• Nå er huset stille igjen. Det nye året har begynt.

    Jula er over. I år var den uten barna.

    Jeg kaller dem barna, selv om de er voksne. Sistemann dro tilbake til USA i går. Han har vært der i tre år. Før det var han i England og Australia. Allikevel venner jeg meg ikke til det. Kjenner klumpen i magen flere dager før han drar. I mitt stille sinn håper jeg at snøstormen i Boston skal vare og vare, gjøre flyplassen utilgjengelig i ukesvis.

    Synes det er så kort siden alle bodde hjemme.
    Da ønsket jeg dem ofte dit pepper’n gror.
    (Hadde ikke tenkt de skulle tro jeg mente det bokstavelig)

    Jeg ble skilt for 14 år siden. Annethvert år, var julen uten barna.
    Heldigvis hadde jeg en jobb, der jeg kunne be om å få jobbe et sted langt borte.
    Slik slapp jeg å kjenne etter hvor mye jeg savnet dem.

    Mye har endret seg. Jeg har endret meg.

    I år ble julen feiret i tosomhet. Vi hadde en barnslig glede av selvslaktet, selvpartert og selvtørket pinnekjøtt og egendyrkede poteter til middag (Ok, Knut gjorde all den jobben). Før middag dro vi på julegudstjeneste i vakre Hedalen stavkirke. Tilbake på hytta, gikk vi selvfølgelig rundt en enebærbusk og sang flerstemt ’Deilig er jorden’.

    Dagen ble avsluttet med å gå gjennom året. Minne hverandre på alle de fine øyeblikkene.
    Kjenne på takknemlighet over å ha hverandre. Å ha så fine barn, selv om de ikke var sammen med oss. Å ha et liv med så mange bra mennesker rundt oss.

    Vi var bare tre dager i tosomhet. Så fyltes dagene med familie og fellesskap her hjemme.

    Nå er huset stille igjen. Det nye året har begynt.

    Det nye året. Alltid spennende, synes jeg.
    Fordi det kommer nye muligheter. Nye gode dager. Nye dager jeg helst vil glemme. Nye tap. Nye seiere.

    Jeg har sluttet med nyttårsforsett. Vet at livet handler om både de målrettede handlingene og alle tilfeldighetene. Om de tingene vi kan gjøre noe med og alt vi ikke kan gjøre noe med.

    Jeg har, gjennom livet, brukt mye tid på å prøve å endre alt jeg ikke kunne gjøre noe med.

    Det er deilig å bli eldre. Gi mer slipp. Innse egen begrensing.

    Når det stormer, bruker jeg sinnsrobønnen:
    Gud, gi meg slik sinnsro at jeg formår å godta de ting jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.

    Jeg har ingen gud, men tror på noe som er større enn meg. Naturen, kanskje?

    For det kommer stormer i det nye året også. Selvfølgelig.
    Det er en del av dette vidunderlige livet.

    Til neste år, er det jul med barn igjen. Jeg lurer på hvilke historier vi har å fortelle om året som har gått.

    Godt nytt år til alle dere som følger denne bloggen.
    Dere gir meg mer enn dere aner. Tusen takk!

    Her kan dere lese om hvordan det var da barna flyttet hjemmefra 

  • Den sommeren han kom inn på rommet

    Jeg hadde sovnet. Lå i overkøyen nærmest do. Lillesøster lå i køyen under. Jeg elsket å være her, kjente hver eneste stein, hvert hull på stien. Jeg kunne nesten fly, så fort løp jeg mellom hytta vår og sommervenninnen min. Lukten av barnål, jord og sommerblomster. Jeg sov den natten han kom inn.

    Jeg hadde saltvann i håret og knekkebrød med jordbærsyltetøy i magen. I de andre rommene på hytta, sov en ukjent familie. De skulle passe på lillesøster og meg den sommeren. En datter var med. Jeg husker verken henne eller moren. Jeg husker bare han som kom inn på rommet.

    Det var klart jeg ville være på hytta. Det var det beste stedet på jord. At mamma og pappa måtte jobbe, var årsaken til at den fremmede familien var der. Pappa fortalte at de hadde en levende slange hjemme.

    Jeg hadde sovnet etter nok en dag på svaberget. Lydene av bølger som slo mot den lille steinhylla, der vi gikk opp når vi hadde badet, var fremdeles i hodet. Ved fotenden, under den blomstrete sommerdynen, lå granbar og jord fra skogbunnen utenfor. Jeg sov med en hvit underbukse med prinsessetrykk på. Jeg våknet da jeg kjente hånden hans under dyna.

    Sommervenninnen min bodde like ved meg i byen, men vi møttes aldri der. Prøvde en gang, det var helt mislykket. Vi hadde ingenting å snakke om. På hytta snakket vi hele tiden. Vi snakket om humla vi fant i den store blåklokken ved den skjeve furua. Vi snakket om kaninene som bonden hadde i bur rett ved hennes hytte og som vi en sommer fikk hver vår av i pensjon. Vi skapte en hel verden på et hemmelig sted, der vi fant ordentlig leire, hvis vi bare gravde dypt nok.

    Vi snakket ikke om at pappaen hennes drakk. Vi snakket heller ikke om den fremmede som kom inn på rommet mitt.

    Hos sommervenninnen min spiste vi knekkebrød med jordbærsyltetøy. Vi lo så smulene sprutet ut av munnen. Spilte kort og vant annen hver gang. Ofte tok vi skogsveien ned til vannet for å ta kveldsbad. Åkeren på den ene siden, skog på den andre. Forbi den lille gården, ned bakken og der var stranden. Barna som hadde lært å svømme, fikk gå ut til svaberget. Etter kveldsbadet lå vi rett på det glatte berget. Summende fluer og lyden av båter på vannet. Smaken av saltvann på tunga. På stranden prøvde vi å slå hjul. Ingen savnet meg. Jeg kunne være på stranden så lenge jeg ville. En gang fikk vi sitte på med den barnløse hyttenaboen. Hun skulle kjøre helt til Sverige. Vi hadde penger i lomma til å kjøpe godteri. Satt i baksetet uten belte og lo så mye at vi nesten ble kastet ut av bilen. Jo mer hun kjeftet, jo mer lo vi. Når natten kom, satt latteren fast. De upussa tennene var fulle av seig karamell. Underbuksen med prinsessetrykk lå på gulvet.

    Min første sommerforelskelse, hadde hytte rett ved. Vi stirret hverandre i senk. Hans brune øyne, mine brune øyne. Hjerter som banket. Vi snakket ikke, det var umulig. Svette hender bare ved tanken. Vi hadde kyss, klapp og klem i det lille gjestehuset. Køyesenger på hver side av rommet. Barn sittende oppe og nede, alle ville vi skulle kysse. Jeg sa jeg var allergisk. Ville stoppe å puste av et kyss, så alvorlig var den allergien. Jeg satt vakt utenfor skjulet. Han kysset sommervenninnen min.

    Den fremmede mannen kysset meg.

    Jeg vet ikke hvor lenge de passet på oss den sommeren. Jeg vet ikke hva de het. Vet ikke om de faktisk hadde en datter. Eller en levende slange hjemme. Jeg sluttet å løpe mellom hyttene. Sluttet å ligge på svaberget og kjenne det varme berget under meg. Jeg sluttet å skape en hel verden av leire. Sluttet å spise knekkebrød og le så smulene sprutet. Sluttet å se oppi blåklokkene langs stien.

    Jeg begynte å sitte oppreist i sengen med lyset på.

    —-

    Vil du lese intervjuet i TV2 etter denne bloggposten, klikk her.

    Vil du lese noe av det andre jeg har skrevet, gå inn på forsiden. Ellers er denne mye lest om da jeg var innlagt på Modum Bad.

    IMG_0080

  • Det er den tiden av året igjen

    Skrevet for og publisert i  kk.no

    – Snakker jeg med Lena Ronge?
    – Ja?
    – Jeg ringer fra Radiumhospitalet

    Jeg brekker meg.

    – Hvorfor ringer du?
    – Jeg lurte på om du hadde anledning til å komme på en CT på onsdag førstkommende?

    Jeg er på ferie og spiser lunsj. Pizzaen vokser i halsen. De har fått en avbestilling og lurer på om jeg vil ha timen. Aldri i livet, har jeg lyst til å rope. Finn noen andre å ringe!

    Det er den tiden av året igjen og jeg hater det. Jeg hater de små påminnelsene. Den hvite konvolutten i postkassen før sommeren. Og nå den blide stemmen i telefonen. Hva har skjedd med den som avbestilte? Død?

    I ti år skal det være en del av livet mitt. De årlige kontrollene. Inn i den hvite maskinen, kontrastveske i armen, dagene med venting, gråten, kvalmen. Sa han ikke, den ene legen, at jeg kunne ta det med ro i tre år? Det er tre år siden nå. Denne høsten.

    Det begynner allerede i bilen. Hjertebank. Klumpen i halsen. Kvalmen. Parkeringsplassen med bom. Forbi hårløse røykere. Jeg prøver å ikke se, ser heller opp i skogen bak sykehuset. Den deilige skogen jeg gikk i da jeg var sterk nok.

    På vei inn. Men først et blikk opp mot vinduet i enden av korridoren. Ut mot veien full av biler. Ut mot bensinstasjonen og kirken. Jeg gikk frem og tilbake i den korridoren med slanger og poser hengende ut av kroppen. Heisedøren i den andre enden. Frem og tilbake.

    I begynnelsen sengen ved vasken. Der jeg nesten ikke fikk luft. Så sengen ved vinduet. Vinduet i femte etasje. Det andre vinduet jeg ser opp mot før jeg går inn. Bleier og engangstruser. Lukten av det rommet. Lukten av kreft. Flimmerhår eller hva nå annet jeg har nedover nesen og halsen, stopper den ikke. Ingen filtrering. Lukten går rett i magen. Treffer meg som et knyttneveslag.

    Jeg vet hvor jeg skal. Inn døren og til høyre. Registrere meg ved Røntgenskranken. Så blodprøver. Forbi Narvesen. Søt lukt av bakeverk. Jeg synes det lukter kreft.

    Venterommet til blodprøver. Sidemann uten hår. En annen tynn og gul. Alle smiler tappert til hverandre. Lukten av blod. Jeg spøker med damen som tar blodprøve; sier jeg vil ha premie. Glansbilder eller klistremerker. Det eneste jeg egentlig vil, er å være frisk. Ikke være her. Hun tapper blod i fire reagensrør.

    Inn i rommet med den hvite maskinen. En sykepleier. En student. Studenten skal øve seg på meg. Jeg sier det er bra. At alt er i orden, selv om hun er nervøs. Inni meg, ber jeg henne finne en annen å øve på. Jeg vil ha den erfarne. Den trygge uten kalde, nervøse fingre.

    Veneflon i armen. Der skal kontrastvesken inn. Den som gjør at hele kroppen blir varm. Så er det inn og ut og pust og hold pusten og bilder tas. Bilder som jeg får svar på om en uke. Sammen med blodprøvene.

    Dette skal være livet mitt i ti år fremover. Jeg prøver å tenke på alle dem som er syke og ikke får hjelp. Jeg prøver å tenke på alle flyktingene. Alle dem som har det så mye, mye verre. Jeg prøver det, mens kroppen skriker ‘stikk, flykt, død’. Taktfast skriker kroppen, mens jeg brekker meg ved siden av bilen før jeg drar hjem.

    Les også:

    Kirurgisk ekpedisjon

    Tiden det tar å kjøpe en kaffe

  • Verdens mykeste teppe

    Verdens mykeste teppe, kalte vi det. Det var selvfølgelig bare noe tull vi hadde funnet på for at barna ikke skulle krangle hver gang de skulle legge seg. Vi var en dyne i manko og det ble totalt krise hver kveld. Som regel ga den blinde seg.
    Jeg hadde glemt alt dette.

    Helt til i dag.

    Knut og jeg var skikkelig forelsket. Jeg mener, skikkelig, skikkelig forelsket. Vi hadde ikke trodd at det kunne skje igjen. Og plutselig var vi som to fnisete ungdom. Vi var ganske sikre på at vår kjærlighet var nok til å gjøre at alt ble fint. Alt skulle bli fint. Skikkelig, skikkelig fint.

    Det var mens vi pusset opp stedet vi skulle bo i, at verdens mykeste teppe dukket opp. De tre yngste gutta var som Ole, Dole og Doffen. Min yngste ville gjerne ha dem på rommet sitt, dele alt med de to nye. Vi så på med blussende kinn, med magen full av forventning til alt det fine som skulle skje.

    Gutta gikk fem på med teppet. Selvfølgelig gjorde de det, barn er lette å lure. En dyne i manko var ikke lenger problemet. Det var det myke teppet vi skulle hatt flere av. Verdens mykeste teppe.
    Jeg hadde glemt alt dette.

    Helt til i dag.

    Årene har gått, mange ganger har jeg ønsket at alt bråket snart skulle være over. At slagverket på rommet over kjøkkenet ble stille, at våte håndklær ble hengt til tørk og svett gymtøy lagt til vask, at middagsbordet ble ryddet uten sure fjes. Mange ganger ønsket jeg at vi ikke alltid måtte være ti mennesker til bords, at sommerferiene kunne være litt mindre masete, at det ikke kostet en halv million hvis vi en sjelden gang gikk på kafé. Mange ganger gledet jeg meg til det skulle være over og stille i huset. Mange ganger syntes jeg tiden gikk veldig sakte.
    Jeg hadde glemt alt dette.

    Helt til i dag.

    Det er over, ekko i huset. Slagverket er stille og håndklærne er der jeg hang dem i morges. Ingen leter etter gymtøy, ingen har vokst ut av langbuksene. Ingen begynner å grine over at vi sier de kan få beri-beri hvis de ikke spiser opp grønnsakene sine. Rommene står tomme, sengene oppredd, ingen snus på skrivebordet, ingen halvspiste pizzastykker med mugg under sengen.
    Rundt middagsbordet sitter Knut og jeg. Vi spiser opp grønnsakene uten å mukke. Jeg rydder av bordet. Huset er som et par for store sko. Det er over, ekko i huset. Hvor er alle sammen, spør de voksne barna når de kommer på besøk.

    Jeg går opp på de to tomme rommene. På den ene, tomme sengen ligger verdens mykeste teppe, pent brettet sammen.

    Jeg tenker at tiden gikk alt for fort, at jeg glemte å nyte den, glemte å stoppe og kjenne etter. Jeg mener, kjenne skikkelig etter. Jeg glemte å høre hva de sa, glemte å spørre hvorfor. Jeg glemte å lukte dem i nakken. Jeg glemte å nyte lydene av barnelatter, den deiligste lyden i verden.

    Jeg trodde det skulle vare. Vare evig. Snakk om tosk. Jeg har verdens mykeste teppe rundt meg. Det er ikke mykt i det hele tatt.

    @Knut Røthe

    Vil du lese mer av det jeg har skrevet, kan du jo begynne med historien om «Da pappa døde» eller rett og slett «Om meg»  

    Innlegget fikk såpass mye oppmerksomhet, at jeg ble invitert til God Morgen Norge for å snakke om det. Vil du se innslaget, klikk her. Det ble dessuten publisert i kk.no

  • Tre gode tips på biltur gjennom Europa

     

     

    Etter en ukes biltur fra Kiel i Tyskland til Vila Joiosa i Spania, har jeg noen veldig viktige tips for en vellykket reise, enten med ektefelle eller en venn. Eller, om du er så heldig som meg, en som er begge deler:

    Finn en du kan snakke med alt om. En du kan være stille med. En som får deg til å le. Finn deg en som kan ta ting litt på sparket. Som, for eksempel, når klimaanlegget i bilen slutter å virke i førti graders varme, ikke friker helt ut. Finn deg en som ikke synes det er så viktig å planlegge i detaljer, dersom du er av den sorten selv. Finn en som lar seg begeistre. Finn en som tør å ta kontakt. Finn en som kan se ting fra et annet perspektiv og som tør å leke. Finn deg en du liker lukta av.

     

    Last ned tredve episoder av «Sommer i P2». (podcast) En times programmer som berører, begeistrer og belærer (på den fine måten). Folk du trodde du visste noe om, forteller om mye du ikke visste. Folk du aldri har hørt om, forteller historier som får deg til å gispe. Vi har grått og ledd, blitt stumme av beundring og ydmykhet. For et grunnarbeid NRK P2  må ha gjort og for en gave for oss lyttere.  Vi har lært om grunntoner i et land, om vennskap i krigssoner, om gleden ved å gå, om ungdomsopprør på bygd og i by, om hjemmebrent, om at mange vil redde verden og at noen nesten får det til. Vi har dessuten lært at irriterende radiostemmer ikke må slås av, for bak stemmen kommer det plutselig en vidunderlig historie. Episodene har ført til gode samtaler, til diskusjoner og til en tro på at, er vi mange nok, så kan vi faktisk gjøre en forskjell. Noen historier har berørt så kraftig at bilen måtte stoppes, sjåføren fikk store rusk i øynene. En stor takk til alle de som har stilt opp, gitt av seg selv og berørt et middelaldrende par på tur gjennom Europa.

    Last ned Michelinappen (ViaMichelin) på telefonen. Ikke nødvendigvis fordi du har lommebok til å flotte deg på stjernerestauranter rundt i Europa. Men for å finne steder som serverer mat med kjærlighet, i stedet for å ende opp på det kjipeste stedet som serverer drittmat. Guiden forteller dessuten om de hyggeligste pensjonatene, de hemmelige landeveiene (noen så hemmelige at de ikke var mulige å kjøre på, viste det seg etter noen kilometer) og viktige landemerker du ikke vil gå glipp av.IMG_0637

    Vi er ferdige med første del av reisen. Nå er det to ukers familieferie med det ene barnet som fremdeles synes det er et av årets høydepunkt å dra på ferie med oss.

    Så er det bare å laste ned nye episoder av «Sommer i P2» og sette nesa nordover igjen. Først må vi finne et Toyotaverksted.

     

  • Der andre ser søppel, ser vi gull
    Kompass & Co vil lage mat som ellers havner i søpla. Med ungdommer som har falt utenfor. Ungdommene skal bli sett på som en ressurs – som overskuddsmaten.
    I skrivende stund er Kompass & Co på Rådhuset i Oslo for å signere en klimaavtale. De signerer for å vise at de som bedrift vil være med på å halvere Oslos utslipp av klimagasser innen 2020. Katerina Medbøe Eriksen og Sherry Hakimnejad i Kompass &Co vil lage opptil tusen porsjoner daglig av mat som ellers havner i søpla. Og med seg på laget vil de ha ungdommer som har falt utenfor samfunnet. Ungdom, som kanskje aldri har blitt sett på som en ressurs. Akkurat som overskuddsmaten. Harvest har møtt den ene av de to gründerne, Sherry Hakimnejad.
    – Hvordan startet ideen til Kompass &Co?
    – Hm. Hvor mye tid har vi? Den startet fordi jeg var så utrolig frustrert. Jeg jobbet som saksbehandler i barnevernet og så hvor mange ressurser som ikke ble brukt i Norge. Eller egentlig vil jeg tilbake til en barneskole i Kongsvinger. Det var der det startet. Jeg ble mobbet, banket gul og blå gjennom hele barneskolen. Og ingen, absolutt ingen klarte å ta tak i det. Til slutt tok min mor ansvar, og vi rømte fra hele problemet ved å flytte. Så på en måte er Kompass & Co min måte å bidra til at andre ikke opplever det jeg ble utsatt for. Nå skjønner jeg, gjennom selv å ha jobbet i systemet, hvorfor hjelpen ikke kom frem til meg den gangen. I det offentlige i dag er fokuset innsparing og nedbemanning. Det er mange dyktige ildsjeler der, men de stanger hodet i veggen. Tilbudene er for ensidige, for lite personlige og individrettet.Kompass & Co sin visjon er å se ungdommer der de er med all sin bagasje og ballast. De skal lære å se seg selv som individer som både dem og samfunnet kan være stolte av.

    – De er vant til å bli møtt som en utgift, noe samfunnet helst skulle vært foruten. Som søppel egentlig.

    – Ikke å kunne gi den hjelpen jeg visste var det eneste de lengtet etter, gjorde at jeg måtte slutte i barnevernet og starte opp med noe jeg trodde på. Jeg brukte et halvt år med reseach. Prøvde først å finne en bydel som hadde som hovedfokus å få ungdom til å oppleve mestring. Som ikke var en fritidsklubb eller det jeg kaller ’hengesteder’ Det fant jeg ikke, dessverre.

    -Hva innebærer hjelpen du mener ungdommen trenger? Og hvorfor er den så mye bedre enn alt som allerede blir gjort?
    – Vi tar dem på alvor, er tilstede og lytter til dem. Vi møter dem som arbeidstakere, ikke som NAV-brukere eller barnevernsungdommer. Vi gir dem oppgaver de synes er kule, innovative og utfordrende. I tillegg følger vi dem tett, kartlegger og veileder. Husk at disse ungdommene har blitt sett ned på, mange av dem gjennom hele livet. De tror de ikke kan noe, tror de ikke er noe. De har aldri blitt gitt tillitt. Når det er opplevelsen og livserfaringen, tror man det nesten selv til slutt. De er bare en utgift og en bekymring. Da jeg jobbet som saksbehandler, spurte jeg dem flere ganger hva de drømte om og hva de ønsket seg. Mange hadde aldri fått det spørsmålet. Svaret var unisont: De ville ha en jobb! Være sammen med andre på en arbeidsplass. De ville bli gitt ansvar og tillitt. De ville være en del av samfunnet!

    – Det er kanskje ikke lett å komme inn når man alltid har stått utenfor?
    – Nei, ikke lett i det hele tatt. Og de krever derfor en veldig tett oppfølging. Oppstår det konflikter, som det jo ofte gjør på en arbeidsplass, er de ikke vant med å håndtere dette på en rolig måte. Mange har levd svært tøffe liv, der kanskje vold har vært reaksjon på konflikter som oppstår.
    – Da du utdannet deg, hvordan trodde du systemet var?
    – Jeg trodde, da jeg hørte historier fra barnevernet om ungdom som ikke fikk den hjelpen de trengte, at det kanskje var noe feil med saksbehandleren. Men det tok kort tid før jeg tenkte at det var systemet det var noe galt med. Når vi ser hvor mye penger velferdsstaten Norge bruker på å få ungdommer ut av det offentlige og inn i jobb eller skole, er det nesten påkrevd å spørre seg hvorfor tallet på ungdommer som faller utenfor ikke har sunket? Jeg syns det er rart at man opprettholder de samme tiltak og tilbud, når man vet at det ikke funker, sier hun.

    Det er vanskelig å komme inn de store anbudsrundene til det offentlige, forteller gründeren. Og det er det Kompass &Co trenger for å få stabilitet og forutsigbarhet. Sherry synes det offentlige unndrar seg sitt samfunnsansvar. De ser ikke den økonomiske nytteverdien av å få disse ungdommene ut av et liv fullt av nederlag. Sherry ser likevel lyst på fremtiden. Gjennom fokus på sosial og grønn innovasjon, startup- inkubatorer og nye gründerselskap som dukker opp i et rasende tempo, legges det press på hvordan man skaper verdier og samtidig gjør business,

    Sherry snakker med hele kroppen. Hun blir tydelig både opprørt og oppgitt. Det en kjærlighet til dem som har falt utenfor som driver henne videre. For Kompass & Co har ikke akkurat vært et overskuddsprosjekt. Moren til Sherry synes hun er blitt altfor tynn, hun er bekymret.
    – Mamma mener jeg må gi meg om det ikke skjer noe snart. Om vi ikke får napp hos noen med økonomi til å hjelpe oss videre. Jeg skjønner at hun har rett. Jeg kan ikke fortsette å jobbe så mye, sier hun.

    Men det sitter langt inne å gi seg.
    – Jeg har alltid trodd på disse ungdommene. Og ved å vise dem at jeg har gjort det, har de turt å vise meg sider de kanskje ikke har vist til andre. Får de tillit, viser de så mye mer enn førsteinntrykket av dem. Dessuten skjønner de at de selv er løsningen. Mange av dem har en fortid vi knapt kan forestille oss. De har en CV full av hull, noen kan nesten ikke skrive. Da er det ikke så lett å få seg en jobb, få noen til å tro at man kan lære seg noe eller gjennomføre en arbeidsoppgave. Det mest rørende vi har opplevd i disse seks årene vi har holdt på, var en sommer vi gjorde en avtale med en bydel om både produksjon og levering av mat til eldre som bodde alene. En del av avtalen var at ungdommen skulle sitte sammen med de gamle mens de spiste.

    Sherrys øyne blir fulle av tårer. Hun forteller om vennskapsbånd på tvers av generasjoner. Hun forteller om ungdom fra land, der det er en selvfølge å ta vare på de eldre i familien, bli sjokkert over å se all den ensomheten. Hun forteller om de eldre som var redde for å bli robbet. Som opplevde å møte ungdom som var like ensomme som dem selv. Den sommeren levde de lenge på. Det ga dem troen på at de var inne på noe viktig.

    Hele filosofien bak Kompass & Co handler om å knytte mennesker og miljø sammen. Det vil være god og langsiktig samfunnsøkonomi, sier Sherry med overbevisning.

    – Men da må vi ha alle på lag. Vi må få på plass avtaler med et næringsliv som tør å satse. Finner vi noen som tør, gjør vi alvor ut av slagordet ’der andre ser søppel, ser vi gull’. Vi er en liten aktør, men målet er å kunne skalere videre til hele Norge, sier hun.

    – Det er jo ikke alle som liker å lage mat. Derfor har vi tenkt innenfor flere felt, med bærekraft og gjenbruk i fokus, sier Hakimnejad.
    – Men akkurat nå er det cateringen vi er mest opptatt av. Får vi noen til å satse på oss, kan vi som sagt lage opptil tusen porsjoner daglig av mat som hadde havnet i søpla. Og med det sysselsetter vi ungdom som ellers er dømt til et liv fullt av nederlag. Disse ungdommene, som for meg, har vært blant de fineste menneskene jeg har møtt.