Lena Ronge

Tenk Tanken

recent posts

about

Frilansjournalist og podkastvert i Generasjonsbroen
  • Den store sammenhengen

    Den store sammenhengen

    Publisert i Harvest, Intervju av Arne Nævra

    – Når du ser de store sammenhengene i naturen, blir selv all verdens religioner for enkle, sier Arne Nævra.

    –  Det handler om å se den store sammenhengen. Dette puslespillet vi mennesker er en liten brikke i. Jeg ønsker å gi mennesker en bevissthet rundt sin tilstedeværelse på jorden. I mitt livslange møte med naturen, er det dette som trer frem; at vi hører til her. Sammen med alle de andre skapningene som også hører til her. Men som vi fjerner oss mer og mer fra. Og hever oss over, uten en langsiktig tanke om at vi er avhengig av hverandre.

    Arne Nævra sitter foran meg hjemme i Rypekroken. En perfekt adresse for naturens mann. Vi har akkurat sett de seks rådyrene som blir foret utenfor stuedøra. Rett over gårdsplassen er kontoret. Her redigeres og skapes det film og foto som formidles og beundres over hele verden.
    Den 22. mars mottar Arne Nævra Helge Ingstad-prisen. Det er derfor Harvest er i stua hans. For å få vite noe om lidenskapen hans, evnen han har til å formidle. Han innrømmer at prisen henger høyt. De som sitter i juryen er fagfolk han har stor respekt for. Og anerkjennelsen av at det han driver med blir sett og hørt er motiverende for det videre arbeidet.

    – Når du ser de store sammenhengene i naturen, ser den eventyrlige tilpasningen naturen er i besittelse av. Da blir selv all verdens religioner for enkle. For meg holder det å se dette. Det blir vel nesten som en slags religion, forresten. Sånn sett kan kanskje døden føles litt ekstra skremmende. For i mitt univers er døden vår endeholdeplass. Det finnes ingenting etterpå. Det betyr ikke at realister og evolusjonister er mer avstumpet og mindre opptatt av tanker og kunst enn andre. For det handler om menneskets fantasi. Jeg har flere ganger, når jeg har vært i skogen i grålysningen, «sett» både tusser og troll. De hører til også i min fantasi.

    – Jeg var alltid en litt spesiell gutt. Jeg kunne som 11-12 åring sitte i timevis ved elvebredden og se snøen trekke seg tilbake og stokkendene komme i par nedover elveleiet. Jeg visste tidlig at jeg ville bli naturfotograf. Eller helst skape naturfilm. Det er klart jeg husker den første gangen jeg fikk en brunbjørn i søkeren. Da måtte jeg klype meg selv i armen. Men det har ikke gjort meg blasert. Jeg måtte klype meg i armen sist jeg så en stor myggsverm i motlys også. Det var som en ballett. Som en alvedans. Helt rått!

    -Når noen spør om jeg ikke blir lei etter å ha sett mange hundre elgokser. Eller pingviner. Eller bjørner. Vel, da sammenlikner jeg med et klassisk musikkstykke. Selv om man har hørt Beethovens femte symfoni en gang, vil man da gjerne høre det igjen? Og opplevelsen kan være helt forskjellig fra gang til gang. Det er akkurat det samme i naturen. Til og med sinnsstemningen min spiller en rolle.

    Nævra forteller at han, tre uker etter sin mors død, satt 18 dager i toppen av en tynn furu i Pasvik, rett ved den russiske grensen. Han hadde med en bok som handlet om kjærlighet. Og om tap. Der satt han, 10 meter over bakken, og snufset og gråt. Ikke dukket bjørnen han var der for å fotografere opp heller. Men det gjorde ingenting. Den indre reisen gjorde ham godt. Refleksjonene var viktige.

    Jeg håper selvfølgelig at det jeg formidler gjør betrakterne nysgjerrige. At de får lyst til å oppleve dette natureventyret. Som ofte ikke er så langt unna stuedøra. Mange friluftsfolk har ikke engang med seg kikkert på tur. Tank alt de går glipp av!

    Etter en tur i de mest eksotiske stedene, er ingenting så godt som å kjenne duften av blomster langs landeveien her på Lierskogen. Vi er så heldige vi mennesker. Det gjelder bare å få øynene opp for nettopp dette. Og samtidig vite at vi har et ansvar for å ta vare på det. Men da må vi se den store sammenhengen først. Før det er for sent.

    JURYEN OM ARNE NÆVRA

     

  • NAV-kurs og tilhørighet

    NAV-kurs og tilhørighet

    Jeg har gått på kurs en uke. På kurset er hele verden representert. I alle fall nesten. Igjen slår det meg hvor like vi mennesker er. Tross kulturell bakgrunn, alder, kjønn og legning. Vi ønsker å høre til. Vi ønsker å bli sett. Og vi ønsker å ha det bra med dem rundt oss.

    Jeg føler jeg både blir sett og at jeg hører til. Jeg har det bra med dem rundt meg. Og jeg ser med optimisme på fremtiden. I alle fall for mulighetene mine. Selv om jeg er 50 år. Selv om jeg er uten de rette papirene fra store universiteter i utlandet. Og selv om jeg for tiden jakter på ny jobb.

    Men for Ali, som har et ansikt svart som natta, og et etternavn det er vanskelig å uttale, er fremtidsutsiktene annerledes. Ali har master i økonomi. Han har lang arbeidserfaring fra landet han kom fra. I Norge har han jobbet som drosjesjåfør. Nå har han vært arbeidsledig i mange år. Han sender inn søknader hver dag. Han kommer ikke engang til intervju.

    Eller Zara fra Bangladesh. Lærerutdannet fra hjemlandet. I Norge jobbet hun som rengjøringshjelp i vikarbyrå. Mens hun lærte seg norsk. Og prøvde å finne tilhørighet i et nytt land. Hun sier hun gråt seg i søvn i to år. Mens de to små barna hennes lå i samme seng. Nå har hun vært arbeidsledig lenge. Hun blir aldri innkalt til intervju.

    Mohammed kommer fra Iran. Han er politisk flyktning og har opplevd ting vi ikke engang kan forestille oss. Allikevel underholder han oss med sitt gode humør. Når jeg smugtitter på ham av og til, er han mørk i blikket. Han sier han har mareritt hver natt og at han ikke skjønner hvordan han skal klare livet sitt.

    Jeg tar av meg hatten.

    Og lurer på hvordan det må være for disse menneskene å komme hit. Forlate alt de har hjemme. Klare å etablere et slags liv her. Lære seg et nytt språk. Og en kultur de ikke skjønner noe av. Samtidig får de vite at de er snyltere på samfunnet. At de utnytter vårt velferdssystem. Bruker opp skattepengene vi har betalt inn. Når de egentlig ville gjort alt for å komme seg i jobb. Få et miljø og en grunn til å stå opp om morgen. Tjene sine egne penger. Leve et verdig liv. Det er det de vil. Akkurat som oss.

    Kurslederene er veldig dyktige. De er inspirerende og lyttende. De oppmuntrer og deler erfaringer. Forteller suksesshistoriene. Om en som skiftet navn til Gunnar Olsen fordi han ikke fikk jobb med det rare navnet sitt. Uka etter var han i full jobb. Ingeniørutdannelsen hadde han hatt hele tiden. Det var navnet det var noe feil med.

    Mohammed, den krigsskadde, kommer med morsomme kommentarer og forslag til navnebytte. Selv tenker han på Ola Bjørn. Det er det norskeste han kan tenke seg. Kanskje noen vil ansette ham da? Kanskje han kan få et liv der han slipper å sitte med de traumatiske minnene alene på hybelen? Han kikker på oss som er etnisk norske. Er redd for å såre.

    Jeg snakker med bioingeniøren ved siden av meg. Han er femti og sier han har gitt opp annen jobb enn innen rengjøring. Hvis han får det, kan han i alle fall gå med hevet hode og si han har jobb.

    Jeg kjenner bare avmakt. Og jeg skjønner hvor heldig jeg er. Og hvilke muligheter jeg har. Muligheter de bare kan drømme om.

    Samtidig inspirerer de meg. De viser meg likhetene. De visker bort forskjellene. Jeg skjønner ikke alltid hva som blir sagt rundt lunchbordet, men vi ler sammen når vi ser en raring utenfor vinduet. Eller når nye norske navneforslag, som slett ikke er navn.. bare lyder, kommer på bordet. Eller når en forteller om barna sine. Eller kona si. Da kjenner jeg felleskapet. Det tror jeg de også gjør.

    En uke har gått. Vi er tredve stykker. Målet med kurset er at flest mulig kommer seg i jobb. Jeg krysser fingrene. Jeg vet jeg kommer til å lykkes selv. Men jeg krysser fingrene for mine medmennesker fra alle verdenshjørner.

    Og jeg håper de får seg jobb uten å måtte skifte navn.

    Denne kronikken skrev jeg da jeg ble kalt inn på kurs. Her er en kronikk jeg skrev om de lengeværende asylbarna.

  • Om å savne en jobb å gå til

    Om å savne en jobb å gå til

     

    I natt har jeg sovet dårlig. Fordi tankene har kvernet. Jeg savner en jobb å gå til. Jeg savner å tilhøre noe som bare er mitt. Jeg savner følelsen av å ha gjort en god jobb. At det er bruk for meg. Av og til savner jeg til og med å stå i uniform klokken fire om morgenen og vente på flybussen. Eller å holde en livredd flypassasjer i hånden.

    For flere år siden hadde jeg en samtale med en psykiater som holdt forelesninger for leger som skulle pensjoneres. De måtte forbredes til livet som «folk flest». Mange hadde hele sin yrkeskarriere blitt sett opp til gjennom sin legegjerning. Ikke nødvendigvis for hvem de var som person. For mange ble fallet stort. Forståelig nok. Plutselig skulle de måles etter hvem de var. Ikke hva de gjorde.

    Les en hyllest til mine kollegaer.

    Omtrent samtidig var jeg med på en siste tur med en kaptein som skulle pensjoneres. Etter 30 år som kaptein over alle verdenshav, skulle han nå spille golf og tilbringe mer tid med kone og barnebarn. Vi satt i Bangkok og glippet med øynene. Vi hadde jobbet hele natten og skulle tilbake over tidssonene neste natt. Slik jetlagen herjet i kroppen, visste vi ikke helt om vi var sultne eller kvalme. Kapteinen, som skulle slutte, holdt en rørende tale om hvor mye han kom til å savne det å jobbe med så forskjellige mennesker i alle aldre. For som han sa: «Nå skal jeg hjem og tilbringe tid med bare gamlinger som meg selv. Barna er voksne og har sine egne liv. Gjennom jobben min har alderen blitt visket ut. Dere har gitt meg mer vidsyn på livet. Og andre perspektiver der jeg kanskje som middelaldrende ville reagert annerledes. Det vil jeg takke dere for» Vi syntes det var fint sagt. Jeg var fremdeles ung, hadde alle barna boende hjemme og pensjonsalderen var en evighet frem i tid.

    Jeg har aldri vært opptatt av stillingsgrader og titler. For meg har det lite med din identitet å gjøre. Hvem du er i møtet med andre har vært det esensielle. Ikke om du er direktør eller lege. Derimot synes jeg det er spennende å høre om alle de rare yrkene folk har. Yrker man aldri har hørt om. Jeg leser ofte nekrologene i avisen. En uvane etter at jeg jobbet med døende i Fransiskushjelpen. Men en uvane som har gjort meg oppmerksom på alle de spennende menneskemøtene som tar plass på arbeidsplasser man ikke visste eksisterte. Av og til skrives det til og med om «nestorer innen faget» som har gått bort. I et fag få har hørt om. Da lurer jeg på om personen så sin identitet som «nestor i faget.» Eller som «Per Hansen», den omtenksomme familiefaren. Eller om det bare er jeg som tenker slik. At de fleste faktisk knytter sin identitet opp mot hva de gjør. Ikke hvem de er.

    Les om da jeg ble sendt på NAV-kurs her

    Det siste halvannet årene har jeg, ufrivillig og på grunn av belastningsskader, vært ute av arbeidslivet. I begynnelsen var det, med en viss skam å melde, ganske deilig å slippe skiftarbeid, helger uten familien og ferie når ingen andre har ferie. Dessuten er jo ikke min identitet knyttet opp mot mitt yrke som flyvertinne, så jeg følte ikke plassen min på jorden truet. Jeg gikk turer, skrev litt, hjalp til med lekser og gledet meg til fredagen. Som «folk flest». Jeg grøsset ved tanken på de uendelige timene i den trange tuben med måltidene inntatt i dokøen.

    Jeg synes fremdeles det er deilig å ha fri hver helg. Og slippe ødelagt nattesøvn og vonde skuldre. Barna er store. De har sine egne liv. Jeg begynner å skjønne lottomillionærer som sier de vil fortsette livet som før. Bare fikse litt på taket og ta seg en sydentur. De lottomillionærene jeg alltid har irritert meg over. For det er ikke nødvendigvis tittelen som er viktig for hvem du er, men at du føler samhørighet. Jeg savner å høre til. Være en som trengs for å få kabalen til å gå opp. Av og til savner jeg til og med måltidene i dokøen.

    Her kan du lese mer om hva jobben som flyvertinne egentlig handler om!

    Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

  • En klagesang

    En klagesang

    Kronikk i Dagladet,  23/1-14

    Det verste som finnes er folk som klager. Sutrer og klager. I verdens beste land å bo. Sutre- og klagepolitiet er ganske ille de også; de som straks rykker ut og arresterer deg dersom du kommer med en mishagsytring.

    I verdens beste land å bo i har vi nemlig ikke lov til å klage. Vi skal være takknemlige. Over nettopp at vi bor i det landet vi gjør. Det som er verdens beste. Vi har til smør på brødet. Det er fred. Vi har ytringsfrihet og religionsfrihet. Vi er heldige. Heldigere enn de fleste.

    Alt dette er sant. Men, det at det ikke er lov å klage… at det ikke er lov å komme med mishagsytringer. Knebler ikke det en debatt om verdier? Gjør ikke det at vi slutter å stille kritiske spørsmål der vi ser at disse kanskje er på sin plass? Hvis vi ser et system som ikke virker. Et system som egentlig skal hjelpe oss som av forskjellige årsaker har falt utenfor. Et system i verdens rikeste land. Der pengene flyr ut av vinduet til byråkrater som skal flytte papirer. Er det da fremdeles ikke lov til å stille et kritisk spørsmål? Eller klage, som noen også kaller det?

    Jeg har tenkt å la det stå til. Og kommer derfor med et helt konkret eksempel. Så får heller klagepolitiet komme.

    Jeg har jobbet hardt siden jeg var fjorten år. Stuepike, servitør, bartender, sjokoladeselger, rengjører, drueplukker, psykiatrisk pleiemedhjelper, pleier av døende, frokostvertinne, hovmester , reiseleder og flyvertinne. Det siste i 26 år. I 26 år har jeg fløyet verden rundt, tørket spy og holdt hender. Trøstet og startet hjerter. Servert konglige, verdensstjerner, sørgende, nygifte, og de papirløse som blir kastet ut av landet vårt. Og jeg har elsket det. En slitsom jobb. Men utrolig givende på alle medmennesklige plan. Dessverre holdt ikke helsa.

    Når helsa ikke holder, er Norge verdens beste land å bo i. En stund. Vi får betalt selv om vi blir syke. Samtidig tenker jeg at jeg har betalt ganske mye skatt i disse 37 årene jeg har vært i arbeid. Så jeg har tatt imot pengene med takknemlighet over et system som fungerer. Men ikke med bøyd hode.

    Det er når året med sykemelding er over at de kritiske spørsmålene kommer. De som man ikke skal stille. For da sutrer man.

    For meg holder ikke helsa til å gå tilbake til jobben jeg har hatt i 26 år. Som de fleste vel har fått med seg, har jakten på de billige billetene kostet. Konkurransen er blitt så rå, at kostnadene ligger hos oss som produserer på bakkeplan. Vi betaler med helsa. Men nok om det. Jeg har hatt en jobb jeg har elsket. Og skal ikke gråte over spilt melk.

    Når et år er gått, er det NAV som overtar. NAV får mye tyn og jeg er sikker på det må være en stor belastning å være saksbehandler i et system de ofte ser ikke fungerer. Et system der skjemaer og rapporter vokser både bruker og saksbehandler over hodet. Og resulterer i et dårlig arbeidsmiljø og misfornøyde brukere. Og store oppslag i media. Der de som klager får passet sitt påskrevet. Der de får beskjed om at de får slutte å sutre og sette pris på at de lever i verdens beste land. At de får klippe håret og skaffe seg en jobb.

    Vel, det er akkurat det jeg gjerne vil; jobbe! Jeg vil tilbake dit hvor føllesen av å bidra med noe kommer tilbake. Jeg skriver så blekket spruter. Søknader, kronikker, reportasjer og blogginnlegg. Jeg saumfarer finn.no og vet at der ute er det til slutt noen som tenker de vil ha akkurat meg. Og min kompetanse.

    Underveis i dette, må jeg forholde meg til meldekort og søknadsfrister. For å få penger til smør på brødet. Og jeg forstår det må være et system der meldekort må sendes inn og søknader må sendes innen fristen. Jeg forstår at for å få denne støtten i verdens beste land å bo i, må jeg bidra med mitt. Men så kommer det kritiske spørsmålet: Hva bidrar NAV med? Eller min saksbehandler?  Jeg skriver side opp og side ned med forslag om hva jeg kanskje kan gjøre for å komme meg tilbake i jobb. Jeg melder meg på kurs og sender anbefalinger til min saksbehandler. Den siste sendte jeg første november i fjor. En elleve sider gjennomarbeidet søknad om videreutdannelse. Snart tre måneder har gått. Kurset jeg søkte på er begynt. Jeg ringer min saksbehandler og kommer i skrivende stund fra mitt andre møte med den mannen som har min skjebne i sine hender. Det forrige møtet med ham varte i ett minutt. Dagens møte i fire minutter. Han vet ingenting om meg. Spør heller ikke. Han er sikkert en hyggelig fyr. Som har jobbet lenge i systemet. Han gir meg muntlig avslag på kurset som allerede har begynt. Han mener jeg ville ha godt av et jobbsøkekurs.

    Her er hva som skjedde da jeg dro på jobbsøkekurs.

    Mannen, med min skjebne i sine hender gir meg en side med informasjon om jobbsøkekurset. Det er et fulltidskurs som varer i et halvt år. Jeg sier jeg allerede har vært på karriereveiledning og vet hva jeg har lyst til. Og hva jeg faktisk har evner til. Men han er ikke særlig opptatt av det. Han spør heller ikke hva det er jeg har evner til. Han vil bare ha meg ut av døren og borte et halvt år på kurs.

    Jeg leser informasjonen om hva kurset skal inneholde. Det faglige inneholdet er som følger: Introduksjon/avklaring, veiledning/coaching/opplæring, jobbsøk/ helse og livsstil. Og til slutt: veiledning i jobb. Et halvt år skal jeg gå på dette kurset. Etter å ha vært i arbeidslivet i 37 år. Etter å ha vært på samme arbeidsplass i 26 år av disse årene.

    Og her kommer det kritiske spørsmålet: Hvor mye koster det å sende meg et halvt år på kurs? Et kurs jeg ikke trenger, men som gjør at min saksbehandler kan krysse meg ut av sitt rapportsystem et halvt år. Hvor mye koster det samfunnet å ha meg nok et halvt år på arbeidsavklaringspenger? I stedet for å gi meg en mulighet til å bruke mine ressurser. Ressurser jeg faktisk har. Og ønsker å bruke.

    Jobbsøkekurset må jeg si ja til. I frykt av at stønaden jeg rettmessig mottar skal bli meg fratatt. Jeg ber til høyere makter, om de finnes, at noen der ute finner ut at de trenger meg før kursstart i februar.

  • Pakk ørepropper og den røde kjolen!

    Pakk ørepropper og den røde kjolen!

    Fiesta de Moros y Cristianos har vært feiret i La Vila Joiosa i over 250 år. Glem søvn og strand.Pakk ørepropper og den røde kjolen!

    Det merkes flere uker på forhånd at noe er på gang. Vi hører korpsene øve i trange og varme lokaler rundt om i byen. Våkner om natten av spanske pasodobles, Abba, Gipsy Kings og låter fra Gudfaren, alt spilt med spansk tilsnitt. Fiskerne i landsbyen stenger fiskemottaket og den daglige auksjonen, og gjør båtene sine klare til forvandling. Den gamle bybroen pyntes med blomster og i hovedgaten settes det opp tribuner og lysbannere. Unge og gamle kjøper kinaputter og forbereder oss på hva vi har i vente; en uke med smell og farger, latter og søvnløshet, vidunderlig mat og vin fra tønner.

    Hvert år braker det løs den siste uken i juli i den ellers fredelige byen La Vila Joiosa på Spanias østkyst, Costa Blanca. Hvert år har innbyggerne i byen spinket og spart for å ta del i festen. Hvert år pyntes byen med lys og bannere fra et ellers økonomisk presset bystyre. Hvert år tenker jeg at «dette året har de sikkert ikke råd til å gjøre det like storslagent som i fjor» Hvert år tar jeg feil.

    Fiestaen har røtter tilbake til 1753, men siden 1963 har innbyggerne i den lille byen stengt butikker og banker, kjøpt inn ørepropper og kinaputter til hele familien, og nærmest levd for denne ene uken i juli; uken da små og store skal feste og feire byens seier over berberpirater for over 500 år siden.

    Korpsenes inntog

    Festen starter med korpsenes inntog i byen. Hvert korps har sitt «telt» eller «peña»som det heter på spansk. Peñaene er plassert i smug og nedlagte bygninger, godt gjemt bort fra hovedveien og turistenes strandpromenade. Det dufter av Paella og Arroz con banda, krutt og svette. Korpsene skal innta hverandres telt. De mest populære teltene, de med den beste maten og de søteste jentene, har ikke sjelden tre korps samtidig på besøk og alle spiller forskjellige låter. Latteren sitter løst og barna smeller kinaputter. Forventningene er til å ta og føle på. De gamle er passert på stoler med et glass i hånden. De smiler med tannløse munner. Fire generasjoner er samlet til fest.

    Stranden er full av intetanende turister som smører seg med faktor 20 og spiser middagen sin på samme sted de har gjort de siste fem dagene. Mange aner ikke hva de går glipp av bare noen hundre meter unna.

    Av: Knut Røthe
    Av: Knut Røthe

    Parader til å miste pusten av

    Dag to og tre er de store paradedagene. Først ute er de kristne. I tusentall kommer de, representert av bønder og fiskere, soldater og geistlige. Med seg har de geiter og spanske dressurhester, korps som spiller fengende sanger fra åttitallet og sviskelåter fra all verdens grinefilmer. Sta esler og vogner bugnende av frukt og grønnsaker triller forbi et tusentalls tilskuere. Dansende drillpiker og lekende tryllekunstnere med baller følger musikkens rytmer. Til slutt kommer årets utvalgte konge. Den kristne kongen som skal redde byen fra berberne. Han blir mottatt med jubelrop.
    Så er det berberparaden. Smektende arabiske rytmer, kostymer som får en til å måpe, dansende berberprinsesser, trommeband, kameler og hester pyntet til trengsel. Store, vakre utsmykkede vogner fullastet med røkelse og myrra og eksotiske, forførende kvinner og menn i glitrende gevanter. Tre timer til ende varer denne paraden og tiden flyr. Det er nesten så jeg tenker at karnevalet i Rio kan gå og legge seg.

    En søvnløs natt

    Natten til fjerde dagen er det store klimakset, sjøslaget. Fiskebåtene har fått sjørøverkostymer på. De er fullastet med festende «berberpirater» som skal innta byen. Hele stranden er opplyst av fakler og kanonene står oppstilt langs den to kilometer lange sandstranden. I mange timer står «slaget» med drønnende kanoner, dramatisk musikk og en fortellerstemme som messer ut historien om denne skjebnesvangre natten da den hellige Santa Marta til slutt viste seg på himmelen og reddet byen. Alle kaféer er åpne. De serverer Sangria og øl i plastglass og kaffe til de som strever med å holde seg våkne. Glade barn, som får «døgne» denne ene dagen i året, løper lykkelige omkring. De gamle tannløse har flyttet fra teltene og ned til stranden. Der sitter de og nyter denne forestillingen år etter år. Alt er som det pleier og de kristne vinner selvfølgelig til slutt. Dog etter nok et døgns «kamp» om det provisoriske slottet satt opp på strandpromenaden for anledningen.

    Av: Knut Røthe
    Av: Knut Røthe

    Piknik og fyrverkeri

    Seieren må selvfølgelig feires – og hva er vel bedre å feire med enn fyrverkeri? Mange turister, med øresus etter det siste døgns «kamper» har lagt seg tidlig med troen på en rolig ferienatt. Den gang ei. Klokken ett natten etter braker det løs igjen. Hundrevis av familier har pakket nistekurv og satt seg på tepper og stoler helt nede i vannkanten.

    De eneste som fremdeles er våkne, er ungdommen. Og kokkene.

    Festen avsluttes den siste dagen med en paellakonkurranse på byens markedsplass. De som har vært med i «krigen» sover fremdeles. Byen er delt inn i lokale paella-lag med egne farger og logoer på t-skjortene. De kjemper for hederstittelen: byens beste Paella. Den beste vinner etter nøye smaksdømming.

    Så er det tid for ungdomsfest! Skumkanoner settes ut og hundrevis av ungdommer er utstyrt med mel og egg, bakepulver og sukker. Det skal ikke bakes kake. Mel og sukker fyller lommer og bukselinninger mens musikken spiller spanske ungdomsrytmer. Det danses og søles og en moden kvinne som meg tusler hjemover, godt fornøyd etter en ukes fest med hele familien. Ungdommen blir igjen.

    DSC_2021

    På gjensyn til neste års «fiesta de Moros y Christianos» eller hasta la vista, La Vila Joiosa, gledens by!

     

  • Hanoi, om å danse over veien

    Hanoi, om å danse over veien

    Jeg hadde blitt det fortalt; at det å krysse gaten i Hanoi, er en helt spesiell opplevelse. Men jeg hadde overhodet ikke forstått hva det var snakk om. Når man ankommer byen, virker det som et fullstendig kaos av motoriserte kjøretøy og tuting. Men etter den første opplevelsen av å krysse en vei, er det som om jeg danser meg over den. Eller flyter ti centimeter over bakken.

    Man må bare kaste seg ut i det og gå rolig, men bestemt. Ikke stoppe og nøle. Ikke snu seg eller vente. Bare gå med rolige skritt rett frem. Trafikken retter seg etter deg som fotgjenger. Busser og biler. Motorsykler fulle av ved og høner og en hel haug med barn. De svinger unna like rolig som du går. En rå opplevelse, rett og slett. Og et adrenalinkikk jeg sjelden har kjent maken til. De første gangene hang jeg meg på de lokale. De syntes det var morsomt. Jeg følte jeg risikerte livet. Men nå må jeg innrømme at jeg gleder meg til hver eneste gang jeg skal krysse gaten. I Hanoi, som jeg i skrivende stund er på vei tilbake til etter en todagers tur opp i fjellene i Vietnam.

    IMG_0271

    Jeg elsker å reise. Men har, etter flere år som flyvertinne, vent meg til å reise til steder jeg allerede kjenner. Til steder der jeg kjenner fornavnet til servitøren på hjørnet. Eller til steder jeg vet jeg er trygg om noe skjer. En slags trygghetswannabeeventyrer om du vil.

    Vietnam har jeg aldri vært i. Hadde vel egentlig heller ikke noe ønske om å dra dit. Men jeg latet som jeg jeg ville. Latet som jeg gledet meg. Men ville heller til et sted jeg kjente. Heldigvis er jeg gift med en ekte eventyrer. Som synes kjent er litt kjedelig. Derfor ble jeg med. For å ikke være eventyrbrems. For en eventyrbremser vil jeg jo ikke være!

    Etter noen dager i Hanoi, med kryssing av gater, fantastiske måltider i byens mange små hull i veggen, farger og lukter og et folkeferd som er vennligheten selv, synes min ekte eventyrer det er på tide å flytte på seg; oppleve noe nytt. Jeg stritter imot. Argumenterer godt synes jeg selv. Snakker om den morsomme morgentrimmen rundt det magiske vannet ved hotellet vårt; der vietnamesere møtes i fem-sekstiden hver morgen for å utføre de merkeligste øvelser. Som tydeligvis virker. Du skal lete lenge etter et mer harmonisk storbyfolk. Jeg snakker om latteryogaen, der vi ble tatt imot med åpne armer. Der vi ropte og hoiet og pustet og lo så tårene trillet. Jeg snakket om det lokale hullet i veggen og damen der som hilste på oss. Kjente oss igjen.

    IMG_0266

    Men eventyreren var ikke til å stoppe. Vi skulle videre. På nye eventyr. Slippe det kjente, og i mine flyvertinnegener, det nå trygge Hanoi. Og siden jeg absolutt ikke vil være en eventyrbrems ble jeg med. Det er jeg glad for. Selv om jeg gleder meg til å komme tilbake til støyen og trafikken og lukten og latteryogaen i Hanoi akkurat nå, sittende på nattoget tilbake. I et skrangletog som gir meg assosiasjoner til barndommens juleturer med toget til Bergen. Det var umulig å sove. Akkurat som nå. Derfor skriver jeg.

     

    Turen til flells har vært skjellsettende på mange måter. En ting er naturen; den er storslått og nok til å ta pusten i fra en. Fjelllandsbyen vi skal til ligger på 1600 moh med utsikt mot fjellkjeden Himalaya (Fansipan (3143 moh). Det som imidlertid sitter sterkest igjen her jeg sitter søvnløs på ristetoget, er de historiene vi blir fortalt. De sterke menneskemøtene.

    Guiden vår er en ung mann av Tayfolket, en av de mange minioritetene i Vietnam. Han er 24 år og yngst av 13 barn. Han er den eneste av barna som har fått lov til å gå på universitetet. For at foreldrene skulle ha råd til det, måtte de selge en bøffel, to griser og mange av hønene. Dyrene som egentlig holdt familien i live. Etter et års engelsk- og fjellguidekurs på universitetet i Hanoi, fikk han via sin fetter tilbud om jobb som guide i denne lille byen, rett ved den kinesiske grensen. Han jobber seks dager i uken og sender de fleste pengene han tjener tilbake til familien. Ny bøffel, to nye griser og flere høner er innkjøpt og flere av hans søsken kan nå sendes til universitetet. Som 24 åring er han familiens eneste inntektskilde.

     

    Det lille hotellet vi bor på, drives av tre unge menn. De er både fjellguider, kokker og resepsjonister. Etter å ha danset seg opp og ned fjellsidene og fortalt oss om det lokale livet, tryller de frem de deiligste retter på kjøkkenet. Når kvelden kommer, forteller de historien sin til de som vil høre. Det vil vi. De forteller de samme historiene; om ansvar for foreldre og søsken langt borte. Om tøffe arbeidsdager. Om kjærligheten til landet sitt og folket sitt. De forteller med glede og livsvisdom. Med humor og alvor. Jeg tenker på all klagingen vi har i vårt samfunn hjemme. Om uvesentligheter. Om naboens utrimmede hekk. Eller om ferieturen som ble en fiasko på grunn av været. Eller om fotballfruens mage er for flat. Jeg gremmes.

    Vi møter også Pai og Mon. To damer fra Mongfolket. De broderer og vever de nydeligste tepper, putevar og vesker. Hver dag går de 7 kilometer fra landsbyen de bor i, til vår lille fjelllandsby. Der tilbyr de varene sine. På en svært pågående måte. Så pågående at vi må be guiden vår om hjelp. Han forklarer oss at vi må velge en eller to damer, som så følger oss på dagsturen vi skal på. På slutten av turen må vi kjøpe noen av varene deres. Pai nærmest velger seg selv. Det er jeg glad for. Hun er 28 år, 146 cm på strømpelesten og sterk som en okse. Hun har aldri gått på skole, kan hverken lese eller skrive, men har lært seg forbløffende godt engelsk. Hun har en rå humor og vi tuller om at hun skal være med meg hjem til Norge og bli min andre datter. Hun kaller meg mama og fletter et hjerte av en grein når vi, anpustne og svette, tar en pause i fjellsiden. Hun forteller at pengene hun tjener på å selge håndtverket sitt, brukes til å sende sine tre barn på skolen. Hun vil at de skal ha andre muligheter enn henne. Hun er ulykkelig gift med en mann som slår henne. Men Mongfolket skiller seg ikke. Med mindre mannen går lei. Når hun senere viser oss noen blader som er så giftige at man dør ved inntak av dem, foreslår jeg at hun kan lage te av dem og servere sin voldlige mann. Hun ler så tårene triller og forteller meg at det å ta liv dessverre er tabu. Senere forteller hun at hun har prøvd å ta livet sitt selv to ganger med de samme bladene. Før hun fikk barn. Hun er takknemlig over at hun overlevde. Tross alt.

    Pai og Mon

    Mon er 49 år, like gammel som min eventyrer. Hun er firebarnsmor og bestemor til fem. Mongfolket gifter seg vanligvis i fjortenårsalder og de får mange barn. Til tross for sitt harde liv, har de en gjennomsnittsalder på 85 år. Mon er en smilende, rolig og nysgjerrig dame. Hun spør og graver om livet i Norge; om jeg kan noe håndtverk? Hva jeg driver med? Hun ler når jeg forteller om min jobb som flyvertinne. Fly har hun bare sett på TV.! På kvelden, før vi drar til togstasjonen, står Pai utenfor hotellet med datteren sin. Hun ville så gjerne jeg skulle møte henne. Hun ser ut som en miniutgave av moren sin. Sterk og smilende. Og med et klokt blikk.

    Jeg sitter på toget og tenker at livet går videre der oppe. Møtene, som for meg føles sterke, er kanskje dagligdagse for dem vi har snakket med. De møter nye mennesker hver dag. Nye mennesker og nye historier. De har ikke så mye å lære av meg. Jeg har mye å lære av dem. De har berørt en streng i meg og jeg kommer ikke til å glemme dem. Eller historiene deres.

    IMG_0289

    Tilbake til det pulserende Hanoi jeg nå føler er litt «hjemme», havner vi rett i morgentangoen til et tjuetall vietnamesere. Når jeg står og kikker på dem, inviterer de meg straks med. Jeg har nok med å danse meg over gatene i Hanoi. Og jeg tenker på min gamle onkel som et øyeblikk nektet å komme i konfirmasjonen min. Han mente jeg ikke kunne gå pent slik en jente på min alder burde, og syntes det var flaut å skulle se meg i lang, hvit kjortel oppover kirkegulvet i Frogner kirke, trampende som en bryggesjauer. Han skulle sett meg nå; dansende lekende lett over Hanois gatekryss. På jakt etter nye opplevelser med eventyrmannen min.

    IMG_0284 IMG_0291 IMG_0293 IMG_0301