Lena Ronge

Å vanne trær med tårer

desember 12, 2013

Kronikk i VG 12 desember 2013 og oppfølging i VG 13 desember 2013

Min sønn var et av de barna som ikke ble bedt i bursdager. Og jeg visste ikke om det.

Min sønn passet ikke inn i miljøet der vi bodde. Han likte hverken fotball eller ski. Allikevel meldte vi ham på kurs etter kurs. Vi tenkte det var viktig med fellesskapet. Han snørte på seg fotballsko to ganger i uken. Kom hjem to minutter etter treningen var over. De andre gutta på laget ble igjen på fotballbanen i time etter time. Men de ventet til min sønn hadde gått.

Han var mitt første barn. Som liten puslet han puslespill. Laget for barn langt over han aldersklasse. Mens han sang. Med sin klokkeklare stemme. Senere likte han best å sitte på rommet sitt å bygge lego. Etter avanserte bruksanvisninger. Når legoen var ferdigbygget, ble den satt på utstilling. Han organiserte sjakkturneringer på førskolen. Da han begynte i første klasse, stilte han med en syvende sans og en penn i sekken. Han kunne allerede skrive og lese, men «gledet seg til å lære å ta notater» som han svarte da frøken spurte sine nye elever hva de trodde de kom til å lære på skolen. Han var litt rar og annerledes. I mine øyne rar og vidunderlig. Og akkurat slik han skulle være.

Han var verdens beste storebror. Hadde lillesøster på rommet i vippestolen sin i time etter time. Mens han bygget lego og la puslespill. Og sang for henne. Med sin klokkeklare stemme. Han tegnet racerbiler og tapetserte både eget rom og lillesøsters rom med tegninger.

Vi deltok på foreldremøter og ble enige om felles kjøreregler; slike kjøreregler vi var vant til fra barnehage og førskole. På bursdager måtte alle guttene eller alle jentene bli bedt. Eller hele klassen for de som orket det.

De to første årene på skolen gikk fint. Vi hentet og bragte til treninger og bursdager og kampturneringer i fotball. Han gjorde det bra på skolen, men hatet å være på SFO. I tredje fikk han slippe. Jeg visste jo at han klarte seg bra hjemme alene. Vi arrangerte bursdager for ham. Og guttene i klassen kom. Han gikk ikke i andres bursdager lenger. Vi trodde det var fordi klassekamerater ville ha litt færre på bursdagene sine. Vi visste ikke det kun var vår sønn som ikke ble bedt. Jeg tror ikke de andre foreldrene visste det heller.

Han spurte om trær vokste fortere om man vannet dem med tårer. Flere år senere fortalte han meg hvorfor.

Jeg tenkte det var viktig at han skulle få være den han var. Jeg husket egen barndom. Jeg holdt alltid på med noe. Sammen med andre. Det samme gjorde datteren min da hun ble eldre. Jeg tenkte kanskje jenter og gutter var litt forskjellige der; at gutter ville være mer alene når de ikke var på fellestreninger. Og jeg ville ikke prakke på ham min måte å være på.

Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg oppdaget det. En syvende sans, den tiende i rekka, ble liggende åpen en dag etter min sønn hadde gått på skolen. Med en tegning som ikke var ment for mine øyne. En tegning om hvordan han hadde det inni seg. Jeg er glad jeg fant den. Det er han glad for i dag også. Han hadde vannet et tre nederst i skolegården i lang tid allerede. Med tårene sine.

Han var elleve år da jeg fant boken. Det ble satt igang tiltak på skolen. Hvordan inkludere et barn som hadde vært utestengt i flere år. Som ikke kunne de sosiale kodene for fellesskapet i klassen. Noen av foreldrene ble informert. Han fikk samtaler med helsesøster. Han prøvde å tilpasse seg. Prøvde å lære seg en annen måte å være på. Finne andre ting å snakke om. Ikke være så nerdete. Men han var den han var; rar og vidunderlig. Og han passet ikke inn i miljøet der vi bodde.

I sjette klasse byttet han skole. Vi skulle gjort det lenge før. Han kom hjem med to bursdagsinvitasjoner etter første skoledag. De hadde ligget på pulten hans. I den nye klassen var det andre som ham. Som ikke spilte hverken fotball eller gikk på ski. Som var litt nerdete.

Alt ble ikke rosenrødt. Mange års fravær av sosialt fellesskap hadde satt spor.

Jeg leser om de to åtteåringene som arrangerte bursdag der ingen kom. Det er brutalt. Som livet. Vårt ansvar som foreldre er å følge med. Jeg skulle ønske jeg hadde fulgt med bedre. Det var en tøff lekse. Tøffest for den lille gutten min som sto midt i det. Men tøft for oss rundt også. For oss som egentlig sviktet og ikke spurte om hvorfor han lurte på det med trær og tårer. Og om hvorfor han ikke ble bedt i bursdager lenger.

Min rare og vidunderlige sønn er fremdeles rar og vidunderlig. Og akkurat slik han skal være.
Da Elvis kom på julekvelden

desember 2, 2013

Så lenge jeg kan huske, har jeg følt meg helt hudløs i desember. Lukter og smaker blir sterkere. Kontrastene blir tydeligere. Ord rammer hardere.

Det hjalp å få barn. Da kunne jeg pakke inn min egen sårbarhet i kalendere og pepperkaker. Tenne adventslys og røkelse og lage kakao til frokost. I årene før jeg fikk barn, stakk jeg helst av. Ville at jula skulle gå over. Orket ikke kjenne på tvilen om hvorvidt jeg hørte til noe sted. Om jeg var inkludert. Og elsket.

Nå hører jeg til. Er inkludert og elsket. Men kontrastene er fremdeles like tydelige. Ordene rammer like hardt. Jeg kjenner smerten til alle dem som vil at jula skal gå fort over. I mitt hjem, fylt med kalendergaver og kongerøkelse og adventslyset tent, klarer jeg nesten ikke lese avisen. Langt mindre aviser på nett. Med kommentatorfelt fylt av menneskeforrakt. Og jeg lurer på hvem det er som skjuler seg bak alt hatet. Når det spys ut edder og galle over byens romfolk. Eller de narkomane. Eller slanke fotballfruer og folk som kjøper merkeklær til ungene sine. Er det for å slippe å kjenne på sin egen tvil om hvorvidt man hører til? Gruer de seg til jul? Er det deres måte å stikke av på?

Jeg vil fortelle en historie om en jul helt utenom det vanlige. En jul Elvis kom på besøk på julekvelden. Og jeg helst ville ha ham ut av døren igjen. En jul da min egen sårbarhet ble kraftig utfordret.

Jeg er skilt. Og som skilte flest, deles barna mellom foreldrene sine i julen. Heldigvis har jeg hatt en jobb der jeg har kunnet stikke av når barna ikke har vært hos meg. Mang en jul er tilbragt under himmelstrøk på andre siden av jorda. Med andre tynnhudede kollegaer. Julen jeg skal fortelle om var imidlertid annerledes. Julekvelden skulle tilbringes hjemme, uten barn. Uten at jeg kunne stikke av og få den til å gå fort over.

Mannen min og jeg fant ut at vi skulle samle sammen andre i samme situasjon, skilte eller barnløse. Eller de uten familie i landet. Vi var 8 til bords. Pinnekjøtt og juletre og fakler og kjærlighet fylte huset med god lukt og stemning. En venninne og jeg dro i kirken på formiddagen. Presten holdt en fantastisk preken om inkludering og kjærlighet; om det å åpne dørene for de utstøtte. Jeg følte det var nettopp dette jeg hadde gjort denne julen; «åpnet døren for de utstøtte». Jeg solte meg i min egen selvgodhet.

På veien hjem fra kirken var jeg innom graven til pappa med en Akevitt til ham og en til meg. Tradisjonen tro gjennom mange år.

Bordet var dekket med arvesølv og krystallglass. Stemningen var nær og fin. Jeg hadde klump i halsen. Savnet barna mine. På en god måte, både klumpen og savnet. Midt i pinnekjøttet ringte det på døren. Utenfor sto en mann jeg aldri hadde sett før. I hvit Elviskostyme. Han sa han var drosjesjåfør. At han var en gammel skolekamerat av min mann. At han hadde kjørt forbi og sett alle lysene. Det hadde sett så koselig ut. Ingen trengte drosje klokken seks på julekvelden. Han ble invitert inn i varmen. Det ble dekket på med arvesølv og krystall på en ledig plass ved bordet. Plassen var ved siden av meg. Mannen min satt på andre enden av bordet. Den eneste Elvis kjente fra før.

Elvis var en av de utstøtte. Så utstøtt at han valgte å ringe på døren til en kamerat han ikke har sett på over tjue år. Det må ha kostet. Han overtok samtalen, høylydt og voldsomt. Ropte over bordet til mannen min. Spurte om andre klassekamerater; om Kari og Ola og Per og om ditt og om datt. Vi andre satt tause. Klumpen i halsen og savnet etter barna ble vond. Jeg ville at Elvis skulle gå. Jeg ville slippe å ha en av de utstøtte ved siden av meg. Glemt var den fantastiske preken til presten. Elvis satte seg til piano midt i desserten. Han spilte heftig og voldsomt. Hele Elvis fylte huset. Julefreden ble byttet ut med bråket fra en fremmed. Han var desperat etter å bli sett og inkludert.

Det var min kloke venninne som hentet meg inn på sporet igjen. Minnet meg på preken til presten. Og sammen klarte vi å snu dette som var nær ved å ende i noe veldig vondt. Vi ga ham den plassen han trengte akkurat da. Vi så ham. Og jeg tror han hadde en julekveld der han følte seg som en del av noe. Vi sang med musikken han spilte. Foreslo noen låter. Han forlot oss og gikk tilbake på jobb da julegjester rundt om i byen skulle hjem. Jeg tror han møtte gjestene med et smil om munnen den kvelden. Det ble hans siste jul. Han valgte å avslutte livet noen måneder senere.

Jeg møtte ham bare den ene kvelden. Men etter det har han vært en fast gjest hver julekveld for meg. Og hver gang jeg tenker at jeg ikke orker å gi hjerterom til de rundt meg, eller har lyst til å dømme noen for deres meninger eller prioriteringer, tenker jeg på den julekvelden. På hvor vanskelig det kan være, når man selv er sårbar, å gi plass til andre ved bordet. Jul eller ei. Med eller uten arvesølv og krystall.
Mens vi venter på Godot

november 26, 2013

« Når jeg tigger på gata, ser jeg aldri folk i øya, men det gjør jeg når jeg selger bladet. Da ser folk at jeg er et vanlig menneske. Litt skitten og fillete, men ellers akkurat som dem sjøl. Da skjer det noe i huet dems, og i huet mitt. Det er kanskje like viktig som penga».

Sitatet er hentet fra en av selgerene av =Oslo. I en tid der nordmenn roper på mer politi og strengere straffer, treffer utsagn som dette meg midt i magen. Skikkelig. Mulig en smule naivt, men, hva om vi hadde blitt ropt på mer empati og nestekjærliget. På mer innkludering og tillitt. For er det ikke egentlig det vi alle higer etter; at noen skal elske oss og ha tillitt til oss?

Da jeg var ung studerte jeg i en periode krimonologi ved siden av jobben. Det er 25 år siden, men rapportene og statestikkene var entydige allerede den gang:

For unge, førstegangs lovbrytere er fengselsstraff kun samfunnets behov for å fjerne den kriminelle fra gata. Fra oss. For den unge, er det nærmest en garantert tilbakekomst til grovere kriminelle handlinger og ny fengselsstraff. I radioen i dag hørte jeg at slik er det fremdeles.

Når man vet dette, og har visst det i snart 30 år, hvorfor endrer vi så ikke vårt straffesystem? Når man vet at selgere av blader som =oslo får tilbake selvrespekten. Og gjensidige blikk føles likeverdig. Hvorfor flytter man ikke over denne erfaringen og kunnskapen til behandlingen av unge lovbrytere?

For noen år siden var jeg så heldig å få høre den svenske skuespilleren og instruktøren Jan Jønson fortelle om sin oppsetning av Samuel Becketts «Mens vi venter på Godot» i San Quentin-fengselet i USA i 1998. Jan Jønson sto alene på scenen i seks timer og fortalte. Til et måpende og berørt publikum. Om hvordan han fikk livstidsfanger til å bekle rollene. Om usikkerheten til fangene som i mange tiår kun var blitt møtt med forrakt og som tilslutt trodde forrakt var alt de fortjente. Om hardbarka kriminelle som fikk selvrespekten tilbake og endelig kunne være stolte av noe.

Jønson fortalte at det under alle prøvene sto vakter med fingeren på avtrekkeren og siktet på fangene som øvde inn rollene sine sammen med ham. Over alt sto det malt: «No warning shots». Vaktene skulle beskytte Jønson ble det sagt. Men det var vaktene han fryktet.

«I San Quentin sitter folk som skal henrettes. Det er et arsenal av våpen. Ingen overvåkningskameraer, bare levende vakter med våpen som ikke viser barmhjertighet. Stemningen er ladet av angst. De jeg traff sitter der for alltid, fengselet er deres liv. Happy, som spilte Estragon, traff jeg da han hadde sittet inne i 30 år, nå har han sittet i 38. Happys mor så sønnen sin gå i fengsel da han var 14 år. Han kommer aldri hjem igjen. De kommer inn unge og formes av forferdelige forhold.

Her hjemme sitter man relativt lenge, men det finnes visse rettigheter. Ingen dødsstraff, ikke våpen og ikke den evige angsten. Men samtidig like nattsvart. Man er berøvet sin frihet, man mister sitt språk, man brytes ned uansett om man senere skal ut. De fleste kommer ut og er brutt ned. De er i dårligere befatning enn da de kom inn.- Intet menneske blir bedre av å berøves sin frihet. Uansett hva man har begått, er ikke fengsel svaret. Man må ta tak i folk som har det dårlig og begår ugjerninger på en annen måte.»

Jønson hadde med hardbarka kriminelle å gjøre. I radioen i dag ble det diskutert hva man kunne gjøre med den økende ungdomskriminaliteten; de som begår små, men også voldelige lovbrudd, igjen og igjen. Som starter mens de ennå kan betegnes som barn. Uten ferdig utviklete hjerner. De unge lovbryterene som, til tross for sin unge alder, gjør at du og jeg ikke kan gå alene hjem på kvelden.

Mens folket roper på mer politi og økte straffer, var det i radioen i dag flere kloke innspill fra dem som faktisk jobber med de unge kriminelle. Både innenfor politi og barnevern. Det ble foreslått en gruppe som raskt kunne trå til når en ung lovbryter ble tatt; at de måtte innvolvere hele familien, skole og evt arbeidsplass. At man måtte finne ut hva som gjorde nettopp denne lovbryteren til en lovbryter. Og gi fornyet tillitt gjennom bindende avtaler og oppfølging av hele familien. De snakket om et større samarbeid mellom politi og barnevern. Og gjerne flere politi i gatene, men med fokus på forebygging. Slik de til en viss grad allerede prøver å gjøre, men med manglende ressurser.

«Hva med offeret?» er et naturlig og påkrevet spørsmål i denne debatten. Men på samme måte som at jeg er lite glad i at svake grupper settes opp mot hverandre i politiske debatter, mener jeg at det ikke finnes motsetninger her som gjør at offeret ikke skal følges opp. Og hjelpes. Og vernes.

Hvis man ser på hva historien viser. Og hvis man tror på alle rapportene. Så viser den at offeret vernes best ved at unge kriminelle blir hjulpet ut av sin kriminelle løpebane. Den viser også at dette ikke skjer i fengsel, men ved å få hjelp; ut av en dysfunksjonell tilværelse, bort fra det kriminelle miljøet, bort fra gata. Og at man gis fornyet tillitt. Og omsorg.

Slik =Oslo selgeren sa det så klokt og treffende » Da ser folk at jeg er et vanlig menneske. Litt skitten og fillete, men ellers akkurat som dem sjøl. Da skjer det noe i huet dems, og i huet mitt.»
Nasse Nøff, Ole Brum og hedersprisen du aldri har hørt om

november 17, 2013

Kronikk i Dagbladet 17 november 2013

For noen dager siden var jeg med på en prisutdeling. Prisutdelingen ble ikke omtalt i landets aviser. Allikevel var det en prisutdeling som gjorde et svært dypt inntrykk. Faktisk så dypt at jeg gråt under hele takketalen til damen som vant.

Prisen ble delt ut av foreningen «Venn av Nøff». Et navn som gir morsomme assosiasjoner det er lett å le av. Allikevel var det dypt alvorlig. Så alvorlig at jeg så det var flere enn meg som gråt under takketalen.

Om foreningen «Venn av Nøff» står det:

«Vi er en forening som har som formål å inspirere hverandre til å tenke med hjertet. Dette er vårt eneste formål, men det er jo også en stor og livslang oppgave, så vi finner det fornuftig å konsentrere oss om denne ene.»

To ganger i året inviterer foreningen til innbæring og utbæring av en statue av Nasse. Det er musikalske innslag, noe varmt i koppen og små taler om samfunnet vårt i dag. Sett gjennom brillene til figurene i Hundremeterskogen. Og aller helst sett gjennom Nasses briller. For de av dere som ikke kjenner historien så godt, så er Nasse en hjertevarm, nervøs og redd liten gris.

Fremdeles kan man le og tenke «makan til naivt opplegg». Men jeg sier igjen: Man skal lete lenge etter et mer alvorlig arrangement. Og jeg skal komme tilbake til hvorfor.

Jeg har jobbet i 26 år i flybransjen. En bransje i stor endring. Arbeidsforholdene er tøffe. Så tøffe at jeg tror det til slutt kommer til å gå ordentlig galt. Fordi vi er mennesker, ikke roboter. Mennesker trenger hvile, mat og dobesøk. Helt basale behov vi ikke lenger får dekket, fordi konkurransen er blitt så tøff. Europas arbeidsløse står i kø for å overta jobben vår for knapper og glansbilder. Og med slavekontrakter. Men konkurransen har gitt oss billige billetter. Så billige at det er for godt til å være sant. Nordmenn reiser som aldri før, bestiller paraplydrinker og graver hodet godt ned i sanden. Jeg skal ikke gjøre meg større enn at jeg må innrømme at jeg har hodet ganske godt begravet ned i sanden selv. Fordi jeg elsker å reise. Fordi jeg vil oppleve nye steder. Og siden jeg har bransjen så nært på kroppen, kjenner jeg at jeg skammer meg. Skikkelig.

Vi er en ganske stor vennegjeng. Vi er mer enn normalt opptatt av mat og vin, gjerne i kombinasjon med reising. Vi finner på unnskyldninger for å dra ut av landet så ofte vi kan. Jeg vil, med all beskjedenhet, kalle gjengen vår en gjeng med livsnytere.

I denne gjengen har vi en matnazi (ref soupnazien i Seinfeld) Vår matnazi reiste for noen år siden rundt og fotograferte på gårder i Norge. Bildene skulle brukes i et magasin utgitt av en norsk matvarekjede. Han kom tilbake og gjorde det vanskelig for oss å invitere til middag. I allefall en middag som ikke skulle koste skjorta. Han nektet å spise kylling som aldri hadde sett dagslys. Han ville ikke ha koteletter fra griser som ikke hadde levd anstendig i sitt korte liv. Grønnsaker skulle være økologiske og helst kortreist. Det skal sies at vår venn hadde god økonomi. Hos meg strittet det imot. Skulle jeg fortsette mitt sosiale, gode liv, måtte jeg lukke øynene for at grønnsakene var fulle av sprøytemidler og at kjøtt produseres under uverdige forhold.

-Var jeg villig til å endre mine vaner og la det gå på bekostning av livsnyteren i meg?

-Hvor langt er vi mennesker villige til å gå før vi endrer vår livsførsel? Uten at vi må?

Vi vet vi er endringsdyktige. Vi overlever personlige tragedier, dødsfall og skillsmisser. Vi evner å finne nye løsninger når vi må. Men for å redde miljøet eller dele på godene; hvor langt er vi villige til å gå da? Hvor villige er vi til å lukke øynene?

Fabrikker i Bangladesh raser sammen og hundrevis dør. De syr klær som selges av billigkjedene våre. De arbeider uten rettigheter. Jeg poster opprop på Facebook, underskriver der det oppfordres til boikott. Hytter med neven. Samtidig går jeg inn i en av de billige kjedene når et av våre hurtigvoksende barn skal ha ny bukse. Jeg unnskylder meg med at jeg ikke har råd til noe annet; at jeg buksa allikevel er sydd; at det ikke spiller noen rolle hva jeg gjør. Buksen blir kjøpt i skam.

-Hvor langt er jeg villig til å gå for å gi andre mennesker anstendige arbeidsvilkår?

-Spiller det noen rolle hva jeg som enkeltmenneske gjør? Hvilken signaleffekt gir det at våre barn vokser opp med foreldre som sier noe viktig, for så handle helt motsatt?

300 mennesker drukner utenfor kysten av Lampedusa i Italia. De flykter fra alt og alle de kjenner hjemme. For en bedre fremtid. Det sier noe. De færreste endrer noe med mindre de må. De risikerer i allefall ikke liv og helse med mindre de må.

Noen stappmette nordmann kaller dem lykkejegere. De sier lykkejegerene, gjemt i containere og trailertanker, kommer for å grafse til seg det som er vårt. Vi vil ikke ha dem her. I Syria finnes over en million flyktninger. Sverige har tatt imot flere tusen. Norge noen få hundre. Vi synes de burde hjelpes i hjemlandet. Så vi slipper å se dem.

For en tid tilbake skrev jeg en kronikk i Dagbladet. Jeg skrev om sigøynerene i Spania, i en by der vi har sommerhus. Jeg skrev innlegget fordi jeg merket min egen motstand mot alle tiggerene i Oslos gater. Responsen var overveldende og motbydelig. Jeg måtte slutte å lese kommentatorfeltet. Hetsen var forferdelig; skrevet av mennesker som bor i «verdens beste land», mette og rike og som kjeder seg ihjel. Jeg skrev om anstendighet og om det å behandle andre som man selv vil bli behandlet. Jeg ble møtt av mennesker på sitt aller verste; uten empati, uten snev av omtanke for andre. Det var skremmende.

-Spiller det noen rolle om vi diskuterer likeverd og kjærlighet hvis barna ser jeg behandler tiggende mennesker på gaten med forakt?

-Finnes det en måte å behandle dem med verdighet uten å måtte gi dem penger? Et smil? En kopp kaffe av og til? En pose med varme klær?

Og det er nå jeg kommer tilbake til damen som vant prisen for noen dager siden. Hun har ikke bare stilt seg disse spørsmålene. Hun har handlet. Uredd og med hjertet. I takketalen, der de fleste av oss gråt, sa hun det motsatte av det jeg vanligvis hører når disse emnene kommer på banen.

Hun sa det nytter. At det er nødvendig med oss som stiller spørsmål. At vi må begynne i det små. Begynne med vår neste. Ikke «tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv». Hun sa foreningen «Venner av Nøff» ga henne håp. Gjorde at hun ville fortsette kampen mot urettferdigheten i verden.

Akkurat nå jobber hun med bistandspenger på avveie i Afganistan. Et land som trenger mye hjelp. Og som mottar flere millioner hvert år. Men der pengene bytter eier og forsvinner til verdens skatteparadiser. Det bygges innendørs skianlegg og skyskrapere i Dubai for stjålne bistandspenger. Det er kanskje noe å tenke på der vi sitter samme sted med paraplydrinkene våre og synes lykkejegerene burde komme seg tilbake der de hører hjemme. Så vi slipper å se dem.

Damen med den rørende talen, som fikk nesten alle til å gråte, trenger livvakter fordi hun sier at verden er urettferdig og fordi hun avdekker hvorfor.

Jeg forstår at ikke alle kan bli som henne. Eller vil bli som henne. Jeg hadde aldri orket redselen og trusselene. Jeg hadde ikke orket å se all urett på nært hold. Jeg hadde mistet trua rett og slett. Dessuten har jeg ikke motet hennes.

Men jeg har bestemt meg for en ting:

Jeg vil beholde troen på at det nytter. Selv i det små. Jeg skal fortsette å være «Venn av Nøff». Jeg skal slutte å tenke at det ikke spiller noen rolle hva jeg gjør. Og jeg skal fortsette å strekke meg mot idealene. Og hver gang Eva Joly, for det var hun som vant prisen, avdekker nok et korrupsjonsforsøk skal jeg sende henne en vennlig styrketanke og noen ord på veien. Noen ord fra Hundremeterskogen:

«Tussi spør Ole Brum. Hvordan har det seg at vi har to armer, to ben, to øyne, to ører og to nyrer. Men så har vi bare ett hjerte? Brum svarer: Det er fordi vi skal finne det andre hjertet det, Tussi.»

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel!

Vil du lese om sexkjøpsloven og om hvordan jeg endret mening etter et frokostmøte, les her.
Døden og veien dit

oktober 3, 2013

Jeg mistet min far da jeg var 20 år. Han spilte piano helt til det siste. Vakre toner fra besøksrommet på medisinsk avdeling. Da fingrene ikke lenger ville lystre og tonene bare ble rot og disharmoni, la han seg i sengen og sto ikke opp igjen.
Tre dager etter døde han.

Den flotte, kjekke morsomme pappaen min lå som en surklende fuglunge de siste dagene han levde. Pappaen min, som den siste måneden ikke engang husket hvem jeg var.

Jeg vil skrive om døden. Om den reisen vi starter den dagen vi blir født. Døden, som fører oss tilbake til der vi var før vi ble til. Og som skremmer vettet av de fleste av oss å snakke om.

Han hadde bare vært syk i tre måneder. For meg tre måneder fylt med redsel og sorg, og en tilbakevendende ønsketanke om at legene tok feil. De legene som sa at det ikke var noe håp. Bildet av pappa da vi kom på besøk den dagen sjokkbeskjeden kom; smilende og brun ved pianoet i besøksrommet, i sykehusskjorta han mente det var en misforståelse han hadde fått på seg. Skjorta, som han bestemt tok av seg og vandret ut av sykehuset gang på gang. Forvirret og fortvilet. Redselen i blikket hans da han skulle inn i de store hvite maskinene. Og min egen redsel for å være alene med ham. Tenk hvis han plutselig døde rett i armene mine. Jeg holdt det ikke ut.

Han hadde brent lyset i begge ender hele sitt liv. Røkt og drukket med begge henda. Jeg hadde kunnet gå etter lyden da jeg var mindre; lyden av hosten hans. Derfor var ikke lungekreftdiagnosen så overraskende. Men at det hadde spredt seg til hodet, og resulterte i en endret personlighet var verre å takle. Jeg lurte mange ganger på om han bare tullet med meg. Om han bare ville skåne meg for sin egen sykdom, og late som om han ikke skjønte han var syk. Det tok meg mange år å tilgi meg selv at jeg ikke spurte om han var redd, hvilke tanker han hadde om døden og om det var noe jeg kunne hjelpe ham med for å gjøre ferden mot det uungåelige lettere.

Jeg var bare 20 år og han valgte å dø i løpet av den første turen jeg hadde ut av sykehuset på tre døgn. Jeg trodde jeg sviktet ham på målstreken. I årene som fulgte skulle jeg lære at dødstidspunktet ikke alltid er tilfeldig. At han kanskje valgte å dø akkurat da jeg var ute et øyeblikk. Ikke som på film; at den døende venter helt til alle er samlet rundt sengen. Han ville skåne meg helt til det siste. Og han døde da han var alene.

Jeg hadde så dårlig samvittighet og tenkte jeg hadde vært en fæl datter. En datter som ikke engang orket å være alene med sin egen far.

Min søken etter tilgivelse førte meg til jobb som pleier i Fransiskushjelpen, en organisasjon som pleier døende som har avsluttet behandling og som vil dø hjemme. Det ble min «botsgang»; jeg skulle gi de døende alt det jeg ikke hadde evnet å gi min egen far.

Jeg skulle være verdens beste dødspleier. Den minst redde. De påfølgende månedene endret livet mitt.

Jeg skjønte fort at tilnærmelsen og aksepten hos den døende og de pårørende er forskjellig. At åpenheten og sårbarheten er i konstant endring. At det ikke finnes en riktig oppskrift på den perfekte dødspleie. At det jeg gjerne skulle ha gitt pappa, slett ikke var ønsket hos en døende annens pappa. At det av og til holdt med en barbering med høvel eller litt leppestift på munnen. Eller lyden av fuglekvitter. At det kan bli for mye prat.

Noen ganger var det et enormt sinne som skulle ut. Et sinne over urettferdigheten i å måtte forlate. Et sinne som kanskje ikke de nærmeste tok del i, men som jeg måtte tåle. Noen ganger var det en hemmelighet som måtte ut, om et svik som var gjort for lenge siden. Et svik ikke de nærmeste skulle få vite. Eller omvendt; de nærmeste hadde en svikefull historie å fortelle og lurte på om de skulle fortelle den døende det før han forlot verden. Det ble ti måneder med intens livslærdom. Om hvor privat døden er. Og om hvor fjern den er for oss i den vestlige verden. Og om kjærlighet.

Jeg tilga meg selv.
En hyllest til mine kollegaer

september 25, 2013

Jeg har lenge hatt lyst og behov for denne hyllesten til mine kollegaer gjennom 26 år. Rett og slett fordi dere fortjener det. Og fordi dere så sjelden får vite hvor verdifulle dere faktisk er.

Etter NRK’s program «SAS- et skandinavisk eventyr», kan jeg ikke vente lenger.

Janne Carlsson var sjef da jeg begynte for 26 år siden. Sjefen over alle sjefer. Han fikk oss til å føle oss «sett». Vi var uunværlige i hans univers der service og menneskemøter sto i sentrum. Det er i grunnen lett psykologi; blir man «sett» og verdsatt, blir innsatsen og ønsket om å være seg karakterestikken verdig, svært viktig. I løpet av et knapt år i en bransje jeg aldri hadde tenkt meg inn i, kunne jeg få klump i halsen bare jeg så logoen til flyselskapet. I løpet av to år var jeg sikker på jeg skulle bli pensjonist i yrket. Jeg var stolt av å være en del av et eventyr. Og jeg følte meg som en viktig brikke for å få våre passasjerer til å føle seg som en del av det samme. Et skandinavisk eventyr. Et eventyr der vi var med på å gi våre passasjerer følelsen av å «komme hjem».

Kall det gjerne en form for hjernevasking. Men et frø var sådd. Og frøet har vokst og spredd seg til kommende generasjoner, lenge etter at sjefen over alle sjefer sluttet, og uavhengig om vi av kommende sjefer hverken ble sett eller verdsatt. Snarere tvert i mot. Med ett var vi «roten til alt ondt»; de snobbete, kostbare, sure flyvertinnene. De som ikke skjønte at deres glanstid var over.

I programmet «SAS- et skandinavisk eventyr» er det det glamorøse i yrket som får plass. En uke her og en uke der. Med egen leilighet i Roma og i Bangkok. Limosiner og høy Champagnefaktor. Jetsetliv og barske kapteiner. Og smilende flyvertinner. Det høres for godt ut til å være sant. Når noe høres for godt ut til å være sant, ja, da er det gjerne det.

Da jeg som ung jobbet på psykiatrisk sykehus, lukket mannsavdeling, høstet jeg anerkjennelse og beundring. Da jeg begynte å fly, var flyvertinner sett på som de litt dumme, blonde luksusdyrene. Derfor studerte jeg krimonologi ved siden av full jobb det første året. Jeg gjorde det for min egen del, for mine fordommer var like ille. Og jeg ville ikke være et dumt luksusdyr.

Mine fordommer ble gjort til skamme. Grundig.

I dag ville jeg hatt med meg en flyvertinne i krigen. Jeg ville hatt en flyvertinne i nærheten om det ble brann, om jeg fikk hjertestans, om barnet mitt satte noe i halsen på bussen, om jeg trengte noen til å gi meg råd om lover eller regler, barneoppdragelse, skillsmisse, søvnproblemer, tenåringer, ryggvondt, religion og depresjoner. Og om jeg trengte noen å snakke med som hadde vært ute en vinternatt før.

Vil du lese mer om det å være flyvertinne, les her!

Skulle jeg ha behov for hjelp midt i påsken eller på julaften, eller på natta og midt i fellesferien. Ja, da ville jeg hatt en flyvertinne ved min side. For de har i sin natur å ikke si nei om noen trenger en. Og de stiller opp for hverandre, for passajerer og for det firmaet hvis logo gir dem klump i halsen.

De må tåle tyn og kjeft. Fra venner og bekjente. Fra media og ledelse. Og allikevel blir de værende. De tørker spy og holder i hånden, de trøster og de plukker søppel. De rengjør fly og toiletter fulle av tiss på gulvet. De jobber helsa av seg på tvers av tidssoner, helligdager og skoleferier. De har ikke hatt lønnsøkning på over ti år og allikevel bøyer de hodet i skam når de blir fortalt de er for dyre.

For de får ikke høre lenger at de er uunværlige. At de trengs i frontlinjen for å få passasjerene til å føle at de har «kommet hjem». De får derimot høre at de er lite fleksible og endringsvillige, at de er sure og gamle og at de helst burde slutte. Og de blir som barn som får høre at de er uduglige; de begynner å tro det selv.

Derfor dette behovet for å hylle dere. Og for å fortelle at det er ikke sant det dere blir fortalt. Det er takket være dere at SAS er den merkevaren det er. At det fremdeles er et sted der langveisreisende føler de «kommer hjem» idet de kommer ombord. Selvfølgelig i tospann med det fantastiske bakkepersonalet som også får klump i halsen ved å se logoen til flyselskapet, men som nå er solgt ut til billige aktører for å spare penger. Det er takket være dere alle at SAS fremdeles er en attraktiv arbeidsplass med tusenvis av søkere hver gang man skal ansette nye. Til tross for at man bare har krav på fri hver syvende helg. Til tross for at man spiser flesteparten av sine måltider i dokøen.

Alle de dårlige investeringene, skyhøye lederlønningene, millionbøtene og hemmelige skuffavtaler, får de som driver med nettopp dette ta ansvar for. De har ingen rett til å legge det på oss.

Det er synd de ikke heller tenker på oss som den bunnløst lojale arbeidsskokken vi er. Som er villige til å gå i krigen for selskapet vi får klump i halsen av å se logoen til. Selv med fri hver syvende helg og måltider inntatt i dokøen.

Liker du det du leser? Trykk del nederst på siden, da vel! Og her kan du lese den første kronikken jeg hadde på trykk om yrket mitt. Mye informasjon der som er ukjent for de fleste, dessverre.