«Gutter trenger å sloss» står det i Aftenposten i dag. En psykolog er bekymret over feminiseringen av gutter, og mener det er viktig at gutter få ha sine uttrykksformer som er annerledes enn jenter sine. Han avslutter med å si at «feminiseringen av et samfunn mye er av det gode, men at det også er en balansekunst». Jeg er langt på vei enig og synes tematikken er vedig interessant. Samtidig har jeg en bakgrunn som har gjort min toleranse for gutters noe utagerende adferd veldig lav. Vil det si at jeg har fratatt mine gutter retten å være gutter? Og vil det på sikt vise seg at det ikke var særlig lurt?
Jeg vokste opp med flest jenter rundt meg, og i mitt barndomsunivers hadde hverken gutter eller menn noen rolle. Jeg lekte med dukker, hørte på Anita Hegerland, satt barnevakt og hoppet paradis. Gutter var fremmede. Jeg skjønte ikke hva man snakket med dem om. Langt mindre visste jeg hva gutter holdt på med når jeg lekte med dukker og hoppet paradis.
De voksne var fjerne skapninger. Damene gikk til frisøren og fikk lagt håret, de røkte tynne sigaretter og hadde røde negler. I mitt hode klarte de seg rimelig godt selv. Jeg tenkte aldri at damene var avhengige av mennenes inntekt for å klare seg. Mennene var fraværende og i mitt liv kun tilstede ved store anledninger. Selv hadde jeg en far som var som en amerikansk filmskuespiller. Høy, mørk og velduftende. Men jeg kjente ham ikke. Ante ikke hva han tenkte eller følte. Visste vel egentlig ikke så mye om hva damene tenkte eller følte heller forresten.
Men jeg visste at jeg skulle bli dame når jeg ble stor. Og jeg husker jeg var glad for det skulle være veldig lenge til. Jeg børstet bare håret når det var jul eller bursdag. Jeg bet negler og hatet lukten av røyk. Særlig i bil med fire barn i baksetet og en bilsyk hund. Og to røykende foreldre i forsetet.
Så fikk jeg barn og det ble en gutt. En fremmed og allikevel det nærmeste. Fylt til randen av kjærlighet. Og en enorm usikkerhet. For hva gjør man med gutter? Hva skal jeg lære ham? Jeg gjorde som best jeg kunne. Tenkte at kanskje det var riktig som mange hevdet; at det ikke var forskjell på jenter og gutter. Men lærte fort at det var det. I allefall slik jeg opplevde det. At gutter i bursdagsselskap f.eks løp og ropte og rullet rundt på gulvet. Helt til en begynte å gråte og måtte ha plaster på oppskrapte knær. Eller at barnevognen alltid måtte stoppes når det var store kjøretøy i sving. Min verden ble utvidet, om enn med meg noe uinteressert og påtvunget engasjert, til et univers der traktorer, gravemaskiner og lastebiler var det gjeveste på jord. Og alt annet som var stort og bråkte for den saks skyld.
Neste barn jeg fikk var en jente. Fylt til randen av kjærlighet nok engang. Men så mye tryggere. For hun visste jeg jo hvem var og rollen syntes lettere å fylle. Allikevel stoppet jeg naturlig opp ved alle store kjøretøy. Hun så på meg med tallerkenrunde øyne, og lurte på hva i alle dager jeg holdt på med. Store tårevåte øyne dersom de bråkte for mye. For ikke å snakke om den første bursdagsfesten hennes. Vi hadde stålsatt oss. Og skjønte ingenting da ti småjenter satt rolig ved bordet og sang bursdagssang. Ingen gele føyk veggemellom og ingen oppskrapte knær.
Da min eldste sønn var fem år, var vi på et hotel i Spania. På gulvet så han en edderkopp som han straks tråkket på og tok livet av. Jeg tenkte med en gang at dette måtte slås hardt ned på; man dreper jo ikke uskyldige. Jeg laget en lang historie om den edderkoppen; at den kanskje var på vei hjem for å spise middag med familien sin. At foreldrene og søskenene hans ville bli helt knust når de fikk vite at en stor kjempe på fem år hadde drept den lille, søte broren deres. Sønnen min knakk selvfølgelig helt sammen. Han skjønte poenget. Og jeg har hatt dårlig samvittighet for den historien siden. Det må ha vært en traumatiserende reprimande. Han husker den ikke lenger selv og jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Noen år senere leste jeg en dansk rapport der man hadde kommet frem til at barn trengte å få ut denne type makthandlinger. Man skulle selvfølgelig ikke oppfordre til vold på uskyldige skapninger, men kanskje se litt gjennom fingrene da dette var endel av det å vokse opp. Jeg husket med gru min egen «torturering» av maur i maurtua utenfor hytta vår da jeg var liten. Og historien om min sønn og edderkoppen kom tilbake som en klump i magen.
Jada, jeg skjønner jeg nå kaster meg inn i en betent debatt om kjønnsrollemønstre, og jeg vet også at begynnelsen av denne historien bygger oppunder stigmatiseringen av typiske mann- og kvinnemønstre. Men det er nå jeg kommer tilbake til innslaget i Aftenposten i dag og spør meg selv om mine gutter vil være preget av at de tidlig barndom ikke fikk anledning til å lekesloss og drepe edderkopper.
For å gjøre en lang historie kort, så flyttet vi senere sammen med en typisk «guttefamilie». Der geleen gjerne gikk veggemellom rett som det var, der det alltid endte med grining og oppskrapte knær ved lek og der jeg fikk beskjed om å la være å blande meg i deres voldsomme lek. For de skulle bli menn må vite. Mine gutter fikk noen år med rulling, grining og oppskrapte knær, og jeg ser det har gjort dem godt. Datteren min puttet musikk i ørene og lukket døren hardt igjen.
I barnehagen og på småskolen blir de kvinnelige verdiene sett på som de «riktige». Det var den verdenen jeg kjente og tenkte jeg skulle lære videre også. Men jeg tror gutter trenger noe annet å identifisere seg med. De trenger oppskrapte knær. De trenger å vite at handling gjort av kjærlighet er like viktig som ord. Og at menns verdier er like viktige som kvinners.
Jeg ønsker meg at menn kommer mer på banen når det gjelder disse spørsmålene. At de kommuniserer ut til oss kvinner hva de tror på og står for. Og at de viser gutta våre noe om det å være gutter.
I dag er mine gutter på vei til å bli menn, med både hjerte på rett plass og en trygghet som menn. Og jeg er sikker på at om de en dag er så heldige at de får barn, vil de tillate lekeslossing, grining og oppskrapte knær. Og de vil elske å igjen få stoppe ved alle store og bråkete kjøretøy.
Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!
Lena Ronge 