• Å ta livet av en edderkopp

    «Gutter trenger å sloss» står det i Aftenposten i dag. En psykolog er bekymret over feminiseringen av gutter, og mener det er viktig at gutter få ha sine uttrykksformer som er annerledes enn jenter sine. Han avslutter med å si at «feminiseringen av et samfunn mye er av det gode, men at det også er en balansekunst». Jeg er langt på vei enig og synes tematikken er vedig interessant. Samtidig har jeg en bakgrunn som har gjort min toleranse for gutters noe utagerende adferd veldig lav. Vil det si at jeg har fratatt mine gutter retten å være gutter? Og vil det på sikt vise seg at det ikke var særlig lurt?

    Jeg vokste opp med flest jenter rundt meg, og i mitt barndomsunivers hadde hverken gutter eller menn noen rolle. Jeg lekte med dukker, hørte på Anita Hegerland, satt barnevakt og hoppet paradis. Gutter var fremmede. Jeg skjønte ikke hva man snakket med dem om. Langt mindre visste jeg hva gutter holdt på med når jeg lekte med dukker og hoppet paradis.

    De voksne var fjerne skapninger. Damene gikk til frisøren og fikk lagt håret, de røkte tynne sigaretter og hadde røde negler. I mitt hode klarte de seg rimelig godt selv. Jeg tenkte aldri at damene var avhengige av mennenes inntekt for å klare seg. Mennene var fraværende og i mitt liv kun tilstede ved store anledninger. Selv hadde jeg en far som var som en amerikansk filmskuespiller. Høy, mørk og velduftende. Men jeg kjente ham ikke. Ante ikke hva han tenkte eller følte. Visste vel egentlig ikke så mye om hva damene tenkte eller følte heller forresten.

    Men jeg visste at jeg skulle bli dame når jeg ble stor. Og jeg husker jeg var glad for det skulle være veldig lenge til. Jeg børstet bare håret når det var jul eller bursdag. Jeg bet negler og hatet lukten av røyk. Særlig i bil med fire barn i baksetet og en bilsyk hund. Og to røykende foreldre i forsetet.

    Så fikk jeg barn og det ble en gutt. En fremmed og allikevel det nærmeste. Fylt til randen av kjærlighet. Og en enorm usikkerhet. For hva gjør man med gutter? Hva skal jeg lære ham?  Jeg gjorde som best jeg kunne. Tenkte at kanskje det var riktig som mange hevdet; at det ikke var forskjell på jenter og gutter. Men lærte fort at det var det. I allefall slik jeg opplevde det. At gutter i bursdagsselskap f.eks løp og ropte og rullet rundt på gulvet. Helt til en begynte å gråte og måtte ha plaster på oppskrapte knær. Eller at barnevognen alltid måtte stoppes når det var store kjøretøy i sving. Min verden ble utvidet, om enn med meg noe uinteressert og påtvunget engasjert, til et univers der traktorer, gravemaskiner og lastebiler var det gjeveste på jord. Og alt annet som var stort og bråkte for den saks skyld.

    Neste barn jeg fikk var en jente. Fylt til randen av kjærlighet nok engang. Men så mye tryggere. For hun visste jeg jo hvem var og rollen syntes lettere å fylle. Allikevel stoppet jeg naturlig opp ved alle store kjøretøy. Hun så på meg med tallerkenrunde øyne, og lurte på hva i alle dager jeg holdt på med. Store tårevåte øyne dersom de bråkte for mye. For ikke å snakke om den første bursdagsfesten hennes. Vi hadde stålsatt oss. Og skjønte ingenting da ti småjenter satt rolig ved bordet og sang bursdagssang. Ingen gele føyk veggemellom og ingen oppskrapte knær.

    Da min eldste sønn var fem år, var vi på et hotel i Spania. På gulvet så han en edderkopp som han straks tråkket på og tok livet av. Jeg tenkte med en gang at dette måtte slås hardt ned på; man dreper jo ikke uskyldige. Jeg laget en lang historie om den edderkoppen; at den kanskje var på vei hjem for å spise middag med familien sin. At foreldrene og søskenene hans ville bli helt knust når de fikk vite at en stor kjempe på fem år hadde drept den lille, søte broren deres. Sønnen min knakk selvfølgelig helt sammen. Han skjønte poenget. Og jeg har hatt dårlig samvittighet for den historien siden. Det må ha vært en traumatiserende reprimande. Han husker den ikke lenger selv og jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Noen år senere leste jeg en dansk rapport der man hadde kommet frem til at barn trengte å få ut denne type makthandlinger. Man skulle selvfølgelig ikke oppfordre til vold på uskyldige skapninger, men kanskje se litt gjennom fingrene da dette var endel av det å vokse opp. Jeg husket med gru min egen «torturering» av maur i maurtua utenfor hytta vår da jeg var liten. Og historien om min sønn og edderkoppen kom tilbake som en klump i magen.

    Jada, jeg skjønner jeg nå kaster meg inn i en betent debatt om kjønnsrollemønstre, og jeg vet også at begynnelsen av denne historien bygger oppunder stigmatiseringen av typiske mann- og kvinnemønstre. Men det er nå jeg kommer tilbake til innslaget i Aftenposten i dag og spør meg selv om mine gutter vil være preget av at de tidlig barndom ikke fikk anledning til å lekesloss og drepe edderkopper.

    For å gjøre en lang historie kort, så flyttet vi senere sammen med en typisk «guttefamilie». Der geleen gjerne gikk veggemellom rett som det var, der det alltid endte med grining og oppskrapte knær ved lek og der jeg fikk beskjed om å la være å blande meg i deres voldsomme lek. For de skulle bli menn må vite. Mine gutter fikk noen år med rulling, grining og oppskrapte knær, og jeg ser det har gjort dem godt. Datteren min puttet musikk i ørene og lukket døren hardt igjen.

    I barnehagen og på småskolen blir de kvinnelige verdiene sett på som de «riktige». Det var den verdenen jeg kjente og tenkte jeg skulle lære videre også. Men jeg tror gutter trenger noe annet å identifisere seg med. De trenger oppskrapte knær. De trenger å vite at handling gjort av kjærlighet er like viktig som ord. Og at menns verdier er like viktige som kvinners.

    Jeg ønsker meg at menn kommer mer på banen når det gjelder disse spørsmålene. At de kommuniserer ut til oss kvinner hva de tror på og står for. Og at de viser gutta våre noe om det å være gutter.

    I dag er mine gutter på vei til å bli menn, med både hjerte på rett plass og en trygghet som menn. Og jeg er sikker på at om de en dag er så heldige at de får barn, vil de tillate lekeslossing, grining og oppskrapte knær. Og de vil elske å igjen få stoppe ved alle store og bråkete kjøretøy.

    Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

  • Om en gryende politikerforrakt

    Debattinnlegg i Dagbladet 6/9-13

    Jeg liker godt å lese små korte intervjuer i lørdagsavisene. Slike intervjuer som avsluttes med spørsmålet om hvem man helst ville sitte fast i heisen med. Eller hvilket forhold man har til bruksanvisninger. Hvis spørsmålet om politikerforakt kommer, da spisser jeg ørene litt ekstra. For kan man egentlig ha politikerforakt?

    Jeg er full av beundring for politikere. De som kanskje startet allerede på ungdomsskolen med sitt heftige engasjement. For miljøet. Eller skolen. Jeg tar av meg hatten. Når jeg lukker øynene og tenker på en politiker, så tenker jeg at slik er det; de vil vårt aller beste og de er villige til å bruke hele sin karriere for å oppnå akkurat disse fine tingene for samfunnet vårt.

    Fred og ren natur og velferdsordninger og friske, røde eplekinn på glade barn født med ski på beina. Det vil de ha.

    Jeg er ikke født i går. Jeg skjønner at politikere, akkurat som alle oss andre, også har dager da troen på de gode løsningene og kanskje også troen på de gode menneskene får seg en knekk. At tvilen kommer snikende. Og at man kanskje akkurat da er i valgkamp. Alles blikk er rettet mot dette politikermennesket, som kanskje akkurat da tviler på alt. Det må være et mareritt.

    Jeg har det sånn nå. Uten å være politiker. Jeg har begynt å tvile. Tvile på troen på de gode løsningene. Og på de menneskene som styrer og bestemmer og har vår skjebne i sine hender. For min familie er avhengig av at vi har et samfunn styrt av noen som ser oss og de behovene vi har. Og som kan hjelpe oss når vi trenger det som mest. Og som tror på oss når vi en sjelden gang ber om hjelp.

    Vi har et barn som trenger mye ekstra. Hele døgnet. Han er selvfølgelig verdens skjønneste. Men han krever mye. Han kan ikke noe for det. Ikke vi heller. Grunnen til dette innlegget og denne tvilen, og hvorfor jeg blander politikerene inn i dette, er som følger:

    De siste dagene har flere medier skrevet reportasjer om hvor dårlig stilt det er for familier med sånne barn som oss. Når de skal flytte hjemmefra, finnes det ikke noe tilbud til dem. Noen heldige har funnet bolig der ungdommen sitter med samme bleie hele dagen, knapt får frisk luft og lever et liv så uverdig at man knapt orker lese om det. De som kommunen ikke finner plass til, setter seg i milliongjeld. Selv om de altså et langt liv allerede kanskje har spart samfunnet for det dobbelte. Jeg orker nesten ikke lese om det. Samtidig må jeg. For hva skal vi gjøre den dagen vår gutt må flytte hjemmefra? Han vil fremdeles trenge hjelp til alt. Hele døgnet. Milliongjelden har vi allerede.

    Les mer om vår familie her.

    Min mann og jeg twittrer og skriver på flere Facebooksidene til Høyre og Venstre og Rødt og FRP. Hva vil de gjøre med dette? Men stillheten er øredøvende. Jeg forstår hva det betyr. Hjelpen kommer ikke til å være der.

    Så sitter jeg her da, dag ut og dag inn og lytter til partilederdebatter og ser på store plakater av en smilende Erna som ber oss stemme blått. Og jeg kjenner for første gang i livet politikerforakt. Og jeg tenker at mange av de idealene og tankene om et bedre samfunn som de engasjerte politikerene kanskje hadde da de gikk på ungdomsskolen, må ha gått tapt et sted på veien.

    Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

  • Stopp tidevannet!

    Jeg har en mann som kjemper mot tidevannet. Hver dag. Han gjør det for sønnen sin. Ikke bare kjemper han for et verdig liv for barnet sitt. Han kjemper også mot et system som egentlig ønsker et sorteringssamfunn. De tør bare ikke si det høyt. De bruker fine ord og snakker om verdens beste land å bo i. Egentlig vil de ha slike som mannen min sin sønn bort. Utryddet. De koster for for mye. De vil nok helst ha mannen min bort også. Bråkemakeren. Som kjemper og klager på avslag og trygler om et verdig liv for sønnen sin. Og blir sintere og sintere. På systemet som gjør kampen for tilværelsen så mye, mye verre.

    Les kronikken min om politikerforakt her.

    For å overleve lever vi et liv på grensen til det glade vanvidd. For å gjøre kampen mot tidevannet litt lettere. Vanviddet kan misforstås. For det å gjøre det beste ut fra en vanskelig livssituasjon, gjennom å gjøre den «meningsfull»,  forleder lett omverdenen til å tro at den ikke er problematisk. Da må vi igang å motbevise. Si at selv om vi gjorde noe for å gjøre det meningsløse meningsfylt, trenger vi all den hjelpen vi kan få nettopp for å få det til.

    Hjelp av det systemet som ønsker både gutten og mannen dit pepper’n gror.

    Vel, det var dagens lille klagesang. Nå vil jeg gjerne ha deg som leser inn i bildet. Jeg trenger hjelp av deg til å stoppe tidevannet, om enn en stakket stund. Vi vil nemlig sende systemet dit pepper’n gror. I stedet for å dra dit selv. Det sises at det kun er seks ledd mellom deg og all verdens kjente personer. (Six degrees of separation) Og det er en verdenskjendis vi trenger. Bare en.

    Det burde være mulig. Med din hjelp.

    Min manns sønn har et band «Cloudberry Cream». Der spiller noen av Norges beste musikere i tillegg til min mann som kjemper mot tidevannet. Sønnen og mannen har laget en sang som skal gjøre sønnen verdensberømt. Og ja, målet er høyt, men husk at vi kjemper mot tidevannet. Ganske ambisiøst det også.

    Ved å bli verdensberømt kan systemet seile sin egen sjø; systemet som vil ha et sorteringssamfunn, men ikke sier det høyt. Ved å bli verdensberømt kan sønnen skaffe seg det han trenger for et verdig liv. Når tiden er inne og egen bolig står for tur, kan sønnen slenge millionene på bordet og skaffe seg den hjelpen han trenger. Uten å være avhengig av et system som ønsker ham bort.

    I sangen som «Cloudberry Cream» har laget er avslutningen lang. I den lange avslutningen trenger vi lyder fra verdensberømtheter. De som det bare er seks mennesker til fra deg og meg. Men som har vist seg det er utrolig vanskelig å få fatt i for å komme med en liten lyd. TV2 laget en dokumentar om prosjektet i serien «Vårt lille land». Det ble mye ståhei i forbindelse med programmet og norske kjendiser kom raskt på banen og ville bidra med en lyd til sangen. Det er selvfølgelig rørende og fint. Men hvor blir den ene verdensartisten av? TV2 oversatte med engelske undertekster slik at mannen mot tidevannet kunne sende link til programmet til de store verdensstjernene. Han ber ikke om penger. Han ber om en lyd. En nøkkel i døra, en hund som bjeffer (bare den tilhører en berømthet), en skapdør som lukkes. Bare en lyd. Men verdensstjernen lar vente på seg, og sangen skal ikke ut før en stjerne er på plass. Det har mannen og sønnen bestemt.

    Tidevannet lar seg ikke stoppe. Det vet vi alle. Men det hjelper å få en hjelpende hånd for å holde det tilbake. Om enn en stakket stund.

    Klikk på linken under for å se historien om far og sønn. Passordet er: Axel

    http://vimeo.com/user19146239/review/69161904/ebf1567441

  • Min kropp. Mitt tempel?

    Kronikk i Dagbladet i dag 15 juni 2013 og i ROS-Rådgiving om spiseforstyrrelser des-13

    Da jeg var liten, var jeg et skikkelig naturbarn. Jeg hørte til denne kloden med den største selvfølgelighet. Hele meg. Med hode og kropp og hele pakka.

    I dag hører hodet mitt til denne kloden. Kroppen derimot, hører ikke til. Den er mislykket. Det blir bekreftet av media hver vår, når vi nærmer oss bikinisesongen. Eller rett etter jul, når ribbefettet skal av.

    Da jeg var liten, spiste jeg det jeg ville. Jeg ble mett når jeg hadde fått nok. Jeg beveget meg fordi jeg ville. Jeg klatret i trær, svømte som en fisk, løp langs stiene i skogen i vårt sommerparadis, hoppet strikk, hoppet paradis. Med hele meg.

    I dag har jeg dårlig samvittighet hver gang jeg åpner munnen for å spise. Egentlig er jeg aldri mett heller. Jeg er støttemedlem i et helsesenter. Jeg har nye joggesko som roper på meg i gangen. Hodet og kroppen har skilt lag.

    Da jeg var liten, var det badevaktene på Frognerbadet som måtte fortelle meg at «det kanskje var slik at jeg nå var i den alderen at det var på tide å ta på bikini»og ikke springe naken rundt.

    I dag går jeg helst ikke på stranden. Gjør jeg det, er jeg godt innpakket.

    Jeg var 14 år da det begynte. Det var en kommentar som skulle til. En kommentar om kroppen min. Jeg bestemte meg for at «de skulle sannelig få se…at denne jenta hadde ikke tenkt å bli stor. Aldri i livet».

    I årene som fulgte var mat og kontroll av mat fokuset. Og trening. 1000 meter bryst før skolen. En halv tomat til middag. Som 15 åring kom jeg inn i størrelse 10 år i bukser. Allikevel gikk jeg med store klær utenpå 10 årsbuksa. Speilet viste meg ikke alltid sannheten. Av og til syntes jeg mine 34 kilo var altfor mye. Jeg var skikkelig feit.

    Tilfeldigheter gjorde at jeg ble oppdaget. Jeg ble truet med sykehusinnleggelse og tvangsforing. Min store skrekk, jeg som knapt nok turte å ta blodprøve. Taktikken min endret seg. Ingen skjønte at dette faktisk var en sykdom. Anoreksi var knapt et ord.

    Anoreksi som gikk over til Bulimi. Ei heller et ord den gangen. I allfall ikke et ord jeg hadde hørt om. Ikke de som var rundt meg heller. De var bare fornøyd over at jeg endelig spiste igjen. Og så så mye da gitt!

    En vektnål som gikk opp og ned som en jojo, fem Grethe Rodhekurs, fire Librakurs, et hypnoseslankekurs, tre opphold på helsefarmer i Sverige der dietten var beinhard, og tre barn senere sitter jeg altså i dag og avskyr kroppen min.

    Kroppen som har fulgt meg i tykt og tynt. Bokstavelig talt. Kroppen min som har gitt meg tre fantastiske barn. Kroppen min som holder seg frisk og relativt rask. Jeg burde skamme meg.

    Er det noen trøst, så gjør jeg faktisk det; jeg skammer meg over alle de som faktisk er syke og kanskje til og med skal dø. Jeg skammer meg over alle de som sulter ihjel. Jeg skammer meg over alle de som kanskje er skadet og ikke lenger kan bruke hverken armer eller bein. Jeg skammer meg over å ikke klare å ta meg sammen. Jeg skammer meg over at jeg ikke kommer inn i størrelse 38 lenger. Jeg skammer meg over at jeg egentlig er en sterk kvinne som burde heve meg over slike overfladiske ting som klesstørrelse. Jeg skammer meg over at jeg ikke redder verden i stedetfor å være opptatt av min egen skam. Jeg skammer meg over at jeg ikke kan være mer takknemmelig over at jeg er frisk. Eller de nevnte tre fanastiske barna. Eller den fantastiske mannen. Og de to bonusbarna. Og alle de fine vennene. Og søstrene mine.

    Samtidig sluker jeg tips på forsiden av landets aviser. Eller i blader jeg leser hos frisøren og på legekontor. Sluker suksesshistoriene om de som har gått ned 30 kilo på fem uker. Som har gjort alle de livsstilsendringene som skulle til for et lettere liv. Og om hvor lykkelige de er som slanke og veltrente. Og vet at det burde jeg også ha gjort. Det har jeg ressurser til.

    Når mannen min spør meg om vi skal ta en sykkeltur eller en skitur i marka, blir jeg sur. På ham. Jeg tror han prøver å si jeg ikke er bra nok. Det er selvfølgelig ikke slik det er og det vet jeg. Eller det vil si, hodet vet det. Ikke den avskyelige kroppen. Jeg vil så gjerne at de skal høre sammen igjen. Jeg vil så gjerne klatre i trær og løpe i skogen fordi jeg har lyst. Jeg vil så gjerne spise en is i sommervarmen uten å gremmes. Og så kan jeg redde verden.

  • Epilepsi og barn

    For syv år siden fikk min sønn epilepsi. Han falt om med kramper helt plutselig og uten forvarsel. Jeg hadde aldri sett epilepsi på nært hold og det at det skjedde med barnet mitt var en grufull opplevelse. For meg var epilepsi en diagnose noen få hadde, ofte i forbindelse med andre sykdommer og det innebar alltid kramper med fråde ut av munnen. Syv år senere vet jeg at sannheten er en helt annen. Jeg vet også veldig mye mer om hva diagnosen innebærer for dem som har den. Men også for de familier som rammes.

    I Norge lever ca 45 000 mennesker med epilepsi. Slett ikke alle har kramper.

    Den gangen, for syv år siden, kom vi innunder Ullevål sykehus for oppfølging og medisinering. Oppfølgingen innebar en innkalling i året der pasienten ble veid og målt og tok blodprøver for å se om medisinene hadde optimal effekt. Det var alt.

    Vinteren 2012 hadde overlege Lossius fra Spesialsykehuset for epilepsi et innlegg i Aftenposten der han fortalte om en studie som viste at 20% av friske ungdom i dag sliter psykisk. Blant ungdom med epilepsi er tallet doblet. 40% er mange skjebner. Som kanskje kunne blitt hjulpet tidlig, nettopp med denne kunnskapen i hende.

    I mai 2012 fikk min sønn et opphold på SSE. Det var starten på en svært positiv endring for ham og en kunnskapsøkning hos meg som SSE skal ha all ære for. Ungdommen på avdelingen der vi var, kom fra hele landet og hadde ulike utfordringer som følge av epilepsien.

    Skolen på SSE ble drevet av kyndige mennesker, med god kunnskap om både typer anfall og typer utfordringer. De kjente godt til trøtthet og utmattelse, selv uten påviselige anfall. De forsto viktigheten av repetisjon for de som «bare» hadde fjernheter (egen type anfall); fjernheter som bare varte noen sekunder, men kunne oppstå flere hundre ganger om dagen. De forsto viktigheten av å motivere mange av elevene som hadde blitt stemplet som «dumme» eller late i alle år på skolen.

    Samtlige ungdommer gikk til skolen på SSE med et smil om munnen. Mange for første gang siden første klasse.

    På avdelingen var det liten eller ingen gjennomtrekk av personale. Det har alltid ligget prestisje i å være tilknyttet SSE og det merkes. De ser hele mennesket. Ikke bare høyde og vekt. Ikke bare om medisinene har optimal medisinsk effekt.

    De ser også hele bildet når det gjelder familien rundt. Det er undervisning hver formiddag. Det er foreldremøter og tilbud om samtaler både med sosionomer, familieterapeuter og skolepersonell. I tillegg følges man opp av sin egen kontaktsykepleier og overlege.

    Det er nesten for godt til å være sant.

    Når noe nesten er for godt til å være sant, er det ofte nettopp det. SSE har, som de fleste kompetansesykehusene/enhetene i Norge, desentraliseringsspøkelse hengende over seg; kompetansen skal flyttes til de enkelte sykehusene spredt rundt om i landet. I min verden betyr dette oppsmuldring eller utvanning av kompetansen. Bort med helheten. Tilbake til en verden med mål, vekt og optimal medisinering. Tilbake til mange barn som blir stemplet som dumme eller late. Tilbake til de 40% med psykiske plager som kunne vært unngått.

    Hva koster egentlig slike tiltak samfunnet vårt? Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner en stor tomt i Bærum kommune der SSE ligger, innebærer mange penger i kassa hvis det en gang selges til eiendomsbaroner som kan sette opp mange hundre terrassehus for millioner og milliarder. En virkelighet som forhåpentligvis er langt unna, men som lurer i horisonten med stadige nedskjæringer i personell og aktiviteter. Og en bygningsmasse som forfaller.

    Jeg lurer noen ganger på om noen tenker litt mer langsiktig. Litt lenger enn til når neste valgflesk skal presenteres. Hvor mye koster det samfunnet på lang sikt og legge ned, eller nedbygge, et kompetansesenter der mange hundre barn og unge får hjelp til å takle egen sykdom hvert år? Der de kanskje blir «sett» for første gang på skolen? Der foreldre blir undervist og hjulpet gjennom jungelen av støtteordninger og hjelpetiltak. Der man alle sammen kan være sammen med andre som vet noe om hvordan man har det.

    Nå er ikke jeg økonom. Men jeg mener det er relativ enkel hoderegning som skal til for  å komme frem til at samfunnet vil måtte betale veldig mye mer på sikt hvis kompetansesenterene rundt om i landet forsvinner. Den hoderegningen håper jeg flere forstår snart.

     

  • Om å lukke dører. Og åpne nye

    Jeg har en klok venninne. Hun har en enda klokere far. Begge har vært ute en vinternatt. Begge har reist seg gang på gang og sett nye muligheter. Begge driver med noe de finner meningsfylt. Faren til min venninne sier man må tørre å lukke døren helt, før man åpner nye. Eller før de nye kommer til syne. Det høres veldig klokt ut, synes jeg.

    Det høres veldig klokt ut. For alle andre. Men ikke for meg, for jeg vil ha døren på gløtt før jeg tør åpne en ny. Hva med hvis jeg lukker den helt og den går i vranglås. Blir helt umulig å lukke opp igjen. Selv med ekstranøkkel eller en låsesmed med åpningstider 24/7. Så står jeg der da, med en dør i vranglås, og leter etter nye dører å åpne. Men så ser jeg ingen? Ikke en eneste dør? Grøss.

    Jeg har vært sykemeldt i åtte måneder. Fra en jobb jeg har elsket i 26 år. Hjertet mitt banker fremdeles for  fimaet. Gir meg klump i halsen når jeg ser den blå logoen på flykroppen. I 26 år har jeg ikke trengt å tenke på en endring i karrieren. Jeg skulle bli pensjonist i firmaet, flytte til Spania, kanskje drive en liten kafe og leve livets glade og ubekymrede dager. Selve jobben har endret seg enormt, til tider nesten over grensen til hva man kan klare, men lønningen har kommet på konto måned etter måned, år etter år. Trygt og godt. Har sluppet å lukke en eneste dør. Og slik hadde jeg tenkt å forsette. Helt til den dagen jeg plutselig ble syk og tanken om en tvungen endring begynte å spire så smått.

    Kan jeg noe? Vil noen ha mine kvalifikasjoner? Er jeg attraktiv nok i arbeidslivet?

    50 år, uten utdannelse, men med arbeidserfaring siden jeg var fjorten og begynte som stuepike på hotel. Holder det i et arbeidsmarket der man vet det kan velges og vrakes i mennesker med gode papirer fra universiteter i utlandet? Burde jeg sette mine egne ønsker og krav til et minimum? Være fornøyd om jeg får jobb som avisbud?

    Les litt mer om hvordan det faktisk har gått her.

    Da jeg ble skilt for mange år siden, hadde jeg noen år som singel. Flere mente jeg måtte slutte å være så kresen når det gjaldt menn. Ta til takke med en som ville ha meg og sette pris på det. Heller lete på nest øverste hylle. Jeg må innrømme samme tanken slår meg når jeg treffer single damer på min egen alder som leter etter kjærligheten. Kan de ikke bare senke kravene litt; ta til takke med «nest best». Jeg er glad jeg ikke fulgte de velmenende rådene jeg fikk den gangen. I dag sitter jeg med en fra øverste hylle. Ingen over, ingen på siden.

    Jeg tror jeg skal velge den samme måten når jeg nå kanskje skal ut på arbeidsmarkedet til høsten. At jeg skal tillate meg å ha ønsker om en meningsfull arbeidsdag. At jeg kan sette noen krav om hva jeg ønsker å gjøre. At jeg skal lukke noen dører helt og tørre åpne nye. Stole på at nesten 40 års arbeidserfaring betyr noe. Uten papirer fra universiteter i utlandet.

    Døren står fremdeles på gløtt. Jeg vet  ikke om den blir lukket og låst utenfra eller om jeg selv må (les: vil) lukke den.

    Men avgjørelsen om jeg vil ha en meningsfull arbeidshverdag og hva egentlig en meningsfull arbeidshverdag betyr for meg, den må jeg ta selv. For jeg har mye å gi, selv om det ikke blir kafe i Spania og tidlig penjonsalder. Selv uten de berømmelige papirene fra utlandet.

    Jeg tok en test på nettet i går om yrkesvalg. Den konkluderte med at jeg hadde egnet meg som statsminister. Testen var riktignok fra Donald, men i følge min fine mann, valgt fra øverste hylle, har han mye av sin livslærdom fra Donald. Selv om han har papirer fra universiteter i utlandet.

    Tror jeg skal ta den testen hver gang jeg tviler. Hver gang jeg tenker at jeg ikke er bra nok. Og før jeg vet ordet av det, er jeg kanskje statsminister?