snakker om tåleransevinduet og hvordan kroppen gir beskjed når den har fått nok. De snakker om de blinkende lysene, om hvordan vi skal stoppe før det gule lyset går over til rødt. Vi finner på alle mulige unnskyldninger for hvorfor vi ikke kan høre på beskjedene kroppen gir oss. Men innerst inne vet vi at de har rett, og at endring er en jobb vi må gjøre selv. Føttene mine, som jeg knapt har orket å forholde meg til siden jeg ble operert, ble hovedfokuset på gårsdagens fysioterapeuttime. De hardtarbeidende, ignorerte føttene mine som har båret meg gjennom livet i snart 59 år. I går ble begge føttene badet i varm voks, knadd og massert, og plutselig ble jeg så beveget at tårene trillet. I følge fysioterapeuten kan nye nervebaner dannes og erstatte de ødelagte. Bare føttene får litt tid og kjærlighet, sa hun. Tenk det, at hjernen kan danne nye nervebaner og erstatte de skadede! Det er jo bare å ta av seg hatten! Da jeg skrudde på mobilen nettopp, etter kveldens voksbad og massasje, kom dette minnet fra 21 september 2014 opp på telefonen. Men i alle dager, jeg sluttet jo å ta av meg hatten! Det skal det bli en endring på, tenk alt jeg kan!
En liten, rund trepinne til grunnmuren. Og en stor til å fly med. -Unnskyld, hva sa du? Ekspeditøren på byggvareavdelingen ser ut som et spørsmålstegn. Jeg tror jeg har snakket inni meg. -Du kan ikke bruke tre til en grunnmur, sier han. Jeg er lettet over at han ikke hørte det med flyvningen. Enda mer lettet over at vi ikke har heksebrenning lenger. Jeg kremter. -Jeg trenger en rund trepinne til å rulle føttene mine på, jeg kalte dem grunnmuren for jeg synes det er et så fint bilde. -Har du også vondt i føttene? spør ekspeditøren. Han sier han har syv forskjellige sko han bytter mellom på jobb, at han ruller føttene på en gummiball og går på grusen utenfor huset barbeint hver dag. Men på vinteren er det for kaldt, sier han og følger meg opp til avdelingen for kosteskaft og raker. Jeg står lenge og ser på forskjellige tykkelser, tar av meg skoene, ruller. Jeg tar to, sier jeg. Kan du sage opp den ene? -Skal du fly med den andre, ler han og tar skaftet bak hodet. -Ja, det er akkurat det jeg skal, svarer jeg. Og så viser jeg ham hvordan vi flyr høyt og lavt med det lange skaftet, for å strekke og bøye og dra i side- rygg og magemuskler. Han blir begeistret og før jeg vet ordet av det, så flyr vi litt sammen der på Bauhaus, høyt og lavt mellom reolene. Jeg er akkurat ferdig med tredje uke på Catosenteret. Den tøffeste uka, sies det. Jeg er enig. Tiden, de fire ukene, som syntes så uendelig lange da jeg kom hit, har gått så fort plutselig. Neste ukes timeplan er full av avskjed- , veien videre- og hva nå-samtaler. Jeg sitter i bilen og grubler på om jeg har lært nok, om jeg kommer til å fortsette den gode behandlingen av kroppen min, om jeg kommer til å ta morgenstrekken hver dag. Pinnene ruller frem og tilbake på gulvet i baksetet. Så tar jeg på radioen og der kommer sannelig «Something stupid», det er jo Knut og min sang!! Jeg synger av full hals, annen stemme selvfølgelig, hele veien tilbake og tenker at nå er det endelig bare en uke igjen og så får jeg se min elskede igjen. Og med ham i livet, klarer jeg alt!
Ikke dusj andre med sykdomshistorien din her, de har sannsynligvis mer enn nok med sin egen, sa sykepleieren første dagen. På Catosenteret finnes alle mulige mennesker med mange og sammensatte sykdommer og skader. De er ikke sykdommen sin, de er ikke begrensningen sin, de er mennesker som av en eller annen grunn trenger hjelp til å få en bedre hverdag, fysisk og psykisk. Her skal de lære å akseptere, bygge seg opp igjen, se nye muligheter. Dessuten finne ut hvor egen grense går. Grunnleggeren, Cato Zahl Pedersen holdt foredrag på torsdag. Han fortalte om moren sin, som var så full av kjærlighet for gutten sin som hadde mistet begge armene, at hun bredde sine store vinger rundt ham og gjorde alt for ham. Absolutt alt. Hun var redd livet hans nesten var over, gråt sine moderlige tårer. Heldigvis hadde han faren, som sa at Cato ikke måtte ta alt moren sa for god fisk. Han hadde også bestefaren som sa at det nå var på tide å skjerpe innsatsen på skolen. Men aller viktigste var de som jobbet med ham i årene etter ulykken, de som utfordret ham, ba ham ordne ting selv. For det er jo sånn: Skal det skje en endring, må man gjøre den selv. For Cato, som var 14 år da ulykken skjedde, kom gjennombruddet da han skjønte at for å bli mest mulig selvstendig, måtte han lære seg å be om hjelp. Ikke hjelp for å selv bli hjelpeløs, men hjelp til å gjennomføre mål han satte seg. Han valgte dét, fremfor å dra på en koffert full av hjelpemidler. Være med til sydpolen, sa du? Så snart han hadde en plan om hvordan toalettbesøk kunne skje for en uten armer, var han ikke i tvil om at han selvfølgelig skulle dit! Han avsluttet med å skrive IMPOSSIBLE med store bokstaver. Sett på en apostrof der og et lite mellomrom, sa han. Da får du: I’M POSSIBLE. «I’m possible» tar jeg med meg videre inn i den siste uken. Og så må jeg finne ut av hva som skal til for at jeg når de målene jeg har satt meg. I’m possible!
-Jeg er litt redd for at jeg bare skal slutte med øvelsene, finne på alle mulige unnskyldninger for å ikke gjøre dem. Og så, etter et par måneder er jeg tilbake der jeg var. Jeg har hørt det er veldig vanlig. -Og hvem bestemmer om du gjør det eller ikke? -Eh…jeg. Selvfølgelig er det jeg som bestemmer hvorvidt jeg skal fortsette å gjøre øvelsene som jeg, etter fire uker, har merket er skikkelig bra for meg. Jeg er på avslutningssamtale og spørsmålet kreftsykepleieren stiller er helt på sin plass. Det kan hjelpe å skrive en timeplan og følge den fremover, sier hun. Jeg dæver bare tanken på en timeplan, jeg er jo ikke sånn? Jeg er en som tar ting på sparket, som endrer planer og blir med på en fest på tirsdag. Timeplan, gjesper jeg, ser for meg en ny Lena, en som må hjem for å spise kveldsmat eller meditere eller ta øvelser som holder tarmene på plass. Tenker at den personen gidder jeg ikke å være, aldri i livet. Timeplanen skal bare være til hjelp for deg, det er ikke et terrorregime du skal sette opp for deg selv, sier hun. Den gyldne middelvei, der er ikke jeg så god. Jeg har rett og slett et skikkelig forbedringspotensiale akkurat på å finne den veien i livet mitt. Jeg har ikke valget mellom et rigid regime jeg kommer til å holde på med et kvarter etter at jeg kommer hjem, eller å jobbe jevnt og trutt og bli verdens mest kjedelige menneske. Det finnes en mellomting, prøv å finne den, sier hun. Det blir jobben min fremover.
Av og til er jeg nødt om å ta livet mitt med på en aldri så liten luftetur. -Hans Børli
Siste nydelige lunsjen med latterkrampe rundt bordet, siste sirkeltrening, siste vanngym, siste kosteskaftflyvning med gråten i halsen, siste godnattkyss til tegningen av Knut på puta, siste meditasjon med Elisabeth der jeg sovner sittende hver gang, siste natt på plastikkmadrassen og den gigasvære røde knappen personalet her mener det skal være lav terskel for å trykke på (særlig), siste stavtur i Sonskogen, siste vanning av Anders og Gudrun som har vokst seg store og sterke her på Catosenteret i mine nydelige decoupageblikkbokser. I morgen etter frokost skal jeg hjem. Jeg kjørte en tur ned til Son for å handle i går. Parkerte et sted der jeg måtte rygge ut. Av gammel vane tenkte jeg at jeg måtte ta det veldig med ro ut, for jeg klarer jo ikke å snu hodet ordentlig rundt for å få oversikt bak. Jeg snudde meg og skjønte ingenting, for det knirket ikke et eneste sted i nakken. Så snudde jeg meg andre veien, samme der, full oversikt bak, null knirk. Jeg hadde lyst til å rygge hele veien tilbake til Catosenteret med «Happy» på full guffe! Turen til Son var etter klatreveggen. Det er klart, mestringsfølelsen etter å ha kommet til topps var kjempedeilig. Men ryggingen med bilen var nesten enda bedre. Det handler om de daglige tingene, de jeg har tenkt jeg aldri ville klare igjen. Nå vet jeg at det går, at jeg kan! Takk til Catosenteret, takk til hele det fantastiske behandlerteamet, takk til dere på kreftgruppa. Jeg har lært enormt mye! Jeg har lært at plager kan komme årevis etter avsluttet behandling, at kroppen sier i fra, at for å få energi må basale behov som hvile, aktivitet og kosthold være på plass først, at det er bedre for meg å gjøre færre øvelser sakte enn å stresse av gårde. Og at det er lov å si nei takk, det har jeg ikke lyst til. Takk for alle heiarop disse fire ukene! Forresten: Si fra om du trenger en som kan rygge bilen din et eller annet sted!
Lille julaften i fjor var jeg på CC vest for å kjøpe en gave jeg manglet. Det var kaos.Sure mennesker, krangling om parkeringsplasser, skrikende unger i altfor varme klær, lange køer, stressende julemusikk over sprakende høyttalere. I år tok jeg turen til samme sted, juletrelysene våre hadde sagt takk for seg. Det var ledige parkeringsplasser, alle gikk med maske, det var helt stille. Over høyttaleren ble vi jevnlig oppfordret til å holde avstand, følge smittevern. Det var som en skrekkfilm, kom noen for nær, skvatt jeg unna.
Jeg tenkte på et ord jeg akkurat hadde hørt: Hudsult.
Nå har vel ikke året flere overraskelser i ermet, leste jeg på Facebook samme dag. At noen tør å skrive noe slikt, tenkte jeg. En ulykke kommer sjelden alene, tenkte jeg videre, spyttet meg tre ganger over hver skulder, bare sånn for sikkerhets skyld. Jeg har ventet på katastrofer så lenge jeg kan huske. På skoleveien i fjerde klasse, visste jeg hvor alle bomberommene lå, hvor lang tid jeg ville bruke for å komme meg til det nærmeste. Jeg var like lettet hver morgen over at det bomberegnet jeg ventet på, heller ikke skjedde denne natten.
Jeg sov sittende med lyset på helt til jeg ble voksen.
2020. Året startet med besøk fra England. Vi tok dem med på fellesbadstu på Salt, isbad i Oslofjorden og hyttetur til Beitostølen. Skiturer på usikre bein, vedkubber i sekken, kaffe på termos, snøtunge trær, det var som i en disneyfilm. I slutten av februar dro vi til Spania, oppdaget nye steder, hadde noen sterke møter, ble forelsket på nytt. Den siste dagen snakket vi om sykdommen som hadde spredt seg, den som nå var i Italia. Vi snakket om hva som ville skje dersom den spredte seg til flere land. Før vi reiste hjem, bestilte vi ny tur i slutten av mai. Hvis vi lever da, tenkte jeg av gammel vane, spyttet litt over hver skulder, bare for sikkerhets skyld.
To uker etterpå stengte Norge ned.
I april døde mamma.
Sommeren nærmet seg, vi dro til Finnmark med den ombygde bilen vi døpte Slottet. Turen ble nesten som en pilgrimsferd, en renselse. Vi var enige om at vi, for første gang på mange år, følte vi hadde ladet batteriene. Håper ikke vi har ladet batteriene for katastrofen som kommer, tenkte jeg.
Jada, jeg spyttet litt over skulderen også, bare for sikkerhets skyld.
Til orientering: Jeg skjønner det ikke hjelper å spytte over skulderen.
Finnmarksturen med Slottet, virker som en drøm, som et annet liv. For sommeren og høsten ble preget av familiens superhelt ble sykere, av usikkerhet rundt den nye tilværelsen med enda større hjelpebehov, av redsel for telefoner om natten med dårlig nytt.
Den ble også preget av funnet av en kreftkul hos meg og ny operasjon.
Noen ganger «måste man jamføra» som den lille gutten sa, i den legendariske, svenske filmen «Mitt liv som hund» Og ja, vi har det bedre enn så veldig mange andre. Vi har tak over hodet og nok til smør på brødet, vi har en nydelig familie og venner som bryr seg. Vi har Erna og Nakstad.
Men nå må det vel være over snart?
Om du lurer, ja jeg gjorde det igjen. For sikkerhets skyld.
Lena Ronge 