Lena Ronge

Bare du kan se dette bildet, sier Facebook. Vil du dele det?

juli 31, 2018

– Jeg hater kreft, sier jeg.
Hun ser på meg, sier hun ikke tenker slik. Hun er en eldre kvinne, sier kreften har gitt henne et mot hun ikke visste at hun hadde. At hun har blitt et friere menneske. Hun synes det er så deilig å ikke være så opptatt av hva andre synes lenger, at hun gjør det som er riktig for henne. På ryggen har hun en sekk. Den gir henne sondemat gjennom en slange. Hun kaller sekken Tommy.

Jeg er i England. Knut og jeg bor i et stort hus med basseng og egen tennisbane. Vi passer på en haug med dyr, går lange turer i det engelske landskapet, snakker om frihet; om hva frihet er for oss.

For fire år siden, akkurat på denne tiden, hadde jeg fått beskjed om at jeg hadde kreft. De visste ikke hvilken type, de visste det var spredning. Det var alvorlig.

Bare du kan se dette bildet, sa Facebook i går, vil du dele det? I strandstolen sitter jeg, smilende. Inni meg er det kaos. Bare du kan se dette bildet står det i dag, vil du dele det? På et lite strandhotell i Sverige sitter jeg ved et restaurantbord, smilende. Spiser sild.

Daglig blir jeg minnet på disse dagene i tåke, disse dagene jeg prøvde å puste, disse dagene jeg var redd for å miste meg selv.

Jeg var redd jeg ikke skulle tåle dette.

Du er alvorlig syk, sa stemmen. Det er spredning, sa stemmen.Prøv å gjør noe hyggelig ut av ventetiden, fortsatte den og holdt henda mine i sine.

Vi setter oss i bilen og kjører mot Sverige. Når vi kommer ut av tunellen, ser jeg danskebåten legge til kai. Alt går i sakte film, som om ingenting har skjedd. Bak i bilen ligger en trillekoffert. Fremdeles med merkelappen på med personalnummeret fra tiden som flyvertinne. Jeg husker plutselig lukten av stålskap og lyden av metallet når de blir lukket. Knut har glemt tannbørsten sin, skal det vise seg. Det gjør han alltid. Han pleier ikke å kjøpe ny, vi deler min. Det er bare ham jeg kan gjøre det med. Du må vente noen dager på svaret, sa stemmen.

Vi skal finne Sveriges beste silderett. Jeg hatet sild før jeg møtte ham. Lukten av sild. På vei til Sverige har jeg en pilleboks i lomma. Teller timene til jeg kan ta den neste. Vi tar bilder i vannet. Knut ber meg dukke med halve ansiktet under vann. Begge tenker det kanskje er det siste han tar av meg.
Før trodde jeg, at hvis jeg begynte å gråte, ville jeg ikke klare å slutte. Jeg ville miste kontrollen totalt, kanskje dø av sorg. I bilen, på vei til Sverige, er eneste tanke å prøve å puste, ikke gråte. Ikke dø. Spredning, sa stemmen. I skapet under vasken på badet, lå pilleboksen. Det var mange år siden sist den var åpnet.

’En liten rosa’ kalte vi dem i min familie. En liten rosa hjalp mot alt som var dumt. Noen av dem var blå, men i vår familie likte vi de rosa best. Det var under begravelsen til faren min at jeg skjønte at små rosa ikke var vanlig i alle familier. Jeg gikk rett bak kisten på vei ut av kirken. I døren sto en av familiens legevenner med en rosa i hånden. Han hadde fått beskjed om å gi rundhåndet, dersom noen fikk følelsesutbrudd. Akkurat da tenkte jeg, i et kort glimt, at det var litt rart å ikke få gråte i sin egen fars begravelse.

Det tok syv uker. Syv uker etter at jeg gikk ut av legekontoret med den forferdelige beskjeden, til jeg lå på operasjonsbordet. Syv uker, der jeg tenkte mye på verdien av livet, hvor gjerne jeg ville fortsette å leve. Hvor redd jeg var for smerte.

Jeg hater fremdeles kreft. Men jeg fikk behandlingen jeg trengte, jeg overlevde. Tarmene har grodd sammen i en klump, det er ekkelt og vondt. Jeg blir fortere sliten enn før. Men jeg kan gå tur, jeg kan skrive, jeg kan elske. Og kanskje er det slik, at kreften har gitt meg en større følelse av frihet, at jeg ikke lenger bryr meg så mye om hva andre synes. Kanskje den også har gjort at jeg gleder meg mer over de bittesmå tingene, de som ikke betyr noe for andre, men som jeg kjenner varmer langt, langt inni meg. Som at hver morgen, her i England, går vi tur med to glade hunder og snakker om livet, min store kjærlighet og jeg.

Du lever

Du rusler gjennom skogen,
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.
Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse,
den nesten er ingenting.
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
For det hender deg på Jorden dette.
Du lever. Lever.
– Hans Børli

Les her om legeundersøkelsen jeg gikk plystrende inn til. Og her om tiden rett etter operasjonen.
Det gikk jo fint dette her?

juni 20, 2018

– Det gikk jo fint dette her
– Ja, kjempefint. Hvorfor skulle det ikke det?

Jeg kan nevne en million grunner til at det ikke skulle gå fint, tenker jeg.

Jeg kjører eldste sønnen til flyplassen. Han skal tilbake til Boston. Vi har ikke hatt sommerferie sammen på åtte år. Det kunne vært én grunn.

Når jeg kommer tilbake til byen jeg kaller mitt paradis, har alle dratt. Huset, som for bare en time siden var fullt av stemmer og latter, er helt stille. Jeg skal være her alene i to dager.

Det er smuler på bordet etter frokosten til den blinde. Jeg begynner å grine.

Jeg husker feriene da de var små. De kranglet om oppvask, hvem som hadde griset med solkrem i sofaen, hvem som gikk sist med søpla, hvem som hadde hyllen bak sengen full av sukker så det ble maurinvasjon, hvem som skulle kjøpe vann og brød i den lokale sigøynersjappa.

Jeg går ned på soverommet, det rommet vi kaller barnerommet. Den ene veggen er malt rosa. Alle sengene er redd opp. I de små skålene på hyllen bak sengen, er det verken tyggegummipapir eller halvspiste donuts. På badet er ingenting glemt og ingen lange hår i dusjen. Håndklær er lagt i skittentøyet. Ingen glass eller snuspriser ved sengen.

Sengen, i det vi kaller TV-stua, er blitt oppredd hver dag, slik avtalen var. Puter på taket og puter i sofaen er blitt ristet og lagt pent på plass. Gulvene feid, oppvasken tatt, søpla kastet, den blinde har blitt hjulpet opp og ned husets skumle trapp.

Kveldene tilbringes på taket. Høylytte diskusjoner om aktiv dødshjelp, dyrevelferd, terrorisme og verdensøkonomi. De deler artikler de har lest, podcaster de har hørt.
De involverer ham som strever med språket, lærer ham rare norske ord. Du er en av gutta nå, sier de. Jeg svelger og svelger. Og kjenner en stolthet over at disse unge voksne menneskene er i min familie. Sjukt lættis, sier han og synes det høres ut som kaffe latte.
Den blinde strever også med språket. De tar seg tiden, prøver å forstå, gir ham en klem på veien. En av gutta følger alltid den unge assistenten hjem gjennom folketomme gater når hennes arbeidsdag er over.

Og jeg var redd for at det ikke skulle gå fint.

På stranden leker gutta med ball. Når den blinde vil bade, er sterke armer der, en på hver side. Så følges han tilbake i hengekøya mellom palmene. Han hører på ”Trærnes hemmelige liv”. Smådupper litt mellom kapitlene. Synes en uke er altfor kort tid å være her. Assistenten ordner med vann og solkrem, hun ligger i hengekøyen ved siden av ham.

Siden de var små, har jeg vekket dem med et glass ananasjuice på sengen. Den blinde ligger med vidåpne øyne hver morgen og venter. Jeg vet han har vært våken i mange timer, men han vil være en av gutta, han vil vekkes samtidig med dem. Har du sovet godt, spør han alle. Det har han gjort så lenge jeg har kjent ham. Vi snakker om nattens drømmer og akkurat i disse morgenstundene, er gutta små igjen. Selv om to av dem har byttet ut juicen med kaffe. Og tre av dem har skjegg.

Jeg var redd for at det ikke skulle gå fint. Og så har det vært en av de fineste feriene her.

For en familie jeg har. For et velsignet liv.

Trykk her hvis du vil lese om sommeren for noen år siden.

Foto: Knut Røthe
Hurra for 17 mai, frihet og fred

mai 16, 2018

Han forteller om luktene som siver ut fra vinduene.
Om lyden av latter. Det yrende folkelivet. Storfamilien og gode vennskap.
Han forteller om denne måneden, hvordan han alltid hadde magen full av forventning.
Felleskapet, han snakker mye om felleskapet og om følelsen av å høre til.
Han forteller om voksne og barn rundt langbordet.

Jeg tenker på 17 mai.
Jeg elsker korpsmusikk og T-banen full av bunader.
Elsker barnetoget, elsker følelsen av å høre til, feire noe jeg tror på.
Frihet og fred.
Jeg tenker på adventstiden. På luktene og lydene jeg bare forbinder med den måneden. Lukten av røkelse om morgenen.
Voksne og barn rundt langbordet.

En varm kveld ute og han begynner å snakke om lukter og lyder fra hjemlandet sitt.
Om følelsen av fellesskap og forventning.
Det gjør godt å snakke om de gode minnene. Ikke bare om krigen, flukten, ensomheten, savnet.
Det gjør godt å minnes latter og deilige lukter ut fra åpne vinduer.
Om voksne og barn rundt langbordet.

Øynene hans skinner når han forteller om fastemåneden Ramadan.
Ikke fordi han er spesielt religiøs, men fordi luktene og lydene sitter i grunnmuren hans. Den grunnmuren som er blitt så kraftig rystet.

Den unge mannen har flyttet inn i et av de fraflyttede barnerommene i det nesten tomme huset vårt.
Endelig hører jeg lyder fra det rommet igjen.

På mange måter er han som ungdom flest.
Sko står igjen hulter til bulter i gangen, slik det gjorde da huset var fullt.
Av og til finner jeg våte håndklær på gulvet og telefonladere på kjøkkenbenken.
Men det er ikke alt ved ham som er som ungdom flest.
Mye av det har ikke vært lett. Det er fremdeles ikke lett.
Den historien kan han selv fortelle en dag han er klar.

Han gleder seg til 17 mai
Har både sløyfe i rødt, hvitt og blått
og flagg.
Han gleder seg til å se det store barnetoget, vinke til kongen.
Jeg håper han vil kjenne på fellesskapet
Tenke at han kanskje også kan høre til her
med tid og stunder
Og samtidig kunne snakke med stolthet og glede
Om hvor han kommer fra
Om grunnmuren sin

Ramadan Mubarak!

Vil du lese om mine to turer som frivillig for Dråpen i havet i Hellas, trykk her for den første turen til Pireus. Eller her for turen året etter til Nea Kavala i nord.
Hammam, sier jeg. Klart jeg blir med.

april 24, 2018

Venninnen min hadde blå bikini. Blå, med hvite, tynne striper. Hun var livredd for å få vann i ansiktet. Gjorde halsen ekstra lang når hun svømte.

Frognerbadet, vi hadde klippekort der.
Jeg var ikke redd, ikke i det hele tatt. Kastet meg ut fra tier’n for å imponere de kjekke badevaktene. Klor i håret, klor i munnen. Ofte vondt i ørene etterpå.

Jeg var elleve og hadde vært på Kanariøyene. Hjem hadde jeg med en gul sombrero og en tipakning med banantyggis. Jeg sov med den gule hatten hver natt. Som en meksikaner. Kroppen min, brun som en hasselnøtt.
På Kanariøyene bodde vi på ”Los Canarios”. Jeg likte å si de to ordene. Sang dem inni meg. Dagene i saltvann. Jeg svømte naken under vann. Som en fisk, sa pappa.

De stjerneklare nettene. Restauranten, der pappa var veldig god venn med den kvinnelige eieren. Hun var svensk, hadde langt lyst hår og tok seg av alle løshundene i området. Jeg tenkte hun måtte være veldig snill.

På restaurantens bakrom, hadde en av hundene fått valper. Jeg satt med den gule sombreroen og hadde valper kravlende overalt. Pappa og søsteren min spiste middag. Hun var femten og drakk vin til maten. Mitt høyeste ønske var å ta med en av valpene hjem. Særlig den som haltet.

Vi gikk gjennom mørke gater hele veien opp til Los Canarios, søsteren min og jeg. Hun kastet opp i do.

Fra Los Canarios og rett til Frognerbadet.
Nøttebrun med den gule sombreroen. Den skygget perfekt for solen. Jeg delte ut banantyggis til alle som ville ha. Ingen hadde vært nesten i Afrika. Ingen hadde smakt banantyggis. Jeg sto på tier’n, tøffeste jenta i byen. Svevde gjennom lufta. Traff vannet. Glemte jeg å la tærne peke ned, gjorde det skikkelig vondt under fotbladet. Den gule hatten lå ved den faste plassen.

Når jeg solte meg, hadde jeg utsikt til parken med statuene. Venninnen min, hun som var redd for vann, hadde hvite skiller etter den stripete bikinien. Jeg var brun fra topp til tå. Lå rett på gresset, uten håndkle.

Jeg svømte opp fra dypet med sterke tak. Håpet at noen hadde sett meg. En av de kjekke vaktene sa jeg burde bade med bikinibukse. Du er ikke et barn lenger, sa han. Han smilte.

Jeg så ned på den sterke, nakne kroppen min. Den nøttebrune kroppen, uten skille. Jeg skjønte ikke hva han mente.

Vi lo av den historien i mange år, venninnen min og jeg. Naturbarnet, kalte hun meg.
Inni meg lengtet jeg tilbake. Til tiden da jeg kastet meg utfor tier’n med tær pekende ned. Tøffeste jenta i byen.

Jeg sluttet å spise. Var fjorten år. Store gensere skjulte ribbeina som stakk ut. I speilet studerte jeg den feite kroppen jeg så. På stranden, alltid tykk genser. Mensen forsvant, jeg frøys. Det var som å leve i et kjøleskap.

Jeg glemte å låse døren til badet. Ingenting kunne skjule hoftebeina. Jeg så ut som et skjelett, sa mamma forferdet.

Trussel om blodprøver og sykehus fikk meg til å spise igjen.

Jeg fikk angstanfall av sykebiler. Bare tanken på det som foregikk inni den bilen var nok, alt blodet. Et sykehusopphold var uaktuelt, uutholdelig.

Jeg begynte å spise. Og spise. Og spise. Kjøpte avføringstabletter og kvittet meg med det jeg stappet inn. En hel loff, en hel pakke tabletter.

Hoftebeina stakk ikke lenger ut. Mensen kom tilbake.
Jeg sluttet å se meg i speilet.

Jeg er over femti og på skrivekurs i Marrakech. Lukket inne i ordene. De andre damene vil på Hammam. Jeg sier nei. Rødmer bare tanken.
Så kommer jeg på det som er viktig. Husker hvordan jeg har nikket. Sagt meg enig.

Vi må våge.
Ha mot.
Risikere noe.

Helt essensielt å risikere noe, har kurslederen sagt.
Hammam, sier jeg. Klart jeg blir med.

Jeg vemmes av tykke damer. Synes de lukter motbydelig. Holder pusten dersom en går forbi meg på gaten. Jeg tenker at tykke damer ikke eier viljestyrke. At de er tapere. Jeg er tykk selv. Snur meg bort fra speilet hver morgen.

Hun tar i mot oss. Med et navn fra de arabiske eventyrene. Enorme Leila. Nakne Leila. Tett på, inntil meg.

Leila løfter armene mine. Såper armhulen. Under puppene, ryggen, lårene. Jeg henter mot og snuser inn lukten av henne. Leila ler av meg, skjønner ikke hva jeg driver med. Hun synger en sang mens hun såper inn hele meg.

Hun lukter som en regnværsdag om sommeren.

Leila blir med inn i dusjen. Opp med armene, snu deg rundt, lukk øynene. Sånn, sier hun. Nå er det på med badekåpen. Det er jeg som skal massere deg.

Jeg lurer på når det gikk galt. Jeg lurer på når jeg sluttet å tenke at jeg var bra nok.

Jeg husker styrken i beina da jeg hoppet strikk. De lange, tynne, brune beina. Jeg hoppet nesten til himmelen.

Vil du lese mer:

Den sommeren han kom inn på rommet

Mitt trygge hjem

Malboromannen, min pappa
Håpets katedral

april 10, 2018

Publisert i Harvest Illustrasjonsbilder : Helen&Hard

Vi kan ikke la det skje. Vi kan ikke miste håpet.
Selv om det i dag er mer plast en plankton i havet.
Selv om det innen 2050 vil være mer plast enn fisk i havet, om vi ikke endrer måten vi produserer, bruker og deponerer plast.

Vi kan ikke la det skje. Vi kan ikke miste håpet.

Verdenssamfunnet har riktignok løftet tema opp som et av satsingsområdene gjennom FN’s bærekraftmål nummer 14, ’Vern om livet i havet’. Det er nødvendig at verdenssamfunnet tar tak. At det settes mål.

Men hva med oss? Med deg og meg? Kan vi gjøre noe?

Disse tankene har ridd kulturrådgiveren i Borg Bispedømme, Solveig Egeland lenge.

Egeland er kanskje mest kjent for miljøkunstprosjektet OceanHope, som har engasjert bredt og høstet oppmerksomhet både i inn- og utland. Siden 2008 har hun vært kunstnerisk leder for 19 ulike installasjoner. Hennes siste kunstverk er et fyrtårn av plast som står på Bygdøy, bygget på oppdrag for Norsk Maritimt Museum.

Bygge et håp

Midt på dagen, en stille vinterdag for snart to år siden, ytterst i havgapet i Ytre Hvaler Nasjonalpark, fikk Solveig en idé.

– Jeg tror vi trenger et felles uttrykk for håp. Vi trenger å gjøre noe konkret. Bygge noe. Bygge noe vakkert og meningsfullt, et symbol. I samarbeid på tvers av både alder, religion og nasjonalitet.

Solveig vil vekke oss. Få oss til å reflektere, handle. Ikke miste håpet. Hennes nye kunstprosjekt er ellevilt. Og som vanlig, vil hun ha oss med. For å bygge håp sammen.

Solveig Egeland vil vi skal bygge en katedral. Ja, du leste riktig. Hun kaller kunstverket Håpets katedral.

– Vi deler denne planeten vi bor på. Vi står i dette sammen. Da må vi også prøve å løse det sammen.

Atle Sommerfeldt er biskop i Borg bispedømme. Han tente straks på idéen til Solveig. Biskopen legger spesielt vekt på det interreligiøse ved prosjektet. Han mener vi trenger noe som samler oss.

– Kjærligheten til planeten vi bor på, er felles. Den er også felles i alle religioner.

Arkitektur

Det er arkitektkontoret Helen & Hard som har fått oppdraget med å tegne Håpets katedral. En prosess, i tett samarbeid med kunstneren. En visjon skal materialiseres. Bygget får et reisverk i solid tre, inspirert av stavkirkene. Seks trær skal danne det indre rom. I taket vil gammel og ny tid møtes i et storslagent plastmaleri. Her skal plast fra havet, samlet inn gjennom strandryddedugnader, slippe lyset gjennom. Foruten å være et møtested for folk, vil katedralen representere et møte mellom det naturlige og det kunstige

– Trær skal møte plast. Det er jo her vi her i dag. Det er vår utfordring, sier Solveig

På en pram

Katedralen skal bygges på en pram, en lekter av tre. Det er båtbyggere på Maritimt Center på Isegran som vil lede arbeidet, men nevenyttige snekkere fra hele landet inviteres til å delta i workshops. Tolv personer vil, hver uke, få mulighet til delta. Solveig regner med at det blir rift om plassene. Håndverkerne får bo i «Annohuset» og får arbeide i et felleskap, under ledelse av fagfolk. Det lukter god stemning!

Strandryddinger

Borg bispedømme vil samarbeide med Hold Norge rent og Kystlotteriet, som er eksperter i å arrangere og drive strandryddinger. Solveig håper at prosjektet kan gi en ekstra motivasjon. Folk kan delta i å rydde en strand og på den måten gjøre en viktig innsats for havet. I tillegg kan de nå også bli med å finne materialer som kan bli til en katedral.

Selv om planen er ellevill og prosjektet stort, er tanken enkel. Ved å selv delta i strandrydding, får folk problemstillingene nærmere. Solveig Egeland vil at ødeleggelsene vi er en del av, skal kjennes på kroppen.

– Ønske om forandring oppstår i kontakt med ødeleggelsene, og i dette skjæringspunktet ønsker vi å tenne et håp og invitere til å bygge et symbol. Et symbol for at det nytter å gjøre noe, at vi aldri må gi opp!!

Sammen evner vi å forvandle vondt til godt

Håpets katedral handler om å bygge broer, finne felleskap, reflektere over skaperverket. Denne uendelige vakre planeten vi bor på; vi har et felles ansvar for å redde den. Håpets katedral skal stå ferdig I 2019, sier Solveig. Med en litt skjelvende stemme.

– Borg bispedømme råd er initiativtager til at å reise Håpets katedral. Som et bidrag til et flerreligiøst samarbeid for miljø og skaperverk. Vi inviterer jøder, muslimer, hinduister, buddhister og urfolk med i denne spennende prosessen Den vil romme mellom 30 og 50 mennesker, men den skal også skal brukes som et åndelig sted, med rom for stille refleksjon. Et sted å oppsøke for å få ro. Katedralen vil ikke bli vigslet.

Kronprinsesse Mette- Marit

Bispedømmet råd har brukt ett år på å forankre prosjektet bredt.

-Vi har hatt møter med alt fra speidere, religiøse dialogforeninger, kirkebyråkrater, kommuner, næringsliv, nasjonalpark, miljøorganisasjoner for å nevne noe, sier Solveig, og legger til at alle har stilt seg positive og ønsket å delta.

Solveig har aldri opplevd lignende.

– Dette er tydelig noe som berører og engasjerer folk. Men ekstra stas var det selvsagt å få brev fra Det kongelige hoff med beskjed om at Hennes Kongelige Høyhet Kronprinsesse Mette Marit ville være Håpets katedrals beskytter.

Pengene har også begynt å strømme inn, selv før byggeprosessen har startet. Nesten to millioner står allerede på konto.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe

– Skaperverket er jo vårt felles ansvar. Vi opplever at mange mennesker leter etter et konkret prosjekt, hvor de kan bidra i en positiv retning. Håpets katedral er et slik prosjekt. Prosessen med innsamling og bygging vil engasjere bredt. Det ferdige resultatet vil være et symbol på hva som er mulig når vi samarbeider. Vi må aldri miste håpet om at det nytter å gjøre noe.

– Katedralen vil stråle som et fyrtårn. Lyse opp leia, varsle fare og vise vei; det finnes håp når vi samarbeider.

Et symbol som samler oss.

Prosjektet er dugnadsbasert i norsk tradisjon. Både innsamling av materialer, bygging og finansiering vil skje ved at folk inviteres til å bidra på sin måte, enten gjennom å gjøre noe praktisk, eller ved å gi penger – eller begge deler. På den måten vil Håpets katedral bli folkets katedral. Folkets utrykk for håp og for kjærlighet til havet.

Vi gleder oss helt vanvittig til å begynne å bygge Håpets katedral, avslutter Solveig. Og legger til; håper mange blir med, her er det plass til alle!

Vil du være med å bidra eller følge prosjektet videre, klikk her.

Eller følg Facebooksiden!

Djupt i mørket mellom stjernene,
midt i den ytterste ensomhet,
er menneskehjerter alltid sammen
-Hans Børli

Andre relevante saker:

Ocean Hope

Boyan Slat, gutten som skal rense havet for søppel

Og den lille klimafilmen Knut og jeg laget for Arte. Den ble vist på klimakonferansen i Paris i 2015: Mannen og skogen
Mitt trygge hjem

februar 18, 2018

Da min førstefødte fylte ett, inviterte vi til fest. Han fikk et lite akvarium. En bolle, med to oransje slørhaler, svømte rundt og rundt. På bunnen, grønt gress og hvite, små steiner. Det oransje mot det grønne og hvite. Det var vakkert. Vi plasserte bollen oppå TV’en i den lille stua der vi bodde. Jeg matet fiskene, renset bollen. Lurte på hvor lenge en slørhale kunne leve. Den første døde etter en måned. En morgen jeg kom inn i stua, lå den med buken i været. Jeg fikk nesten ikke puste. Tenkte jeg ikke hadde matet nok, ikke renset nok.

Min datter fikk en katt til tiårsdagen.
Tre år før, tok jeg livet av marsvinet hennes. Hun syntes ikke lenger det var stas å gjøre rent i buret. Tok henne sjelden ut på gulvet for å leke. Jeg hadde lest at et marsvin kunne bli over ti år gammelt. Angret hele kjøpet.
Jeg gjorde det ikke med vilje. Men jeg burde ha visst bedre. Bilen var glovarm. Vi hadde vært på sommerferie, marsvinet i pensjon i dyrebutikken. Jeg skulle bare handle. Tok en kaffe etterpå.
Morgenen etter lå det lille dyret dødt i buret. Helt stivt. Vi begravde det i hagen. Jeg turte ikke fortelle om den varme bilen. Om kaffen. At det var min skyld.
Jeg tenkte at jeg ikke kunne passe på et dyr. At jeg ikke kunne ta ansvar for et liv.
Med tre barn, turte jeg ikke tenke videre.

Det var mai og snøen hadde smeltet. Den beste tiden. Barnetog og hornmusikk, snart sommerferie på hytta. Jeg hadde kjøpt hund for egne penger. Den forrige hunden var altfor stor. Helt umulig. Pappa pleide å lufte ham ved å holde båndet ut av bilvinduet. Kjørte opp bakken der vi bodde, for at bikkja skulle få mosjon. Ellers var han i løpestreng. Sto og peip. Pappa hadde alltid en røyk i hånden. South State uten filter. Vi så bilen med båndet og bikkja. Oppover bakken, nedover bakken. En liten røyksky inni kupeen.
Vi flyttet til byen. Ingen var sterke nok til å ha den store bikkja i bånd. Han var redd trafikken. Redd de ulende ambulansene. Det var jeg også.
Til slutt ble han gitt bort til en bonde på Vestlandet.

Hunden jeg hadde kjøpt for egne penger, het Rufus. Snuten hans var som en sort pastill. Hvis han tisset på teppet, skulle vi gni snuten oppi den våte flekken, sa mamma og pappa. De kunne oppdra hunder.
Rufus var fem år den maidagen det forferdelige skjedde. Jeg var femten og syntes det var kjedelig å gå på tur. Det var stadige diskusjoner om hvem som burde ta ansvar. Og hvem som ikke gjorde det.
Hvis jeg var lei meg, kom Rufus med den sorte snuten sin. Jeg kunne snakke med ham om alt.

Søsteren min var elleve og kunne ikke sykle. Det var flaut. Mamma sendte oss opp i skolegården for å øve.
Jeg holdt bak på bagasjebrettet, løp etter, holdt balansen. Hun var alvorlig, tenksom. Kunne alt som sto i skolebøkene. Men kroppen hennes var tung. Underleppen skalv. Hun veltet og veltet. Fikk ikke fart på sykkelen. Vi holdt på i mange timer. Jeg kjente meg som en ekte storesøster. Kanskje for første gang. Hun kunne ellers så mye mer enn meg. Var smartere. Vi syklet ned bakken, hun på sin gule sykkel, jeg på min blå. Gledet oss til å fortelle om det store som hadde skjedd.

Mamma åpnet døren. Hun gråt. Ristet på hodet, sa det hadde vært forferdelig. Hun hadde bestilt avlivingen hjemme. Det hadde vært så uendelig trist for henne. Jeg måtte forstå at Rufus hadde det bedre nå. At det var bedre for ham å dø, enn å bli passet på av meg. Jeg trøstet mamma. Syntes hun hadde vært sterk. Latt ham slippe. Tatt ansvar, i motsetning til visse andre.
Vi satt i den ene stuen. I den samme stolen hun hadde sittet med ham på fanget. Den samme stolen Rufus døde i. Jeg trøstet og trøstet. Klappet henne på ryggen, sa jeg forsto at hun måtte gjøre det.
Jeg skjønte ikke hvem jeg skulle snakke med alt om nå.

Min datter fikk en katt til tiårsdagen.
I dag er katten femten år. Den eneste som fremdeles bor hjemme. Av og til hopper hun opp på en stol ved siden av oss ved spisebordet. Stirrer på oss. Hun går aldri opp på bordet, hun vet det ikke er lov. Ser vi på TV, ligger hun på fanget. Leser vi avisa, ødelegger hun. Tråkker på sidene og gjør det umulig. Hun jakter fremdeles mus og fugl. Elegant og hurtig til en gammel dame å være. Vi tror hun er ganske dum. Hun kan verken åpne dører eller skru på springen. Slike ting vi ser på de søte kattefilmene på sosiale medier. Står døra på gløtt, venter hun helt til noen åpner den opp.
Når jeg tar henne med til dyrlegen sier de at det merkes at hun kommer fra et trygt hjem. Jeg svelger. Øynene fylles.
At det er mitt hjem dyrlegen snakker om. At mitt hjem er trygt. For noe som lever.
Mitt trygge hjem. Jeg kommer ikke over det.

Les også om da han kom inn på rommet, om et overgrep som skjedde da jeg var liten.

Eller saken som ble lest av mange, mange tusen om da barna flyttet hjemmefra!